San Salvatore, Lotty would say, San Salvatore working its spell of happiness. She could quite believe in its spell. Even she was happier there than she had been for ages and ages.

She turned the bend of the stairs, and the setting sun, shining through the west window a moment on her face, turned her to glory.
She disappeared, and the sun went out too, and the stairs were dark and empty.

It was, that year, a particularly wonderful spring, and of all the months at San Salvatore April, if the weather was fine, was best. May scorched and withered; March was restless, and could be hard and cold in its brightness; but April came along softly like a blessing, and if it were a fine April it was so beautiful that it was impossible not to feel different, not to feel stirred and touched.

She stared. Such beauty; and she there to see it. Such beauty; and she alive to feel it. Her face was bathed in light. Lovely scents came up to the window and caressed her. A tiny breeze gently lifted her hair. Far out in the bay a cluster of almost motionless fishing boats hovered like a flock of white birds on the tranquil sea. How beautiful, how beautiful.

All the radiance of April in Italy lay gathered together at her feet. The sun poured in on her. The sea lay asleep in it, hardly stirring. Across the bay the lovely mountains, exquisitely different in colour, were asleep too in the light; and underneath her window, at the bottom of the flower starred grass slope from which the wall of the castle rose up, was a great cypress, cutting through the delicate blues and violets and rose-colours of the mountains and the sea like a great black sword.

Lauritzen ler på den knakende måten som er så vanlig for landsdelen han kommer fra. Det er bare religion og for lite vekslepenger som kan forårsake en slik latter.

Vi har fossene, vi har de hvite kull. Teknikken er nå kommet så langt, at vi kan nyttiggjøre oss dem, om vi da kjenner vår besøkelsestid. Vi eier et av verdens mest begunstigede land på de hvite kulls område, det skal vi alltid holde klart for oss. Våre fosser er nærskjønne, det er de. Vi mister dem på en måte, men de gjenopstår på en tusenfold skjønnere måte, de skal gjøre vårt land rikt og stort. Alle fosser utbygget, et nett av høispentledninger som binder hele landet sammen, fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, med lys inn i alle hjem, med kraft til hver slipesten og hvert treskeverk, med elektrisk drift av våre jernbaner.

Det selskapet kjøper den kraft det trenger, der hvor det får den billigst. Det er et godt vassdrag De tilbyr oss, det er det ingen tvil om, men der er mange gode vassdrag i Norge, der er gode vassdrag ellers og i verden, og kapitalen vandrer der hvor den får det gunstigst.

Deres personlige historie, hvor kort den enn måtte være, vil hele tiden overtrumfe HIROSHIMA.
•••
Hvis denne betingelsen blir oppfylt, vil vi lykkes med å skape en slags falsk dokumentar som vil være langt mer overbevisende om lærdommen fra HIROSHIMA enn en bestillingsdokumentar.

Goddamnit, Donut!

Hjernen hadde sin egen føde som den mesket seg med, og fantasien, grotesk fordreid av redsel, vred og vrengte på seg som et levende vesen av smerte, danset som en skitten dukke på et stativ og smilte gjennom bevegelige masker.

Det var som om den tikkende klokken på kaminhyllen delte tiden opp i løsrevne atomer av pine, og hver enkelt bit var for grusom til å holde ut.

Venstresiden har klart å skape en fryktkultur. Det er helt etter en marxistisk dreiebok for polarisering og konflikt. Skrem folk fra å kunne uttrykke sine instinktive bekymringer og sin sunne fornuft, og du kan være sikker på å skape et ustabilt samfunn hvor ekstreme synspunkter kan vinne frem. Og den kollektivistiske sosialismen er ekstrem. I det minste for oss som verdsetter liberale friheter i et organisk fellesskap, en trygg, nasjonal ramme.

(…)

