Inntil da hadde vi vært flinke jenter, vi hadde klart oss bra på skolen og oppført oss ordentlig. Men på et eller annet tidspunkt hadde det endret seg, vi ville ikke være flinke lenger, vi ville være rebeller, og siden vi var flinke jenter, ble vi flinke til det også.

Jeg flanerer. JM lærte søstrene mine og meg å flanere en gang vi var i Paris på 1980-tallet.
- Når man skal noe viktig, da går man. Sånn. Med retning og tempo. Når man ikke skal noe spesielt, da flanerer man. Sånn her. Rolig! Se dere rundt.

– Jeg har på følelsen at dette er et slikt landsbyproblem som ligger like i frøken Marples gate. Hun er meget gløgg, vet De.
Overinspektøren smilte. Han sa:
– De har rett. Det er ikke mye som går hus forbi der.

Sir Henry sa langsomt:
– Du vil kanskje ikke tro meg, men i dette øyeblikk har du en ekspert i å oppklare mysterier nedenunder i salongen. Det er en som greier dette bedre enn jeg, og som etter all sannsynlighet kan ha et eller annet lokalt holdepunkt.
– Hva er det du snakker om?
– Nedenunder i salongen, ved den tredje søylen til venstre, sitter en eldre dame med et blidt og rolig frøkenansikt. Hun har mer enn én gang loddet dybden i menneskelige forbrytelser. Hennes navn er frøken Marple. Hun kommer fra landsbyen St. Mary Mead, som ligger et par kilometer fra Gossington. Hun er en av familien Bantrys venner og når det gjelder å oppklare mysterier er hun førsteklasses, Conway.

Problemet med kunnskap er at den åpner opp verden i alle retninger, ofte på motstridende måter, og det underminerer det klare og det sanne, for det viser seg jo at ingenting er klart, at ingenting er sant.

Och hur lär man sig skriva? Man måste förstås ha en medfödd talang för påhitt och en god språkkänsla. Men annars er mitt råd: Läs en bra bok. Du har hela världslitteraturen till ditt förfogande.

Kanskje var hun i ferd med å Stake ut livsretningen til en eller annen forvirret sjel ?

Foran komfyr’n var det levelig, men lite å ta seg tel. Enkelte råskinn leste romaner. Andre satt og tenkte, men de fleste bare satt.

De tilhørte kort sagt en generasjon som ville være unge så lenge som mulig, og som derfor ble tidlig gamle.

Alt dette presterte han å spørre om før vi overhodet hadde rikket oss. De var visst en egen rase, drosjesjåførene. Homo småpratus.

Det ser ikke bra ut for en begravelsesentreprenør å være grisk.

Menneskehetens største stein i skoen er ideen om morgendagen.

Jeg vil nok få omfavnelser jeg ikke ønsker. Og hva med reaksjonen fra den annen kant? Jeg tenker ikke her på mine partifeller, men på dagens motebevisste kulturelite, på dem som lærte seg radikalisme i løpet av én sesong og som derfor vet det meste som er verd å vite om den. Jeg har snakket med noen av dem om ting som ligger meg på hjertet, jeg er ikke alltid like sikker på at vi taler det samme språk.

Er det sån, at generation efter generation øver tvang mot den næste, bare vil danne og forme dens liv efter sig og sit?

Etsteds nede under lysklokkens rand sitter solen og skinner på andre land og andre mennesker. Dit er det man længter, dit er det man reiser, der er det livet leves og begivenheter finder sted.

Glemsel kommer ikke av seg selv, glemsel er harde, pågående anstrengelser.

Han var en slags prins blant landssvikere.

Jeg legger armen om skuldrene hans, og vi sitter der en stund, to små fugler som ikke har noe annet sted å være.

Vi bodde så nære at han bare kunne komme. Bare rulle opp i tunet. Jeg vil jo bare det beste, det sa han så ofte. Mens jeg satt opptatt, og ville være opptatt, ikke kaste bort dagene og timene på alt slags babbel.

Men så fort han gikk, savnet jeg ham.

Mandag 16. juli 1962
OM TRÆR. Om søndags formiddagen når ofte verden står på hodet og en føler seg forlatt av alt, føler vi fred ved å se på trær. På disse mangfoldige trærne som hver for seg er symboler på noe i livet. Gamle, krokete, nedbrutte av livets kamp. Trær, slanke bjerketrær med melkehvit droplete stamme og lysegrønt løv, grantrær med kvaelukt og dyster medvitenhetsfølelse ned gjennom årringene og de tunge grenene. Små trær som spirer lysegrønt mot himmelen, uskyldige som en nyfødt fole, et eldorado av trær gir anelse av fred i sinnet.