Ja, når jeg blar opp i kapittelet igjen så står det «Fetter Ike Finch var Maycomb Countys eneste overlevende veteran fra borgerkrigen», så da må han være temmelig gammel, nærmere 90 år, antagelig. Fant en slags referanse til 1. verdenskrig når Småen nevner senere (side 116 i min Aschehoug pocket fra 2005, omkring Fru Dubois) at «Det var i slike stunder jeg mente at far, som hatet skytevåpen og aldri hadde vært med i krigen [in any wars], var den modigste mannen som noensinne hadde levet.»
Hvis handlingen er fra rundt 1934, må Atticus, som er oppgitt til nær 50 år, være født ca. 1884. Ettersom Jem er ca 12 år, giftet Atticus seg ca rundt 1922.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Har ca 100 sider igjen- og trivst i selskap med Jem, Scout og Atticus.
Forfattaren får godt fram både miljøet og det gode samhaldet mellom ulike personar....meiner eg. 30-åra i sørstatane var lite positive for dei farga...
Opplevde skildringa av kyrkjebesøket der dei to borna gjekk saman med si farga (nigger)hushjelp skildra godt skilnaden i samfunnet.

(Det er nesten sjarmerande at mi aldrande bok måtte teipast i går....den laga nokre lydar som talte for assistanse :-))

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Meget god bok, har forresten likt alt jeg har lest av henne. Svært viktig tema, og jeg kommer til å bruke deler av denne i opplegg om livsmestring.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Både og bok. Litt kjedelig til tider, menm den klarer allikevel å opprettholde et spenningsnivå fordi man blir nysgjerrig på hva som egentlig er skjedd. Bokens handling er lagt opp slik at man gradvis får vite mer og mer.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fantastisk god bok, overraskende og spennende. Får med en god del historie i tillegg til et godt plott

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Paul Tremblay er en horrorforfatter som har publisert noen bøker tidligere, som av en eller annen grunn har gått meg hus forbi. Heldigvis la jeg merke til denne!

God, gammeldags horror?
Horror er ikke lenger det det en gang var. Jeg liker ikke helt den nye retningen den tar. Dagens horror omtales ofte som rørende og hjertevarme. Før i tiden var de grusomme, voldelige, skremmende. De var der for å gi noen mareritt resten av året. Det er det som horror er ment å være. Skremmende og snikende.

Dette er ikke skremmende eller snikende horror, men mer filosoferende og går litt i dybden, og det er slett ikke dumt det, heller. Bedre det enn at alt skal være så rørende. Jeg er dessverre ikke lettrørt.

Et fristed forandres til et mareritt
The Cabin at the End of the World er om et fristed som forandres til et mareritt. Eric og Andrew har med seg deres kjære aoptivdatter Wen til hytta for litt kvalitetstid og ro fra hverdagen. En dag Wen er ute i nærheten av hytta for å fange gresshopper og for å sette dem fri senere, dukker det opp en stor og fremmed mann opp i området. Han presenterer seg som Leonard og prøver å være hennes venn, men det er noe han sier som gjør til at Wen føler seg usikker. Derfor løper hun inn i hytta for å advare de andre, men mot hva? Senere viser deg seg at Leonard ikke er alene, men sammen med få andre, går de sammen til hytta til Eric og Andrew. Hva vil de, og hvem er de?

Dette er som nevnt en noe ukjent bok, noe som er synd for den fortjener mer oppmerksomhet. Historien i seg selv er på ingen måte nyskapende eller fresh, men det er måten den er skrevet på og undertonene som bidrar til at den skiller seg litt ut likevel.

Har lest over mange tråder og diskusjoner om denne boka og meningene er mange, spesielt delte, både om handling og avslutning. Jeg likte avslutningen i motsetning til mange andre for det er en type avslutning med mange undertoner, som kanskje ikke alle liker. Men jeg er fan av undertoner, fange opp det som står beskrevet mellom linjene. Syntes det var en fin touch uten at jeg skal røpe noe. Vil heller ikke røpe om boka består av en åpen slutt eller konkluderende slutt, for vil ikke ødelegge for noen som kanskje har tenkt å lese den. Selv er jeg glad for at jeg ikke visste noe særlig om boka på forhånd. Diskusjonene jeg har lest om boka, er blant annet på Reddit. Det er ikke en diskusjonsforum om bare bøker, men alt mye annet også. Jeg er ikke medlem der selv, men greit å slå opp i en gang i blant for å lese om meninger om bøker man har lest, filmer og mye annet.

Advarer mot at boka har noen voldscener i tilfelle noen ikke liker det, men jeg har ikke noe i mot det i bøker. Den er også vel treg i begynnelsen. Det gjør at intensiteten bygger seg mer og mer opp, noe jeg har savnet litt i horrorbøker i det siste. Det er fremdeles håp for min favorittsjanger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Tal fra Ulve-stammen har rukket å bli åtte vintre gammel - med andre ord er han stor gutt og klar for å være med på jakt med de store gutta! Bare dumt at ingen andre syns at han er klar for å fra ut på jakt. I stedenfor må han hjelpe mamma med å plukke bær: KJEDELIG!
Men så møter han et svært og farlig dyr ute i skogen- er han klar for å takle en slik utfordring? Heldigvis er det hjelp å få- om enn fra uventet hold....
Dette er en spennende lettlest serie for barn som nettopp har knekt lesekoden, eller de som bare elsker bøker om vennskap, eventyr, skumle sabeltigre og svære mammuter.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kunnskap om folks gleder og verdier leder naturlig til spørsmålet om hvordan man kan oppnå slike gleder og verdier. Mye av det som er skrevet om lykke og positiv psykologi, kan dermed også rubriseres som psykologisk selvutviklingslitteratur, en eldgammel fagboksjanger, som minst går tilbake til Epiktets håndbok fra 100 e.Kr.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Finsk filosofi og psykologi på 1800-tallet var, som i de andre skandinaviske land, dominert av en idealistisk, ikke-empirisk oppfatning.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dealing with tough and sad issues involving children, I was not expecting to enjoy this book as much as I ended up doing. To be fair there were parts of the plot describing appalling conditions for the children working on Canadian farms, which I found thoroughly disturbing, but other parts were about how a close relationship between Julia and Quinn got room to develop in the middle of all the drama as well as descriptions of their life in Canada. We also got to follow Julia when she dealt with her very own problems. Secrecy, pride and stubbornness seemed to be at the core of the entire plot. I found descriptions of all the restraints society put on women of the time interesting.

War veteran, family man and Earl’s of Brentwood’s personal valet Quinten Aspinall – Quinn, has made a very big promise to his father before his death to keep the family together. He has made it through the war with minor injuries and seems a level headed and well put together man who believes in the guidance of God and generally trying to do the right thing.
He is asking for leave of absence to travel to Canada in order to bring siblings Becky, Cecil and Harry, 18, 16 and 12, home. The earl hires him to find his niece and bring her home with them.
I enjoy following his though process as he is dealing with the tough experiences of this story. He gets very concerned along the way when he is told appalling stories of children having been gravely mistreated as free labor on farms. Quinn has to get creative to get information about his siblings whereabouts. He trusts God to guide him and keep him safe on his quest. His faith helps him through his hardships and descriptions of this runs strong through the story. Throughout the story he is met with experiences that challenge his view of life as well as his values, and he needs all his strength and down-to-earth personality traits to carry him through the events he encounters. I found him a thoroughly nice guy. He impressed me. Well done for creating such a likable and well rounded up character.

Julia Holloway, earl’s niece, went off to Canada as personal caregiver to Private McIntyre. Following his suicide, she lives in dire straits in Toronto. When Quinn inquires after his “fellow soldier”, he finds Julia scrubbing floors at the military hospital for a pittance.
She harbors secrets she feels vital to keep from Quinn and the earl. She expects to feel even further disgraced, so she refuses to speak to him. The earl has dangled a very tempting «carrot» in front of Quinn, making it essential for him to keep Julia safe and bring her back to England. I was relieved to see the relationship between Julia and Quinn develop in spite of all the constraints within themselves and in society.

I enjoyed the writing a lot as it managed to draw me into the plot and make the reading quite captivating. It was probably not the best idea to jump right into installment #3 of Canadian Crossings. I anticipated encountering some short comings in my knowledge about a storyline running through all the books, but felt there were no issues at all reading this as a standalone. It was a quick and easy read I was sad to see end, but still there is the option of reading books #1 and 2, which I look forward to.

I recommend The Brightest of Dreams in the Canadian Crossings Series for fans of Susan Anne Mason and for readers of historical romance fiction. Thank you to publisher Bethany House and NetGalley for this eARC, which gives me the chance to share my honest review. All opinions are completely my own.

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jag har sett de torra fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.