Erfaringer fra Ukraina

(…)
Husker du hvor du var da Russland annekterte Krim i 2014? Sannsynligvis ikke. De fleste husker godt det russiske angrepet i 2022, mens annekteringen av Krim i 2014 er et mer vagt minne. Det er nok ikke bare fordi det allerede er over ti år siden annekteringen av Krim at dette minnet er fjernt for de fleste. Hovedgrunnen til at nordmenn, i likhet med mange andre i den vestlige verden, ikke har hendelsesforløpet klart for seg, er at Russlands annektering av Krim-halvøya i praksis ble avdramatisert. Konsekvensene for Russland av annekteringen den gang ble langt mindre enn konsekvensene etter angrepet i 2022. Det er mulig at Vestens svake reaksjon på det russiske angrepet i 2014 er en medvirkende årsak til storkrigen i Europa åtte år senere. Vestlige lands ganske så tannløse «dype bekymring» over Russlands brudd på internasjonal rett var noe president Putin merket seg. Han så sannsynligvis på denne unnfallenheten som en pekepinn på hva han kunne forvente seg av vestlig involvering ved storinvasjonen i 2022. Putin ble nok mer oppmuntret enn avskrekket av Vestens respons på annekteringen av Krim i 2014.
Angrepet på Ukraina i 2014 skjedde raskt og overraskende. Begrepet «små grønne menn» ble brukt om de russiske soldatene som på kort tid tok kontroll over Krim. De russiske soldatene bar nemlig ingen kjennemerker som identifiserte nasjonaliteten deres. Hensikten med de flaggløse uniformene var å bane vei for Putins løgner. Putin hevdet nemlig at soldatene var ukrainske separatistgrupper, ikke russiske soldater, og at Russland derfor ikke var involvert. Samme år startet også en krig øst i Ukraina der såkalte separatistgrupper angrep og tok kontroll over ukrainske områder med en stor andel russisktalende befolkning. Russland sto også bak disse operasjonene. Derfor har Ukraina kjempet for å beholde sitt rettmessige territorium helt siden 2014.
Da Russland igjen angrep Ukraina 24. februar 2022, var omfanget mye større. Med sine erfaringer fra 2014-angrepet var Putin denne gangen villig til å ta betydelig større risiko. I fullskalainvasjonen i 2022 angrep Russland med nærmere 190 000 soldater og de russiske målsetningene var svært ambisiøse. Russland ville stanse Ukrainas stadig tettere forhold til Vesten, NATO-utvidelse skulle forhindres og russiske styrker skulle okkupere store deler av Ukraina. Russland ville også bytte ut det demokratisk valgte lederskapet i Kyiv med et russiskvennlig regime. Angrepet var nær ved å lykkes. De fleste land, inkludert NATO-land, hadde på forhånd fryktet at Russland ville klare å ta over enda større deler av Ukraina. Ukraina forsvarskamp var imidlertid mye mer effektiv enn de fleste hadde antatt at den ville være. Putins «spesielle militære operasjon» mislyktes, de russiske tapene i det innledende angrepet var store og etter hvert gikk stridighetene over i en langvarig stillingskrig.
Etter 2014 økte riktignok mange vestlige land støtten til Ukraina. Land som USA, Storbritannia og Canada bidro sammen med flere andre. Norge bidro også, spesielt i et samarbeid mellom våre militære utdanningsinstitusjoner. I ettertid er det tydelig at denne støtten var for liten og kom for sent. Alvoret i de utfordringene Ukraina sto overfor, ble ikke erkjent, i hvert fall ikke i stor nok grad.
Det er en rekke lærdommer å hente fra krigen i Ukraina. På mange nivåer. Mange av erfaringene vil bli tydeligere i årene som kommer. Både historien om Ukraina-krigen og lærdommene vil se annerledes ut etter hvert som krigen utvikler seg, analysene blir enda bedre og resultatene viser seg. Likevel er det noen innsikter som synes klare allerede, og som Norge bør merke seg, også i utviklingen av vårt eget forsvar.
Den første lærdommen er at militær avskrekking virker, og manglende troverdig avskrekking kan være fatalt. For at avskrekking skal fungere, må den være troverdig. President Putin anser nok selv at han lyktes med å avskrekke NATO fra å involvere seg direkte i forsvaret av Ukraina. Russland gjennomførte en øvelse med sine strategiske atomvåpen både rett før annekteringen avKrim og rett før invasjonen i februar 2022. Disse øvelsene med russiske kjernefysiske kapasiteter gjennomføres vanligvis nokså forutsigbart på senhøsten hvert år, men både i 2013 og 2021 utsatte Russland øvelsene til utpå nyåret, i forkant av henholdsvis annekteringen av Krim i 2014 og fullskalainvasjonen i 2022. Russland viste frem og demonstrerte sine mest fryktinngytende våpen rett i forkant av de påfølgende militære operasjonene mot Ukraina.
