En døråpner inn til forståelsen av europeisk politikk!

Helt siden denne boka om Angela Merkel kom ut på Kagge forlag i fjor sommer, har jeg sett frem til å lese den. Nå har jeg omsider fått lest boka. Jeg var begeistret for Angela Merkel fra før av, og begeistringen har ikke avtatt etter lesningen! For en bok og for ei dame!

Forfatteren bak boka, Ingrid Brekke (f. 1969), er en norsk journalist og forfatter. Hun var korrespondent for Aftenposten i Berlin i årene 2010-2012, og har tidligere utgitt boka "Da øst ble vest. Livet i Europa etter kommunismens fall" (2014).

Angela Merkel (f. 1954) vokste opp i det tidligere DDR og er opprinnelig utdannet fysiker med doktorgrad. Etter murens fall i 1989 ble hun raskt pressetallskvinne i Lothar de Maizieres kristendemokratiske regjering. Hun ble innvalgt i Forbundsdagen etter Tysklands gjenforening i 1990, og var en nær medarbeider av Helmut Kohl. Allerede i 1991 ble hun medlem av regjeringen - i første omgang som familieminister og senere som miljø- og atomsikkerhetsminister. CDU/FDP gikk av etter valget i 1998, og Merkel ble da generalsekretær i partiet. Fra før av hadde hun vært nestleder i CDU helt siden 1991. I 2002 ble hun partileder, og etter valget i 2005 ble hun Tysklands første forbundskansler. Pt. har hun sittet som forbundskansler i tre fireårsperioder. Høsten 2017 er det nytt valg i Tyskland. (Kilde: Wikipedia) Det blir spennende å se om hun blir valgt for fjerde gang!

Forfatteren skriver følgende i bokas forord på side 7:

Første gang jeg ble nysgjerrig på Angela Merkel, var under en pressekonferanse i Berlin i 2010. ....

Jeg fikk raskt sans for den tyske kanslerens manglende interesse for all slags tant og fjas, enten det gjelder å omgås berømtheter eller eget utseende. Med sin bakgrunn fra DDR fridde hun også til min interesse for historien om det kommunistiske Europa. Angela Merkels første minne om en politisk hendelse er byggingen av Berlinmuren. Hennes politiske karriere startet først da Muren falt. Slik bærer hun i seg det største europeiske drama i etterkrigstiden: den kalde krigen og ettervirkningene vi fortsatt står midt oppe i.

Med sin bakgrunn fra det andre Tyskland, diktaturet bak jernteppet, er hennes karriere en rekke usannsynligheter. Hvordan kunne den klønete prestedatteren fra en småby i DDR havne på maktens tinde i det nye Europa?

Etter å ha lest denne boka er jeg ikke i tvil om hvorfor! Hennes like finnes knapt, og maken til uegennyttig, idealistisk, troverdig og ujålete politiker skal man lete lenge etter! Hun har et sterkt og positivt menneskesyn, og en aldri sviktende tro på hva mennesker kan få til bare de står sammen. Dessuten har hun en integritet som det står stor respekt av. Og sist, men ikke minst har hun en stil og en måte å fremme sine synspunkter på som gjør det enkelt å følge henne, nær sagt uansett hvilket politiske ståsted man måtte ha. Europa trenger en politiker som henne! Og for alle dem som tenker at det skulle finnes noen likheter mellom Angela Merkel og Storbritannias Margaret Thatcher, har jeg følgende å si: Dere tar feil! Der Thatcher var beinhard og overhode ikke fremmet de svakes interesser, der stiller Merkel seg på motsatt side! Her handler det om å dele godene med hardt trengende mennesker.

"Hvis vi nå skal begynne å unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, da er det ikke mitt land," har Angela Merkel uttalt i forbindelse med flyktningekrisen. Mantraet hennes er "Vi klarer det!"