(utdrag fra "Jag vill möta …")

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Nesten uten spenning og totalt usannsynlig.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Trolig den beste av klimakvartettbøkene hittil. Selv om både den første og den andre boka var mer dystopiske og viste mer hvordan samfunnet kollapser, er den tredje boka på noen måter bedre på det rent menneskelige. Noe av styrken i boka, syns jeg, er at selv om boka handler om bevaring av en art så viser den også hvor irrasjonelt det er. Den viser mennesker som velger hestene foran menneskene, som neglisjerer sitt eget liv og sine egne kjære for dyrene. Den viser dem som gjør dumme valg, valg som går utover alle rundt dem, fordi de ønsker ar hestene skal leve videre.

I bunn og grunn handler vel boka om menneskets kamp for å bevare noe, å holde fast på noe, å ha kontroll når alt rundt oss er kaos. Og samtidig viser det det utrolige i hva mennesket kan få til - og hvor lite det betyr, når alt kommer til alt. Når ingenting er igjen å bevare. Når naturen uansett får siste ord. Boka stiller også en rekke ubehagelige spørsmål: hjelper vi, eller ødelegger vi? Hvis mennesker ikke hadde forsøkt å redde ville arter gjennom å fange dem og sette dem i bur, ville de da i det hele tatt blitt truet? Om vi ikke hadde handlet med dem og jaktet på dem? Hva om vi, selv med de beste intensjoner, ødelegger? Samtidig har boka også en tone av håp: om at det alltid vil finnes kjærlighet, nytt liv, at våren alltid vil komme.

Lunde leverer en bok av svært høy klasse med denne.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Moren i familien, forteller alle at de er en lys familie, men sannheten er at den er på randen av katastrofe. Faren er uberegnelig, broren har spikret igjen døren til rommet sitt, og tisser på flaske. Jenta, som er bokens forteller, har sluttet å prate. Moren prøver å få alt til å virke normalt, men da faren i familien dør, vet jenta at det er hennes skyld.

Mørk, underfundig, og fascinerende, med godt språk.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Gode spørsmål du stiller, Lillevi.
Jeg tror vi må behandle bøker forskjellig, ikke nødvendigvis oppdelt i barne- og voksenbøker, men vi bør være bevisste på hva vi serverer barna. Jeg tror både unge og voksne kan få en dypere innsikt i rasismens stygge ansikt ved å lese den eldre litteraturen som den er, og da tenker jeg ikke på Pippis far og Egner sine sanger. Skal vi få de krenkende ordene ut av språket må de ikke florere i barnelitteraturen.

Det blir ikke et tydelig svar. I 6.klasse skrev jeg oppgave om rasisme etter å ha lest Onkel Toms Hytte, og min mor leste Huck Finn for oss. Vi var klart opptatt av den store urettferdigheten på den tiden (70-tallet). "Drep ikke en sangfugl" var også en bok som gjorde sterkt inntrykk da jeg leste den på ungdomsskolen, og dermed vil jeg aldri ta disse ordene i min munn. Litteraturen hadde sin effekt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Men overfor døden har mennesket ingenting å si, verdens lys sluknet og Hannes mistet en kone, den tre år gamle sønnen en mor, og vi det skjøreste og beste som øynene våre noen gang hadde hvilt på. Det er absolutt rom for mer rettferdighet i verden

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Men gjort er gjort, og kan ikke gjøres om, det endrer landskapet inni deg på en slik måte at ord har liten hensikt

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg drømte også om at hun kanskje ville bli en gammel, rolig dame på sykehjem, som jeg kunne stelle håret til, lakke neglene til. Vi kunne drikke kaffe og spise wienerbrød, jeg kunne gni inn føttene hennes med fotkrem, lese høyt for henne. Men hun var ikke en slik mor, og jeg var ikke en slik datter

Godt sagt! (2) Varsle Svar

hugs å ta med mjølk
frå butikken

ikkje gløym å rydda rommet ditt

leksene, tanntråd, jekslane
fadervår

hugs å ikkje gløyma
meg

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

HegeDolly DuckKorianderIris LinneaSolErlend Haugen  VikhagenKaramasov11SpurvelurvAnjaLilleviYvonne SandbergHildaBertyAnneWangChristinaIdaRufsetufsaMarianne KesselKjetil AudsenPer HellemRandi BorgenKatrinGalpakkaJane Foss HaugenØyvind BjørnerudAndreas KristiansenTralteIngunn SVannflaskeJulie StensethiJosefineTone SundlandRandi Annie FramnesSimen "Boktimmy" IngemundsenNina GGunillaJenny Dahl BakkenReadninggirl20Lisbeth Kingsrud KvistenSiw Thorbjørnsen