Månen var tittet frem og skogen var bånd av lys og mørke med render av drivende snø imellom. Himmelen over revnet, og snøen som falt, var ikke lenger isnåler som den hadde vært da hun rømte fra fortet, men sakte dalende, bløte filler som la seg over den gamle snøen og skjulte sporene hun hadde etterlatt seg.
Takk for hjelpen, gode snø, tenkte jenta.
Skynd deg, jente, svarte snøen der den dalte.

Hun visste at solen var stått opp, for disen var i ferd med å endre seg. På noen tommers hold kunne hun nå se hånden sin. Og kroppen hennes var som et spøkelse som viste seg og så forsvant igjen.
Nå sivet varmen inn i verden, den lave disen fanget inn solstrålene og holdt på heten i dem.
Hun hørte en klaprende lyd omkring seg som skremte henne og som lød som trinn av mange tusen dyreføtter på vei igjennom skogen, og forferdet så hun for seg et stormløp av noe fort og lite, noe rottelignende, at en bølge av rotter skulle skylle over henne. Så forsto hun, da en vanndråpe rant nedover den skrå greinen av teppeteltet og traff henne i pannen, at dagen var blitt så varm at snøen som fremdeles lå på trærne, smeltet og trommet mot bakken som regn.

Og vannets rastløse virvling nedover elven, hver vanndråpe promiskuøs i sin stadig vekslende forening med de andre. Vann, et skamløst, latterrungende, ekstatisk element som prustet seg selv høyt opp i luften eller styrtet seg hodestups i sitt veldige dråpefølge av sted mot havet.

Hun karet seg på beina og stønnet til tross for at hun måtte være stille.
Og enda det sved i lungene og dundret i det ødelagte hodet og skrek i ledemot og føtter, la hun på nytt på sprang. Og etter en stund kjentes det godt å løpe, smerten forstummet, og hun merket ikke lenger kroppen, bare fryden ved å løpe.

Selv om jeg ikke hadde særlig tro på at livet mitt skulle bli bedre av å snakke med nok en behandler, skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe, for livet mitt var i ferd med å bli et svart hull.
I min familie var psykiske problemer forbundet med å være besatt av demoner. Å ha det bra med seg selv ville si at familien hadde det bra, at man fulgte deres vilje, opprettholdt ære, respekt og tradisjoner. Det var ikke å få hjelp til å snakke om følelser.

Det er jentene som i størst grad blir holdt tilbake av de strenge tvangsekteskapstradisjonene i den pakistanske landsbykulturen som ble praktisert i vår familie. Fra de var tenåringer ble de ofte holdt helt unna gutter. Personen det ble bestemt at de skulle gifte seg med, var ofte den første mannen de fikk være nær. For noen funket kanskje et arrangert ekteskap helt fint. For mamma hadde det vært et helvete. At pappa kunne forsøke å videreføre den forskrudde tradisjonen som var roten til hele familiens ulykke, var absurd.

"I know that's illogical, but sometimes it's possible to feel things even if you know it's not logical."

One entire wall was taken up by her bookcase, stuffed with books she’d bought at markets and charity shops. Knowing that someone had owned the books before her gave her a sense of connection. Someone else had turned those pages. Someone else had lost themselves in the same worlds she escaped to when she was alone.

How to break open the silence of injustice and of multi-layered oppression, a key question faced in Palestine, is a crucial dimension in building truth and effecting reconciliation.

Som små hadde søsknene mine og jeg fått høre at vi skulle gifte oss med noen fra vår egen familie. Parene ble dannet på den enkleste måten, ved at fetterne og kusinene som var nærmest hverandre i alder, ble lovet bort til hverandre. Hvis ekteskapskabalen ikke gikk opp, ble bruden giftet bort til en eldre mann, og brudgommen fikk som regel en brud fra en annen landsby.

Man blir ikke voksen før man har greid å ikke lenger bebreide sine foreldre.

Sult, ekte sult, er et kroppsminne som ikke viskes bort, uansett hvor mange ganger magen er blitt mett i ettertid. Derfor tar gleden over å ha nok mat heller ikke slutt.

Spør du en hvit nordmann om hvordan man blir gift i Norge, vil hun eller han kanskje si at man først må møte noen man liker, som liker en tilbake, og så, gjerne etter flere års samliv, kan det å gifte seg være en hyggelig ting å gjøre. I den pakistanske kulturen jeg tilhørte, fantes det bare ett svar på hvordan man blir gift. Det var at foreldrene fant en ektefelle til deg.

NOVEMBER

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Det var brann nede i gaten, eller falsk alarm, og en høytalerstemme runget fra en av brannbilene og overdøvet alt rundt omkring, og dagene ble tidligere mørke, og gatene begynte å få det middelalderske preget, med underlige tilslørte kvinner, med sjal som tuaregene, som bodde i bilvrak, vaktsomme og stumme, og de som danset i tunnelbanene for småpenger, og de med egne radioprogrammer som man ikke trengte noen radio for å høre på, for de fulgte etter en bortover gaten i en endeløs, inspirert katastrofe ved navn New York.

Siden[..]har jeg lest mange ord. Alltid er det like ufattelig. Jeg åpner ei bok, slår opp på en tilfeldig side, leser. Jeg møter mennesker jeg aldri har sett før, jeg reiser i tid og rom, jeg er vitne til drama som det ville koste millioner av kroner å filmatisere.
Om ikke det er et under, da vet ikke jeg!

Jeg reiste meg, gikk sakte opp trappa til rommet mitt og lukket døra. Jeg la meg i senga, og ble liggende med vidåpne øyne, mens jeg ventet på at pappa skulle rope navnet mitt, eller høre skritt som nærmet seg soveromsdøra mi. Skrittene kom ikke, men den evige redselen for hva som ventet meg, plaget meg nesten like mye som selve slagene.
Som voksen skulle gangene der jeg ikke ble slått eller banket få en spesiell plass i hukommelsen. Minnene om slike ikke-hendelser kunne stå ut som klarere enn alle gangene jeg ble tatt med ned i kjelleren, fiket til eller slått. Kanskje var det fordi det å vente, uten egentlig å vite om det man ventet på kom til å skje, fikk meg til å skjønne hvor redd jeg faktisk var.

Faren min hadde ingen kommentarer til pressen etter at boken kom ut, men på en video som ble lagt ut på nettet, nedtonet han alt jeg anklaget ham for.
Jeg har da aldri slått ham, sa han på urdu.
Og hvis jeg har slått ham, var det aldri hardt.
Og hvis jeg har slått ham hardt, så fortjente han det.

“Hitler var en ekte mann som var bra for muslimene, for han ville utrydde jødene, og da hadde ikke det som skjer i Gaza nå, skjedd”, sier en elev.

Det er bare folk som gjorde noe en bestemt dato, som kommer inn i historiebøkene. De som gjorde alt imellom, de som kjempa alle de små kampene i sine små samfunn eller familier, forblir navnlause i et større perspektiv.