Hensikten med å flytte øvelsene frem var å avskrekke Vesten og spesielt NATO fra å gripe inn militært i Ukraina. Signalet fra Russland var tydelig. Vestlig militær inngripen kan eskalere til en større krig og Russland har atomvåpen som ikke kan avskrives. NATO hadde riktignok allerede før den russiske atomøvelsen etablert en retningslinje om at ingen NATO-soldater skulle komme i kamp i Ukraina. Men Russland er svakere militært enn Vesten, og både USA alene og NATO hadde store styrker som kunne ha skapt store problemer for den russiske invasjonen. NATO-landene fryktet imidlertid en eskalering utover Ukraina, og det var å signalisere denne faren for eskalering, i praksis faren for en ny verdenskrig, som var målsetningen med Russlands styrkedemonstrasjon og avskrekking. Siden NATO-landene allerede var enige om å unngå at deres soldater kom i kamp mot russiske soldater, kan effekten av den russiske avskrekkingen selvsagt diskuteres. Men fra Putins ståsted er det en naturlig årsakssammenheng mellom avskrekkingen og at NATO-styrker hold seg unna Ukraina. En annen faktor som er verdt å ta med, er at NATO ikke ble avskrekket fra å finne andre måter å støtte den ukrainske forsvarskampen på. Etteretnings- og våpenstøtten til Ukraina fra Vesten ble raskt etablert. Omfanget av støtten og samholdet i støtte og våpenleveranser fra Vesten til Ukraina har sannsynligvis overgått det president Putin hadde forventet.
På den ukrainske siden var derimot ikke avskrekkingen mot russiske angrep troverdig nok. Det ukrainske forsvaret hadde gjennomgått store endringer etter at de fikk sin selvstendighet, men det var ikke tilstrekkelig. Ukraina var ikke sterke nok til å avskrekke Russland og forhindre krig. Ukrainas styrker fremsto ikke sterke nok alene overfor Russland og lite tydet på at andre land ville støtte Ukraina vesentlig. Russland vurderte derfor at vestlige lands vilje og evne til å støtte Ukraina hadde gode muligheter til å oppnå sine mål ved bruk av militær makt, uten å lide for store tap og til en pris det ville være verdt å betale. Putin forventet kort og godt at gevinsten av invasjonen ville være høyere enn kostnadene.
Målsetningen med avskrekking er å få en motstander til å avstå fra en handling. På US Army War College, der vi begge har vært elever, diskuterte vi at militær avskrekking må inkludere capability, credibility og communication for å fungere. Avskrekking innebærer å demonstrere militær evne og vilje på en måte som gjør at mostanderen konkluderer med at en konfrontasjon vil bli for kostbar. Vesten får aldri svar på spørsmålet om Putin kunne blitt avskrekket fra invasjonen, siden militær avskrekking ikke ble forsøkt. Utplassering av større vestlige styrker og våpensystemer kunne ha endret styrkeforholdet mellom Russland og Ukraina radikalt i de spente månedene og ukene før februar 2022. USA hadde sendt flere tusen soldater fra 82nd Airborne Division til Polen for å sikre NATO-grenesene forut for den russiske invasjonen av Ukraina. Samtidig var hangarskipsgruppen Harry S. Truman i Middelhavet og representerte en enorm kampkraft. En god kollega av oss hadde en ledelsesposisjon i 82. Airborn Division; i likhet med oss, lurer han fortsatt på om de kunne ha avverget hele den russiske invasjonen om de hadde blitt satt inn i Ukraina. Divisjonen hadde store styrker selv, og ville dessuten ha hatt tilgang på ildstøtte fra hele hangarskipsgruppen i form av jagerfly og missiler. I så fall ville Putin ha blitt nødt til å revurdere sjansene for en vellykket invasjon. Muligens ville Putin ha latt være å forsøke seg på invasjonen, eller kanskje mer sannsynlig. Han ville ha utsatt den til et fremtidig tidspunkt hvor han igjen vurderte at styrkeforholdet var i hans favør. Putins ambisjoner for å gjenoppbygge et Stor-Russland vil neppe forsvinne.
I tiden før fullskalainvasjonen i Ukraina gjorde også en rekke nasjoner forsøk på å forhindre krigen gjennom kommunikasjon og diplomatiske og økonomiske tiltak. Frankrikes president Emmanuel Macron drev det som ble kalt skytteldiplomati mellom Paris, Moskva, Kyiv og Berlin. Flere europeiske nasjoner koordinerte mulige sanksjonsregimer. USA nedgraderte og frigjorde etteretninger i en skala som det ikke finnes tidligere eksempler på. Hensikten med å frigjøre all informasjonen var å avsløre de russiske planene for hele verden for å påvirke Putin til å avstå fra å gjennomføre angrepet. Denne offentliggjøringen av etteretninger var selvsagt risikofylt. Gjennom offentligjøringen risikerte USA å avsløre de gode etteretningskildene som de kanskje hadde brukt årevis på å etablere. Når Putin likevel valgte å gjennomføre storinvasjonen av Ukraina, fikk hele verden se at USA hadde hatt rett i sine etteretningsvurderinger. Men selv om USA avslørte og bidro til å publisere de russiske angrepsplanene, valgte Putin å gjennomføre dem. Det virket som Putin var så sikker på at angrepet skulle lykkes at han valgte å se bort fra avsløringen av planene. Og mangelen på militær avskrekking, eller sikkerhetsgarantier til Ukraina fra vestlige land, styrket nok Putins tro på å lykkes. Putin så ingen større hindringer mot invasjonsplanene, og trodde på seier selv om planene var offentlig kjent.
Den andre lærdommen er behovet for kontinuerlig endring. En høytstående ukrainsk befalingsmann sa at det første som forsvant i de ukrainske militære styrkene etter angrepet 24. februar 2022, var all fredstidstenkning. I fredstid vil det alltid være en risiko for at militære organisasjoner blir overbyråkratisert. I fredstid er det vanskelig å unngå at militære ledere og avdelinger blir målt vel så mye på etterlevelse av arbeidsmiljølov, regler og retningslinjer som på kampkraft. Det norske Forsvaret har de samme utfordringene. Etterlevelse av regelverk er selvsagt viktig, men det tar også mye tid å dokumentere at man etterlever regler. Dermed risikerer organisasjonen å bli rutinepreget og lite innovativ. Men krigen i Ukraina har vist at nødvendighet presser frem innovasjon. Siden invasjonen har det ukrainske forsvaret gått gjennom betydelige endringer. For eksempel har ukrainerne gått fra et hierarkisk militært system til et distribuert ledelseskonsept der avdelinger på lavt nivå har stor handlefrihet. På den teknologiske siden har den massive bruken av ulike droner vært en stor endring. Denne innovasjonen har vært helt nødvendig for å tilpasse seg, stå imot og slå tilbake et russiske angrepet.
