Den ble kalt et ansvarsfraskrivelsesskjema, og det gjorde hovedsakelig oppmerksom på at hvis de ble drept og/eller skadd under skyteøvelser med skarp ammunisjon mens de oppholdt seg i parken, ville det være den mest svimlende av alle tenkelige illusjoner om noen av dem og/eller deres etterlevende et sekund skulle tro at de ville motta noen skadeserstatning.

Et problem med folk er at med en gang de fyller et rom, er det folkene man ser og ikke rommene. Store, øde landskaper slutter å være store, øde landskaper hvis de har ett eller flere mennesker i seg. Mennesket definerer hvor blikket skal ligge. Og menneskets blikk er nesten alltid rettet mot andre mennesker. På den måten er det skapt en illusjon om at mennesket er viktigere enn det på jorden som ikke er menneske.

'Dei seier at ein ikkje kan velja familien sin, men på stadar som Jæren er det ikkje stort anna ein kan velja heller'

Et nytt år med flinkhet og faenskap og tro og håp og kjærlighet i verden.
Men størst av alt er skogen.

Det er nokså begrenset hva elger kan få til, rent finmotorisk.

Det har vore tre hundreåringar her før meg. Henry, som fylte i fjor og døydde tre dagar etterpå. Borghild fylte for eit par år sidan, ho rakk til og med å bli hundre og to før ho pakka ned hårrullane for godt. Og så var det Solveig, som fylte hundre det året eg kom ned hit. Ho døydde dessverre midt i eit kakestykke eit par veker seinare, hadde akkurat ført skeia opp for bit nummer tre, så kom det ein gurglelyd, og hovudet hennar datt på tallerkenen, kremen la seg i det nykrølla håret. Eg trur ikkje det var kaka si skuld. Men god var den ikkje.

Truth-telling projects must be part of the solution in historic Palestine.

Bukettene var vakre og velmente alle som en, men flere ganger grep jeg meg i å tenke: - En dag skal jeg skrive en pamflett om sorg som skal hete Mer mat og mindre blomster!

Når det ser mørkest ut, har nemlig kjærligheten en tilbøyelighet til å bli mer synlig enn noensinne. Det er gjerne først da - når vi er i ferd med å miste den - at vi for alvor ser hva den betyr for oss.

Typical of America, always confusing quantity and quality - to the eternal detriment of the latter.

Fattigdom er ingen last, det er den høyeste sannhet. Jeg vet desto mer at drukkenskap ikke er noen dyd.

En gang hadde jeg sju pappaer på sju år. Dette er fortellingen om de årene.

Så møtte vi Arvid som var hundre prosent sjuk i hodet og skulle ta alt til neste nivå, han hadde planer, han hadde bål i magen, men han hadde ikke kontroll og kom ikke lenger enn å knerte en kjerring, for han hadde ingenting å tape.

Enda så rasande vi kunne bli på kvarandre, tenkte eg på slike diskusjonar med eit slags vemod, der eg lå og halvsov på sofaen, dei minte om ei tid som var borte, og som eg ofte tok meg i å sakne. Berre orda vi brukte; klassekamp, klassefiende og klassebevisstheit, demokratisk sentralisme, proletariatets diktatur, historisk materialisme. Vi brukte desse begrepa med den største sjølvfølge, og vi kunne naturlegvis ikkje forestille oss at vi, eller rettare sagt eg og alle andre på min alder, berre åtte, ti år seinare, aldri i livet ville ha funne på å uttale dei same orda utan å vere ironiske. Eller at dei få år etter det igjen skulle gli ut av språket og så og seie bli borte. Nesten som gamle menn med hatt. Som skrivemaskiner, korrekturlakk, videospelarar, opptakskassettar eller skvettlappen på bilar, tenkte eg, idet Therese kom inn på stua.

... eg kjente på ei takksemd som på ein eller annan måte sette meg i kontakt med ein søskenkjærleik eg ikkje hadde følt på mange år, og like før vi skulle til å avslutte arbeidsdagen, kom eg til å tenke på ein forskningsrapport eg hadde lese for ein del år sidan, og som eg såg for meg at han ville bli glad av å høre om; det handla om hjerterytmen til kroppsarbeidarar. Det var velkjent at hjerta til folk som song i kor, begynte å slå i takt mens dei song, men denne forskningsrapporten viste at det same skjedde med folk som arbeidde fysisk saman; etter ei stund begynte rett og slett hjertet til kvar enkelt å slå i takt med resten av arbeidarkollektivet.

Far min, byrjar mor, så stoggar ho seg.
Far min kom vekk for tidleg, kviskrar ho.
Sakn. Har alltid vore å lese i andletet til mor mi.
La du fingrane mot mor sitt andlet og lét linjene arbeide under
fingrane dine, stod det «lengt» skrive i den mjuke huda.

Mor seier namnet til far min med ein slik inderleg kjærleik, ho kviskrar det fram, som om sjølve namnet hans var gjeve han av Gud.

Å være med i AKP var ikke for hvem som helst. Partiet var ikke et masseparti, men et eliteparti bygget opp etter Lenins organisasjonsprinsipper. Man kunne ikke bare melde seg inn, men måtte søke om medlemskap. Partiet stilte strenge krav til kadrene.

Man venner seg til det meste, selv ting man ikke burde venne seg til, som at sommeren slutter og aldri kommer tilbake, eller at vennene dine går inn i en verden som er mørk mørk og snart ser du de ikke mer.

For nå var drugsa der for real, og ikke bare sånn litt ned i lungene, jeg snakker opp i nesa og inn i åra, folk stakk høl på seg sjøl og ble kledd i trefrakk, God bless 'em.