Unge mennesker er ekstremt opptatt av identiteter, men ikke av nasjonal identitet. Denne identitetspolitikken handler om tre fellesskap: kjønn, etnisitet og rase, men merkelig nok ikke om nasjonalt fellesskap. Men dette handler om det man bør kalle privatsfæren. Om jeg er litt same eller litt svensk, hva har dette med min borgerrettighet som norsk å gjøre? Vår tids identitetspolitikk handler ikke om en kamp om å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få anerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.

... Kiefers kunst blir skapt utenfor - utenfor det han sier, utenfor det han tenker, utenfor den han er - at den er noe han går inn i, et sted. Det stedet han går inn i når han legger lag på lag med maling, bly, strå, aske på lerret. Et sted som både er inni ham og utenfor ham. Et sted som oppstod mot slutten av krigen, og som nå har vært her i 75 år. Et sted hvor mytologi, historie, religion, litteratur, ting og landskap føres sammen, og den meningen som oppstår, er endeløs, for den aktiveres av hver og en som ser den.

Å snakke med mamma er som å ikke snakke med noen. Det passer meg bra, det holder for meg å kjenne varmen fra en kropp som er i live.

We're in Italy! It's stunning. I love Bologna […]

"Let's write down the name of the hotel, walk as far as we can, and then take a cab back."
We write down the name of the neon flashing sign outside the hotel: "Albergo." […]

Albergo turns out to be Italian for "hotel."

– Ikke større enn en fluelort i verdensrommet, tenker hun med en geip. – Og likevel... Likevel!

I'd taken a pink eraser to my childhood and blurred the pain.

For i grisehusets lukkede, stinkende verden er alt kun én eneste gigantisk infeksjon som mennene tålmodig tøyler og kontrollerer, innbefattet skrottene som slakteriet spyr ut til supermarkedene, for selv om de vasket med klorin, skåret opp i rosa skiver og pakket inn i cellofan på skinnende hvite isoporbrett, bærer de den usynlige smitten fra grisehuset, ørsmå spor av dritt, av mikrobene og bakteriene som mennene kjemper imot, enda de vet de er dømt til å tape, med sine ynkelige krigsvåpen: høytrykksspyler, Cresyl, desinfeksjonsmiddel for purker, desinfeksjonsmiddel for sår, midler mot innvollsorm, vaksine mot influensa, vaksine mot parvovirus, vaksine mot PRRS, vaksine mot circovirus, injeksjoner av jern, injeksjoner av mineraler, injeksjoner av veksthormoner, tilførsel av kosttilskudd, alt for å bøte på grisenes mangler og svakheter som menneskene med vitende og vilje har skapt.

Jeg husket hvordan sønnene mine, da de var små, med vilje slapp ting fra barnestolen for å se dem falle i gulvet, en aktivitet de syntes var like festlig som konsekvensene var fryktelige. De kunne sitte å stirre ned på tingen som hadde falt - en halvspist kavring eller en plastball - og bli stadig mer opphisset over at den ikke kom tilbake. Til slutt begynte de å gråte, og oppdaget stort sett at den falne tingen kom tilbake til dem på den måten. Det overrasket meg alltid at de reagerte på denne hendelseskjeden ved å gjenta den: Så snart de hadde gjenstanden i hånden igjen, slapp de den på nytt og bøyde seg fram for å se den falle. De jublet like høyt og ble like fortvilte hver gang. Jeg forventet alltid at de på et eller annet tidspunkt kom til å innse at fortvilelsen var unødvendig, og ville velge å unngå den, men det gjorde de aldri. Minnet om smerten hadde overhodet ingen innvirkning på det de valgte å gjøre: Tvert imot fikk det dem til å gjenta den, for smerten var trolldommen som sørget for at gjenstanden vendte tilbake, og gjorde det mulig å oppleve fryden ved å slippe den en gang til. Hvis jeg hadde nektet å gi dem den tilbake den aller første gangen de slapp den, ville de vel ha lært noe helt annet, men jeg var ikke sikker på hva det ville ha vært.

Once nature was an object, you could do more or less anything you wanted to it. Whatever ethical constraints remained against possession and extraction had been removed, much to the delight of capital. Land became property. Living beings became things. Ecosystems became resources.

And because the rise of capitalism is cast as an expression of innate human nature – human selfishness and greed – problems like inequality and ecological breakdown seem inevitable and virtually impossible to change

We tend to take the idea of growth for granted because it sounds so natural. And it is. All living organisms grow. But in nature there is a self-limiting logic to growth: organisms grow to a point of maturity, and then maintain a state of healthy equilibrium.

This is the thing about ecology: everything is interconnected. It’s difficult for us to grasp how this works, because we are used to thinking of the world in terms of individual parts rather than complex wholes. In fact, that’s even how we´ve been taught to think of ourselves – as individuals. We´ve forgotten how to pay attention to the relationship between things

«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»

Snodige folk, tenkte jeg, de bor her i denne avkroken, uten kafé og uten høyttalere, uten horer og Chupa Chupser, de sitter rundt i husene sine, de stenger seg inne, de jævlene, alt er lukket og låst, og så glor de på TV til det blir morgen.

Og verden sørger bare over det den kjenner, og aner ikke hva den hadde mistet med denne knøttlille øya, skjønt Jordens kulerunde form hadde gitt denne tapte flekken like mye lov til å være dens navle, selv om det ikke var et solid tauverk av handel og krig som bandt den til verden, men en drøm spunnet av et mye tynnere garn.

Det fins tross alt ingen regler når man leser.

Det er ikke lett å ha en respektfull debatt om sensitive tema som abort eller migrasjon. Jeg vil også mene at det som presenteres om slike tema, ofte preges av moralisering som teknikk for å gjøre en motstanders synspunkter illegitime. Da får vi mer polarisering, og noen synspunkter blir «innenfor», andre «utenfor». Stempling er en annen teknikk som man kan si er moraliseringens fetter: verre, men mer effektiv.

Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunkter og innskrenker ytringsfrihet. Denne er størst når identitetspolitikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet.
…
Det er ofte moralisering som brukes som hersketeknikk overfor dem som er uenige - at man påstår at eget standpunkt er moralsk best. Da blir den andres standpunkt det motsatte. Dette er ikke debatt. Og ved moralisering og stempling blir helt legitime standpunkter definert som uakseptable

Jeg vil aldri omtales som en «kropp med livmor». Da er jeg virkelig krenket! Og de som har fjernet livmoren, er de «kropp uten livmor»?
Dette tror man nesten ikke kan være sant. Men i Storbritannia ville Jordmorforeningen avskaffe «mother» og innføre «postnatal people», noe som førte til store protester. Noen ville innføre «human milk» i stedet for «mother’s milk» og «chest-feeding» i stedet for «breast-feeding». Dette er absurd.

Aktivister som mobiliserer for noe nytt med diskriminering, får enorm makt. Det anerkjente britiske tidsskriftet The Lancet begynte for eksempel å skifte ut ordet «kvinne» med «kropper med livmor». Dette ble det protester av. Men det oppsiktsvekkende er ikke at man protesterer på at «kvinne» skal erstattes av noe oppkonstruert som reduserer kvinnen til et organ, men at The Lancet lar seg presse til å innføre et slikt språk. Dette går Nittenåttifire en høy gang, nytale av verste sort.