Flere av endringene i det ukrainske forsvaret burde ha kommet før fullskalainvasjonen. Styrkene var for lite endringsvillige før februar 2022, det har også ukrainske kolleger påpekt. Men siden da har det ukrainske forsvaret klart å endre både operasjonsmønstre og organisering.
Teknologiutviklingen går raskere for hvert år. Generaler og admiraler i og utenfor NATO som vi har snakket med, er alle enige i at behovet for ubemannede systemer øker. Droneteknologi har allerede overtatt for soldater der det er mulig langs frontlinjen i Ukraina. Denne raske utviklingen av ubemannede systemer var ikke det som ble vektlagt mest i det første året etter fullskalainvasjonen. Debatten om hvorvidt Norge skulle investere i stridsvogner eller ikke høsten 2022, er et eksempel på en nokså polarisert enten-eller-diskusjon her hjemme. Poenget i forsvarssjefens råd var å se mer helhetlig på investeringer i lys av erfaringer fra Ukraina, og Norge valgte til slutt å redusere antall stridsvogner i bestillingen. Det som er åpenbart for fremtidige investeringer, er at ubemannede systemer vil erstatte bemannede plattformer på alle områder der det er mulig. Rett og slett for å spare menneskeliv. Nye våpentyper vil medføre nye operasjonskonsepter og behov for ny kompetanse. Droner kan fjerne behovet for piloter i cockpit, men for å få maksimalt utbytte av større droner, vil det i noen tilfeller være nødvendig å øke bemanningen på bakken, så begrepet "ubemannede systemer» kan være noe misvisende.
Kunstig intelligens kan gjøre svært mange analysejobber mer effektivt enn mennesker, men arbeidet med å innpasse kunstig intelligens i våpensystemer vil kreve mennesker med utdanning, kunnskap og erfaring som Forsvaret har lite av i dag. I mange tilfeller vil utviklingen også føre til behov for organisasjonsendringer, inkludert opprettelse av nye avdelinger og avvikling av andre. Organisasjonen, eller avdelingsstrukturen er ofte det vanskeligste området å endre i fredstid fordi det påvirker jobber og bosted for ansatte, arbeidsplasser i den aktuelle kommunen der avdelingen holder til, og de ansattes familier. Samtidig er endring helt nødvendig. Når Forsvaret skal gjennomføre en betydelig styrking og oppbygging det neste tiåret, må behovet for kontinuerlig endring tas på alvor. Militære styrker som er fleksible og evner å endre seg, både før og etter at en krig bryter ut, har større sjanse for å lykkes både med avskrekking og krigføring. I spesialstyrkene var vi opptatt av at vi skulle ha svært gode og standardiserte militære ferdigheter, men samtidig sørge for at disse ferdighetene kunne utnyttes i et bredt spekter av oppdrag. «Tren basic og øv variert» var et ledende prinsipp, der «trening» var den daglige og nitide repetisjonen av basisferdigheter, mens vi under «øving» fikk ukjente oppdrag og utfordringer som vi måtte forsøke å løse ved hjelp av summen av alle ferdighetene våre. Slik opprettholdt vi god standard på basisferdighetene samtidig som vi fikk erfaringer med oppdragsløsning i fjellanlegg, mot overveldende motstand, i høyfjellet og situasjoner som vi egentlig ikke hadde sett for oss. Stor variasjon i øvelser og en trygghet i grunnferdigheter gjorde oss mer fleksible som avdeling i FSK. I en større sammenheng er denne måten å tenke, trene og øve på overførbar til hele Forsvaret.
En annen rutine vi gjennomførte i spesialstyrkene, var «brown studies». Navnet kommer angivelig av at britiske spesialstyrker årlig diskuterte videreutvikling av regimentet over et glass whisky. I erkjennelsen av at innovative ideer som oftest kommer fra de soldatene som er lengst frem i striden, satte vi av tid til at patruljene kunne diskutere hva de trengte for å bli bedre. Rådene fra patruljene til avdelingen kunne variere fra nye vanntette bager og lyddempere til nye sambandsløsninger og helikoptre. Noen av rådene kunne avdelingen følge opp ganske raskt, noen ble forkastet fordi de var urealistiske mens andre ble tatt med i en investeringsplan. De viktigste ideene var kanskje de som regimentet ikke kunne kjøpe seg ut av. Et lite, men viktig eksempel er at det for 25 år siden ikke fante gode hjelpemidler for å holde varmen over tid ved fremrykning under vann, for eksempel i Nordsjøen. Med hjelp fra Forsvarets forskningsinstitutt og i samarbeid med industri og allierte fikk patruljene etter hvert det utstyret de trengte. Gjennom «brown studies» fikk patruljemedlemmene større påvirkning og medbestemmelse på sin egen hverdag. Rutinen fremmet utvikling og innovasjon på lavt nivå, der detaljene ofte teller mest, og avdelingen fikk oversikt over hva folkene som gjorde jobben i patruljene, mente var viktig å prioritere.