Noe av det som særpreger tyskerne, er evnen til å løfte i flokk og finne kollektive løsninger, hevder Ingrid Brekke. Dette viser ikke minst måten gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland ble gjort på. Dette har kostet dyrt, men belønningen i den andre enden er en statsgjeld under kontroll, lavere arbeidsledighet enn noen sinne og en sunnere økonomi. Riktignok er statlig pensjoner og andre sosiale ytelser kuttet, men dette har det vært politisk vilje til. Det betinger dessuten at folk er villige til å betale sin skatt. (side 13)

Ingen andre land i Europa har tatt imot så mange flyktninger som Tyskland. Etter hvert har riktignok Angela Merkel uttalt at Tyskland ikke kan ta imot alle, og da andre europeiske land begynte å sette opp restriksjoner for mottak av flyktninger, var også Tyskland nødt til å gjøre det. Episoder der flyktningemottak har blitt angrepet og satt i brann av nazipartiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) har også vært skremmende. Uforholdsmessig mange av disse har skjedd i det som tidligere var DDR, særlig i nærheten av Dresden. Noe av forklaringen ligger i at dette området tidligere var det mest isolerte, og at idealet om et homogent samfunn fremdeles står sterkt. Manglende erfaringer med utlendinger er også en forklaring. Fremmedfiendtlighet står sterkere i øst enn i vest.

I boka får vi vite mer om Merkels bakgrunn fra DDR, og hvordan man innrettet seg. Mye av dette - f.eks. at man for å få rett til å gå på universitetet måtte være medlem av visse grupper - fremstår uforståelig for oss i vesten, men var en dyd av nødvendighet for dem som vokste opp i et kommunistisk land med mye angiveri og overvåkning. Å gå mot regimet kostet mer enn det smakte. For øvrig handlet det mye om å gjøre akkurat det som måtte til, men heller ikke mer.

Vi møter en kvinne som knapt sminket seg og ikke var opptatt av sitt ytre. Etter hvert som Angela Merkel fikk mer makt, måtte hun imidlertid også tenke på sitt image. I dag fremstår hun derfor slik vi forventer at en forbundskansler skal te seg; pen på håret, sminket, fin i tøyet ... Men inni er hun fremdeles den samme. Veldig privat, og en som liker å gjøre innkjøpene sine til helgen selv. Hun lytter mer enn hun snakker, og det er vanskelig å vite hva hun tenker fordi hun ikke forteller dette til hvem som helst. Staben hun har rundt seg er meget lojal, og det forekommer ingen lekkasjer. Hun er dessuten et menneske som tenker med hodet, ikke med hjertet. Det betyr ikke at hun er hjerteløs, men at hun er opptatt av rettferdighet og likhet for loven. Hun lar seg derfor ikke vippe av pinnen av enkeltskjebner, selv om hun vet at hun som person kommer dårligere ut av det der og da, fordi hun ikke gir særfordeler til folk som er så heldige å få møte henne.

Hva motiverte Angela Merkel til å engasjere seg politisk? Hun har for eksempel sagt at hun bare holdt ut i DDR fordi hun alltid hadde noen å snakke med om hvorfor ting var som de var, ikke minst i familien. "Livet var uhørt politisk preget, men selvsagt totalt teoretisk. Vi kunne jo ikke forandre noe. Men å reflektere over det var ganske enkelt viktig, ellers ville jeg jo ha blitt syk i hodet." (side 82)

Ingrid Brekke skriver at det neppe finnes maken til Angela Merkels vei til toppen. Hun skal en gang ha sagt følgende: "For meg sto tre ting umiddelbart klart etter Murens fall. Jeg ville i Forbundsdagen. Jeg ville ha en rask tysk gjenforening, og jeg ville ha markedsøkonomi." (side 89)

For å forstå Angela Merkel i dag, må man både se hennes bakgrunn fra DDR og til det politiske miljøet som formet henne de første ti årene i politikken; det vesttyske med sin høye bevissthet om krigens konsekvenser, troen på Europa og den ydmyke holdningen til Tysklands rolle i verden. (side 99)

