Jeg hadde opplagt et behov for å skryte av Svein, på grunn av historikken hans. Da han var sjukemeldt, snakka han etter hvert med gud og hvermann om depresjonen sin, men det var angst som var favoritten. Det hjalp å prate, mente han, det var viktig å gi angsten et ansikt, og selv om jeg flere ganger sa til han at angsten neppe trengte flere ansikter, fikk jeg ikke forhindra at han bretta seg ut over to sider i lokalavisa, og den hobbyen som jeg maste om at han burde skaffe seg, det var det som ble hobbyen hans, å snakke om angsten.

Jeg løper ut på veien, passerer en dame med paraply som ser rart på meg, fortsetter å løpe til jeg står foran kjellerinngangen til Johan. Så banker jeg på. Det er heldigvis han som åpner.
«Hva gjør du her? Faren din har ringt og spurt etter deg, han hørtes livredd ut.»
«Kan jeg komme inn?» spør jeg og kjenner hvor kald jeg er.
Han ser på meg, som om han ikke klarer å bestemme seg. «Jeg tror ikke det er så lurt», sier han og låser døren.
Jeg tar tak i håndtaket. «Please! Det har skjedd noe!»

Jeg ser på livet både som en komedie, en trist film og en skrekkfilm.
Jeg liker å forholde meg til ulike sjangre.
Men det aller viktigste er originalitet. Å ikke kopiere andres liv, men leve sitt eget.

Hvert år dør det omkring tusen mennesker om bord på fly rundt om i verden.

Ikke så merkelig, kanskje, tatt i betraktning den svim- lende menneskemengde som til enhver tid oppholder seg i luften. Men likevel tankevekkende, vil jeg si.

After more than seventy years of being displaced and twelve years of blockade, the tragedy in Gaza----the largest open-air prison in the world----which seems to have no end, has been created. God weeps over Gaza. God mourns the continuation of the Palestinian Nakba.

Før hun ble vegetarianer, hadde jeg aldri tenkt på min kone som bemerkelsesverdig. Første gangen vi møtte hverandre, syntes jeg ikke hun var tiltrekkende engang, for å være helt ærlig.

De er forfatter, og De har, som De sa for litt siden, plikt til å kjenne ordene, derfor vet De godt at vi ikke har noen bruk for adjektivene, hvis for eksempel et menneske dreper et annet, ville det vært bedre si det slik, kort og godt, og heller akseptere at det redselsfulle ved handlingen er så sjokkerende i seg selv at det er overflødig å si at det var redselsfullt, Mener De at vi har for mange ord, Jeg prøver å si at vi har for få følelser, Eller at vi har dem, men har sluttet å bruke ordene som uttrykker dem, Og derfor mister vi dem,

Der og da innså legens kone at det ikke lenger hadde noen mening, om det noensinne hadde hatt det, å fortsette å late som om hun var blind, her kan ingen redde seg, det er innlysende, og dette er også blindheten, å leve i en verden der håpet ikke lenger finnes.

Hun hadde stilt seg opp i døråpningen i majestetisk profil, og vi tok av fra Interstate 10 og inn i en av de dødsmaratonene av kjøpesentertrafikk, og fant endelig den lille gaten deres, og der var hun, så gravid at det halve kunne være nok.

At mektige kapitalinteresser kan true de folkevalgte i kne, bør bekymre flere enn bare venstresiden. Når rødgrønne partier vinner valg, bør de få mulighet til å innføre den politikken de står for. På samme måte bør høyresiden få gjennomslag dersom det er de som samler flertall bak sine partier. Et system hvor radikalt omfordelende økonomisk politikk blir gjort umulig av et lite, men svært mektig mindretall, er i lengden ikke noe fullverdig demokrati. Det kan ikke være opp til milliardærene å sette grenser for hva som skal være lov å vedta i Norge. Også den demokratiske høyresiden bør la seg bekymre over en utvikling der økonomiske særinteresser styrker sin makt på bekostning av overordnede samfunnshensyn slik de blir formulert av flertallet på Stortinget. Dessverre virker det ikke som om høyresiden er særlig konsekvente i dette spørsmålet. Fremfor å forsvare folkestyret mot milliardærenes trusler nører de selv opp under frykten for kapitalflukt for å stoppe demokratisk vedtatt politikk som de ikke liker.