I «Forsvarsløftet» fra 2024 har regjeringen og Stortinget gitt Forsvaret mulighet til å justere investeringene underveis i den tolv år lange planperioden. I lys av teknologiske gjennombrudd og nye operasjonskonsepter eller basert på erfaringer fra Ukraina eller andre kriger, kan langtidsplanen justeres, budsjetter omdisponeres og prioriteringer endres. Hæren kan for eksempel redusere antall panservogner, og dermed også besetninger, hvis droner og langtrekkende ild viser seg mer fornuftig å prioritere. Denne fleksibiliteten i investeringsplanen er en nyvinning i den siste langtidsplanen som viser at våre politikere både erkjenner lærdommene fra Russlands krigføring i Ukraina, og har tillit til at Forsvaret kan utnytte fleksibiliteten på best mulig måte. Det er denne tilliten som gjør at Forsvaret har mulighet til å gjennomføre endringer raskt nok i tiden fremover.
Den tredje lærdommen fra krigen i Ukraina er at en nasjon må ha evne til å mobilisere. Under andre verdenskrig viste USA en helt enorm evne til å mobilisere da landet først gikk inn i krigen. Fra angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 til invasjonen i Normandie i juni 1944 gikk det to og et halvt år. På denne korte tiden hadde USA gått fra å holde seg utenfor krigen til å mobilisere militære styrker som satte de allierte i stand til å vinne verdenskrigen. Tapet av 2403 amerikanske liv og en rekke fartøyer og fly en desembermorgen i Pearl Harbor snudde USAs syn på krigen. President Franklin D. Roosevelt fikk den støtten han trengte, både politisk og i befolkningen. Dermed ble USA med i krigen mot Nazi-Tysland, Japan og de som støttet dem. En samlet og bestemt nasjon satte fart på mobiliseringen. Amerikanske styrker i stort vulum, muligens så mange som 15 millioner, sloss i Europa og i Stillehavsregionen i løpet av de neste årene. Amerikansk materiell og amerikanske forsyninger var i tillegg uvurderlig støtte for både sovjetiske styrker og andre allierte i Europa. USAs mobilisering snudde krigen.
Ukraina har også evnet å mobilisere etter Russlands invasjon. Militære styrker og frivillige sivile ukrainere sto imot det russiske angrepet i dagene og ukene etter 24. februar 2022. Ukraina har evnet å mobilisere hele samfunnet for å bidra til krigsinnsatsen. Industri og næringsliv støtter forsvarskampen med innovasjonskraft og en stadig økende produksjon. I konkurransen mellom tiltak og mottiltak har droneutviklingen til tider hatt en endringssyklus på under tre måneder for maskinvare og under tre uker for programvare. Et imponerende antall sivile og militære ukrainere jobber kontinuerlig for å utvikle og produsere nye droner basert på de aller siste erfaringene fra slagmarken. Samtidig går sivilsamfunnet videre, på tross av at det ukrainske folket opplever en konstant trussel fra drone- og missilangrep. Ukrainerne klarer kontinuerlig å utdanne stadig nye soldater og militære ledere for å styrke forsvaret og erstatte tap. Frivillige jobber hardt, både i inn- og utland, for å støtte kampen mot de russiske angrepene. Uten denne mobiliseringen ville ikke Ukraina ha klart å stå imot den brutale russiske angrepskrigen.
En vellykket massemobilisering krever tydelig lederskap. President Zelenskyjs avgjørelse om å bli på post er sannsynligvis en viktig årsak til at det ukrainske folket har vist en imponerende evne til å samle seg om forsvarskampen. Gjennom Zelenskyjs lederskap har kommunikasjonen vært tydelig fra første stund. Zelenskyj har hamret inn enkle budskap om at målet til Ukraina er å vinne krigen, og han har vært tydelig på behovene for støtte fra Vesten, som for eksempel mer luftvern og mer artilleri. Han har blitt værende på post i Ukraina og holdt på sin posisjon for å løse den enorme oppgaven det er å lede et land som slåss for sin eksistens. «I need ammunition not a ride», var svaret fra Zelenskyj da han fikk tilbud om å bli evakuert. Zelenskyjs enkle og tydelige budskap har vært lette å forstå, og ukrainere i inn- og utland har forsterket hans budskap. Mange nordmenn har møtt ukrainere med posisjoner på ulike nivåer både i formelle og uformelle sammenhenger. Budskapene har vært konsistente og sammenfallende. De ukrainske representantene er omforente og tydelige på hva Ukraina trenger, på kort, middels og lengre sikt. For det første gjør dette gode lederskapet og den tydelige kommunikasjonen at ukrainerne klarer å stå samlet selv når krigen kan virke kaotisk. For det andre er det enklere for giverland å stå samlet om støtte når budskapene er så entydige.
Den fjerde lærdommen er at skillet mellom fred, krise, konflikt og krig kan være mye mindre tydelig enn mange tror. «Krigen i Ukraina har vist at krigens natur ikke har endret seg, men i dagens verden er det fredens natur som har endret seg.» Sitatet er en oppsummering fra en av våre dyktige medarbeidere i Etteretningstjenesten. Poenget er at skillet mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet er mindre tydelig i dag enn det var under den kalde krigen og i årene etter Berlinmurens fall. Statssikkerhet er i utgangspunktet forsvar av staten Norge, inkludert norsk suverenitet og selvråderett. Statssikkerhet handler dermed om statens overlevelse og trusselen er hovedsakelig andre stater. Tradisjonelt har derfor statssikkerhet handlet om krigstrusselen fra andre nasjoner, og blitt ansett som en oppgave først og frem for Forsvaret.