I en verden der USAs rolle er sterkt svekket, har Merkel hatt en samlende rolle i Europa. Krisene har bokstavelig talt stått i kø; finanskrisen, eurokrisen, Ukraina-krisen og flyktningekrisen. Tyskland har blitt den sterke nasjonen i Europa, og det er i stor grad dette landet som har bestemt hvilken politikk EU skal føre. Nå handler det ikke om militær makt, men om økonomisk makt. Det handler i dag i stor grad om hvorvidt Europa skal forenes eller gå i oppløsning ... Noe av det vi ser i dag er en manglende vilje til å ville dele med andre som lite eller ingenting har - som f.eks. tidligere østblokkland, flyktninger fra Syria og Afrika ... Brexit handlet i stor grad om folkets manglende vilje til å ta imot flere flyktninger, og en frykt for at dette ville føre til økonomisk utrygghet. Merkels håndtering av flyktningekrisen, der man har valgt å spille mer på lag med Tyrkia for å hjelpe folk der de er, er en direkte konsekvens av flere europeiske lands uvilje til å ta imot flere flyktninger.

Uansett hvilken leir man tilhører, viser avtalen at Merkel er en realpolitiker av rang. Teorien om at hun ble revet med av følelser og åpnet hjertet sitt for flyktninger i september, har med Tyrkia-avtalen falt til jorden. Hennes mål har vært løsninger i regi av et samlet EU, og da måtte Hellas hjelpes, grensene inne i Schengen-området holdes åpne og nasjonale særordninger hindres. På veien måte hun riktignok sluke noen kameler: For et tiår siden var hun sterk motstander av at Tyrkia skulle forespeiles et mulig medlemskap i EU, og hun fornærmet Erdogan med sin avvisende holdning. Siden har forholdet vært iskaldt, og hun har ansett machopolitikeren Erdogan som en Putin i "brystlommeformat", slik en journalist uttrykte det. Nå er det nettopp Merkel som åpner døren for Tyrkia inn i Europa, selv om det er vanskelig å forestille seg at et fullt medlemskap noen gang vil bli resultatet.

I det lange løp er det uansett neppe Tyrkia som er det største problemet i avtalen, men at mennesker fortsatt vil bli drevet på flukt - de vil finne nye ruter, og kvotene vil i aller beste fall bli vanskelige å få gjennomført. (side 187)

Helt mot slutten av boka - på side 203 - kommer Ingrid Brekke med noen tankevekkende ord:

For øvrig passer det her med en kritisk bemerkning til egen ordbruk, nemlig når det gjelder ordet "flyktningekrise". Vi mener jo ikke flyktningenes krise, men snarere vår egen krise fordi det kommer så mange reisende til oss. I virkeligheten er dette slett ingen krise, for det å ta inn en million, eller to eller tre, på et kontinent med 500 millioner, burde virkelig ikke være noe problem dersom ønsket om å hjelpe hadde vært jevnt fordelt. Svært få har fått sine liv direkte berørt av dem som er kommet. Og ville det strengt tatt vært urimelig om vi faktisk ble påvirket av krig og elendighet, av folkeforflytninger? Dette er et spørsmål om politisk og menneskelig vilje, ikke økonomisk evne, og kanskje er det her den virkelige krisen ligger: at Europa faktisk ikke har felles verdier, at verken vår historie eller vår økte velstand gjør oss vennligere innstilt til krigsflyktninger på vår egen dørterskel, at vi ikke klarer å trå til når det gjelder. Akkurat denne skuffelsen ligner på det Angela Merkel selv atskillige ganger har uttrykt: at når Jordan, Libanon og Tyrkia tar imot millioner av fortvilte flyktninger, klarer ikke store, rike Europa å yte en brøkdel.

