22. juni 2018: Leseaase

For denne helga har jeg liggende to bøker klare til start. Den ene er De usynlige av Roy Jacobsen, og den andre er Der fire veier møtes av Tommi Kinnunen. Gleder meg like mye til begge, så det blir nok elle melle hvilken jeg skal begynne på først :-)

Værmeldinga for sankthanshelga er ikke særlig god - regn og ruskevær, og lave temperaturer. Så det blir sikkert en del innetid - og lesetid.

God lesehelg alle :-)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

21. juni 2018: annelingua

Jeg klarte ikke å slippe Ingstad helt … jeg tenkte at det var svært sannsynlig at NRK hadde lagt ut noen gamle klipp med Ingstad, og kanskje han uttalte navnet "Alaska" der? For da hadde det jo vært artig å høre hvordan han uttalte det.

Joda - jeg fant, jeg fant; to programmer fra 1975: Helge Ingstad fortellerepisode 1 "Fra Hardangervidda til Store Slavesjø" og episode 2 "Blant indianere og eskimoer"! Og han sier "Alaska" uten verken j eller i.

P.S. på slutten av program 2 opplyses det at alle filmsekvenser og fotografier i de to programmene, altså filmene og fotoene fra stedene Ingstad har vært, er Ingstad egne. Interessante saker dette, altså!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

20. juni 2018: Ellen E. Martol

Alle de gode omtalene her inne har inspirert meg til å les Peter Mays tre krimbøker fra de ytre Hebridene, og det har vært akkurat like storveis som forventet! Jeg har vært på Orknøyene og de indre Hebridene, - og nå har jeg vært på de ytre Hebridene også, i fantasien og med Peter May som en utmerket reiseleder!
Han gir ikke bare en nær og grundig skildring av landskap og bebyggelse, men formidler også øysamfunnets «nyere» kulturhistorie, - «nyere» fordi han ikke går tilbake til vikingtiden ;-) Alle bøkene har med særegne trekk ved kulturen eller spesielle historiske hendelser, alt fra bruken av det gæliske språk og den strenge pietistiske kristendommen som rådet, til tradisjonell havsulefangst, tjuvfiske av laks og misbruk av foreldreløse barn som arbeidskraft, samt minnet om et forferdelig skipsforlis for hundre år siden.
Og alle bøkene handler både i nåtid og en ikke altfor fjern fortid. Hovedpersonen, den hjemvendte kriminaletterforskeren Fin Macleod, har kjent de fleste involverte i de sakene han gir seg i kast med. Gjennom mange tilbakeblikk blir vi kjent med hans oppvekst blant nære venner og påfallende sterke jenteskikkelser, og der møter Fin seg selv som den kjekke og tankeløse drittsekken han en gang var, - noe som fører til at han nå sliter med å etablere seg på nytt.

De tre bøkene må leses i riktig rekkefølge: Svarthuset, Lewismannen, Lewisbrikkene. Personlig holder jeg en knapp på Lewismannen; den går tilbake til en tøff oppvekst på midten av nittenhundretallet, skildret gjennom en senil gammel manns minner.
En stund tenkte jeg at den siste, Lewisbrikkene, ikke var like bra som de andre. Den opplevdes som litt mer stillestående, og de detaljrike naturskildringene og veibeskrivelsene kunne bli i overkant mye, men da spenningen steg mot slutten og alle trådene elegant ble nøstet opp, var det bare å gi seg over!
Jeg skulle gjerne fulgt livet på øya Lewis og Fin Macleod videre, men det virker dessverre som om dette er en avsluttet trilogi, - den siste boken ble utgitt i 2012.

Godt sagt! (12) Varsle Svar

19. juni 2018: Jostein Røyset

Sjølv oppdaga eg at eg kan utnytte plassen oppunder taket. Det blir akkurat plass til å åpne dørene.

skriv bildebeskrivelse her

Godt sagt! (9) Varsle Svar

18. juni 2018: annelingua

Jeg har ingen løsning - men kjenner meg altfor godt igjen.... Bortsett fra "alle jeg kjenner har mer eller mindre samme problem". Det betyr at du stort sett er omgitt av folk som forstår deg, altså? Vilken lyckost du är… ;D

Godt sagt! (3) Varsle Svar

17. juni 2018: Lene Andresen

Det er heldigvis ikke noe fotball på tv'n her om dagen. Jeg har de siste ukene lest flere av bøkene av Maria Lang, og denne helgen er det Mord på kirkegården. Underholdende og lettlest svensk krim.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

16. juni 2018: Steinar Sæther

Regner med at det blir mindre lesing framover i VM. Jeg er ihuga fotballfan og har stor glede av "den praktiske delen", dog ikke den kommersielle. Har likevel vært på biblioteket og henta meg den femte boka i Britt Karin Larsen sin romanserie om folket på Finnskogen. Bruker nok opp de neste 2 ukene på den - fotballen ruler heimen :-)

Når det er sagt, så har jeg akkurat lest ferdig et mesterverk! Philipp Meyer (navnet skrives sånn) skrev for få år siden boka En Amerikansk Sønn, hvor han beskriver situasjonen i grenselandet USA (Texas) - Mexico gjennom 3 hovedpersoner og deres familier og liv og levne. Den amerikanske sønnen er Eli McCulloch som vi følger på midten av 1800-tallet, det seinere avkommet Peter og til slutt Jeannie. Meyer hopper att og fram i tid og Jeannie dør så seint som i 2012 eller 13. En krønike dette, et kunstverk, fortellerkunst på aller høyeste nivå. Lån eller kjøp, og dere vil bli overbevist.

Ei knall uke til dere alle i lissepasningenes, sjølmålenes, feberredningenes, frisparkperlenes og de perfekte dommeravgjørelsenes høytid. Eller i bøkenes verden. Eller begge deler :-)

Godt sagt! (8) Varsle Svar

15. juni 2018: Readninggirl20

God fredagskveld.

Hva leser dere i denne VM tiden og sommertiden? Er noe fotball relatert eller er det noe annet? Jeg leser selv fortiden Denne flammende verden av Suri Hustvedt, ikke noe VM- fotball relatert. Likevel spennende og gode tanker i roman som er kommet frem til nå.

Håper alle får god helg med fotball, eller uten eller i litteraturens verden, god helg :)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

14. juni 2018: Ajiniakra

Godt sagt! (4) Varsle Svar

13. juni 2018: kjell k

Takk for svar og fin omtale.
Bestiller boka nå!

God sommer!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

12. juni 2018: kjell k

Kim Leine har skrevet en frittstående oppfølger til Profetene i Evighetsfjorden.

Noen som har lest den?
Er det en fordel å ha lest Profetene i Evighetsfjorden først?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

11. juni 2018: Lillevi

En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna av vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet hvor jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten det meste, ho mamma, bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.

Fra "Småkarer under frostmåne" av Arthur Arntzen og Arvid Hanssen

Godt sagt! (1) Varsle Svar

10. juni 2018: Jostein Røyset

Det er søndag, og mandag har snart kome inn
Det er nett som om helga forsvann som ein vind
Eg har likevel vandra eit stykke på veg
Verdens ende er målet, og Hoel tek meg med

Godt sagt! (6) Varsle Svar

9. juni 2018: Lene Andresen

Her i Hammerfest venter vi fortsatt på sol og varme, i dag må vi ta til takke med 7 grader og overskyet. Perfekt innevær og lesevær! Denne helgen leser jeg Roser, kyss og døden av Maria Lang. Svensk krim full av underholdning, spenning og intriger.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

8. juni 2018: Karen Ramsvik

Sånn omtrent 00.15 i dag kom jeg i gang med "Nei og atter nei" av Nina Lykke. Den tror jeg blir en fornøyelse å lese. Savner ennå persongalleriet i Jane Gardams trilogi. Så god var den, og takk til Rose og denne nettsiden for anbefalingen. Kanskje det britiske livet, og imperiet, har vært et ynglested for skjønnlitteratur. Eksil og ensomhet, tilknytningsvansker i bøtter og spann. Ja, jeg leste akkurat en anmeldelse av Michael Ondaatje' bok "Warlight". Ok, mer av dette. Ja takk, det blir en annen gang.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

