Love? . . . Love? . . . Love is not safe, my lady Silk, love is dangerous. It is deceitfully sweet like the wine from a fresh palm tree at dawn. Love is fine for singing about and love songs are good to listen to, sometimes even to dance to. But when we need to count on human strength, and when we have to count pennies for food for our stomachs and clothes for our backs, love is nothing. Ah my lady, the last man any woman should think of marrying is the man she loves.

Jeg oppdager altså her at at det er umulig å unngå håpet for alltid, og at det kan angripe selv dem som mente at de var befridd for det.

I motsetning til Evrydike dør bare det absurde når man vender seg bort fra det.

De så ut sånn som tenåringer gjør etter å ha vært på fjelltur mot sin vilje. All den energien der, all den sunnheten de obsternasig har latt seg eksponeres for. Gleden i ansiktet som de forsøker å skjule, for dagen som likevel har vært fantastisk.
Husker du de dagene?
Når det var sånn?
Jeg husker dem alle.

Mot slutten virker det som om han lette etter et tonespråk utenfor de store verkene. Alt ble redusert til matematiske sammenhenger, antydninger til forbindelser, logiske formler, speilvendte og forvrengte fuger. Det fantes en taushet. Nå illustrerte han ikke lenger. Han skjulte heller sine poeng i en slags negative teologisk-matematiske gjetteleker. Kanskje gikk han fra lys til mørke.
Bortenfor den strømmen av kantater og orgelverk som vellet ut fra hans indre, komponerte han nå kompliserte, gåtefulle satser. Ingen titler, ingen assosiasjoner til noe guddommelig. Kanskje er de hellige nettopp derfor. Jeg tenker på de fugene han vrengte ut og inn, de formene som kanskje peker på at han ville si noe annet, noe som er utenfor språket.

Hat er et sterkt rusmiddel, ikke ulikt forelskelse, men der forelskelsen ofte glir over i kjærlighetens sløve valmuerus, ender hatet som regel i et tomt hjerte, lik en sneip i et askebeger.

Hviskende ba jeg om å bli reddet fra tyrannen, men Marcus rystet oppgitt på hodet. Aldri hadde han sannet Catos ord som nå - at vi menn regjerer verden, men våre kvinner regjerer oss.

Da latteren la seg, ble Clarkson alvorlig igjen. Han sa at alle eventyrere i Sierra Leone måtte avstå fra uærlig, usympatisk, ukristen og umoralsk atferd. Han leste høyt fra notatene sine:
"Kriminalitet, drukkenskap, voldsbruk, tyveri, lidderlighet, utroskap, utukt, uanstendighet, dansing og andre former for uhemmede følelsesutbrudd vil være strengt forbudt"
Det kom noen stønn fra publikum. En mann som stod like ved meg, mumlet: "Fanden heller, her skal vi dra hele veien hjem, og så får vi ikke feire med dans ??"

"Har du omfavnet Jesus", spurte han. "Armene mine har vært opptatt, og Jesus har ikke kommet og spurt".

Prime numbers are what is left when you have taken all the patterns away. I think prime numbers are like life. They are very logical but you could never work out the rules, even if you spent all your time thinking about them.

Den gleden mennesket kjenner overfor naturen er derfor ikke bare en samling fysiologiske svar på indre eller ytre stimuli, men en konsekvens av gudstilhørigheten; skaperverket er et tegn på en skaper.

Den gamle Bach ble altså mer og mer opptatt av den visdommen som finnes i logikken. Det fantes skjulte sammenhenger mellom sifrenes verdi og den guddommelige. I stedet for å snakke åpent om Gud lot han fugenes leker balansere mellom det sagte og det usagte.

Vesten, som var infisert med permanent skyldfølelse, lette alltid etter konkrete grunner til å vedlikeholde denne, aller helst drive den opp enda noen hakk.

Kanskje er det slik at det svarte hullet som Bachs musikk strømmer ut fra er både skapelsens og nådens kilde.

Bachs musikk har en kraft som aldri blir voldsom, sterke følelser som ikke er sentimentale, en fornuftig ekstase, en følsomhet som er nøkternt saklig. Gjennom tonene hans treffes man av anelsen om at det finnes barmhjertighet lengst inne i tilværelsens midtpunkt.

Husker første gang jeg møtte Liv. At jeg tenkte: Hun må jeg bare glemme.

Jeg var så ung, døden var bare en teori.

Organisasjonsmennesket har mistet evnen til ikke å adlyde, det er ikke engang klar over den kjensgjerning at det adlyder. Professor Fromm konkluderer pessimistisk med en advarsel: «På dette stadiet i historien, er kan hende evnen til å tvile, til å kritisere, til ikke å adlyde, det eneste som står imellom en fremtid for menneskeheten og sivilisasjonens slutt.»

Hun skildrer Eichmann som en helt ny forbrytertype, en mann som ble unnskyldt med at han arbeidet «under omstendigheter som gjør det så godt som umulig for ham selv å vite eller føle at han gjør noe galt». Det er dette som i en av de hittil få norske kommentarer til Hannah Arendts bok, er kaldt den abstrakte forbrytelse, kan hende «selve det etiske grunnproblem i det moderne tekniske samfunn».

Oppsøk den musikken som du dypest sett blir berørt av! Det som da skjer i ditt indre kommer ikke bare av biokjemiske reaksjoner, elektriske impulser der bølger fra det indre øret føres videre til de delene av hjertet som tolker lyd. Det er heller ikke bare sentimentalitet eller følelser uten innhold eller verdi. Tvert imot, det er et uttrykk for at mennesket hører sammen med en evig orden. Det finnes en sammenheng mellom himmelens harmoni og sjelens. Musikken oppretter et forhold mellom dem.