Men - i virkeligheten er Europa fortsatt den mest tolerante, humane og liberale flekken på vår jord, understreker forfatteren. For henne er Merkels største bidrag at hun er en motkraft til alt svartsynet "med sin avslappede, nøkterne pragmatisme, sin rasjonalitet og sin forestilling om hva en politisk leders ansvar er: å være optimistisk, søke løsninger og prøve å finne veier fremover." Sosiologer og journalister kan stelle med katastrofescenarier. "Slik demonstrerer hun at de største truslene ikke kommer utenfra, men fra oss selv." (side 205) Når angsten tar overhånd, søker man enkle løsninger og blir lett offer for det autoritære. Svartsynet får alle til å tenke på seg selv. Hvor blir det av dem som er villige til å sloss for våre verdier? De verdiene vi i Vesten er så stolte av og som vi soler oss i glansen av når vi kritiserer andre regimer som vi mener ikke holder vår standard? Er det egentlig bare egoisme tilbake?

Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den.

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

(Og så håper jeg at Angela Merkel blir gjenvalgt i høst!)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Men den som aldrig blir tilltalad av någon dör en av de många dödar livet är fullt av, långt innan kroppen slocknar.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Och ett finger lades över vårt samlivs läppar", sa Isabelle, som kunde tala så, när vi satt i var sin fåtölj i min eka, drivande i solen, på öppna vattnet. "Men man lär sig leva med det".

Godt sagt! (1) Varsle Svar

For øvrig passer det her med en kritisk bemerkning til egen ordbruk, nemlig når det gjelder ordet "flyktningekrise". Vi mener jo ikke flyktningenes krise, men snarere vår egen krise fordi det kommer så mange reisende til oss. I virkeligheten er dette slett ingen krise, for det å ta inn en million, eller to eller tre, på et kontinent med 500 millioner, burde virkelig ikke være noe problem dersom ønsket om å hjelpe hadde vært jevnt fordelt. Svært få har fått sine liv direkte berørt av dem som er kommet. Og ville det strengt tatt vært urimelig om vi faktisk ble påvirket av krig og elendighet, av folkeforflytninger? Dette er et spørsmål om politisk og menneskelig vilje, ikke økonomisk evne, og kanskje er det her den virkelige krisen ligger: at Europa faktisk ikke har felles verdier, at verken vår historie eller vår økte velstand gjør oss vennligere innstilt til krigsflyktninger på vår egen dørterskel, at vi ikke klarer å trå til når det gjelder. Akkurat denne skuffelsen ligner på det Angela Merkel selv atskillige ganger har uttrykt: at når Jordan, Libanon og Tyrkia tar imot millioner av fortvilte flyktninger, klarer ikke store, rike Europa å yte en brøkdel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Fem pluss gir jeg denne faktisk. Kvalitet fra første side. Anbefales!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Har nettopp begynt på denne - for et språk. Elsker det - herlig å lese en krimroman med usedvanlig vakker språkføring.
"Han steg inn i dødsskyggens dal. Ble stående på teppet i entreen. Det dryppet fra hele kroppen. Han kjente tydelig at det piplet langs ansiktet, nakken, ørene, for deretter å fortsette nedover, strømmende. Det var som om hele kroppen var et eneste gråtende øye."

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kjekt med Google Streetview, eg har nytta ein regnfull himmelfartsdag til mellom anna å vandre litt i nokre av stadane vi var innom i boka, Sukkertoppen, Gammel Sukkertoppen og Hosteinborg, eller Maniitsoq, Kangaamiut og Sisimiut som er gjeldande namn. På staden der profetane sin busetjing er avmerka på innsida av bokomslaget greidde eg ikkje å finne nokon busetjing på Google Maps.

Inntrykket mitt frå desse "vandringane" er lett nedslåande. Ein må sjølvsagt ta høgde for at nokre vilkårlege gatebilete ikkje gjev eit rettvist inntrykk av desse stadane, som heilt sikkert har mykje å by på. Likevel, det eg ser leier tankane over på slum. Dei fleste av husa er i skarpe og fine fargar, blått, gult, grønt, men ser ein nærmare etter er mange av husa prega av veret, eller kanskje også av manglande vedlikehald. Pallar, plank og anna lausøyre er fråsegslengt overalt, det kan sjå ut for at det blir lagt lite vekt på å stelle det til pent rundt husa. Og det er ikkje sikkert at det gjev meining å stelle det så fint heller, dersom dei er nedsnøa brorparten av året.

skriv bildebeskrivelse her
Frå Maniitsoq (Sukkertoppen). Bygninga til venstre er ein skule, som kunne trenge eit malingsstrøk. Til høgre ei kyrkje, eg vil tru den er nyare enn Leine sin historie.

skriv bildebeskrivelse her
Frå Kangaamiut (Gammel Sukkkertoppen). Fleire av husa skrik etter maling og vedlikehald, men dei i forgrunnen av dette biletet verkar å vere i brukbar stand.

skriv bildebeskrivelse her
Spar-butikken i Sisimiut (Holsteinborg). Vindauga er plassert heilt oppunder rafta, er det pga høge brøytekantar om vinteren tru? Kanskje er det også derfor at inngangspartiet er minimalt? Mindre arbeid med måking?

Ein annan ting eg legg merke til er at mange av husa har tilkomst via trapper og gangbaner på forholdsvis høge pålar. Eg gjeng ut frå at dette er veldig praktisk om vinteren.

Eg er viss på at eg ville ha fått eit heilt anna inntrykk av å vitje desse stadane enn det Google Streetview gjev meg. Og ein treng ikkje å google mykje for å finne betydeleg meir flatterande bilete frå desse stadane.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Fint!
Husker jeg syntes denne var spesiell, men god, da jeg leste den midt på 80-tallet. Er veldig spent på hvordan jeg vurderer den ved gjenlesing 30 år etterpå. Og jeg fant den faktisk i bokhylla. Mye har blitt gitt vekk/solgt unna de siste årene, men denne var heldigvis fremdeles på plass.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Shit. Da må jeg trolig stå over denne omgangen. Boka er bortimot umulig å få tak i - jeg har saumfart bokhandlere og antikvariater land og strand rundt uten resultat. Så er det også slik at jeg kommer til å være på reise de tre nærmeste ukene, og ei bok fra biblioteket vil jeg helst ikke ta med meg ut av landet. Jeg har funnet den på Nasjonalbiblioteket, men skjermlesing blir enda mer krøkkete. Får se når jeg er vel hjemme igjen. (Og så skal jeg ikke underslå at jeg har lest begynnelsen av denne boka for mange år siden. Husker ikke hvor langt jeg kom før jeg ga opp, men lesepreferansene kan jo ha endret seg.) Lykke til, alle sammen!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

"........eller som Dan Kahan skriver: Påvirkningene som utløser kulturell kognisjon når klimasaken diskuteres er mye svakere på lokalt nivå" ???

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det eneste jeg kan si etter å ha lest denne boken er at jeg er sjeleglad jeg ikke er barn av en kinesisk mor!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

hehe Jeg er nok ikke helt i målgruppa lenger, men sikkert spennende for jenter i 10-12 årsalderen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne klarte jeg nesten ikke å legge fra meg! Ved anledning må jeg se på de fire første om Rino Carlsen også.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Brutalt vakker blir den omtalt som, og det virker passende. Aldri før har jeg lest en vakrere beskrivelse av åtselsmarker som spiser seg inn på lik (skjønt jeg har vel aldri lest en vakker beskrivelse av det)... Det er brutale hendelser, som er ukjente for de fleste av oss som tenker på Sør-Korea som den siviliserte delen av Korea-halvøya. Selv om det enkelte ganger er vanskelig å skille de enkelte stemmene fra hverandre, så flettes de sammen til et vakkert, vart og mangefasettert, men brutalt vitnesbyrd om regjeringens brutale slag mot et folkelig opprør.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Å - det er en av mine favorittbøker fra da jeg var rundt tyve år gammel! Jeg har boken i hyllen, men har ikke våget å lese den på nytt... Det skyldes at jeg har gjenlest et par andre favoritter fra samme periode, og de viste seg å være bare gode, og ikke heeelt fantastiske slik de var den gang da. Så nå spørs det om det blir gjenlesning av "Hvis en reisende en vinternatt" på meg nå, eller ikke...

