Bokelskere.no

Andre bok om Olive Kitteridge, Som i den første får vi gjennom 13 kapitler høre om små og store dramaer i vanlige menneskers liv. Olive er blitt eldre og enke. Hun er fortsatt brysk og vanskelig, er mislikt av mange, men får også venner som setter pris på hennes ærlighet. Og Jack, den nye mannen hennes, elsker henne fordi hun er Olive!

Historien er bare avskyelig og grusom. Heldigvis fikk forfatteren etterhvert skapt seg et liv, men at overgriperen kom så lett fra det er ubegripelig.

Bli fascinert og berørt av fortellingen som tar oss inn i livet til Elvina og hennes mor. Elvina som lever, ser, hører og reagerer litt annerledes enn mange av oss. For meg en nydelig og tankevekkende roman fortalt med humor og eksistensielt alvor.

Sterk femmer! God historie hvor alt henger sammen. Underholdende og frekk. Veldig interessant tidsbilde fra Arendal i 1880 årene.

Jeg har tatt en pause i Australia og hentet frem fra leselisten min en forfatter jeg koser meg med nå…det er William Heinesen: «De fortapte spillemenn» skrevet i 1950. Han skriver vidunderlig! Lillevi har skrevet en flott omtale for en del år siden!
En annen bok jeg leser ved siden av er «Redhead by the side of the road» av Anne Tyler. Hun skriver et lettfattelig engelsk med godt fortalte historier, noe jeg får utbytte av…jeg er nemmelig ikke helt stø i det språket, og samtidig er det lesverdig…to fluer i ett smekk! Jeg har lånt den på libby.
Ha en rolig og hyggelig søndag. :)

Utgangspunktet med gutten som forsvant virket spennende, og så utviklet historien seg til en masse tøvete greier med voodoo, zombier, skumle narkotiske stoffer og jeg vet ikke hva. Ikke ble det noen ordentlig slutt heller. Nei, takk.

Lett underholdning, typisk ferielektyre. Ble faktisk positivt overrasket.

Hardkokt og behagelig kortfattet spenningsroman, hvor hendelser fra andre verdenskrigs-dager skal revansjeres. En litt typisk bok fra tidlig 1980-tallet, hvor de gode hevner de slemme. Men det er ikke nødvendigvis et dumt konsept.

Det ser ut til at vi er noenlunde i takt, Lillevi. Jeg er midt i kapittel 7 i Bokklubbens tobinds utgave fra 1971, og ergrer meg mye over både Scarlett og en god del andre, men er såvidt blitt presentert for selveste Rhett Butler, et tydelig frampek om noe som kan komme i fortsettelsen. Fin 17. mai ønskes til deg også!

Tusen takk for at du deler tankene dine underveis, Lillevi. Jeg har også fulgt med på diskusjonen omkring lesingen av Tatt av vinden, en roman som jeg leste for lenge, lenge siden. Det blir spennende å høre mer etterhvert som du leser deg gjennom denne boka!

Kanskje??

Takket være Åsmund Ådnøy, og påfølgende diskusjon, er jeg i gang med gjenlesning av Tatt av vinden av Margret Mitchell. Jeg har en utgave i tre bind fra 1937 og er godt i gang med bind 1.

Jeg har ingen problemer med å se hvorfor jeg elsket denne boken som ungpike. En ny og fremmed verden åpnet seg for meg (vi er på 1960-tallet). Og jeg morer meg med gjensynet etter omkring seksti år. Ja, boken er rasistisk, og den romantiserer rasismen. «Negerslavene» fremstilles nærmest som velvillige familiemedlemmer. Den egenrådige Scarlett O’Hara fascinerer meg i dag som hun gjorde den gang. Kanskje var jeg rett og slett litt misunnelig på hennes viljestyrke, frittalenhet og mot. Men Scarlett har også sine sårbare sider, og jeg kan ikke unngå å få en slags godhet for denne (ufordragelige?) ungpiken.

Lange partier av boken kommer tilbake til meg mens jeg leser, andre har jeg fullstendig glemt eller husket feil. Tusen takk til deg, Åsmund, som gjennom din ramsalte kritikk provoserte meg til å ta bøkene frem igjen. Kanskje handler det om å lese verket på dets egne premisser? Kommer tilbake med mer når jeg ser hvordan dette utvikler seg.

Jeg ønsker dere alle en fin 17. mai!

Dette er en tankevekkende og historisk interessant bok som tar for seg noen av korstogene i middelalderen, med særlig fokus på åtte katolske helteskikkelser som kjempet mot islamsk ekspansjon og trusselen om utslettelse av kristne samfunn. Boken utfordrer det rådende bildet mange har av korsfarerne, og argumenterer for at deres handlinger i mange tilfeller var nødvendige for å redde liv og forhindre utryddelse av kristen tro i visse områder.

