Bokelskere.no

Å spise blomster til frokost av Synne Sun Løes er en fantastisk bok. Den er delt inn i tre deler, høst, vinter og vår. Høstdelen er når hovedpersonen Mia er manisk, vinterdelen er når Mia er depressiv og vårdelen er Mia ute fra sykehuset i det vanlige livet.

Vi følger hele tiden tankene til hovedpersonen veldig intenst, noe som jeg syns er det beste med hele boka. Følelsene blir ikke bare skrevet ned og man leser dem, man føler den, man ser dem, man opplever dem på alle måter, både i ordene og språkbruken. Språket i den maniske delen er helt manisk og språket i den depressive delen er helt depressivt.

Selv likte jeg best den maniske delen, rett og slett fordi jeg ikke liker depressive ting. Språket er lett, ordene er forvirrende og gode. Det lyser frihet og glede ut av ordene. Det er langt meningsløse setninger som bare virker så ekstremt frigjorte fra alt og all, helt til det smeller og Mia blir innlagt og man kan både føle og ta på den angsten hun har med det å være innesperret. Den depressive delen derimot har korte, vonde setninger som får det til å knytte seg i magen. Den gjør rett og slett vondt å lese. Så vondt at jeg nesten skulle ønske jeg aldri leste den. Det gjorde vondt i hele kroppen, jeg hadde lyst å gi opp, jeg hadde lyst å bli fri fra all smerte. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg ønsket bare å dø. Vårdelen som er den siste delen er en vanskelig, skremmende og merkelig del. Det er en del ute i det fri. Det er en del med vansker, det er en del der man skal møte verden. Det er en del der man skal forholde seg til mennesker. Det er en del der man skal bo sammen med friske mennesker. En del der man har relasjoner. Den er god. Den bringer håp. Den er både vanskelig og god. Det gjør vondt, men er også befriende. Den sier til slutt at det er håp. Den sier at livet kan være godt. Den er å anbefale.

Så les hele boken. Kjenn følelsene, vær åpen og tenk, tenk at det er ekte følelser. Mennesker har det slik. Jeg er så for åpenhet om psykisk helse, dette er en åpen og sterk bok om et vanskelig og tabubelagt tema. Dette er en bok alle burde lese. Dette er en bok som setter seg i magen, i hjertet, i tankene. Dette er en god bok. Det er en soleklar sekser. I språk, innhold, alt. Den blir ikke kjedelig. Den vekker følelser. Ja, det er bare en soleklar sekser.

Det værste med boka må være at jeg las den ut så fort. Fikk den i dag og las den ut i dag, det er vel egentlig et godt tegn, men det kunne godt vart litt lengre. Undertittelen på boka er jo tre søstre som selvskading, så det er jo det den handler om. Den yngste søsteren Ida driver med ekstrem selvskading og gjennom hele boka får en høre i hovedsak de to eldre søstrene sine opplevelser, tanker, håp og fortvilelser, men man får også noen korte (og et lengre) innslag av Ida og et av faren. Det er også to kjente fagpersoner, Svein Øverland og Finn Skårderud, som har skrevet forord og etterord og det er om et møte med ise Studsgård. Forord og etterord finner jeg som oftes veldig uintressante, så egentlig vil jeg anbefale med å vente med å lese dette til du har lest ferdig boka. Boka er kanskje litt treg i starteren, men bare fortsett og les. Jeg gikk litt i surr om hvem som var Camilla og hvem som var Helene av søstrene, men jeg føler ikke at det gjorde så mye, rett og slett fordi at det var så sammenbundne og hadde så tett bånd at de nesten ble ett. Som de skriver selv i boka var de to på lag, på lag mot resten av verden til tider, men de skulle kjempe, og de skulle kjempe sammen. Man kan bli veldig oppgitt av boka, og den gir svært lite håp, før i slutten av boka der det er ltit håp, men jeg føler ikke at dette er en bok som skal bringe håp. Jeg føler dette er en bok som sier: "Hei, du er ikke alene. Vi også har noen vi er glad i som skader seg." Jeg føler det er en bok som skal betrygge pårørende om at de ikke er alene, og derifra så skaper det håp. Kors på halsen er ikke en bok jeg anbefaler hver og en mann, men jeg anbefaler den til dem har er pårørende til folk som skader seg selv. Jeg anbefaler den til kjærester, foreldre, søsken, tanter, onkler, søskenbarn, lærere, alle som har noe med folk som selvskader. Som det står så fint på første side. /Til alle dem som skader seg med vilje./Til alle dem som er glad i dem./Og til alle dem som må hjelpe dem./ Det stemmer. Det står så bra. Les boka, men jeg vet ikke om jeg anbefaler den til deg. Rett og slett fordi boka ikke er for alle, bare for dem som trenger det, innerst inne i hjerterota si. Boka får fire av seks stjerner fra meg. Den fortjener kanskje seks noen steder og to andre steder, derfor får den fire. Den er lettlest og har en ok historie. Den mangler til tider driv i handlingen, men det er ikke en slik bok med handling i. Det er en bok som skal hjelpe mennesker. Det er nettopp derfor jeg egentig ikke vil gi den noen stjerner. Rett og slett fordi noen trenger den, mens andre gjør bare vondt av å lese den. Så lytt til hjerterota di. Skal du lese denne boka?