Ufattelig hva mennesketanken kan holde atskilt, undret Saladin seg dystert. Og hvilke motstridende selv som skubber og knuffer om plassen inni disse hudsekkene. Neimen ikke rart om vi ikke kan konsentrere oss om noe i særlig lang tid; neimen ikke rart om vi har funnet opp fjernstyrte kanalskiftere. Hvis vi snudde disse instrumentene mot oss selv, ville vi oppdage flere kanaler enn noen kabel- eller satelittmogul noensinne kunne drømme om…

Slaget om lakseskatten viste med stor tydelighet at en liten, men pengesterk gruppe har store muligheter til å sette dagsorden og påvirke politikken - selv om de har både folkeflertallet og stortingsflertallet mot seg.
Det skjer på forskjellige måter. En av dem er gjennom profesjonelle påvirkningsagenter, som spiller en stadig større rolle i norsk politikk. Å hyre slike agenter koster penger. Lobbymakten er derfor alt annet enn jevnt fordelt. Selv store fagforbund som LO fremstår i denne sammenhengen som dverger sammenlignet med næringslivet, deres organisasjoner og de innleide hjelperne deres fra PR-byråer og advokatbransjen.

Om vi ikke er i stand til å leve fullt og helt som mennesker, bør vi i alle fall gjøre alt for å ikke leve fullt og helt som dyr.

I Midtøsten er mat mye mer enn bare drivstoff for kroppen. Mat er en god grunn til å samles. Gjestfrihet er en dyd, og gjestene skal møtes av et bord som bugner av små og store retter. Alle forsyner seg av samme fat. Små retter sendes rundt bordet. Da senker gjestene skuldrene og maten smaker mye bedre, som vi kurdere pleier å si.

Sveitserne er besatt av lokaldemokrati. Dette må ingen fortelle den norske kommunereformens far, Jan Tore Sanner, men selv om Sveits har mindre areal enn Finnmark, har landet 26 kantoner og hele 2136 kommuner. Finnmark har til sammenligning 19 kommuner.

På sett og vis er det altså i Lenins fotspor Røkke og de andre norske milliardærene går når de rømmer til Sveits i protest mot politikken som føres i sine hjemland. Kom ikke her å si at historien er uten sans for humor!

Stahet var ikke annet enn vilje som hadde gått seg vill. Den måtte ledes på rett spor igjen. Det gjorde man ved å gi den et formål. Dette formålet måtte være så betydelig at man selv ble stilt i skygge. Der, i denne skyggen, kunne staheten bli til lojalitet, den fineste form for viljestyrke, som på sitt høyeste nivå er å ligne med kjærligheten. Den nye tiden vokste frem av den ørkesløse freden, dype studier og høye tanker.

Å hinte om at man kanskje liker noen, er som å plante en bombe. Fullstendig livsfarlig.

Nei, vi skjøt ikke.
Vi drepte ingen.
Selv da soldatene kom opp trappa og steg ut av mørket mot oss, var det ikke en eneste i gruppen vår som avfyrte et skudd. Vi var ikke i stand til å trykke inn avtrekkeren når vi visste at mennesker ville dø. Vi var barn som hadde blitt tildelt våpen vi ikke kunne avfyre.

Senere fikk jeg vite at hæren kom utstyrt med 800 000 kuler den dagen. På den tiden var innbyggertallet i Gwangju rundt 400 000. De hadde med andre ord ammunisjon nok til å gjennombore hver kropp i byen to ganger.