Ibrahim skildrer krigene som hovedsakelig defensive, ikke som invasjoner preget av plyndring og overgrep mot sivile. Selv om voldsnivået var høyt, påpekes det at dette var i tråd med tidens krigspraksis. I denne konteksten kan man forstå korsfarernes handlinger som en respons på en eksistensiell trussel snarere enn et uttrykk for religiøs aggresjon.

Men boken reiser også et viktig etisk og teologisk spørsmål: Hvordan forholder kristne seg til bruk av vold og krig? I dag finnes det ulike syn innen kristendommen. Mange mener at det er rett og nødvendig å forsvare sitt land og folk militært hvis situasjonen krever det, og vil derfor kunne forsvare korsfarerne med bakgrunn i slike prinsipper. Andre, særlig de med et pasifistisk syn, vil peke på Jesu lære om å elske sine fiender, at vår kamp ikke er mot kjøtt og blod, og på de tidlige kristnes avvisning av militær deltakelse.

Jeg heller personlig mot pasifisme, men har likevel forståelse for dem som inntar et mer militant forsvarsstandpunkt. Defenders of the West har gitt meg et mer nyansert bilde, selv om skildringene av volden er brutale og lite i tråd med det jeg forbinder med Jesu liv og lære. Disiplene grep aldri til våpen, selv ikke under forfølgelsene og ødeleggelsen av Jerusalem i år 70. De hadde muligheten, men valgte fredens vei.

Korsfarerne derimot – kan de unnskyldes? Hvis vi bruker Det nye testamente som etisk rettesnor, finnes det lite grunnlag for voldelig motstand. Samtidig var alternativet for dem kanskje utryddelse. Hadde de latt være å kjempe, er det mulig at store deler av kristenheten slik vi kjenner den i dag ikke ville eksistert. Kanskje Gud, som vi ser flere eksempler på i Bibelen, i sin suverenitet vendte noe ondt og syndig til noe godt. Men det rettferdiggjør likevel ikke nødvendigvis krigføringen i seg selv. Det finnes nyanser her, og jeg forstår godt det moralske dilemmaet når man står overfor reell utslettelse av eget folk og tro.

Et sterkt positivt trekk ved boken er at flere av korsfarerheltene levde gudfryktige liv når de ikke var i krig. Et spesielt eksempel er St. Louis, som daglig inviterte 120 fattige og utstøtte til sitt bord – og tilbød seg å mate dem selv. Hans radikale nestekjærlighet ble ikke alltid forstått av samtiden, men han stod støtt i sin overbevisning. Flere av de portretterte hadde et sterkt bønneliv og en tydelig sans for rettferdighet. Selv om også ikke-troende kan gjøre gode gjerninger, er det vanskelig å forestille seg en mektig konge leve slik St. Louis gjorde uten Guds nåde og et dypere liv med Gud.

En svakhet ved boken er at den ikke går i dybden på hvordan kristne kunne rettferdiggjøre krigføring i så omfattende grad, annet enn ved å vise til den islamske trusselen. Den gir ingen teologisk refleksjon rundt hvordan disse handlingene kunne forenes med Jesu navn. Spørsmålet blir derfor stående igjen: Kunne krigene forsvares politisk, selv om de var religiøst motivert?

Denne helgen bringer med seg nasjonaldagen vår, så det er kanskje ikke alle som har lagt opp det store løpet for å lese? Tradisjonen tro har jeg akkurat fullført en bok i dag, som jeg ofte gjør på fredager av en eller annen merkelig grunn. Siste bok lest er Telle til en, Telle til to, en ny krim av Søren Sveistrup. Den var veldig bra synes jeg. God og spennende historie, drivende fortelling og et godt språk. Den forrige boka hans, Kastanjemannen som kom ut i 2018 var også veldig bra.

Hva leser du, eller tenker du å lese neste gang? Skriv gjerne her i løpet av uka også hvis du vil dele noe om hva du leser da.

Ønsker alle bokvenner her på Bokelskere en riktig fin maihelg!

Europatrilogien

Jeg har bestilt denne Europatrilogien som består av 3 bøker nevnt nedenfor. I stedet for å gå inn på hver enkelt bok har jeg samlet bokomtale om bøkene her. Da blir det oversiktlig hva hver bok representerer i denne trilogien.

