25. mars 2017: Quijote

VI.12.XI Det var ingen penger. Det var ikke noe ran

Også i dette kapittelet viser til forteljaren til romanskriving og psykologi når han lèt forteljaren referere Fetjukovitsj, forsvararen:

Er ikke dette snarere en fantasifull antagelse som anstår seg en
romanforfatter?

og

Ærede jury, siden dette er psykologi med to ender, vil jeg ta fatt i
den andre enden, så får vi se hvilket resultat vi da kommer frem til.

Fetjukovitsj har eit stikk motsett perspektiv på saka enn aktoratet …

Godt sagt! (1) Varsle Svar

24. mars 2017: Torill Revheim

Der finnes mye spennende litteratur der ute.
Jeg har hatt perioder med latin-amerikanske forfattere, kinesiske.
I år har jeg lest alt av Ferrante (italiensk) og Carlos Ruiz Záfon (mye om Barcelona).
Elsker når romanene er satt inn i en kjent kontekst, steder jeg har vært osv.
Nå skal jeg i gang med israelske forfattere.
Kanskje det blir japanske neste gang :)
Takk for tips!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

23. mars 2017: Silje

Steampunk er fantasybøker som er basert på den tiden hvor man trodde dampdrevne maskiner var det som komme til å bli veien for utvikling. Her er en liste med en god del forslag. Finnes nok mange flere.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

22. mars 2017: Hanne Midtsund

Skal prøve å få blitt med! Har en del lån fra biblioteket nå, men tror jeg skal rekke denne også :)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

21. mars 2017: kjell k

Mitt forslag:

Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine.


Kim Leine intervjues av Hallgeir Opedal:

HO: Hovedpersonen i Profetene i Evighetsfjorden følger i dine spor, kan man si. Han kommer fra ei bygd i Norge?

KL: Ja.

HO: Han drar til København, så til Grønland, slik som du har gjort?

KL: Ja, og tilbake igjen.

HO: Og tilbake igjen. Og selv om det er en annen tid, opplever også han et kultursjokk?

KL: Ja. Det skriver jeg tilsynelatende ofte om i bøkene mine, kultursjokk og kultursammenstøt. Det er et slikt sammenstøt Morten Falck opplevde da han kom til Grønland, som også jeg gjorde, da jeg kom til Grønland. Mitt første kultursjokk fikk jeg mange år tidligere, da jeg kom til København. Og det ble nok et kultursjokk da jeg kom tilbake fra Grønland, og ble forfatter. Det er tre avgjørende punkter i livet mitt, som ligner litt på hverandre. 1977, ankomst København, 1989 ankomst Nuuk, og 2004 til 2007, tilbake til Danmark og debutere som forfatter. Det er kolossale identitetsskift, som har fått meg til å tro at mennesker ikke har noen fast identitet. Et menneske kan være hva som helst, og denne flytende identitetsfølelsen er også et gjennomgående tema i det jeg skriver.
(fra boka BOKPOD, s. 260 f.)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

20. mars 2017: Lillevi

Slik jeg leser Pesten, bruker Camus sykdommen for å drøfte flere grunnleggende spørsmål. Valget av sykdom er neppe tilfeldig.

Pesten som en metafor på nazisme eller en mer generelt advarsel mot totalitære styresett, har vært nevnt av flere. Et sitat som gir uhyggelige assosiasjoner: «midt på natten (kunne en) se underlige tog av slingrende trikker uten passasjerer langs kysten. Innbyggerne hadde til sist oppdaget hva det var. Til tross for patruljene som forbød adgang til strandveien, lyktes det mange å liste seg ut på bergknausene (…) for å kaste blomster ned på i de åpne tilhengerne når trikken passerte. De hørte vognene skrangle avgårde med sine blomster og lik.» (s. 121) Trikkene er på vei til krematorieovnene.

Jeg leser en ram kritikk av kristendommen, særlig i presten Paneloux’s siste preken. Presten snakker om hvordan alt ligger i Guds hånd, er opp til Ham, hvordan Gud har en mening med å påføre mennesket lidelse. «Den mest grufulle prøvelse ble en vinning for den kristne.» (s. 150) og «Vi burde begjærlig gripe til det uforståelige som blir budt oss, nettopp for å gjøre våre valg. Barns lidelser var bittert brød, men uten dette brød ville vår sjel gå til grunne i åndelig hunger.» (s. 152). Presten tar konsekvensen av sin tro. Når han selv blir syk, han vil ikke ha lege.

Her er lag på lag. Boken kan, som flere er inne på, leses og tolkes på flere og ulike måter.

Journalisten Rambert kjemper med seg selv i et tilsynelatende umulig valg. Skal han søker sin egen, individuelle lykke eller å bli værende og kjempe for fellesskapet, med reell fare for sitt eget liv? «– Intet i verden er verd å vende seg bort fra det man elsker. Og likevel gjør jeg det selv, uten å vite hvorfor.» (s. 141). Rambert er ikke alene om å stå i dette valget, men han er én tydelig eksponent for det.

Tarrou tar et oppgjør med dødsstraff (enda det innebærer et brudd med hans egen far). I siste del er temaer som vennskap, kjærlig, håp og selvoppofrelse fremtredende.

Bortsett fra stedsangivelsen er teksten nærmest fri for referanser til at byen ligger i et afrikansk land. Jeg tror det er tilsiktet; dette kunne ha foregått hvor som helst. Dette grepet bidrar til bokens allmenngyldige karakter. Derimot er det en påfallende mangel på kvinner. Mennene spiller hovedrollene, fører de viktige diskusjonene, utfører de viktige handlingene. En avspeiling av datidens kvinnesyn.

Boken grep meg. For meg var det nøkterne språket riktig. En bok som etter så mange år fortsatt vekker debatt og etterlater oss lesere med mange spørsmål, må være en god bok! Til slutt begrunner beretteren sin bok, «for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.»
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

19. mars 2017: Marit Håverstad

Jeg er i "gjenlesingsstemning" for tida. Det er flere av dere som allerede har denne i boksamlinga si, men jeg tar likevel sjansen og foreslår

Hendelser ved vann av Kerstin Ekman.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

18. mars 2017: Marit Håverstad

Leseperioden er straks over, og jeg sitter her og føler meg snytt. Skuffet fordi en person som gjennom livet ble berømmet for både "tanker, ord og gjerninger" ikke makter å engasjere meg mer. (Det kan naturligvis være meg, men ...). Den eneste scenen jeg lot meg bevege av, var da Rieux og Tarrou beseglet sitt nyerklærte vennskap med et bad i sjøen, i all hemmelighet. Ei lykkestund midt i all elendigheta.

Sitat fra Store norske leksikon:

Romanen La Peste (...) viser mennesker som kjemper mot meningsløshet
og urett med nøktern erkjennelse, måtehold, medmenneskelighet og
solidaritet.

Nøktern og saklig beskrivelse, får man si. Og så må jeg legge til for egen del: Disse menneskene kjemper så visst en heroisk kamp, men hele tida innafor sin egen lille boble. Det er kanskje det Camus vil fortelle oss? Hvor pesten kommer fra og hvordan den sniker seg inn på oss, er underordnet. Inn i bobla kommer den, uansett. Å forebygge har ingen hensikt; det samme vil skje om igjen uten at vi kan forhindre det. Kampen starter først når fienden er blitt synlig og merkbar, og da er det som regel for seint. Likevel er det all grunn til å beundre mennesker som kjemper, selv uten noen religiøs eller ideologisk bakgrunn.

Mye å beskjeftige tankene med, men hele historien ble for nøktern og "klinisk" for meg. Ei engasjerende bok skal vekke følelser: Sinne, avsky, medlidenhet, kvalme - og likevel ikke bli sentimental. Takket være badescenen strekker jeg meg til en svak firer på terningen og takker for samlesinga!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

17. mars 2017: krira

Lesehelg!

Det ser ut til å bli en fin helg her på Østlandet med utsikt til å glede seg over vårens solstråler. For min del blir det jobbehelg, men tid til lesing blir det likevel. Jeg er i gang med Den største forbrytelsen av Marte Michelet og leser den med interesse. En viktig bok selv om jeg ønsker at deler av manuset var strammet opp litt og at ikke vandringen frem og tilbake i tid var så fremtredende. Men kanskje er det hun vil fortelle noe som ikke kommer like godt frem
dersom hele bokas innhold var mer kronologisk.

Paul Austers 4 3 2 1 har jeg hatt en pause fra, men gjenopptok den nylig i lydbokversjon. Da Auster er en yndlingsforfatter, så må jeg liksom få romanen til å vare lenge ved å ta pauser fra den, he.he.

Den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere skal i gang med Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro. Jeg trodde jeg hadde den i hylla, men må ha gitt den bort. Så da skal et nytt eksemplar anskaffes.

