Ved å fornedre meg i Deres øyne har jeg hevet meg i mine egne. Jeg har adlydt min samvittighet.

Hvis jeg noen gang skulle gi meg ut på forbryterens løpebane, ville det være frøken Marple jeg ville være mest redd for.

Jeg smilte. Frøken Marple ser kanskje svak og skrøpelig ut, men jeg visste at hun var i stand til å hamle opp med all verdens konstabler og politimestre.

Vi er mange som var glad i han og som kommer til å savne ham nå [..] Og mange av oss har allerede savnet ham lenge.

Du er død, men ingen av oss vet det enda.

Man tror man kan være noe for noen, man tror at kjærlighet kan få mennesker opp av gulvet igjen.

Men det som holdt Ant våken om nettene, som fylte ham med den dypeste skrekk, var å skulle bli begravd et sted langt borte. Å ikke få hvile i hjembygdas jord.

Bislaget lukter slik det alltid har gjort. Barndom. Hun setter fra seg sekken og kjølebagen og tar av seg vinterskoene, men beholder jakken på. Alt ser ut som det har gjort hele livet.

Hun sitter fast i myra, samme byrde samme forpliktelser, om og om igjen. Når hun får opp en fot av gjørma, setter den seg fast igjen ved neste skritt. Å gå gjennom andre menneskers liv, å ta avgjørelser som gjelder deres minner. Å være den eneste som skal bære alt videre.

Man er ensom med den fraværende idealiserte andre, men i nyttig eneværen er jeg der og holder meg selv med fantasifullt selskap, puster liv i stillheten, fyller rommet med bevis på mitt eget sansende vesen.

Eg skal opna hjarta mitt
lik ei bok ingen har lese,
ingen har skrive
ingen utanom natta
som sviv mellom oss
og vrid seg i draum
om eit anna liv, om ei anna verd,
bortanfor grålysinga,
bortanfor grensene,
alle desse strekane
som lett kan gjerast til dikt
som ingen stad byrjar og aldri ender.

«Jeg kjenner ærefrykt når jeg betrakter elementene», sa han. «Redsel, faktisk. Når jeg ser et sivilisert landskap, blir jeg derimot rørt av de menneskelige anstrengelsene for å skyve det fremmede vekk. Med meg og naturen er det enten frykt eller takknemlighet. Ansporet, aldri.»

Borders are those inventedl lines drawn with ash on maps and sewn into the ground by bullets.

In Gaza you don’t know what you’re guilty of. It feels like living in a Kafka novel.

Hun husket hva håp var, og det var dette. Den indre kverna som beveger deg fremover, som pløyer deg gjennom livet slik båtene der nede pløyde seg gjennom det skimrende vannet...

Sexlivet deres er selvsagt veldig spennende nå, og de tror utvilsomt at det kommer til å vare, sånn som nye par gjør. De tror de er ferdige med ensomhet også.

...men for Angie var tiden stor og rund som himmelen, og å prøve å forstå den var som å prøve å forstå musikk og Gud og hvorfor havet var dypt.

Jeg overlevde på grunn av den sterke, norske sherpaen som bærer og bærer og bærer, velferdsstaten som har skaffet meg legene og medisinen og pleierne og sykesenga og tiden til å bli frisk eller friskere.

The massacre of between eighty and one hundred villagers was carried out at the end of October 1948, not in the heat of the battle but after the Israeli army had clearly emerged victorious in the war.

Tenk på hvor kort livet er, og på hvor lenge vi skal være døde. Det er bare å BJUDA PÅ!