7. juni 2018: Karen Ramsvik

Jeg har holdt på med Hellestveit: Syria i et år nå og lar den kanskje stå på vent over sommeren. Jeg mener ikke så mye om den. Det var interessant å se hvor mange ulike klaner og grupper som fordelte seg utover. Fordi jeg var med og skrev brev mot dødsstraff og samvittighetsfanger til den eldre Assad i flere år, ble jeg interessert i landet i første omgang. Poenget er: Hvilken bok er det som har den klareste tanken, eller røde tråden om du vil. For dette er virkelig et komplekst område i verden. Men kanskje ikke hvis du kommer derfra, det er sikkert flust opp av syrere som har skrevet om landets historie også.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

6. juni 2018: Lillevi

Takk skal du ha! Boken er bestilt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

5. juni 2018: Laila

En liten digresjon, i og med at du nevnte boka Carl Fredriksens transport: min bestefar var en av de fire <3

Godt sagt! (3) Varsle Svar

4. juni 2018: Geir Sundet

Interessant og fint innlegg Tone! Vi er flere som har undra oss over vår «tause mystiske slektning» som du treffsikkert formulerer deg. Boka til Jentoft hadde jeg oversett. Takk for det tipset.
I tillegg til Marit Håverstads anbefalinger, vil jeg holde fram Den vita segerns svarta skugge av Bjarne Stenquist fra 2009. Foreløpig den beste saksprosa boka om dette tema jeg har funnet.

Jeg klistrer inn utdrag av ei historie jeg skreiv for et par år siden, før jeg hadde funnet boka til svenske Stenquist. Ei historie om min vei fra undring til større kunnskap om Finland, i stor grad basert på skjønnlitteratur, men også på personlige opplevelser.

                                  -o0o-

Suomi
I Finlandsavdelinga i mitt hode er det mye rart. Lengst framme ser jeg reinsdyr & trær, snø, is, kulde og manglende mobildekning, så hetebølge & mygg, folk som løper maraton klokka tre om natta i midnattssol – og deretter et par billiardbord & noen ølglass. Etter hvert dukker Arto Paasilinna, Väinö Linna, Britt Karin Larsen, Mikael Niemi og Kjell Westø opp, og til sist er også Tove Jansson på plass.
Kunnskap og minner i flere lag, hulter til bulter.

Mye av dette dukka opp 24. januar 2016 da min gamle venn Thomas Vermes skreiv en artikkel om at Finland bryter med nordisk demokrati og innfører tvangslover.

At Finland bryter med nordisk demokrati har faktisk vært en helt sentral del av det finske borgerskapets historie i nyere tid, selv om den historia ikke er godt kjent i norsk flertallskultur.

Det var tid for en stille stund i ettermiddagsola foran vedbua med Kareliasuiten til Sibelius, en imaginær multelikør og en Lappin Kulta - for deretter å la tenkeren spinne.

Trailerturer
Fra første tur i 1982 til den foreløpig siste, midt på nittitallet, har jeg likt å kjøre trailer i Finland. De finske lastebilsjåførene oppførte seg svært vennlig, de hilste og blinka langs veien, helt ekstraordinært sammenlikna med de 23 andre landa jeg har kjørt i. Men når jeg seinere traff dem i Norge og prøvde å hilse tilbake var responsen null. Her er de tilsynelatende ikke vant til at noen hilser på dem.
Minnene mine er fra minst femti turer, stort sett i transitt, noen få ganger med lossing i Finland. De først turene til Finnmark eller Troms, seinere også til Moskva, St. Petersburg eller Murmansk. Over grenser med vakre og eksotiske navn som Valima, Nuijamaa, Raja Jooseppi, Neiden, Utsjoki, Karigasniemi, Kivilompolo, Karesuando og Kilpisjärvi, Muonio og Haparanda. Luksusturer på flytende hotell fra Stockholm til Helsinki, eller proletarturer med kontainerbåten fra Kapellskär til Naantali. På den siste spiste vi på langbord, i underskjorta, og på veggen var rederen avbilda. Han hadde falt og slått seg etter en tur på byen. Et falmet avisutklipp var utstyrt med to plaster i kryss over panna hans.
Første gang med luksushotellet til Viking–line, med 24 tonn sild, forsov jeg meg. Jeg hadde hengt med en gjeng danske sjåfører, sitti i boblebadet og i baren. Morgenen etter stod vogntoget mitt ensomt igjen på bildekk i Helsinki havn og politiet hadde avslutta promillekontrollen da jeg tilslutt fikk bilen i land og fant tolla.

