Men så skjønte jeg at han hadde rett. Jeg har kastet bort fortiden vår. Det som kunne vært fortiden vår, tilhører nå noen andre.

Noen er bare aleine, i jula, i livet

Dei djupaste og sannaste syn
er dei du aldri har venta å få, dei som med eitt stig fram
og tek deg i bruk, og gjer deg til
vitne.

His cold eyes stared at me. At last, he said wearily:
"I have more faith in Hitler than in anyone else. He alone has kept his promises, all his promises, to the jewish people."

Some languages are so constructed - English among them - that we each only really speak one sentence in our lifetime. That sentence begins with your first words, toddling around the kitchen, and ends with your last words right before you step into the limousine, or in a nursing home, the night-duty attendant vaguely on hand. Or, if you are blessed, they are heard by someone who knows you and loves you and will be sorry to hear the sentence end.

Når ble jeg sist rystet av en bok?

Laughter on American television has taken the place of the chorus in Greek tragedy. It is unrelenting.

Den jemtlandske armeens manglende fortrolighet med sjøen var påfallende. Her stod en armé på 10 000 mann i fjæresteinene til en av Norges mest fiskerike fjorder og stirret hungersnøden i hvitøyet. Likevel ble det ikke gjort organiserte forsøk på å få tak i all den proteinrike maten som svømte rundt i bølgene. Det er tydelig at svenskene og finnene stort sett var innlandsfolk. De var ikke vant til å leve ved og av havet. Kjøtt og korn, ikke sei og torsk og sild, skulle slukke armeens næringssorger.

.., og er det noe skjønnlitteraturen har lært meg, er det at det ikke finnes noe sannhet. Eller Sannhet. Alt vi har er historier, fortellinger. ..............førsøker jeg å leve meg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler..

Og der satt jeg på mitt værelse som alle andre, vergeløs som en flue og maktesløs som en snegl, mens det gjaldt liv og død, gjaldt mitt innerste jeg og min fremtid, gjaldt tankene som ble til i min hjerne, mine fødte og ufødte planer, min dag og min natt, min vilje, min eiendom, hele min tilværelse.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscenen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee."
(Peter Malm, karakter i boka "Berge")

Noe å tenke over i disse dager:

"Vi later som om vi er en fri nasjon, at vi selv bestemmer våre vilkår, men i virkeligheten er vi en koloni underlagt et usynlig verdensomspennende imperium, vi er helt avhengige av den globale økonomiens luner, samt de siste krumspring innen den teknologiske utviklingen"
(Peter Malm, en karakter i "Berge")

Love and hatred are feelings that feed on themselves; but of the two, hatred has the longer vitality. Love is restricted within limits of power; it derives its energies from life and from lavishness. Hatred is like death [ ... ].

It is by anchoring it in our time that we re-connect with the timeless fertility of Bach's imagination.

I was supposed to have a Watford board meeting, but I rang them and told them I was unwell. I didn’t wash, I didn’t get dressed. I sat around, wanking, in a dressing gown covered in my own puke. It was sordid. Awful.

Vi skulde gitt leiligheten en pen anbefaling, om det ikke var det at vi stadig vekk holdt på å bli kvalt i den.

En uke er gått. Vi føler det som vi har ligget i et stormpisket telt siden tidenes morgen og er dømt til å bli der resten av våre liv. Den ganske verden er to meter i firkant, og alt hvad den rummer, er Andersen og mig, en halvspist bjørneskanke og en kjøttøks. Det hender vel tankene hvisker om selsomme ting som kokt mat, oplyste kafeer, slanke kvinner, tobakksrøik, - men vi vet vel at dette er latterlig hjernespinn, noe som slett ikke fins. For utenom teltet er alt grå storm, som siden tidenes morgen hadde feid inn fra klodens ytterste kant.

Och lycklig är vår sömn: den är rörd av vingar, av svalor som jagar över vattnet.

"Godværet og dauen kommer alltid, bare man har tid å vente," pleide Andersen å si...

Så går jeg igang med å lage kveldsdrikken, langer ut efter koppen som jeg fyller med sne og plaserer mellem lårene. Denne vannsmeltingsmetoden har bare den ulempen at den er noe sen. Har man et bunnfall av snesørpe etter et kvarter, kan man være glad.