Hva leser dere bokelskere for tiden? Har dere noen anbefalinger? På forrige lesehelgtråd spurte jeg dere hvorfor dere leser, og det kom mange fine svar. Om flere har lyst til å si noe om hvorfor bøkenes verden betyr noe for dem, så er det fritt frem :-)

Da ønsker jeg alle en riktig god helg i og utenfor bøkenes verden!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

16. mars 2017: gretemor

Vi leser bøker fra bøkenes opprinnelse frem til i dag. Det privilegiet å kunne kjøpe de bøkene som velges er etter min mening en innskrenkning i valg av bøker. Vi har hele veien tatt hensyn, og at det skal være et problem å måtte låne på biblioteket, er ærlig talt et luksusproblem. Selv har jeg hatt glede av og lest mange bøker fra nasjonalbibliotekets nettsider og bibliotekets filialer.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

15. mars 2017: Ava

Godt sagt! (4) Varsle Svar

14. mars 2017: Marit Håverstad

Jeg har lest og klødd meg i hodet. "Filosofien" er såvidt fattbar: I krisetider vil mennesker søke sammen for å holde situasjonen på et levelig nivå for sine likesinnede, og ikke minst for seg sjøl. Det gjelder å holde ut og ikke gi opp; før eller siden kommer man ut på den andre sida av helvete - men kommer man styrket ut og endrer holdninger, eller tar man opp igjen livet slik det var før?

Jeg greier ikke å trekke noen konklusjoner ut av denne romanen, ikke engang om pesten er ment som en politisk eller moralsk prøvelse. Det jeg sitter igjen med, er bare spørsmål.

Camus har valgt å legge handlingen til Oran, den nest største byen i Algerie, der han sjøl må ha vært godt kjent. Det må han ha hatt en mening med, men jeg finner den ikke. Han beskriver byen som det jeg ville kalt et "høl" - iallfall estetisk sett. Grå og trist, med mennesker som er stivnet i vaner og rutiner.

Persongalleriet er europeisk, trass i at flertallet av innbyggerne i byen må ha vært arabere - hvem var det som ble isolert/isolerte seg? Vi hører om kirkelig engasjement, men hva foregikk i alle moskeene?

Kanskje det kommer flere opplysende innlegg etter hvert, men foreløpig nøyer jeg meg med dette. Og et spørsmål: Har jeg oversett noe undervegs? Noe som kan tyde på at den innfødte befolkningen var en del av dette dramaet?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

13. mars 2017: Quijote

VI.12.VIII En avhandling om Smerdjakov
Eit litt anna perspektiv enn før: Sjå kor elegant Dostojevskij framstiller ein statsadvokats innlegg, ikkje minst ved hjelp av retoriske spørsmål, for å få retten med på angrepet på Mitja! Han trekker fram autoritetar («våre største psykiatere»), og ikkje minst stiller han retoriske spørsmål. Statsadvokaten held ei oppvising i retoriske appellformer, ikkje noko mindre. Men held det?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

12. mars 2017: moira

Tommel opp,i år fikk jeg alle bøkene.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

11. mars 2017: Randi

Da har jeg lest hele romanen, og det er mange tanker som er vekket i løpet av lesningen. Det jeg savner er å bli berørt og at den vekker følelser. Handlingens karakter burde jo helt klart kunne fremkalt noen tårer, men selv triste enkelthendelser mot slutten makter ikke å fremkalle tårestrømmene hos denne ellers relativt lettrørte leseren!

Men som sagt, tankene er vekket.

Romanen utforsker slik jeg ser det ateistiske menneskets livsgrunnlag. Når vi ikke henter mening i noe utenfor oss selv, eller utenom menneskeheten, hvordan skal vi finne mening og håp i tilværelsen?

"De ville bli lykkelige, i alle fall i noen tid. Nå visste de at hvis det er en ting en alltid kan ønske seg og undertiden oppnå, så er det menneskelig ømhet.
Men alle de som higet etter noe overmenneskelig, noe som de ikke engang kunne forestille seg, de har ikke fått noe svar. Tarrou var vel gått inn til den fred han hadde snakket om, og som var så vanskelig å finne, men han hadde bare funnet den i døden, i det øyeblikk da den var verdiløs for ham." (1971:278)

"...det er rettferdig at lykken iallfall nå og da kommer som en belønning til dem som nøyer seg med mennesket og dets fattige og fryktelige kjærlighet."(1971:279)

Jeg synes på mange måter at disse sitatene er livsvisdom som vi trenger i vår verden, der vi vi forventer at alt kan stige inn i himmelen. Kanskje er det større sjanse for å finne lykke (hvis det er målet) hvis vi ikke alltid higer etter noe enda bedre, eller enda større?

Tarrou er en karakter som jeg nok har viet litt for lite oppmerksomhet i løpet av lesingen, og som jeg veldig gjerne ville ha hørt andres forståelse av. Det var først når jeg kom til del IV at jeg skjønte hans betydning.

Tarrous lange enetale et kanskje lettest å forstå om man leser romanen allegorisk:
"Det naturlige er mikroben. Det andre, sunnheten, rettskaffenheten, renheten, om De vil, det er resultatet av viljen, og en vilje som aldri bør gi opp. Den rettskafne mann, han som nesten ikke smitter noen, det er han som er minst mulig splittet. Og en trenger vilje og kraft for ikke å bli splittet." (1971:234)
Om jeg skal våge meg på en fortolkning, understreker Tarrou hvordan meningen er en viljeshandling. Alle må finne sin egen mening i livet, og ikke la seg lede/smitte av andres livsmening eller mål.