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Ha, ha, jeg har også bestilt Kain av José Saramago i bokhandelen - en bok jeg kommer til å lese.
Vinnerboken og dens forfatter er ukjent for meg også. Sannsynligvis blir biblioteket redningen.

Slutter fullt opp om din ros av Kjell, et stødig og godt arbeid, som gir mye til dette nettstedet vårt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ja, då blir det ein tur på biblioteket igjen...Det ser ut som ei spennande bok som vart valt. Forfattaren er heilt ukjend for meg,trur eg...
Må elles sei takk til deg kjell k for eit godt organiseringsarbeid! Du har fortent ei rose :-)
(PS...og eg som har bestilt Kain-boka på butikken alt...trudde det vart den)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Ødipus hadde også, med en uventet hastighet og i vilt raseri, drept sin far, som han ikke hadde gjenkjent, i et veikryss. Akkurat som med Ødipus var det som om Rostam ikke hadde vært ved sine fulle fem i det øyeblikket. Det var som om Gud på et blunk hadde fratatt fedrene og sønnene forstanden - sønnene skulle kunne ta livet av fedrene og fedrene ta livet av sønnene - og på den måten skulle Han styrke sitt herredømme.

Kunne vi kalt Ødipus, som drepte sin far, og Rostam, som drepte sin sønn, uskyldige fordi de ikke var ved sine fulle fem slik mester Mahmut hadde sagt til meg flere år tidligere, at Ødipus´ synd ikke var å drepe sin far, men å forsøke å flykte fra den skjebnen Gud hadde bestemt for ham. På samme måte var ikke Rostams synd å drepe sin sønn, men å få barn etter en elskovsnatt og å ikke være en far for sønnen.

Det var mulig at Ødipus blindet og straffet seg selv på grunn av skyldfølelsen. Tilskuerne i antikken tenkte at han ble straffet fordi han hadde stilt seg opp mot den skjebnen han var blitt tildelt av Gud, og slo seg til ro med det. Da jeg tok i bruk symmetrien i den logikken, tenkte jeg at Rostam, som hadde drept sin sønn, også måtte bli straffet. Men mot slutten av denne historien, som kommer fra Østen, ble ikke faren straffet, det er bare vi lesere som sørger. Skulle ingen straffe faren fra Øst?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Orhan Pamuk inspireres av gamle myter

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i 1982 med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans". Han mottok Nobels litteraturpris i 2006, og har i årenes løp skrevet 19 bøker i følge Wikipedia). 13 av disse er oversatt til norsk. Jeg har tidligere omtalt "Noe fremmed i mitt sinn" (på norsk i 2016), "Herr Cevdet og sønnene hans" (på norsk i 2012), "Istanbul" (på norsk i 2006) og "Det tause huset" (på norsk i 2008) på bloggen min.

Orhan Pamuk er fremfor alt kjent for sine mursteinlignende bøker. Da forfatteren var på Litteraturhuset i Oslo i går (dvs. 24. mai 2017), understreket han at han denne gangen ønsket å skrive en kort roman.

Før jeg går dypere inn i hva boka handler om, er det viktig å få frem at det er mange lag i den. Utenpå alt som skjer - eller innenfra, alt etter hvordan man ser det - er det et par skjellsettende myter som har stor betydning nær sagt for alt som skjer. Den ene tar utgangspunkt i den greske myten om Ødipus, som uforvarende dreper sin far for å få kvinnen han elsker, nemlig hans egen mor (uten at han vet at hun er moren). Da det går opp for ham hva han har gjort, straffer han seg selv hardt og blinder seg selv. Den andre myten, som har persiske røtter (Shahname, et iransk nasjonalepos), handler om Rostam og Sohrab. I følge denne myten er det faren Rostam som dreper sønnen Sohrab ...