Samfunnssikkerhet er først og fremst beskyttelse av hver enkelt innbygger og viktige samfunnsfunksjoner mot uønskede hendelser. Alt fra flom og skogbrann til organisert kriminalitet faller inn under begrepet samfunnssikkerhet. Justisdepartementet har det overordnede ansvaret, men det angår oss alle. Det tradisjonelle synet på skillet mellom statssikkerhet og krigstrussel på den ene siden, og samfunnssikkerhet og kriminalitet på den andre siden, utfordres stadig. Som nevnt tidligere bruker Norge uttrykket «sammensatte trusler» for aktivitet som faller mellom de to kategoriene. For eksempel kan russiske cyberangrep eller påvirkningsoperasjoner ha som mål å destabilisere Norge, men uten å avsløre hensikten bak. Sabotasje kan se ut som et uhell, men hensikten kan være å svekke tilliten til landets myndigheter. Slike trusler omgår definisjonen på krigshandlinger, selv om en statlig aktør står bak. Målsetningen til den staten som står bak, kan være så simpel som å spre uro i et annet lands befolkning, for eksempel den norske, og dermed svekke tilliten til norske myndigheter.
Målsetningene for en stat som står bak sammensatte trusler, kan være innenfor det Norge tar høyde for i vår definisjon av statssikkerhet, mens metodene gjør at mottiltakene faller inn under betegnelsen samfunnssikkerhet. Disse sammensatte truslene, som har til hensikt å skape usikkerhet, spre uro og undergrave tillit, krever investeringer i Politiets sikkerhetstjeneste. En av de viktige erfaringene fra Ukraina er betyningen av et helhetlig nasjonalt etteretningssystem som er gjennomgående og sømløst både horisontalt og vertikalt. De ulike etteretningsorganisasjonene i et land må evne å samvirke og samarbeide på tvers av nivåer og sektorer. Investeringer i de hemmelige tjenestene kommer til å øke i tiden som kommer, fordi sammensatte trusler skaper et stadig større behov for et omforent, helhetlig og kontinuerlig oppdatert situasjonsbilde, noe som er helt nødvendig for at myndighetene skal kunne se sammenhenger og ta de riktige beslutningene. Den situasjonsforståelsen en soldat ved fronten har, kan være viktig også for regjeringen, eller politiet kan ha informasjon som kan avsløre en fremtidig sabotasjeaksjon. Etteretninger og informasjon må derfor flyte raskt mellom nivåer og sektorer, som mellom justis- og forsvarssektoren.
Sammensatte trusler er ikke noe nytt. På US Army War College lærte vi om miltærteoretikere opp gjennom historien. En av dem var den indiske militærteoretikeren Kautilya. Kautilyas 2300 år gamle beskrivelser av falske allianser, krigføring, giftdrap, spionasje og påvirkning overgår de fleste av dagens fremstillinger av sammensatte trusler. Vår gamle fotballtrener på US Army War College, professor Larry Goodson, er ekspert på Kautilya. Professor Goodsons undervisning om den utspekulerte og kyniske strategen Kautilya var både fascinerende og ikke minst tankevekkende. Det sies at i krig og kjærlighet er alt tillatt. På Kautilyas tid var det nok slik; han var ikke begrenset av krigens folkerett. Ifølge historien brukte Kautilya sin lærebok, avhandlingen Arthashastra, til å trene opp «sin» kandidat, Chandragupta Maurya, til å ta makten som monark mens Kautilya selv ble statsminister i det mektige Maurya-dynastiet i dagens India. Nabostater ble holdt i sjakk gjennom en kombinasjon av intrigemaking, manipulerte opptøyer, attentater og politisk svik. Ved hjelp av disse undergravende metodene beholdt Maurya-familien makten i tre generasjoner. Kautilya ville neppe satt pris på en internasjonal rettsorden eller regler for krigføring som har utviklet seg spesielt etter andre verdenskrig. Men poenget med professor Goodsons historiske tilbakeblikk var selvsagt at det fremdeles er ledere og stater som ser på slike regler som svært begrensende. Moderne åpne demokratier er opplagt sårbare for politisk kynisme og undergraving hvis årvåkenhet og kritisk tenkning blir mangelvare. Etterkrigstidens generasjoner har gjort forsøk på å ha klare skiller mellom fred, krise, konflikt og krig. Historisk er tiden med fred i Europa en kort tidsperiode. Bruken av sammensatte trusler mot demokratiske land skiller ikke mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet. På samme måte var Kautilya villig til å bruke alle typer metoder og midler for å nå målene sine.
Russiske uttalelser over mange år har pekt i retning av at landet anser at det er i en tilstand av kontinuerlig konfrontasjon med Vesten. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ga Ukraina fra seg atomvåpnene frivillig. Årsaken var at Budapestmorandumet fra 1994 garanterte Ukrainas suverenitet, og også støtte hvis landet skulle bli angrepet. Men denne avtalen med Russland, Storbritannia og USA har ikke hjulpet Ukraina. Helt siden Budapestmemorandumet ble underskrevet, har Ukraina vært under kontinuerlig påvirkning, og etter hvert angrep, fra Russland. Russland har aldri akseptert at selvstendige land som Ukraina, Georgia og Moldova står fritt til å velge sin nasjonale politikk og sin internasjonale orientering. Russland har brukt alle mulige virkemidler – påvirkningsoperasjoner ved hjelp av trollfabrikker, valgpåvirkning, energipolitisk utpressing, handelspolitisk utpressing, annektering, okkupasjon og krigføring – for å holde kontroll på det Russland ser på som sin interessesfære. Dette gjør Russland uten å operere med tydelige skiller mellom fred og krig. Den russiske forsvarssjefen, Valerij Gerasimov, er nettopp kjent for å fremme bruk av skjulte, ikke-militære virkemidler i krigføring. Putin ser tydeligvis også fordeler med å viske ut skillene mellom fred og krig. Han ser nok heller på aktivitetene sine som ulike virkemidler for å nå sine målsetninger, i den kontinuerlige konflikten med det han kaller «uvennlige land».
