Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
[...] Nele, som ser på verden og på meg med stort alvor, et alvor som Nele trenger for å beskytte seg. Ikke bli undervurdert. Ikke bli oversett. Ikke bli ledd av.
Eg måtte ut av denne filmen før slutt-tekstane kom.
Postkassen var full, så han. Et reklameblad hang halvveis flagrende ut av sprekken, som i et fluktforsøk.
This book is my invitation for you to step into the other side of the wall and listen to our stories and perspective.
Let me repeat, hope is what we do today.
Eg var begynt å spele litt for mykje hovudrolla i mitt eige drama, og det var eg ikkje vand med. Rolla låg ikkje for meg. Det burde regissøren ha sett på førehand.
En organisasjon, kroppen er også et organisert system, den lever så lenge den holder seg organisert, og døden er ikke annet enn resultatet av en desorganisering.
Det er det som skjer med oss alle, vi var alltid penere før, Du har aldri vært vakrere, sa kona til den første blinde. Slik er ordene, de skjuler mye, noen ord slutter seg sammen med andre ord, tilsynelatende uten å vite hvor de vil, og plutselig, på grunn av tre eller fire eller fem som kommer seilende, i seg selv helt alminnelige, et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, og dermed stiger følelsene uvegerlig til hudens og øynenes overflate og river opp følelsenes orden, iblant er det nervene som brister, de har utholdt mye, de har utholdt alt, det var som om de bar en rustning, man sier at legens kone har nerver av stål, og nå står hun der altså oppløst i tårer på grunn av et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, rene grammatiske kategorier, rene etiketter, akkurat som de to andre, ubestemte pronomener, som gråter de også mens de omfavner den fullstendige setningens kvinne, tre nake gratier i det fallende regnet.
Hun romsterte i kjøkkenet på jakt etter såpestykkene, vaskepulveret, skurebørstene, hva som helst, bare det kunne brukes til å få bort noe, av sjelens uutholdelige skittenhet. Kroppens, sa hun, som for å korrigere den metafysiske tanken, og deretter la hun til, Pytt, det går for det samme.
Drømmene, formløse og utydelige i begynnelsen, vandret fra den sovende til sovende, de plukket opp noe her, noe der, førte med seg nye minner, nye hemmeligheter, nye lengsler, derfor sukket og mumlet de sovende, Denne drømmen er ikke min, sa de, men drømmen svarte, Du kjenner ennå ikke drømmene dine.
Den første blinde fant konas hånd og klemte den, og denne gesten viser oss klart og tydelig i hvilken grad kroppens hvile kan bidra til åndens harmoni.
For øynene, disse øynene, er som to ubevegelige klinkekuler, blottet for ethvert uttrykk, de kunne like gjerne vært fjernet, det er øyelokkene, øyevippene og øyenbrynene som må ta seg av den visuelle retorikk og veltalenhet, og allikevel er det alltid øynene som får æren.
Men der og da var det som om det ikke fantes noe annet levende organ i kroppen hennes, de måtte være der, men nektet å gi livstegn fra seg, hjertet, jo, hjertet hamret som en kjempediger tromme, dette hjertet som alltid arbeider i blinde, fra det første mørket av dem alle, buken der det ble skapt, til det siste, der det skal stanse.
Den søvnløse kvinnen lå utstrakt på sengen, renere enn hun noensinne hadde vært i hele sitt liv. En annen kvinne vasket de andre, en etter en, og deretter seg selv.