På kontinentet gikk det vandrehistorier om de finske sjåførene, hvor gjennomgangstema var at de ikke lot seg pille på nesa. En av de barskeste var om en gjeng kontinentsjåfører som hadde leid seg buss i sommerferien. Med den hadde de reist fra Helsinki til Halluin, hovedgrensa mellom Antwerpen og Paris, hovedsporet sydover. Der hadde de banka opp den mest korrupte og beryktede franske tolleren – som vi alle kunne kallenavnet på. En av finnene hadde angiveldig holdt han i beina og brukt kroppen som vektstang mens han dengte hodet hans i hengerdraget på et parkert vogntog. Deretter reiste de tilbake til Finland.
Slike historier kunne jo blitt fortalt av Arto Paasilinna i dag, og kanskje blitt trodd.

To minner
To veldig konkrete minner dukker opp.
En kveld i 1994 stod jeg parkert på kaia i Helsinki sammen med en kollega. Vi hadde lossa hver vår semitrailer i Moskva, vinduer og parkettgulv til et boligområde i utkanten av Moskva, hvor partififfen angivelig skulle bo. Trailerne var lasta i Finland og ferga hjemover gikk neste dag. Vi fant ei sjappa på kaia med øl og biljard, slik man gjør. En mutt mannfolkgjeng satt langs veggene og fulgte oss med øynene. Vaktsomt. Avventende. Fiendtlig?
Etter et par øl og et par runder på biljardbordet begynte en av dem å rope: Ruotsi, ruotsi? Vi trakk på skuldrene. Han ropte igjen: Svensk? Vi rista på hode. Norsk! Dermed sprakk ansiktene langs veggene opp i små, skeive smil og stille humring, så kom de over og slo oss på skuldrene, og resten av kvelden var det øl, spandering og biljard i norsk finsk forbrødring.
Hvorfor denne uviljen mot svensker? En bedriten svensk arbeidsformann? En svensk don juan som har tatt dama fra en av dem, eller lå det dypere forhold bak? Det pirra nysgjerrigheten min.
Jeg har aldri studert historie, og mine historiekunnskaper er mangelfulle. Noe er plukka opp på gata, noe i romaner, og noe på nett. Det gikk mange år før jeg leste Mannen som døde som en laks av Mikael Niemi, og forsto at Finland var underlagt Sverige fra ellevehundretallet til tsarens Russland overtok landet i 1808. Det betyr altså 700 år under Sverige. Noen spor i folkesjela kan komme derfra. At også Tornedalen i Sveriges høga nord har finsk språk og havna på feil side av grensa kaster lys over et gammelt minne om serveringsdama på kafeen i Pajala, et par hundre meter fra Svenskegrensa, som verken forsto vann, vatten, water, wasser eller eau. Aqua forstod hun, men det var et slags flaskevann som kosta penger, og jeg var fattig. Britt Karin Larsen forteller i sin serie om skogsfinnene fra området mellom Hedmark og Värmland, bedre kjent som Finnskogen, at folket herfra stammer fra et område langt øst i Finland. Svenskene flyttet dem ganske enkelt. De trengte noen til å ta seg av skogene. Slikt kan også sette spor i et folk. Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog og Som steinen skinner er de tre første bøkene i denne vakre serien.