Norge er på vakt mot sammensatt bruk av virkemidler som påvirkning, undergraving, etteretning og spionasje, sabotasje, terror eller organisert kriminalitet, også når de to siste er sponset av stater. Samtidig må rettsstaten beskyttes, noe som betyr at Norge ikke vil tillate bruk av for inngripende metoder for å beskytte befolkningen, metoder som ville kunne true både frihet og demokrati og dermed hele rettsstaten. Derfor skiller Norge mellom krigshandlinger og kriminalitet. Norge har ulike lover og regler for metoder og maktbruk i krig og fred. Sammensatte trusler er designet for å utfordre dette skillet. Når Putin anser at Russland er i kontinuerlig konflikt med Vesten, ønsker han på den ene siden å ramme vestlige interesser. På den andre siden forsøker Putin å finne metoder som ikke krysser terskelen for krig, og som kan gjennomføres fordekt. På denne måten ønsker Russland å unngå at rettsstater som Norge skal kunne gjengjelde med full kraft, fordi det svært vanskelig å bevise at det er Russland som faktisk står bak. Skillet mellom fred og krig – som er grunnleggende viktig for å kunne opprettholde et åpent demokrati – kan samtidig gjøre det vanskeligere å forsvare Norge mot sammensatte trusler.
Som rettstater kan demokratier virke sårbare for sammensatte trusler. Når Norge skal utvikle metoder for å beskytte landet mot ulike nye fiendtlige virkemidler, er det samtidig viktig å være bevisst på hva det egentlig er Norge skal beskytte og forsvare. Det er det norske demokratiet og rettsstaten som må vernes mot den sammensatte virkemiddelbruken. Friheten og rettighetene til hver enkelt nordmann er avhengig av denne rettsstaten. Svaret mot sammensatte trusler kan ikke ligge i en militarisering av samfunnet, hvor landet beveges i retning av å bli en politistat. Den riktige fremgangsmåten er å fortsette styrkingen av etteretningskapasiteten og justissektoren slik at flest mulig tilfeller av lovbrudd og undergravende virksomhet blir oppdaget og straffeforfulgt. Sammensatt virkemiddelbruk har som målsetning å skape usikkerhet. Når Norge avdekker slike trusler og kan bevise hvem som står bak, virker de fordekte angrepene mot sin hensikt. Samtidig må Norge utnytte alle mulighetene som ligger i tverrsektorielt samarbeid. Forsvaret kan også bidra til å håndheve norsk lovgivning i fredstid gjennom bistand til politiet, når det trengs for å styrke rettsstaten. Hver enkelt medborger kan også bidra til at trusler ikke automatisk medfører en peke-lek for henge ut den som har sviktet internt i Norge. Nye trusler gjør at Norge må styrke samfunnssikkerheten, ikke bare statssikkerheten, fordi Russland forsøker å «endre fredens natur».
Den femte og siste lærdommen er at forsvarsvilje alltid vil være avgjørende for å stå imot eksterne trusler. Russland undervurderte både det interne samholdet i Ukraina og samholdet mellom allierte. Forsvarsviljen har hele tiden vært det avgjørende fundamentet i Ukrainas forsvar mot russisk aggresjon gjennom over tre års krig.
En viktig del av denne lærdommen er at god forsvarsvilje også beskytter mot sammensatte trusler. Russland forsøkte å forsterke sitt militære angrep på Ukraina ved å kombinere invasjonen med cyberangrep og desinformasjon. Men disse virkemidlene ga liten effekt. Også på dette området viste Ukraina at et samlet folk med felles målsetninger er vanskelig å ramme. I stedet for å reagere med frykt eller protester når strømforsyninger ble rammet, reagerte ukrainerne med å sementere motstanden mot Russland. I stedet for å la russisk desinformasjon splitte samfunnet svarte Ukraina med å samles om sitt eget narrativ, og lot ukrainske heltehistorier spres i alle medier. I møtet med sammensatte virkemidler er det mye motstandskraft i en befolkning som evner å gjennomskue og stå imot undergraving.
En sterk forsvarsvilje kan pleies, og Norge har alle forutsetninger for å gjøre det. Samfunnet vårt er åpent, Norge har sterke demokratiske institusjoner, og ikke minst er nordmenn en opplyst befolkning som evner å tenke kritisk. Ærlige samfunnsdebatter er også et viktig element, fordi ekte samhold kommer av åpenhet, ærlighet og felles forståelse, ikke av krav om at innbyggerne skal ha like meninger. I ethvert samfunn kan populisme gi kortsiktige gevinster gjennom å oppildne grupper av folk og dermed mobilisere støtte til enkeltsaker. Men populisme resulterer også i polarisering av samfunnet som svekker samholdet i befolkningen. Ekte og sterk forsvarsvilje kommer fra hvert enkelt individs bevissthet om verdien av fellesskapet og et ønske om å beskytte et samfunn, der også meningsmangfold har stor verdi.

