Det som ikke er stort nok til å skape medfølelse, men heller ikke lite nok til å feies under teppet. Det er pinlig!

Ikke hadde de lest Karen Blixen heller: Den afrikanske farm, Syv fantastiske fortellinger - I Gråbbå leser man Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Alkymisten. Det vet jeg inntil det kjedsommelige, for jeg hadde sommerjobb på biblioteket i Gråbbå sentrum tre år på rad.

Når man skriver i skrivende stund må man stadig regne med at noe uforutsett vil skje. Det er det eneste man kan være sikker på. Man må ta høyde for alt. Fortiden vet man stort sett hvor man har, hvis det ikke kommer noen idealister og vil omskrive den; fremtiden kan man gjøre hva man vil med, i det minste i tankene, men øyeblikket er umulig å kontrollere. Det er derfor så mange dessverre ønsker å leve i øyeblikket. De ønsker å miste kontrollen. De kaller det frihet.

Lengter du etter noe

måtte det være ei snøvidde
som gnir hele fjeset sitt
inn med soloppgang og dagslys.

Et sted
hvor tankene fortaper seg som trær
mot tregrensen.

(Kolbein Falkeid)

[...]

Døden er ikke slutten på livet
Døden er en avgrunn under livet
gjennom hele livet. Et mørke
som det levende lyset veller ut av.

(Stein Mehren - fra Hjorten Brøler)

....At det hun forestilte seg, var reelt, stilte jeg ingen spørsmål ved; den eneste jeg kjente, var fortvilelsen over ikke å ha vært i stand til å forhindre at det skulle skje. Ennå skulle det ta mange år før jeg forsto at hennes vrangforestillinger, akkurat som konspirasjonsteorier, alltid har en liten kjerne av sannhet i seg som tillater tankene og bevisstheten å hekte seg på, å underkaste seg.

‘The higher your socio-economic status,’ said Hunter, ‘the more likely you are to be diagnosed with «bipolar disorder» than with «schizophrenia», while exhibiting the exact same psychotic symptoms.’

[...]

Vinden som ikkje har andlet -
som lever i trekronene og det falne lauvet,
og i snøen vinters tid

[...]

(Trekk)

Jamvel du som elska einsemda,
fann til slutt ein å elske.
Han måtte berre vera einsam som du,
og elske det.

[...]

(Utsyn)

Augo dine er fanga fuglar.

Du lever i fluktplanar,
men stoler ikkje på
at dei vil kunne bera deg.

Enn så lenge blir du her
i stilla hjå meg.

(Ætt)

Dei trudde månen var ein båt
som fraktar daude sjeler frå jorda
opp til stilla hjå stjernene.

Du ynskte å tru på det,
men greide det aldri.
Likevel står du i stamnen no.

Du seglar på havet av fåfengd gråt,
i medvind mot forsvinninga,
med jublande skarvar kring masta.

(Krengje)

Gro Harlem Brundtland fikk hodepine av mobiltelefoner.

Og siden hun var generaldirektør for WHO, Verdens helsevesen,
og tidligere statsminister i Norge, følte hun ikke behov for
å be noen om unnskyldning   [for å ha sine symptomer].

Hun bare ga ordre, rett og slett, om at ingen skulle gå inn
på kontoret hennes i Geneve med en mobiltelefon.

Hun ga til og med intervju om det i 2002 til en større norsk
avis.
Året etter var hun ikke lenger direktør for WHO.
Ingen andre offentlige tjenestemenn har gjort den feilen
etter henne.

Selv de som virkelig ikke får hodepine, får påvirket søvnen
såvel som hukommelsen, av mobiltelefoner.

..Av mangel på et mer akseptert uttrykk kaller vi vår skade
for "el-følsomhet", "el-overfølsomhet" eller enda verre:
"elektromagnetisk overfølsomhet" (EHS).
Et absurd misvisende navn på de akutte symptomer fra en
eksponering som hele verden og alle utsettes for,

like absurd som "blåsyre-overfølsomhet" ville være hvis noen
hadde brukt en slik merkelapp på en som var blitt forgiftet
med cyanid.

Nå sitter vi alle i den elektriske stol -- med større eller
mindre plager,
men fordi samfunnet har fornektet dette temaet i mer enn
to hundre år, finner vi opp begreper som tilslører fakta.
 

( nylig om samme emne )

Når jeg blir eldre enn moren min ble
skal jeg ikke lenger tenke på henne
som en mor som forlot meg
Men stå ved graven og tenke på henne
som på et barn:

Lille barn, du engstelige uskyldige
Lille møll som brenner av seg føttene
ved å lande på lyspæren
Lille vet-ikke vet-ikke-blomst
Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst

Vrange jeg-vil-bare-dø-barn
Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn

Være mors mor, ikke sørge med barnetårer
Sørge med vise tårer
Går det an?

Dei som var i den lågaste enden av rangstigen, fekk stadige påminningar om det. Morfar vart fram til dødsdagen sin fuktig i auga når han fortalde om då skolen arrangerte hopprenn. Han var flinkast og hoppa lengst av alle. Men fyrstepremien gjekk til son til læraren. Lærarsonen var fødd til slike prisar, det var ikkje bestefar.

Den einaste vegen til anerkjenning og status i eit liv som husmannsson låg i hardt arbeid. Då hadde ein i det minste noko. Ein var ein skikkeleg arbeidskar.

Mor fekk aldri jobb på posten. I staden fekk ho og far meg. Eg kravde mykje, så ho vart gåande heime i årevis for å passe meg. Det var alltid noko å gjere med meg. Det var stadige undersøkingar, operasjonar, behandlingar, medisineringar, legetimar og besøk hos spesialistar. Men mor lærte mykje av dette. Ho måtte sette seg inn i eit profesjonelt språk rundt helse, ungar og det å vere annleis.

Om folk som ikkje veit at eg er homo, spør om eg har ungar, hender det seg at eg spøker med dei. Då seier eg at eg og sambuaren min dessverre ikkje kan få ungar. At vi har prøvd og prøvd. Då blir dei så triste i auga. Så bryt eg den triste stemninga med å forklare at sambuaren min, Peder, manglar noko spesialistane kallar livmor. Då ler dei sjokkert. Igjen, det er eit privilegium for homofile å få lov til å vere vulgære på eigne vegner.

Den som har ein storebror som min, er heldig. Alle skulle vi hatt eit digert sett av storebrør, slik at det alltid var nokon der som kunne seie sikkert om det vi opplever i livet, er farleg, om det går over, og om det vil ende godt.

Eg kjende lenge på ei redsle for at eg skulle bli ein av dei som kom heim på besøk og trudde dei var noko. Ein som såg ned på dei som vart flytta frå. Eg er framleis redd for det.

Eg voks opp i ei bygd der dei som har flytta inn, er innflyttarar etter tiår, og der dei som har flytta ut, held fram med å vere samtaleemne - fordi dei har flytta ut.