Og elva lyfter stillt si store lunge
og sullar dalen inn i draumeland.
Men full av livsens raude makt, den unge,
bryt slaatten natta med sitt bragleband;
i djupe hjartekvelvar rullar tunge
og varme sælesjøar yver strand.
Ei draume-æve gjenom dalen andar
og gudedrykk i livsens bikar blandar.

No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør paa lette føter gjennom tun
og skuggevegen fjell imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjennom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strenger.

"Jeg tror [...] at det av og til er slik at de veiene vi ikke engang selv er klar over at vi vandrer på, fører oss nøyaktig dit hvor det er meningen at vi skal være."

eg og farfar
heiter nesten akkurat det same
brynjulf tjønn
brynjult jung tjønn
men den vesle forskjellen
er mellomnamnet
fire små bokstavar
som skapar ei heil verd
mellom oss

kven spring i mørkret?
tre barn spring i mørkret
er det arve beheim karlsen?
er det benjamin hermansen?
er det johanne ihle-hansen?
tre norsk barn
med tre norske namn
karlsen
hermansen
ihle-hansen
tre barn spring i mørkret
eg spring ikkje i mørkret
eg sit i mørkret
og les om
arve
benjamin
johanne
eg skriv dei fram
på det lyse papiret
det kvite papiret

då eg fekk kjærast
spurte eit syskenbarn
om kjærasten var slik som meg
eller om ho var norsk

i eit bryllaup kjem brura sin far
bort til meg og spør
where are you from?
eg svarar
at eg er norsk
at eg er adoptert frå sør-korea
men har vakse opp nesten heile livet
på en gard på vestlandet
han spør meg
om eg trivst
med å bu
i norge

For det er så godt som utenkelig at noen slutter å tenke på noe fordi vedkommende bestemmer seg for å slutte å tenke på noe. Å tenke på å slutte å tenke på noe bestemt er også en tanke, og så lenge man tenker den, tenker man på dette noe. For å slutte med å tenke på noe bestemt er man nødt til å slutte å tenke på at man vil slutte å tenke på det.

Hun ville forklare ham at han ga avkall på en fantastisk mulighet, men da kom hun til å høres akkurat som moren sin, som alltid visste nøyaktig hvordan alle andre burde leve livet sitt.

Damen som selger tøfler, kommer ut fra sin butikk og tar seg en titt på de nærmeste utstillingsvinduene, med kilovis av åreknuter som lenker rundt leggene.

Hormonet som regulerer immunresponsene våre, heter kortisol. I en akutt stressituasjon vil kortisolet effektivt fordele ressursene dit de skal. Problemet oppstår ved en kronisk betennelsestilstand. Da blir vevet akklimatisert til et nytt konstant høyt kortisolnivå, og evnen til å regulere immunresponsen vil forvitre. Cellene i immunforsvaret hører ikke lenger etter. De lar seg forvirre, blir overaktive og mangler organisering. Opprørsstyrker bryter ut fra hæren og lytter ikke lenger til "general Kortisol"; de plyndrer og voldtar kroppens vev etter eget forgodtbefinnende.

Når du ser tilbake på hele din latterlige fortid og oppdager hvor latterlig du egentlig har vært i all din naive godtroenhet, får du kanskje lyst til å holde opp med å være ung fra og med nå. Du vil stå stille og vente til ungdommen har revet seg løs fra deg og gått forbi. Du vil se den fjerne seg og forsvinne i all sin forfengelighet, du vil stikke hånden ut i tomrommet etter den og se etter den nok en gang, og når du er helt sikker på at den er borte for godt, vil du ganske rolig gå til din kant og være deg selv. Og i all stillhet vil du begi deg over til den andre siden av tiden for å se hvordan mennesker og ting virkelig er.

Jeg er imidlertid meget bedrøvet over en begivenhet som kommer til å finne sted i morgen. I morgen klokken syv vil det hende noe merkelig: Jorden kommer til å lande på månen. Den berømte engelske kjemikeren Wellington har skrevet om dette fenomenet. Jeg må tilstå at jeg følte en viss uro da jeg tenkte på månens usedvanlig fine og skjøre konsistens. Månen lages jo for det meste i Hamburg, og er følgelig av svært dårlig kvalitet. Det undrer meg at ikke England har tatt affære. [En gal manns dagbok]

… en mann som våkner alene, tenker på å få seg kvinne like sikkert som en mann som våkner med en kvinne, tenker på å få seg frokost.

… Jeg kan takke ved å anerkjenne,
jeg kan takke ved å stikke hull på stillheten,
jeg kan takke ved å skrive.

He had, it seemed, divined the secret of longevity. Longevity depended on peace. Peace was the source of self-assurance, and self-assurance allowed one to cleanse one's life of needless upsets, twists and turns. Self-assurance allowed one to take decisions for the prolonging of one's life. Self-assurance led to the future. (Fra den engelske oversettelsen).

Sår gror ikke
Når de er livet
De rives opp igjen
Hver dag du våkner
Og trekker pusten

Den tomme luften
Fyller ingenting
Og lungene vrenges
Det går over
Sier de hver kveld
Men jeg vet jeg våkner
I morgen også

Nasjonal identitet gir mennesket en begrenset og dum følelse av tilhørighet og får dem til å føle seg bedre enn andre. De fører til hat og krig.

Vi tror vi overlever
Men vi gjør ikke det
Vi dør
Vi eldes hele tiden
Råtner hele veien
Fra den dagen vi blir født
Hjertet teller ned
Slag for slag

Vi tror vi lever
Men vi gjør bare som alle andre
Vi higer etter deres liv
Som ikke eksisterer
For vi ser ikke andre bak lukkede dører
At de er akkurat som oss selv

Den som krever musikk istedenfor støy, glede istedenfor moro, sjel istedenfor penger, ekte arbeide istedenfor mas, ekte lidenskap istedenfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden…