Avdelingen med dødsceller er et mareritt for seriedrapsmenn og øksemordere. For et uskyldig menneske er det et liv fylt av en mental tortur som menneskesjelen ikke er utrustet til å kunne overleve.

The Nakba is the turning point in the modern history of Palestine - that year over 500 villages' and towns and a whole country and its people disapeared from international maps and dictionaries.

– Men egentlig har jeg bare lyst til å sove. Få være helt i fred …
Jeg blir sittende igjen i leiligheten etter at mor har gått. Det er en stor uro inni meg.
Jeg vil ikke være den sterkeste.
Jeg vil at hun skal være suveren, vellykket, stolt, sikker. Jeg vil at hun skal vite best.
Hører du!
Jeg vil være liten og uansvarlig og bli tatt vare på.

Alt går jo mot døden. Og alt annet er småtterier og ingenting. Jeg tilstår ærlig at jeg setter uhyre stor pris på min tankeverden og mitt arbeid, men i virkeligheten - tenk på det - er jo hele vår verden bare en liten muggen flekk på en ørliten planet. Og vi tror våre tanker og gjerninger kan være store her hos oss. Sandkorn alt sammen!

Nå forsto han at mennesket aldri vet hvem de lider og venter for. Det lider og venter og sliter for folk de aldri skal kjenne, og som i sin tur skal lide og vente og slite for andre som heller ikke skal bli lykkelige, for mennesket streber alltid etter en lykke som ligger hinsides det som er forunt. Men menneskets storhet ligger nettopp i at det ønsker å forbedre det som er. Pålegge seg oppgaver. I Himlenes rike er det ingen storhet å erobre, for der er rangstigen fastlåst, der er intet ukjent, en tilværelse uten ende, hvor intet offer, ingen hvile, ingen fryd er mulig. Det er derfor mennesket, tynget av smerter og oppgaver, vakkert i all sin ulykke, i stand til å elske i all sin nød, bare kan finne sin storhet, yte sitt ypperste i Riket av denne verden.

Øynene hennes er fulle av liv, ansiktet ivrig vendt mot meg. Jeg dukker ned i boka igjen. Det blir stille et øyeblikk.
– Og du? Hvordan har det gått her hjemme?
– Stille og rolig. Jeg har sittet her og lest. Du ser vel det. Er jo allerede halvveis inn i annet bind.
Mor vil så gjerne fortelle.
Jeg er opptatt med mitt, har ikke tid til å høre på.
Det pleier å være omvendt.
I et glimt ser jeg ansiktet hennes.
Jeg vet akkurat hvordan hun har det.

– Farmor? Tror du jeg er pen nok?
– Pen nok?
– Det er så lenge siden jeg har hatt en kjæreste. Det er liksom ingen som ser meg.
Farmor smiler.
– Du lurer ikke meg. Problemet er vel heller at det er du som ikke ser noen.

The rupture of 1948 and the ethnic cleansing of Palestine are central to both the Palestinian society of today and Palestinian social history and collective identity.

Two years later (in Juli 2009), however, the Ministry of Education decided to remove the term 'Nakba' from the textbook in question, and to ban any use of it in Arab schools.

runde 2

Etterpå når satt vi i restauranten, jeg lente meg over bordet og gjorde det en opprørt marco ville kalt totalt fravær av konsekvenstenkning

Den som er mye i natur, blir glad i natur og ønsker derfor at den fortsatt skal finnes.

Samfunnets visjon om et risikofritt liv innebærer også en slags kollektiv lobotimering. Tamdyr har mindre hjerne enn sine ville slektninger, og kanskje reduseres også vår kognitive kapasitet under mangel på utfordringer.

Kanskje var det slik at landbruket fanget oss mennesker som en åleruse, vi ga avkall på friheten i bytte mot trygghet og mat, men også evig slit.

For de aller fleste av oss finnes den prosaiske begrensningen at vi faktisk må tjene til livets opphold. Allikevel står jeg har inne i det hvite og og vet at min kumulative innsats gjennom livet i beste fall er en krusning på havet, så hvorfor har jeg ikke levd et langsomt liv i naturen?

Det er det «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» egentlig betyr: Du greier ikke tenke klart. [ . . . ] Som om det å ha erfart høyreekstrem vold gjør en mindre skikket til å vurdere farene ved høyreekstrem vold.

Jeg kunne kjent igjen håndskriften hans hvor som helst, og plutselig bever det i meg: Han skal aldri mer skrive noe. Denne skriften var bare hans, og alt som er igjen av den, er løse notater, vilkårlige ord.

Klimaskrekk-industrien betaler milliarder verden over for å produsere skremsel for politisk vinning.

Det realistiske ved klimaendringer er å gjøre det mennesket alltid har gjort: det har tilpasset seg.

I den tiden som gjenstår, er jeg tilfreds med å være en forgjengelig celle i et større menneskelig overvesen.

Tren seks dager i uken resten av livet. Beklager, men sånn er det bare. Ikke rom for forhandlinger. Ingen unnskyldninger. Ingen påskudd. Seks dager i uken, skikkelig trening, helt til du dør. (Oversatt sitat fra Crowley og Lodge: Younger Next Year, New York 2004, s.49)

Ehrenreichs kommentar: «Prisen for overlevelse er endeløst slit.» (side 190).