Boka er delt i tre, og i de to første delene er det Cem som er fortelleren. I del en ser han tilbake på en periode av sitt liv - seks uker av sommeren 1985. Cems far har forsvunnet. Vi får høre at han har sittet i fengsel på grunn av sine radikale og opposisjonelle politiske holdninger. For å få penger til å studere, jobber Cem i en bokhandel i bydelen Besiktas i Istanbul. Alt mens han drømmer om å bli forfatter ... Lønnen i bokhandelen er imidlertid elendig, og han har derfor en jobb til der han passer på en grønnsakshage. I denne hagen blir det gravd en brønn, og på denne måten kommer han i kontakt med en mester Mahmut. Mesteren tilbyr Cem jobb som håndlanger. Dette er en vesentlig bedre betalt jobb enn den han har. Jobben med å grave ut en ny brønn skal bare ta ti dager. Cem takker ja.

Det er mye symbolikk i boka. Selv er jeg selvsagt farget av at jeg hørte forfatteren selv fortelle om dette på Litteraturhuset i går. Brønnen står for liv og vekst, og det å grave seg innover i jorda, representerer på et vis både veien til underverdenen og til paradiset. Knytningen mellom brønngravingen og det som skjer i sammenheng med dette, og alle mytene som utgjør en stor del av denne romanen, viser også at avstanden mellom myter og fabler og det virkelige livet ofte er kortere enn vi aner. Hvem er faren og hvem er sønnen i historien om Cem, og hvilken rolle spiller Kvinnen med rødt hår i dette dramaet? Fortid og nåtid i romanen - det tradisjonelle og det moderne - handler om et Istanbul som har vært gjennom enorme omveltninger bare i løpet av de 65 årene forfatteren selv har bodd i byen. Som han fortalte i går: Istanbul har endret seg mer i løpet av de siste 15 årene enn de første 50 årene av hans liv. Han ble født i en by som rommet om lag 1 millioner innbyggere. I dag bor det 17 millioner mennesker i den samme byen. Det som tidligere var områder langt utenfor byen, er i dag fullintegrerte bydeler i Istanbul. Nøkkelen til dette har vært funnet av vann.

Selv om historien i "Kvinnen med rødt hår" kan virke innfløkt, er dette i realiteten en nokså lettlest bok. Skjønt man går glipp av selve essensen dersom man bare harver i vei i full fart uten å stoppe opp og tenke gjennom det som skjer underveis. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst spenningsroman med et tradisjonelt plott. Forfatteren har ment mye med denne boka. Orhan Pamuks bøker gjør alltid et sterkt inntrykk på meg, og denne boka er intet unntak. Den er godt skrevet, men jeg merket at det var en annen oversetter denne gangen. Boka ble flott lest av Øystein Røger.

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og kanskje ekstra varmt til alle som enda ikke har lest noe av Orhan Pamuk! Størrelsen på boka gjør det forhåpentligvis mer overkommelig å nærme seg Nobelprisvinneren og hans litteratur.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Torsdag, 25. mai 2017 kl. 21.02

Da har vi valgt Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino som Nv6

Jeg skal lage diskusjonstråd for denne felleslesingen i løpet av neste uke.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Roza RahimzadehlenkarTina UnderhaugEli HagelundLeseaaseLilleviThea EmilieAneingar hJostein RøysetNils MagnusdalCarine OlsrødSolveigRosa99BertyKristine LouiseMartin Aasbrennkjell kmoiraTony BjerketveitHilde H  HelsethLine TrulsensethMarteMarteNabodamaHildaalpakkaBoktimmyRandiVibeke NymoenVigdis VoldAne MagelssenEvaTine Victoria HalvorsenTone Maria JonassenEllen E. MartolIdaEivind  VaksvikTone H