Finnland erklærte seg selvstendig i 1917
Kort tid etter blei det godtatt av bolsjevikene, som nylig hadde tatt kommandoen i Russland og innført Sovjetstyre. Deretter har Finnland hatt tre blodige konflikter, og selv navnene deres forteller ei historie. Den første starta i 1918, den neste i 1939, og den siste i 1941. Mens Russland hadde sin revolusjon i 1917, blei klassekrigen i Finland vunnet av borgerskapet og i ettertid kalt Borgerkrigen. Andre verdenskrig er i Finland delt i to og gitt navnene Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen.
Gustaf Mannerheim, slakteren, tidligere general for de Hvite i Russland, ledet det finske borgerskapets kamp mot arbeiderklassen i 1918, og mot Sovjet under andre verdenskrig. Godt hjulpet av tyske tropper under nedslaktingen av arbeidsfolk i 1918, sammen med tyske tropper mot Sovjet (og dermed mot Norge) under andre verdenskrig. Väinö Linna beskriver klassekrigen i bind 2, Opprør, i sin «Polstjerne-trilogi», som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1963. Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk. For dem som har lest Pelle Erobreren fra Danmark, er Polstjernetrilogien på mange vis en finsk parallell, ved at den belyser historia sett fra arbeidsfolks synsvinkel gjennom å følge en familie.

Vinterkrigen
I den offisielle versjonen er Vinterkrigen beviset for at Stalin var like ille som Hitler, og at begge ville legge under seg Europa.
Det må ha vært i 1974, i Stavanger, at jeg fikk høre den andre versjonen etter en kinoforestilling. Filmen husker jeg ikke, men under debatten etterpå la ordstyreren fram den offisielle versjonen. ”Hitler og Stalin ville dele Europa mellom seg. Først tok Hitler Polen, så tok Stalin Finland.” Da reiste en gammel kommunist seg, tidligere sjømann, og sa følgende: "Det derane e noge forbanna tull. Han Stalin såg at Hitler også ville ta Sovjet, Sovjet trengde tid, og måtte beskytte Leningrad (dagens St. Petersburg) fordi grensa mot Finland gikk noen få kilometer fra byen. Den kunne skydes i senk fra tyske krigsskip. Stalin foreslo derfor en grensejustering og en tidsbegrensa leieavtale om noen øyer med Finnene. Som kompensasjon skulle de få dobbelt så store arealer lenger oppe i nord, i tillegg til store pengesummer."
Det var i den tida gamle mennesker gikk på byen og lærte opp ungdommen, i stedet for å taste på Internett.
Men i dag har vi nett, og du kan sjekke forhandlingsposisjonene fra 1939 hvis du vil. De finnes, men er gjemt under flere lag.
Kjell Westø kom i 2014 med sin bok Svik 1938, som handler om tida før finnene slo seg sammen med Hitler mot Sovjet, og har et bakteppe fra de grusomme overgrepene på arbeiderklassen i 1918.
Fortsettelseskrigen er et mer propagandistisk navn, og i det offisielle Norge vurderes det på en annen måte enn vi vurderer norske frontkjempere som kjempet for Hitler på Østfronten. Man kjempet liksom ikke sammen med Hitler, man tok bare tilbake det man mistet.
Vainö Linnas mest kjente bok, Ukjent Soldat, handler om Finlands angrep på Sovjet i allianse med Nazi-Tyskland. Her kommer arbeiderklassens syn fram mellom linjene, og når den gamle grensen passeres markerer han at nå, nå er vi på erobringstokt i et land som ikke er vårt.

To minner – ikke et
Det er heftig, og det er mye som trenger på og vil fram. Jeg lar resten ligge, for det var to konkrete minner, ikke bare et.
Stamstedet vårt på finsk side av grensen når vi kjørte Moskva og St. Petersburg, var Shellstasjonen i Kotka. Her var det parkeringsplass, diesel og andre bil-ting, en lastebilvaskehall ikke langt unna, en liten kafé, ja til og med billiard og badstu.
Jeg stod der aleine en ettermiddag og ventet på lass hjem. På hjemtur fra St. Petersburg etter ei lang runde på kontinentet hvor jeg ikke hadde vært hjemme på nesten en måned. Trikset til Kris Kristoffersen fra Sunday morning coming down, med å ta på my cleanest dirty shirt var for lengst brukt opp. Jeg snakka med betjeningen, som denne dagen var ei av de unge jentene.
-”Selger dere underbukser? Jeg trenger et par.”
Hun så på meg ei god stund før hun svarte:
-”Skal du ha dameundertøy?”

