Makten lå jo ikke hos de lurvete. Makten lå høyt i det blå og hadde hatt og voksende barter. makten hadde klokkekjede i gull, og kjedet lå i en tilfreds bue over magen: et atten karats smil uten et eneste hull.

De vet de er fullstendig overlegne militært og at de har USA i ryggen.
Palestinerne har ryggen mot veggen. De kan ikke rygge lenger.

After more than seventy years of being displaced and twelve years of blockade, the tragedy in Gaza----the largest open-air prison in the world----which seems to have no end, has been created. God weeps over Gaza. God mourns the continuation of the Palestinian Nakba.

Når du har blitt usynlig, kan du gjøre fryktelige ting, fantastiske ting, sære ting. Det er jo ingen som ser deg.

This is one of the cruelties of the theatre of life; we all think of ourselves as stars and rarely recognize it when we are indeed mere supporting characters or even supernumeraries.

Innimellom kunne jeg huske små, fine glimt av livet jeg pleide å leve, vanlige dager. Absurd nok var det dem jeg savnet mest: de vanlige dagene. Jeg kunne plutselig huske dagen vi hentet Molly, og hvordan jeg ble akutt forelsket i den lille, svarte lakrisbåten av et dyr. Jeg husket konkurranseinstinktet mitt på håndballbanen, regattaen vi vant med pappa, og min første tatovering: fem fugler, på innsiden av armen, og som jeg måtte fake pappas signatur for å kunne ta. De fem fuglene symboliserer familien min, og at jeg da - akkurat i det øyeblikket – følte meg fri som fuglen.

Hvorfor føltes det så forbudt å være sårbar? Kanskje var det jeg trengte å høre, at å vise seg sårbar er et tegn på styrke, ikke svakhet

Når en kjensgjerning man hadde glemt, dukker opp igjen uten digital assistanse, kunngjør man det til den andre mens man ser ut i det fjerne, inn i den andre verdenen, den som består av det som var kjent og så gikk tapt.

Livet kan bli så interessant at vi glemmer å være redde.

Han var takknemlig for disse arrene. Han ville ikke endre en eneste millimeter av dem.

Han tenkte at all smerten kanskje ville få kjærligheten til å surne, men den bare forsterket den, som om han var Marcus Antonius som falt på sitt eget sverd. Og det var en magisk ting å elske noen så høyt; det var en følelse så underlig og uhåndgripelig, som en liten flik skåret ut av himmelen.
Noen ganger prøvde han å forestille seg hvordan Gaunt ville se ut når han ble gammel, og han visste med svimlende sikkerhet at han ville elske ham, selv om Gaunt ble skallet og innskrumpet og kraftløs.

Hva er ditt eget forhold til døden? Fyller det deg med den ubehagelig frykt? Aksepterer du at det er denne fasen din venn er i nå? Oppsøk andre venner for en prat om dette. Er du klar for å snakke om døden hvis din venn vil? Hva vil din syke venn snakke om? Kanskje ingenting i det hele tatt? Kanskje bare ha en hånd å holde i? Spør!

Hva tenker du om tiden som kommer? Har du lyst til å snakke om det?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si nå, men jeg vil gjerne være hos deg om du vil?
Hva vil du at vi skal snakke om?
Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Hva vil du vi skal gjøre sammen i dag?
Skal vi lytte til musikken vi liker så godt?

Det går opp for meg at det ikkje er ord eg fryktar mest her i verda, men stilla.

Det er så annerledes å være i rollen som syk! Derfor liker jeg ikke å høre at folk sier: Jeg forstår så godt hvordan du har det. For det gjør de ikke! Si ikke dette klarer du! For det vet du ingenting om.
- Jeg ønsker ikke andre behandlingsråd enn dem jeg selv har valgt, sier Thea.

Det er [...] tre svar som klart skiller seg ut i samtalene med de rammede:

Det ene er "Vær hos meg - og gjør noe, samme hva, bare ikke bli borte!"
Det andre: "Lytt til meg - ikke snakk så mye selv..."
Og det tredje: "Jeg er meg, fremdeles, med alle mine roller og lyster og ønsker og behov. Ikke reduser meg til kun en pasient!

Dei som er der i nauda, og gjev deg den handa du treng, dei har du kjent lenge, og du visste at dei ville vere der når den vonde dagen var der. Det er det som er venskap. Dei som ikkje var der, stryk du ut av veneflokken. Dei nære venene kjem. Venskap er eksklusivt, som kjærleik. Og det er berre kjærleiken som må få større vekt enn venskapen i hopehavet mellom menneske. Alt det andre kjem lenger bak i køen og må få andre namn.

[...] her er vi ved venskapens problem: konkurransen med andre verdiar. Blir han ikkje verna og dyrka, greier han seg ikkje.
Som andre skjøre plantar er han kravstor. Han krev varme, lojalitet, mot, stell, ei hand akkurat når det trengst.

Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, men jeg vet at det har gått flere dager - kanskje uker - siden jeg har hatt lyst til å ta meg selv av dage. Dette bekymrer meg.

Halde fram

Ho sveipte vidare.
Tolka menn gjennom bilete og emojiar i den postalfabetiserte røynda.
Ho heldt fram med å gjere ting som ikkje verka.
Det var betre enn å gjere ikkje noko.

Den sovjetiske kommunismen var en fanatisk og misjonerende religion. En troende kommunist kunne ikke være kristen eller buddhist, og det ble forventet at han skulle spre budskapet til Marx og Lenin om det så skulle koste ham livet.