Truth-telling projects must be part of the solution in historic Palestine.

Er det dét som er omsorgens egentlige grunnleggende bestanddel, tenkte hun, Evnen til å opprettholde rutiner. Er det her kjærligheten kommer til syne, ved at vi er villige til å følge faste mønstre og aldri bryte dem - til tross for at vi lengter - fordi vi vil skape trygghet for hverandre?

Du ville forandre deg.
Du ville bli en annen hver eneste dag. Du ville våkne opp til en annerledes verden. Du ville at livet skulle være noe som ustanselig vokste og skiftet form, du orket ikke tanken på denne pendelbevegelsen.
Du reiste deg. Du tente en ny sigarett. Det var varmt i været, over slottsplassen lå luften, tung og dirrende.
Du vandret nedover mot sentrum, du hadde hull i olabuksene og langt hår, de late skrittene dine virvlet opp støvet.
Du er dette bildet.
Du er ungdommen.
Du er det uflidde, sultne, kritiske, lykkelige. Du har hender overalt, men du vet ikke hva du griper etter.

Du har knekket koden, det blir bare gøy hvis man bestemmer seg, det blir bare gøy hvis man later som det er på ordentlig, og det er på ordentlig, det er livet ditt.

Du likte deg selv best når du var en fremmed.

Men er ikke hverdagen et hån mot kjærligheten? Eller, kanskje snarere: Er det ikke noe annet man vil, når man oppdager hverandre og kaller det kjærlighet, er det ikke nettopp det motsatte av hverdag man vil da?

Du var et vakkert barn, men du visste det ikke.
Du måtte lage noen å speile deg i, først da oppdaget du det vakre i deg selv.

Jeg har sett gladiatorer komme tilbake til sine gemakker fra arenaen, dekket av svette og støv og blod, og gråte som kvinner over en bagatell - en død tamfalk, en uvennlig melding fra en kjæreste, tapet av en yndlingskappe. Og på tribunen har jeg sett den mest respektable husfrue rope med forvridd ansikt på blodet til en uheldig deltager, og senere i sitt stille hjem ta seg av barn og tjenerskap med den ytterste varsomhet og hengivenhet.

"... fars hellige overbevisning om at bøker var viktige og at det å lese dem var enda viktigere. Nå som verden var gått til helvete og aldri ville komme tilbake, virket denne erindringen enda mer betydningsfull. Alt fantes i bøkene, se så mange bøker, bøker nok til et helt liv, disse levende veggene som omgav meg."

Nei forresten, eg stilte altfor låge krav. Eg trudde eg skulle få gåselever, men så fekk eg graut.

And therefore never send to know for whom the bells tolls; It tolls for thee.

Brått slår tanken om dei daude hestane i meg. Det mørke blodet i snøen. Det gapande jordsvarte holet etter eg hogg hestehovudet av. Augo til gutungen. Tenkjer på jordfestinga. Ingen av dei lever meir. Likevel har eg to ungar i hus. Ei evneveik på loftet. Ein mager gutunge i kjellaren. Kva gjer eg med dei? Ser ned på Gydje. Livlaus. Æveleg tagal. Lagnaden tek oss inn. Kvifor drap eg ikkje mor? Det gjorde godt korleis ho rotna vekk på heimen.

... their bond of friendship, fragile and complex in the way of all significant relationships between people

... in an attempt to escape lonliness, people are only to happy to involve themselves in confidences that they will later regret

En by er et sted for alle dem som egentlig hører hjemme et annet sted, men ikke vet hvor.

« Når en film er god, er den god for evigheten»

« Jeg vokste opp i fast tro på at ingen ville ha meg»

« Barn som mishandles , forsvarer visst nesten alltid foreldrene sine»

I Sveits har man rett til å dø, hadde hun alltid sagt, og det hadde legene også sagt til meg, også det samlede etikkrådet på klinikken hadde sagt det og indirekte oppfordret meg til å gi mitt samtykke til at man ikke foretok seg noe mer, bare skrudde den lille plastbryteren på morfinslangen litt mer opp, for hvordan skulle hun vel komme seg igjen, hva for slags liv var vel dette når alt kom til alt? Livet, hva var vel det da?

So, in the first months of the year 1913, Stalin, Hitler and Tito, two of the twentieth century’s greatest tyrants and one of the most evil dictators, were, for a brief moment, all in Vienna at the same time. One was studying the questions of nationality in a guest room, the second was painting watercolours in a men’s boarding house, and the third was circling aimlessly around the Ringstrasse to test how well various automobiles handled the corners. Three extras, or non speaking parts, one might think, in the great play that was ‘Vienna in 1923’.

Siden den gangen har jeg selvfølgelig lært hva alle galningenr i Paris før eller senere må
lære seg , at det ikke finnes noe ferdiglaget inferno for de forpinte.

Han nærmest sandblåst ut hjernen på meg med dette snakket.