Du burde dra til Amerika-det er stedet for en. blodtørstige igle som deg.

Det finnes mennesker som virker så gjennomført groteske at selv døden gir dem et skjær av komikk. Og mer skrekkinnjagende døden slår ned på dem,jo latterlige virker de. Det er liten hensikt i å pynte på avslutningen med et antrekk av verdighet.

Han klaget over alle de nye kvinnene han har latt slippe mellom fingrene i løpet av natten,og alle de traverne han har latt seile i sin egen sjø.

Det later til at min eksistens ble avsluttet på et eller annet punktum,men akkurat hvor kan jeg ikke sette fingeren på. Ikke er jeg amerikaner mer, og ikke er jeg New yorker,og enda mindre europeer eller priser. Jeg hører ikke hjemme noen sted. Jeg er uten ansvar,uten hat,uten Gnist. Jeg har ingen sorger,ingen fordommer. Jeg er hverken for eller imot. Jeg er nøytral.

“ The passengers buy their tickets,” the woman went on, counting silently the stitches on the needle. “They buy their tickets, and they are responsible for getting off at the proper station. . . They choose the train, and the track, and travel to their destination.”
“I know. But that woman. She looked so frightened.”
“Yes, sometimes the passengers are like that. Last minute jitters, you know. The awareness strikes them too late, and they regret buying the ticket. Regret doesn’t help, though. They should have thought about taking the trip beforehand.”
“I still don’t see why she couldn’t have changed her mind and not gotten off. She could have paid more at the end of the ride.”
“The railroad company doesn’t allow that on this trip,” the woman said. “It would create confusion.”
Mary sighed, “Well, at least the rest of the passengers seem content enough.”
“Yes, don’t they. That is the horror of it.”

Jeg har for lengst sluttet å ta følelsene mine på alvor, det ville blitt det absolutte kaos om jeg skulle reagert på alt som presenterer seg for meg som en sannhet.

"Jeg skulle ønske jeg ikke hadde grått så mye!" sa Alice mens hun svømte omkring og prøvde å komme på land igjen. "Nå kommer straffen, nå drukner jeg i mine egne tårer."

. He's not thinking about Henry in the shower or at night, alone and wide awake in his bed.

Except for when he is. Which is always.

...as if her entire life were nothing but pushing things off to a time that was always coming, but never arrived.

Det er min fryd å leve fritt som fuglen
Jeg bygger ikke rede på jorden med alle dens plager,
og ingen følger meg når jeg atter tar til vingene.
I kjærlighet kommer ingen til meg med sine klager:
Slik de vakre fuglene hopper fra gren til gren,
rer jeg min seng i en kløvereng
under ly av himmelens stjerner.

The difficulty arises only in gauging the way others are going to act. They always act a bit more stupidly than one would have acted oneself. Nonetheless it usually turns out to have been the wiser action.

What’s past is past, and for that very reason it’s also irrevocable. One can at least attempt to correct what is or what will be. But the past is completely unalterable. It becomes, and remains – in a certain sense – a painful part of the present.

If people were merely dependent on their ability to comprehend things, they would obviously not even reach the age at which it would be possible for them to put that comprehension to use.

Vi vil ha tida til å gå (...) Ser på klokka og håper den har gått langt siden vi så på den sist, venter utålmodige på perrongen på at toget skal komme, på at toget skal komme fram, står utålmodige i køen i butikkene, i heisen og rulletrappa, på ekspedisjonskontorene, tida går ikke fort nok, å få tida til å gå er øvelsen, den bitte lille tida vi har, derfor lå ukebladene i sin tid på venteværelsene, for å hjelpe oss å få tida til å gå, få det bitte lille livet vårt til å gå fort, vi leste oppdiktede historier fra virkeligheten for å glemme virkeligheten, nå har vi telefonen, mens vi ser på den, går tida og timene så fort som vi alltid har ønska oss.

Vi fikk tida til å gå på puben, men strakte den også ut. Halte på en måte tida ut over glassene, bedøvet oss og drakk oss vekk der, men drakk oss også til noe der, til tid, trakk tida ut og hvilte for en gangs skyld i tida.

Forandring fryder, sa han på gebrokkent norsk, men jeg var uenig. Det var rutinene og gjentagelsene som fryder, for gjentagelsene og rutinene følges ikke av uro og den skuffelsen som gjerne følger med håpet.

We know how prone the strong are to suspect the weakness of the weak,—as the weak are to be disgusted by the strength of the strong.

Oddmund vil også være voksen og klok. Synd at man må lese så mye.

Livet har ikke sluppet fri fra nettet sitt likevel. Et slikt liv, som slipper fri, fins ikke: Det er livet selv som er nettet, som holder folk på plass, som gir ting mening. Det er ikke mulig å rive bort stengslene, for så bare å fortsette en bevisstløs eksistens. Mennesker, andre mennesker, gjør det umulig. Men uten andre mennesker ville det ikke vært noe liv i det hele tatt.

Når hun snakker i , når hun skummer i vei som verst med det vidløftige drittprat om Russland ., fremtiden og kjærligheten.

Gud hjelpe meg om ikke den digre ukjurne kålrotstappe kom ryggende ut av garasjen i en limousin.. Det må ha vært en corona-corona.