Endelig er er ferdig med Sebrapiken av Sofia Åkerman. Endelig og endelig, er skikkelig trist å være ferdig. Jeg las ekstremt lite i slutten, bare fordi jeg ikke ville bli ferdig med den. Jeg ville bare den skulle være evig. I går skulle jeg egentlig ha lest den ut, men jeg klarte ikke å få meg til å gjøre det, jeg ville bare den skulle vare en dag lengre. Sebrapiken. Jeg syns boka er en vondt i magen og gråte god bok. Jeg tipper boka er veldig bra skrevet og har tenkt å lese den på svensk en gang jeg får tatt meg råd til å kjøpe den på svensk, rett og slett fordi boka jeg las var full av skrivefeil og hadde mye dårlig gramatikk. Spesielt de delene av boka som forma som dikt var veldig dårlig. Egentlig ganske trist siden boka var så pass god som den var. Men, man må se positivt på det, nå har jeg noe å glede meg til, lese den på svensk. Så på en av dei siste sidene i boka så står det om håp. Det står at det var mulig, alt det alle fagfolkene ikke trodde på. Det var mulig, og det var håp. Boka er slik at det blir ikke pllutselig bra. Det blir gradvis. Det er ikke en mirakelbok, det en realistisk bok. Jeg digger den! Den gjør godt. Det er en bok du vokser sammen med. Du får tid på deg, slik at du blir klar for at hovedpersonen skal bli frisk. Du blir frisk med henne, så nær og realistisk er boka. Virkelig en bok jeg anbefaler å låne eller kjøpe!

Da jeg lånte denne boka på biblioteket så kunne jeg ikke huske hvorfor jeg hadde den på ønskelista mi og for å være helt ærlig så syns jeg den virket dritkjedelig når jeg las bakpå boka og egentlig var den det og. Men det tror jeg var fordi jeg var for gammel for boka. At jeg har tanker i hodet mitt som gjør at boka ikke er så interessante, at jeg og boka ikke er på samme plan.

Men, boka er lettlest, jeg las den ut på en natt. Den gjør vondt å lese. Man kan kjenne på hovedpersonens smerte. Man lever seg inn i den. Den er bra skrevet, ja ekstremt bra skrevet, men likevel er den kjedelig, det må nok være fordi jeg er for gammel, jeg skulle virkelig ønske at denne boka kom ut før den gjorde og at jeg las den før jeg gjorde, for jeg tror det er ei knakende god bok, bare ikke for en jente i min alder.

Jeg gir boka en treer fordi den er så bra skrevet, og jeg så gjerne skulle ønske at jeg las den litt tidligere, for den var veldig kjedelig nå.

Jeg las denne boka på ungdomsskolen i norsk fordypning og jeg husker at jeg las den på en time, så da jeg kom over den på biblioteket så måtte jeg sjekke om jeg hadde lest den ordentlig eller bare skumma over den siden jeg husker at jeg las den så fort. Og jeg hadde lest den ordentlig. Boka er skikkelig lettlest og kort så en blir fort ferdig med den.

For å være helt ærlig så syns jeg den var bedre da jeg gikk i 8. klasse enn i dag, men det er jo faktisk seks år siden da. Da jeg begynte å lese den denne gangen syns jeg den virket så veldig bra, fordi det første avsnittet i boka er skikkelig bra. Men det var det som var bra. Boka er ei midt på treet bok og jeg vil ikke dømme den for langt ned på treet fordi jeg er snart tjue og denne boka er ikke beregnet på tjueåringer.

Boka er skrevet på en livaktig måte, og griper leseren, men det slår meg at kanskje den heller skulle vært en blogg enn en bok. Men siden den ble gitt ut i 1993 så skjønner jeg godt at den ikke er det. Men jeg syns det er rart at den er gitt ut hos Cappelen og ikke et eller annet annet forlag der man betaler alt selv, men, det var sikkert ikke vanlig det heller i 1993.

Men for å komme til poenget så anbefaler jeg den for ungdomsskoleelever som vil lese ei livaktig og reel bok om spiseforstyrelser. Selv om boka stopper litt raskt og ikke har en ordentlig slutt så er de få sidene boka inneholder vært å lese.

Jeg gir boka en treer, og ville vel gjort det i 2004 og.

Jeg vil beskrive dette som ei heilt grei bok. Ikke den beste jeg har lest, hverken språklig eller dramaturgisk, men den er verdt å lese. Jeg las den på en togreise eller så det er ei kjapp bok å lese gjennom, billig var den og. Så les den om du får muligheten, men det ingen bok du trenger å streve ræva av deg for å få fatt i.

Boka er et kunststykke av de få. Den er hærlig og jeg ble tilnærma forelska i den! Bare måten den er skrevet på, dramaturgisk sett. Man vet aldri hva som skal hende og alt er helt uforseelig. Mens jeg las den så var det slikt aah, nå kommer det så typisk til å skje just det. Også skjedde det ikke, og det skjer gang på gang og man blir bare ekstremt nysgjerrig på hva som kommer til å skje etter på.

Boka er en oppvekstroman om to sære personer. Mattia som er et matematisk geni hvis psykisk utviklingshemmede søster har forsvunnet og Alice er har vært utsatt for en alvorlig skiulykke som gav henne et halt bein. Deres dragning mot hverandre og deres likhet, men likevel ulikhet er facinerende og spesielle og lese om, men nesten litt ubehagelig og.

Det er egentlig mye jeg vil si om boka og om forholdet til Mattia og Alice og livet deres, men siden boka er så ufattelig og spesielle som den faktisk er så vil jeg si minst mulig om den for å ikke ødelegge leseropplevelsen siden det er en bok jeg absolutt anbefaler å lese.

Boka er ganske lettlest og man blir ikke lei av å lese den, den har en fantastisk oppbygning og en hærlig historie, men historien går nesten litt tapt i skrivemetoden, men er virkelig absolutt fantastisk. Boka er mer enn perfekt, men det er likevel noe som mangler i den, jeg vet ikke hva det er, men noe er det. Kanskje det er den irriterende perfektheten og totalt uforseeligheten.

Beklager mennesker, men jeg skal si noe jeg sjeldent sier. Filmen var bedre. Jeg anser mannen som elsket Yngve som en langtrekt bok som er i innledninga 90 % av tida og avslutninga de resterende 10 %.

Historien i boka er veldig bra, men, man trenger vel da ikke å skrive så veldig detaljert og innsnerva om absolutt alt slik at du føler at du leser deg ihjel på den samme setningen i hundre år og du faktisk har lest ganske langt, det bare føles så ufattelig tregt ut.

Beklager negativiteten min, selv om boka var dritt og jeg bare anbefaler alle å se filmen, så er egentlig Tore Renberg veldig flink til å skrive, egentlig, han bare får det ikke til stakkars mann. Han har et ufattelig bra språk, ja helt fantastisk, den eneste lille feilen har gjør som gjør det han skriver så dramaturgisk dårlig er at han skriver litt for langtrukkent!

Så, kutt litt ned på lengden og du vil være ett av mine største forbilder.

Dette er hva jeg kaller en perfekt kristen bok. Det er ikke en slik "Jeg ba til Gud også ble alt helt perfekt og jeg levde lykkelig resten av livet"-bok. Det er mer en slik "Livet kan være helt forjævlig, men Gud er med likevel, derfor klarte jeg meg"-bok. Boken består av flere forskjellig kapitler med forskjellige forfattere. Noen kapitler syns jeg var kjedelige og det var bare såvidt jeg orket å lese de ferdige, mens andre var så bra at jeg skulle ønsket de aldri sluttet. Noen endret tankegangen min på mange ting, mens andre enset jeg ikke en gang. Det er en bok jeg anbefaler alle kristine (og ikke-kristine) å lese, rett og slett fordi den ikke bare snakker om "God on the mountain" men også om "God in the valley". Og siden den har så mange forskjellige historier kan den treffe flere enn om den bare hadde bestått av en historie. Så, jeg syns det varen fantastisk bok, med mange bra kapitler, og jeg tusjet mye i den for å markere de gode sitatene i den. Jeg anbefaler dere alle å kjøpe/låne denne boka å lese den. Boka "Vi som elsket jesus og fortsatt gjør det" med Sten Sørensen som redaktør er den beste kristne boka jeg noen gang har lest og gir den en suveren sekser.

Jeg ble skuffet, veldig skuffet, jeg hadde gleder meg til å få denne boka i posten. Boka er et personlig dokument om schizofreni, og det er det og. Jeg vil si det er en god bok for utenforstående som vil skjønne hvor kaotisk og uvirkelig det kan være å være psykotisk. Etter å ha lest en stund i boka syns jeg at jeg hadde lest alt sammen før og jeg kjeder meg gjennom store deler av boka, bortsett fra en random historie uten sammenheng med resten av boka i siste halvdel av boka. I slutten av det er det en diktdel, med merkelige dikt, jeg ikke fikk noe ut av. Beklager negativiteten, men jeg er skuffet og gir boka en ener og håper En stemme for mye, også av Esben B-J Jaer er bedre.

Lyst å lese ...
Ei ærlig bok?
Ei bok av en blogger?
Om spiseforstyrrelser?
Evig søndag av Linnéa Myhre er ei ærlig og åpen bok om livet til bloggeren som spiseforstyrra. Man blir kjent med jenta bak bloggen ”Alt du vet er feil” på en helt annen måte enn man blir på bloggen. Denne boka slukte jeg på under to dager, virkelig å anbefale.