Til tross for et deprimerende tema, understreker fortelleren at hensikten med beretningen er en feiring av mennesket. Boken er skrevet "...for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte." (1971:285)

Dermed konkluderer jeg med at det er et vakkert budskap, selv om den ikke klarte å fremkalle hjerteklapp hos meg!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

10. mars 2017: Randi

Jeg likte "Den fremmede" mye bedre enn "pesten". Den har mye mer nerve. (Forbehold: det er 20 år siden).

"Myten om Sisyfos" er veldig bra om du er interessert i å bevege deg inn i filosofien. Lettlest, men dyp.

De to andre romanene på norsk "opprøreren" og "Det siste menneske" falt litt gjennom, etter mitt syn.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

9. mars 2017: kjell k

Vi bør nok lese Pesten som en politisk pest, som du skriver.

Og da kommer det også mye an på hvor vi som lesere(subjektivt) har vårt politiske ståsted.
Totalitære ideologier finnes i mange avskygninger.

Jeg for min del betrakter pestsykdommen (inkl. smitteeffekten) som beskrives i romanen som en metafor (les: allegori) for og en advarsel mot fascisme og nazisme.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

8. mars 2017: Lillevi

Jeg tror vi mister noe essensielt hvis vi ikke leser Pesten som en politisk pest. Opp gjennom historien har Algerie vært underlagt flere regimer. I 1830 tar Frankrike, med militær makt, Algerie som koloni. Befolkningen ble fratatt eiendom og borgerlige rettigheter.

Jeg har ikke tid til å sette meg grundig inn i dette (komplisert stoff), men sakser fra Store norske leksikon: «Andre verdenskrig innvirket også på algerisk nasjonalisme. Den muslimske befolkningen sluttet opp om kolonimakten ved krigsutbruddet, men colons (kolonistene) støttet opp om den nazistisk-vennlige Vichy-regjeringen. I Algerie falt denne som følge av den amerikansk-britiske militære kampanjen i Algerie og Marokko, Operation Torch, i november 1942 som en del av den allierte invasjonen av Nord-Afrika. Samme dag som landingen i Oran (min utheving) og Alger, og som en del av operasjonen, iverksatte den franske motstandsbevegelsen et kupp i Alger, 8. november.»

Det er på denne tiden handlingen i vår bok utspiller seg. Slik jeg tolker Store norske støtter den opprinnelige algeriske befolkningen de allierte, mens de som har innvandret fra Frankrike, Nazi-Tyskland. (korriger meg hvis jeg tar feil). En politisk verkebyll. Nærmer vi oss opptakten til den blodige algeriske frigjøringskrigen?

Jostein skriver: «… og av og til får eg kjensla av at romanfigurane eigentleg pratar om noko anna enn det dei seier, men utan at eg får tak på kva det er.»

Jeg har gjort meg samme observasjon. Prøv å les boken med det for øyet at det er den politiske pesten romanens personer snakker om. Landets uhyre betente politiske situasjon.

Boken vakte for øvrig et voldsomt rabalder da den kom ut i 1949.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

7. mars 2017: Marte Onarheim

Jon Gangdal - Angelica en varslet tragedie.

*Få ting berører oss sterkere enn barns død. Sammen med sorgens store spørsmål, "Hvorfor?, kommer uvergelg det neste "Hvordan?" - og ikke sjelden i samme åndedrag " Hvem har ansvaret? *

Godt sagt! (1) Varsle Svar

6. mars 2017: Eli Hagelund

Dette var dessverre en bok som ikke grep meg, og derfor har jeg lest den ut.
Hvorfor den mer irriterte enn gledet, vet jeg ikke. Interessante betraktninger og godt skrevet - uten tvil. Men det var noe som ikke føltes oppriktig.
At den helt tydelig er skrevet i en annen tid, er noe som ikke pleier plage meg.
Artig vinkling at fortelleren gjemte seg bak en annen forteller.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Dun AenghusKjetil AudsenKine  ArnøyAnjaDemeterEvaingar hArcticDwarfVibekeAndrea ØdegårdSynne FadnesTralteVestlandslefsaGroEmilie Siljuberg KlevenEnBokLeserHeidiIngeborg GCtinamoiraRufsetufsaMariAnita NessTonjeBerit B LieSabbeGeir  RaastadSolveigWenkeSjur VaageQuijoteMarit HåverstadRune U. FurbergKristin F. JørgensenMerethe SolstadOdd HebækReadninggirl20Ingunn SSjavn NvajsbEeMeF