Hvordan finne ut av disse følelsene i en sånn sammenheng? For ham er det ikke så vanskelig, men for henne virker det veldig vanskelig, og det får henne til og med til å gråte. Men gråtingen gjør ham rolig, ikke panisk. Kanskje fordi hun med en gang tårene begynte, kom til ham og la ansiktet mot skulderen hans. Og uansett hva hun gråter for eller tror hun gråter for, så virker det som om dette betyr noe: at hun vil kjenne armene hans rundt seg, som er det samme som han vil.

Hun nikker og ser ned i bakken. Det er vanskelig, sier hun. Jeg vet ikke. Ivan sier ikke noe, bare fortsetter å gå ved siden av henne i den kalde, skarpe luften. Fra enga ved siden av stien, bak den lave steinmuren, betrakter en liten og butt sau dem mens de går forbi, med sølvskimmer i den skitne pelsen etter regnet og fløyelssvart ansikt. Gyllengrønne åkrer strekker seg ut i det blekblå fjerne. Endeløs klar luft og lys overalt rundt dem, fylt med den vakreste risling av fuglesang.

Unnskyld, mumler hun høyt. Han venter, og så spør han: For hva da? Hånden hans i håret hennes, kjærtegnende. Jeg vet ikke, sier hun lavt. Det føles som om jeg har gjort alt feil, som om jeg har grepet alt feil an. Tungt som om i søvnen hviler hodet hennes mot ham. Det går bra, sier han. Sånn har jeg det også, hele tiden.

Hun hører musikken forandre seg brått: ledig og rask, kvikk, pludrende fram og tilbake. Pianistens hender beveger seg lekent og lett over tangentene, og hodet hennes liksom nikker i takt med den komplekse rytmen, raskere og raskere. Lysere nå, og skimrende, stiger tonene inn i mørket, jagende lette fottrinn. Tilhørerne i skjerpet og spent stillhet, samlet om lyden: å i taushet dele dette bevissthetsglimtet. Å høre og lytte sammen, å sammen følge den nesten for raske, klare bevegelsen i melodien, som løser seg opp og forsvinner i løse luften. Å i en time dele dette uten å snakke sammen. Å sitte der med andre mennesker i mørket.

van sitter og drikker av glasset sitt og ser på Margaret, hun føler presset fra øynene hans mot ansiktet mens hun fortsetter å late som om hun hører etter, som om hun smiler. Til slutt snur hun seg og møter blikket hans. De ser på hverandre uten å snakke. Det kunne ikke ha vært klarere: De tilhører samme lag, et annet enn resten av dem.