Det er sånn det er med kjærligheten, den okkuperer hjernen, og hvis du ikke er på hogget, kan den ete hele verden

Cecilie hater også mor, men av og til savner hun henne også. På en måte. Ikke mor sånn hun var, kanskje, men mor likevel. Mor sånn hun kunne vært, kanskje. Mor sånn hun ikke var. Går det an? Å savne mor sånn hun ikke var?

We walk hand in hand down the beach as the sun dips in the sky. I am not thinking about the past. I am not thinking about the future. I am full of such gratitude for the sun, the water, the way my feet sink into the sand, the way my hand feels holding hers.

"uten at gjøre kapitalen den ringeste skade."

Og dog, dengang da det utkom vovet vi ikke at kalde det et
socialistisk manifest.
Med socialister forstod man i 1847 to slags folk.
På den ene side tilhængerne av forskjellige utopiske systemer,
specielt Owenisterne i England og
Fourieristerne i Frankrike, som begge dog allerede dengang
var sammenskrumpet til blotte, gradvis utdøende sekter.

På den anden side de mangfoldigste sociale kvaksalvere, som
med forskjellige universalmidler og med alslags flikarbeide
vilde overvinde de sociale misforhold uten at gjøre kapitalen
og profiten den ringeste skade.

I begge tilfælde folk, som stod utenfor arbeiderklassen og
som meget mer søkte støtte hos de "dannede" klasser.

Den del av arbeiderne derimot, som var overbevist om
utilstrækkeligheten av
blotte politiske omveltninger

og krævet en grundig omdannelse av samfundet, den del kaldte
sig dengang kommunistisk.

Det var bare en ubearbeidet, bare instinktiv, mangengang noget
grovskåren kommunisme; men den var mægtig nok til at fostre
to utopiske kommunistiske systemer:
I Frankrike Cabets "ikariske" og i Tyskland Weitlings.

Socialismen betydde i 1847 en bourgeoisbevægelse,
kommunismen en arbeiderbevægelse.
Socialismen var, på fastlandet idetmindste, salonfähig
[passende i pent selskap],
kommunismen var den rake motsætning.
Og da vi allerede dengang meget bestemt var av den oppfatning
at "arbeidernes frigjørelse må være arbeiderklassens eget verk",
så kunde vi ikke et øieblik være i tvil om hvilket av de to
navn vi skulde vælge. Heller ikke siden er det faldt os ind
at tilbakevise det.
( . . . )

Om Marx nu hadde ståt ved siden av mig og kunnet set det . . .

London, 1. mai 1890. F.Engels

( fra utg. 1918 "Det norske Arbeiderpartis forlag" hos nb.no )

En salonfähig ikke-dystopisk sektvariant ?

_

Nobody questions why we're here. Nobody questions anything. We're just a part of the moment, like everything else.

Til tross for dette kom Abutalip aldri med noen forbannelser verken over Boranly eller denne delen av den gule steppen. Han tok både ondt og godt for hva det var. Til sjuende og sist var jorden ikke skyldig noen noe som helst. Mennesket kunne selv bestemme hvor det ville leve eller ikke leve. . .

[...] Father says she looked him into love with her years ago in Avonlea school and I can well believe it – though I have heard a weird tale of her banging him over the head with a slate at the very beginning of their acquaintance."

A mediocre writer serves a life sentence. He has to go on. It's too late to change professions.

the struggle of a little group of sane people -- against a nightmare
that nearly conquers the world.

A company of mad scientists – or, perhaps, they are not mad,
but have merely destroyed in themselves all human feeling,
all notion of good and evil –

are plotting to conquer Britain,
then the whole planet, and then other planets, until they have brought
the universe under their control.
_

( George Orwell 1945, om 'That Hideous Strength' )

Mrs May looked back at her. "Kate," she said after a moment, "stories never really end. They can go on and on and on. It's just that sometimes, at a certain point, one stops telling them."