(…)

De som elsket mest. Det var dem frosten tok.

Han fryktet det fortrolige synet av fjelltindene og bergsidene, som atter skulle være vitne til hans utilfredse langsommelighet. Og derfor ville et avbrudd gjøre godt. En slags vagabondtilværelse, dagdriveri, luftforandring og tilførsel av nytt blod kunne gjøre sommeren utholdelig og berikende.

Han hadde i hvert fall etter at han hadde fått midler til å nyte det internasjonale reiselivs bekvemmeligheter, ikke det å reise som annet enn en hygienisk forholdsregel, som nå og da måtte treffes på tross av all sunn fornuft og tilbøyelighet. For opptatt av de oppgaver som hans jeg og den europeiske sjel stilte ham, for tynget av sin forpliktelse til produksjon, for uinteressert i adspredelser til å kunne agere elsker av den brokede utenverden, hadde han helt og holdent latt seg nøye med den anskuelse, som enhver - uten å bevege seg langt bort fra sine sirkler - kan erverve seg om jordens overflate, og hadde aldri så meget som følt seg fristet til å forlate Europa.

Det som ikke har sin pris, er det mest verdifulle

Kjærlighet delt på savn er sorg

Og faktisk klarte Sovjetunionen på en enormt ressurssløsende måte å ta steget fra jordbruksnasjon til industrinasjon på èn generasjon. Dette krevde voldsomme forsakelser fra befolkningens side, og lot seg kun gjennomføre med solide doser maktbruk.Men selv om tvang og terror inngikk som viktige drivkrefter bak industrireisningen, kan man ikke forklare innsatsviljen under de første femårsplanene uten å trekke inn også et element av ekte entusiasme.
Denne var ikke så mye ideologisk som teknisk og nasjonal. Den sovjetiske ungdommen opplevde at hele virkeligheten ble forandret for øynene på dem takket være teknikkens vidundere. Sovjetunionen ble teknokratenes drømmeland fremfor noe.

Den nasjonale entusiasmen hadde sammenheng med en viktig omlegging av den offisielle politikken under Stalin: Han gikk vekk fra den verdensrevolusjonen Lenin hadde drømt om, og lanserte tanken om oppbygging av << sosialisme i ett land>> , Sovjetunionen. Russerne følte at det de nå ytet, ikke skulle gå til revolusjonære eventyr i andre land, men til dem selv, eller i det minste til deres barn og barnebarn.Den statlige propagandaen fremholdt stadig oftere at Sovjetunionen var et unikt land i verdenshistorien. Selv mange hvite-emigranter lot seg rive med av denne nasjonale entusiasmen, og hyllet Stalin for at han bygget Russland opp til en stormakt.
Noen av emigrantene valgte å flytte hjem, men det var ikke vel betenkt, for etter noen år forsvant de fleste av dem i Stalins utrenskninger.