"Vi begynner på nytt, men en kan ikke begynne på nytt. Bare et barn kan begynne på nytt. Du og jeg, ja vi er det som har vært".

"I embrace weird. As I've said before, normal is overrated."

Cecilia försökte koppla av med att läsa romaner. Av någon anledning valde hon Krig och fred, och efter bara tre kapitel kastade hon boken i väggen och skrek: "Men jag kommer ju inte ihåg vilka de här jävla ryssarna är." Martin föreslog att hon kunde gå över till noveller. Tjechov kanske?

Når folk spør om råd, vet de som oftest allerede hva de bør gjøre. De vil bare høre det fra en annen.

Han slentrer videre, bort til Mac-en, det er rett dit han går når han kommer hjem fra trening, han kan aldri svare på om han har hatt en fin tur før har sjekket de digitale resultatene på Strava

Hårstrikker, nøkkelringer, duftsåper, figurformede viskelær og selvlysende slim; fire bæreposer med fullstendig unødvendige ting som hun omhyggelig skal pakke inn i syttito gaver og fordele i barnas julekalendere. Vigdis har hatt et svakt håp om å kunne fade ut denne tradisjonen, i hvert fall når det gjelder Magnus, hun sendte ham en melding i forrige uke og foreslo det, og han, som vanligvis bruker minst ett døgn på å bevare en enkelt sms, ga lyd fra seg med det samme:Det er jo ikke sånn at man vil slutte med julekalender bare fordi man flytter hjemmefra!

Stor er vi-ets kraft, nesten uavslitelige dets bånd, og alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi et godt vi. For kommer det onde, kommer det ikke i formen av "de", som noe fremmed vi lett kan avvise, det vil komme i formen av"vi". Det vil komme som det rette.

Husk at kjærlighet som ikke omfatter ærlighet, ikke fortjener å bli kalt kjærlighet.

Hvordan vi ofte forveksler kjærlighet med fyrverkeri - med dramatikk og dysfunksjonelle relasjoner.

Men ekte kjærlighet er veldig stille, veldig fredelig.
Den er kjedelig viss det er spenning som er målestokken.
Kjærligheten er dyp og rolig - og varig

Bare tre pærer og et glass vin i skumringsbrun innendørsbelysning.
Absolutt ro. Finnes noe slikt? Ja. Hos disse tre pærene og vinglasset som
ingen kan forstyrre. Og likevel. Også her er det en kniv. Brukt til en huslig,
harmløs syssel som å skrelle frukt. Knivbladet ligger halvveis inne i en tynn
pæreskive: noen har plutselig latt kniven ligge der og gått sin vei, halvveis
inne i en skive pære. Skaftet er svart og peker ut av bildet. Mot ingensteds.
Mot en fraværende. Og likevel absolutt ro.

The past disappeared, it blinded her with its scorching whirl and vanished, but the human being remained. Remained in the midst of ordinary life. Everything around is ordinary except her memory.

It's terrible to remember, but it's far more terrible not to remember.

Trump glitret mer enn de republikanske konkurrentene i debatter fordi han hadde mange års erfaring i å spille en oppdiktet person på tv. Trump kringkastet uvirkelighet, og det hadde han holdt på med en stund.

Jeg var inne i en natt uten ende, likevel var det noe helt på bunnen av meg som besto, noe mye mindre enn et håp, la oss si en uvisshet. Man kunne også si at når spillet er tapt, når man har spilt ut sitt siste kort, da blir det igjen hos enkelte - ikke hos alle - en tanke om at et eller annet oppe i himmelen skal ta over og bestemme vilkårlig at nye kort skal deles ut, terningene skal kastes på nytt, og dette selv om man aldri på noe punkt i livet har merket noe til noen inngripen eller nærvær av noen som helst guddom, selv når man er klar over at man ikke spesielt har gjort seg fortjent til en vennligsinnet guddoms inngripen, og til og med, når man tar i betraktning alle synder og feiltrinn ens liv består av og innser at man fortjener det mindre enn noen annen.

Verden der ute var hard, nådeløs mot de svake, den holdt nesten aldri hva den lovet, og kjærligheten var det eneste man ennå, kanskje, kunne tro på.

Ett menneske mangler og alt er dødt, verden er død og man er selv død, [...]

[...] det er studietiden som er den eneste lykkelige tiden, de eneste årene da fremtiden ser ut til å være åpen, da alt virker mulig, voksenlivet deretter, og yrkeslivet, er bare en langsom, progressiv nedsynkning i gjørme, [...]

Det er av det onde at elskende snakker samme språk, det er ikke bra at de virkelig kan forstå hverandre, at de kan utveksle meninger med ord, for ordene er ikke til for å skape kjærlighet, men splid og hat, ordene skaper splittelse mens de blir uttalt, [...]

«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa hun med tørr, utgrått stemme, «og det er er at du skal fortelle mig alt m ditt tidligere liv, hver eneste enkelt begivenhet.»
«Ja, Aurora. Hvis du vil det.» «Det er den eneste måte, jeg kan komme over det på. Det eneste, som vil gi meg fred igjen. Gjør du det ikke, blir det aldri godt mere». «Du skal få et skriftemål så helt og fullstendig, som noen kan gi det i verden, Aurora ……»

Hvor mange kvinner motor Riber hadde hatt før henne? Fem, ti, tyve? Hvor mange, hvor mange? Hun vilde vite tallet på dem, tallet til punkt og prikke. Og plutselig grepet hun av et heftig begjær efter å få beskjed om alt, hva han hadde bedrevet i den retning, alt inntil de minstee detaljer. Hun kjente det som om hun måtte forgå, hvis hun ikke fikk vite alt. Ja, hun vilde spørre, fritte ham ut, få ham til å fortelle fra begynnelsen til elden. Det ble forferdelig, men hun vilde ikke spare sig, heller dø enn gi avkall på en eneste smule. Å, hvor hun skulde til bunns i all denne skittenhet, riktig elte seg ned i den.