Maiken siterer The ministry of time av Kaliane Bradley (side 91)
15:18, 30. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
«Can you swim?»
«What?»
«If I push you in the river, will it be murder?»
Maiken siterer The ministry of time av Kaliane Bradley (side 86)
15:12, 30. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
You’ll have lived through heatwaves by now, and you’ll know that they make time go utterly Dalí clocks.
Som å bli glad i en annen. Hvor mange møter vi ikke. Og så plutselig er det noe med en som er helt åpent, som bare er. Det er bare med akkurat denne ene. Og går vi ikke dit, så får vi det ikke, det som lyser og lokker, jeg vet ikke om det er et løfte, men det er jo et veldig håp. Og sånn var det, med akkurat bare M. ....
Er det å miste igjen, som skremmer, eller er det selve det åpne. At å ha kjærlighetsstedet i seg åpent, at det kjennes så utsatt, så farlig, når det er åpent rett inn? Fordi det er det som er deg. Det stedet. Det er det aller mest verdifulle du har. Og hvis det ikke blir tatt vare på. Hvis noen knuser. ..... Denne følelsen av at da er det DEG de knuser. Den du er. ... At da er det bedre å ikke ha. Ikke å få. Ikke å åpne, noen gang.
Men å gå et helt liv, uten?
Krótkaja (Den spake, 1876) er et av Fjodor M. Dostojevskijs mest gripende og intense verk, til tross for sin korte lengde. Denne novellen, som ofte betegnes som en mesterlig psykologisk studie, er skrevet som en monolog og gir et innblikk i menneskets indre liv og forholdets komplekse dynamikk.
Historien fortelles av en navnløs pantelåner som reflekterer over sin unge kones tragiske død ved selvmord. Gjennom hans tanker og minner får leseren et bilde av en kvinne – den spake – som lider under et forhold preget av emosjonell avstand, maktubalanse og misforståelser. Forholdet mellom pantelåneren og hans kone er en studie i makt og underkastelse. Han ser på henne som svak og trenger å kontrollere henne, men denne makten er også et skjold for hans egen usikkerhet. Novellen viser hvordan mangel på kommunikasjon og forståelse kan ødelegge selv det mest intime forhold.
Dostojevskij viser en bemerkelsesverdig evne til å grave dypt i menneskets sinn.
Dette er andre gang jeg hører boka, og nå har jeg skjønt den. Historien er skrevet som en ustrukturert monolog.
Julie Stenseth som svar til Julie Stenseth :
12:15, 30. desember 2024 Diskusjon: Julie Stenseth siterer The Palestine Nakba Decolonising History, Narrating the Subaltern, Reclaiming Memory av Nur Masalha av Nur Masalha
"The discussion highlights the concept of 'humanitarian camouflage' used by Israel to justify its genocidal actions in Gaza."
- How ISRAEL distorts the laws of WAR to justify its GENOCIDE in GAZA. w/LUIGI DANIELE, (Lenke).
Boken er rett og slett notater fra byggingen av og avslutningen på oppholdene 30 år senere, en liten hytte på øya Klovharun, lengst ute i den finske skjærgården. Her bor forfatteren Tone Jansson og kunstneren Tuulikki Pietilä hver sommer. Og hver vinter tar vinterstormene med seg det meste, bortsett fra selve hytta.
Vakkert skrevet, jeg følte i alle fall at jeg kunne kjenne det barske været, selv om jeg satt i min varme stue med tekopp og tent juletre mens jeg leste.
Stein Kippersund som svar til Stein Kippersund :
10:50, 30. desember 2024* Diskusjon: Stein Kippersund om Det jeg så flukten, familien og livet som krigsreporter av Yama Wolasmal av Yama Wolasmal
Btw: Jan Ø. Helgesen med en svært god anmeldelse av Wolasmals bok her, i Nettavisen.
FOR ENKELT OM MIDTØSTEN
Det oppleves som jeg blir bedre (?) kjent med Yama Wolasmal gjennom denne boka. Men jeg opplever ikke å få noen bedre forståelse av Midtøsten, Gazakrigen, Libanon og regionen forøvrig. Glimtene er til dels sterke og tankevekkende, men blir veldig små biter i det store bildet. Overflatiske og hektiske fra dag til dag-rapporter gir for meg et preg av å være scenografi og bakgrunn for hans liv. Hadde dette vært malerkunst, ville det kanskje kunne kalles “impresjonistisk”?
Wolasmal forenkler veldig og husker svært til fordel for palestinerne og glemmer jødene, med hensyn til 1948. Forhistorien hopper han elegant over. Han nevner ikke alle jødene som er blitt fordrevet fra arabiske land og fortsatt er det. Nevner ingenting om de forutgående pogromene og muslimske lederes kontakt med Hitler på 30-tallet. Iran holdes utenfor. Syria er naturlig nok ikke med, boka slutter før Assads fall.
Kildelista er kort, og ikke spesielt utdypende etter min mening. Ingen bøker, såvidt jeg kan se, men bare nettsteder og nettsider. Mange referanser til egne innslag. Måten dette er gjort på, i en bok, blir litt urovekkende. Ikke minst mht paradenumrene Wolasmal gjør ut av jobben med verifisering og faktasjekking, i intervjuene med ulike personer i boka. Det virker som primærkilder og kildevurderinger er noe han forbeholder seg og den journalistiske “eliten” - vår tids “guder”. Vi vanlige publikum forventes nærmest automatisk å skulle ha tillit til dem, og i alle fall til ham! Eller anses vi rett og slett for dumme til å forstå et bredere og dypere bilde, gjennom egen vurdering av kilder? For jeg håper da virkelig at boka bygger på mer utfyllende åpne kilder enn det kildelista speiler?