Finnene altså. Underfundig folk. Man kan filosofere dypt og lenge på hva de mener, hvordan de er og hva som har gjort dem slik. Men for et land å kjøre i.

Kilder
Vaino Linna: Polstjernetrilogien. Ukjent soldat
Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg. Himmelbjørnens skog. Som steinen skinner
Mikael Niemi: Mannen som døde som en laks
Kjell Westø: Svik 1938
Martin Andersen Nexø: Pelle Erobreren
Tove Jansson: Sommerboken
Bjarne Stenquist: Den hvita segerns svarta skugga. Finland och inbördeskriget 1918

Godt sagt! (4) Varsle Svar

3. juni 2018: Marit Håverstad

Litt på etterskudd fordi jeg har vært bortreist, men jeg føler likevel at Mister Pip er ei såpass god bok at den fortjener en kommentar. Da jeg begynte å lese, regnet jeg med at historien var fiktiv - men etter noen sider skjønte jeg at dette var noe som krevde litt mer bakgrunnskunnskap.

Det dreier seg om et landsbysamfunn der de hvite (herrene?) er evakuert, med unntak av en enkelt mann, som blir værende fordi han har ei kone som hører hjemme der. Historien utspiller seg på 1990-tallet, og handler om en helt reell konflikt som verden har hørt lite om, i alle fall var jeg ganske blank: Lokal gerilja mot gruveselskap, der staten (Papua New Guinea) setter inn leiesoldater for å få has på motstanden.

Her opplever vi altså at "Stilkøye", som sannsynligvis ikke har vært særlig godt integrert i den hvite overklassen, gjør et framstøt for å nærme seg lokalbefolkningen og opprettholde en slags normaltilstand: Han kunngjør at barna skal fortsette på skolen. Og på skolen bedriver han høytlesning for elevene sine, i tillegg til de skolefaga han behersker.

Som høytlesingsbok velger han altså Great Expectations, sannsynligvis fordi det er ei bok han kjenner godt. Jeg tror ikke selve Dickens-romanen har noen stor betydning for det som skjer; i mine tanker kunne han ha valgt ei hvilken som helst bok som handler om ønsker, drømmer som blir oppfylt, urettferdighet og svik. Mot slutten får vi vite at det er en "tilpasset" versjon han har gitt elevene sine. At han også inviterer landsbykvinnene til å bidra i "undervisningen", er et annet eksempel på forsoningsprosjektet hans.

Midt oppi alt dette har vi altså Matilda, som observerer og registrerer at mor og læreren ikke går overens, og kommer i en opprivende lojalitetskonflikt. (Noen av dere mener forfatterens framstilling av jenta er lite troverdig - der er jeg ikke enig. Dette er et samfunn der folk lever bortimot i naturalhusholdning, og der tror jeg gutter og jenter er ganske likeverdige i oppveksten. Men jeg tror ikke tolvårs gutter sover på ei matte ved sida av mor om natta.)

Matilda framstår for meg som ei intelligent og besluttsom jente - en del av hendelsene vi blir vitne til, er utrolig sterk kost. At folk gjennomlever slikt og kommer seg helskinnet fra det, er ubegripelig. Og at folk kan utsette medskapninger for slikt, er enda mer ubegripelig.

Fra meg får boka en sekser.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Maren Hjelle AuneHarald KKarin BergBoktimmymrgigglesLesevimsaAmanda AEvaArcticDwarfMarit HåverstadInger Erikstad EekRandiAOlaugAstrid Terese Bjorland SkjeggerudLibrosaurus vTone Maria JonassenAnne LiseHedvigBeate KristinTherese LierLeseaaseEivind  VaksvikKristinCarolineBertybokxleserFrode KinserdalLinda SolheimBergen BibliotekSiv RønstadhimChristinaGuro BGroAnniken RøilNorahIngeborg GEllen E. MartolTone HRisRosOgKlaging