Jernburet - liberalismens krise
Hvorfor utkontraktere folkestyret til Brussel? Fordi det lønner seg. Hvorfor akseptere frihandel som fører til tap av jobber? Fordi det lønner seg. Hvorfor godta kontinuerlig masseinnvandring? Fordi det lønner seg. Men hva hvis det ikke lønner seg? Da vil slutningene som er stablet oppå dette fundamentet vakle. Etter et tiår med stagnasjon er elitenes liberale internasjonalisme på kant med folkeviljen. Folk spør seg om det virkelig er sant at felles grenser må bety åpne grenser? Skal menneskene tjene økonomien, eller omvendt - er stadig større ulikhet prisen vi må betale for globalisering? Er prisen vi betaler i form av tap av mening og identitet verdt det? Dette er blant spørsmålene som Asle Toje tar for seg i boka Jernburet ; liberalismens krise. Uttrykket «rasjonalitetens jernbur» er et bilde på individet som står som fremmede overfor et system som de selv har skapt.
Gjennom reiser fra Kaliningrad ved Østersjøen til Burgas ved Svartehavet, avdekker Toje i denne boka hvordan det liberale demokratiet utfordres av konkurrerende ideologier, historieforståelser og nasjonalismer. I oppfølgeren til bestselgeren Rødt, hvitt & blått forklarer Asle Toje hvorfor Europa er en politisk kruttønne.

Rødt, hvitt & blått - om demokratiet i Europa
Europa er inne i en brytningstid. Kartet stemmer dårlig overens med terrenget. De arvede sjablongene, begrepene som vi har brukt til å forstå vår samtid med, dekker bare deler av dagens virkelighet. Resultatet er at mange av de viktigste trendene utspiller seg bortenfor det offentlige ordskiftet: Hvilken effekt hadde det at arbeiderklasse ble trygdeklasse? Hvorfor styrkes islam når kristendommen svekkes? Har det noe å si at Europa ikke gjør plass til de unge i arbeidsmarkedet? Hvorfor er multikulturalismen så farlig? Hvorfor vokser de nye høyrepartiene seg sterke i Europa - og hvor har det blitt av sosialismen? Dette er spørsmål som Asle Toje tar opp i denne boken. Boken er en reise gjennom Europa og Norge og en finger på pulsen til det Europeiske demokrati, hvordan står det til med vår Frihet, Likhet og Brorskap?

Gullbrikkespillet
Alle vet at i Europa gnisser en ny, innvandret underklasse mot den innfødte trygdeklassen, og vi vet at liberalismen er i krise, og at middelklassen har delt seg i kosmopolitter og heimfødinger. Vi vet også at økonomien ikke trenger mer enn halvparten av dagens arbeidsstokk, at moderniteten splintrer samfunnet og frarøver individet livets mening. Industrisamfunnet og høyre-venstre- aksen ligger bak oss, det samme gjør storsamfunnet og nasjonen.
Vi er på vei inn i noe nytt. I stedet for å bejuble eller beklage de voldsomme endringene som Europa for tiden gjennomgår, viser denne boken at vi ser omrisset av en ny tid. Midt blant ruinene av den gamle. Bokens tittel Gullbrikkespillet er hentet fra «Voluspå». Når de overlevende vender hjem etter ragnarok, finner de gullbrikkene fra spillet de spilte før katastrofen. Så begynner de spillet på ny.

Å lese Dyreriket av Jean-Baptiste Del Amo var vakkert, brutalt og umulig å vende blikket bort fra. En fler-generasjonsroman som følger en fransk familiegård fra dens beskjedne begynnelse på slutten av 1800-tallet til den i løpet av 1980-tallet er blitt en dyster, industriell svinefarm. Men dette er ikke bare en fortelling om jordbruk; det er en sanselig og brutal skildring av menneskets anstrengte forhold til naturen, dyrene og seg selv.
Første halvdel følger familien i årene frem mot første verdenskrig, mens den andre hopper til 1980-tallet, der etterkommerne kjemper med de moralske og fysiske konsekvensene av industrialisert jordbruk. Noen ganger føltes overgangen brå, og jeg skulle ønske det var mer bindevev mellom epokene. Likevel speiler denne fragmenteringen romanens kjerne: Hvordan forplanter én generasjons synder seg videre til den neste? Svaret, antyder Del Amo, ligger i voldens sirkler mot dyrene, jorda og hverandre.
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var skildringen av dyrene. Hylende griser, blod som samler seg, kropper som reduseres til kjøtt. Som kjøttspiser syntes jeg noen av avsnittene var ubehagelige, men de fremkalte ettertanke uten at jeg følte meg dømt.
Vær forberedt på søvnløse netter, ikke av frykt, men av spørsmålene boka etterlater.