Journalisten Wolasmal er energisk, engasjert og spennende, men har sikkert mer på lager. Mer interessant enn det han til nå har gjort for forståelsen av Midtøsten, er likevel det han forhåpentligvis klarer å lese seg opp på og levere i framtida. Som “nyhetsperformer” er han pr nå tydelig, prisbelønnet (!) og selvsikker. Han er god på å ta imot inntrykk og formidle dem. Men ønsker han å bidra til økt forståelse og større perspektiver, i alle fall for meg, må det betydelig mer til enn denne boka. Det er ikke nok å innimellom treffe en emosjonell nerve hos meg som publikum. I Midtøsten er det, forståelig nok, mange som har hjertet varmt. Det er likevel, desverre, for langt mellom de som i tillegg klarer å holde hodet kaldt.
Karen Patricia siterer Arlington Park av Rachel Cusk (side 135)
10:09, 30. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Oh, it was terrifying, this journey of life, this turbulent passage through days and nights, never stopping, never knowing what it meant, only that you must cling, cling and never let go!
Da var årets andaktsbok unnagjort. Denne innholder flere gode korte stykker og forfatter Geir Harald Johannesen levendegjør tekstene sine med enkle illustrsasjoner fra hverdagen. Andaktsboken hans bærer allikevel et sterkt luthersk preg for en som ikke er lutheraner, med stadige illustrasjoner til kirkebygg. kikremalerier og annet "høyellig" kirkeinventar. Han får allikevel gitt et åndelig poeng ut fra disse bildene han bruker. I tillegg blir det endel ganger referert til barnedåpen som en viktig handling, noe jeg forstår den er innenfor de lutherske kretser, men som en som ikke står for denne barnedåpen så blir det en ubibelsk og forstyrrende ting å trekke inn.
Noen negative sider har boken, men stort sett er det enkle og gode stykker å ta til seg etter en hektisk hverdag. Lutheranere har skrevet flere andaktsbøker, noe de er gode på. Det skal de ha!
Spennende, uten å være krim. Likte historien!
Marte som svar til marithc :
22:04, 29. desember 2024 Diskusjon: Åsmund Ådnøy om Yellowface av Rebecca F. Kuang av Rebecca F. Kuang
" Imponerende " var en fin beskrivelse, da jeg selv tenker det nesten er litt flaut og liksom gjenspeiler at jeg ikke har noe "bedre å gjøre". Men så er situasjonen som den er og det føles så utrolig mye bedre å lese enn feks se tv; dess mer jeg leser, jo mindre savner jeg den tv-en og der egentlig nå kun på når det er med mannen. Det er en egen ro og flyt det å lese (og skrive; noe jeg også gjør litt i smug meg en drøm om en gang å kunne gi ut en roman. Har skrevet tre men tør ikke gjøre noe med dem)
Kirsten Lund som svar til Kirsten Lund :
20:20, 29. desember 2024* Diskusjon: Kirsten Lund : Diverse dikt Tråd 6
Bedre dager skal komme
Bedre dager skal komme
Ta det bare med ro
Ta det bare ganske med ro
Ta det med ro
At det skal komme bedre dager
vil jeg tro
Ukjent
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 235)
16:57, 29. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.
Andres Walden har skrevet en drivende bok om hans oppvekst med ymse 'fedre'. 'Jævla menn' er en treffende tittel, og henspeiler på at disse 'fedrene' ikke er plukket fra det beste utvalget av menn. Eller, som moren sier: "De finner meg alltid". Walden skriver godt, og jeg snek meg til å lese på tidspunkt jeg ellers ikke setter meg ned med ei bok.
KatrinG siterer Legen på vidda av Ingvild Holtan-Hartwig (side 154)
15:08, 29. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Reinsdyrtungen var så seig at den stod oppreist på tallerkenen min. Jeg kunne se fordelingen av smaksløker på den massive tungen. Da jeg første den inni munnen for å ta en bit, føltes det som om jeg råklinte med er reinsdyr.
For en skriveglede Stine Pilgaard uttrykker! Jeg følte meg utenfor målgruppen for denne romanen, men du verden for et språk! Jeg kunne tenke meg å være datter i presteboligen for en stund. På omslaget beskrives forholdet mellom mor og datter som problematisk, det er jeg enig i. Men de som virkelig snakker forbi hverandre er hovedpersonen og den stakkers legen. Det vises at Erlend Loe har oversatt boka.
Lettlest! Romanen handler om en aldrende kvinne, som lar irritasjon og aggresjon komme til uttrykk etter hvert som filteret hennes fordufter. Jeg har lært et nytt begrep; en "Karen" er visstnok en som Mona. Jeg slår et slag for alle Karener! Håper jeg har øvd meg tilstrekkelig på å få ut min egen frustrasjon på en saklig måte når min tur kommer, for en Karen blir nok ikke alltid tatt seriøst, dessverre. Det ordner seg til slutt, da.
Sist sett