But it is Bach, making music in the Castle of Heaven, who gives us the voice of God - in human form. He is the one who blazes a trail, showing us how to overcome our imperfections through the perfections of his music: to make divine things human and human things divine.

There is nothing but violence in the universe; but we are spoiled by a modern philosophy that tells us all is good, whereas evil has tainted everything, and in a very real sense, all is evil, since nothing is in its place. The keynote of the system of our creation has been lowered, and following the rules of harmony, all the others have been lowered proportionately. All creation groans, and tends with pain and effort towards another order of things.

Yet there is room to doubt whether this violent destruction is, in general, such a great evil as is believed; at least, it is one of those evils that enters into an order of things where everything is violent and against nature, and that produces compensations. First, when the human soul has lost its strength through laziness, incredulity, and the gangrenous vices that follow an excess of civilization, it can be retempered only in blood. Certainly there is no easy explanation of why war produces different effects in different circumstances. But it can be seen clearly that mankind might be considered as a tree which an invisible hand is continually pruning and which often profits from the operation. In truth the tree may perish if the trunk is cut or the tree is overpruned; but who knows the limits of the human tree? What we do know is that excessive carnage is often allied with excessive population, as was seen especially in the ancient Greek republics and in Spain under the Arab domination. Platitudes about war mean nothing. One need not be very clever to know that when more men are killed, fewer remain at the moment, just as it is true that the more branches one cuts off, the fewer remain on the tree. But the results of the operation are what must be considered. Moreover, following the same comparison, we may observe that a skillful gardener directs the pruning less towards lush vegetation than towards the fructification of the tree; he wants fruit, not wood or leaves. Now the real fruits of human nature—the arts, sciences, great enterprises, lofty conceptions, manly virtues—are due especially to the state of war. We know that nations have never achieved the highest point of the greatness which they are capable except after long and bloody wars. Thus, Greece's most brilliant hour was the terrible epoch of the Peloponnesian War; the Age of Augustus followed immediately the civil war and proscriptions; French genius was hewn by the League and polished by the Fronde, all the great men of the century of Queen Anne were born in the midst of political upheavals. In a word, we can say that blood is the manure of the plant we call genius.

Det er kort veg frå å sjå på alle muslimar som ei homogen gruppe til å gjere oss kollektivt ansvarlege og krevje at ein norsk muslim tar avstand frå det ein amerikansk muslim har gjort.

Nokre gonger siterer eg noko vennina mi Muniba sa ein gong: å vere fleirkulturell og muslim i Noreg er som å bli sett som ein svulst, samtidig som ein føler seg som eit velfungerande, ressurssterkt organ.

Eg følte meg som ein minoritet i minoriteten: eg var den jenta som ikkje klarte å spele den rolla ho var tildelt, skodespelet halta på grunn av meg. Ikkje høyrde eg til der dei andre trudde eg høyrdw til, og ikkje kunne eg det dei andre trudde eg kunne. Korleis kunne eg vite noko om hijabtvang eller politisk islam når det aldri hadde vore aktuelt for meg eller andre jenter eg kjende?

Forresten var havregrøten for tjukk, du må aldri følge oppskriften, sa han. Må jeg ikke følge oppskriften, men hva skal jeg da gjøre da, sa hun, men han ristet på hodet og avbrøt. Du må bare gjøre noe, et eller annet, samme hva, unntatt det på oppskriften, sa han og forsvant ut døren.

Det er inga grunn til å grav opp gammel møkk når ein ikkje er nødd. Vi har all noko på samvittigheta som vi gjern skull ha vore foruta. Det er berre slik det er. Livsvegen har en del krokvegar for oss all.

Maktsjuke folk er farlege,uansett kor du finn dem.

En så ikke alt når en betraktet det på avstand. Det var ikke alt man kunne se heller,tenkte hun videre. Det vesentligste var det bare hjertet som forstod.