Damen som selger tøfler, kommer ut fra sin butikk og tar seg en titt på de nærmeste utstillingsvinduene, med kilovis av åreknuter som lenker rundt leggene.

Hormonet som regulerer immunresponsene våre, heter kortisol. I en akutt stressituasjon vil kortisolet effektivt fordele ressursene dit de skal. Problemet oppstår ved en kronisk betennelsestilstand. Da blir vevet akklimatisert til et nytt konstant høyt kortisolnivå, og evnen til å regulere immunresponsen vil forvitre. Cellene i immunforsvaret hører ikke lenger etter. De lar seg forvirre, blir overaktive og mangler organisering. Opprørsstyrker bryter ut fra hæren og lytter ikke lenger til "general Kortisol"; de plyndrer og voldtar kroppens vev etter eget forgodtbefinnende.

Når du ser tilbake på hele din latterlige fortid og oppdager hvor latterlig du egentlig har vært i all din naive godtroenhet, får du kanskje lyst til å holde opp med å være ung fra og med nå. Du vil stå stille og vente til ungdommen har revet seg løs fra deg og gått forbi. Du vil se den fjerne seg og forsvinne i all sin forfengelighet, du vil stikke hånden ut i tomrommet etter den og se etter den nok en gang, og når du er helt sikker på at den er borte for godt, vil du ganske rolig gå til din kant og være deg selv. Og i all stillhet vil du begi deg over til den andre siden av tiden for å se hvordan mennesker og ting virkelig er.

Jeg er imidlertid meget bedrøvet over en begivenhet som kommer til å finne sted i morgen. I morgen klokken syv vil det hende noe merkelig: Jorden kommer til å lande på månen. Den berømte engelske kjemikeren Wellington har skrevet om dette fenomenet. Jeg må tilstå at jeg følte en viss uro da jeg tenkte på månens usedvanlig fine og skjøre konsistens. Månen lages jo for det meste i Hamburg, og er følgelig av svært dårlig kvalitet. Det undrer meg at ikke England har tatt affære. [En gal manns dagbok]

… en mann som våkner alene, tenker på å få seg kvinne like sikkert som en mann som våkner med en kvinne, tenker på å få seg frokost.

… Jeg kan takke ved å anerkjenne,
jeg kan takke ved å stikke hull på stillheten,
jeg kan takke ved å skrive.

He had, it seemed, divined the secret of longevity. Longevity depended on peace. Peace was the source of self-assurance, and self-assurance allowed one to cleanse one's life of needless upsets, twists and turns. Self-assurance allowed one to take decisions for the prolonging of one's life. Self-assurance led to the future. (Fra den engelske oversettelsen).

Sår gror ikke
Når de er livet
De rives opp igjen
Hver dag du våkner
Og trekker pusten

Den tomme luften
Fyller ingenting
Og lungene vrenges
Det går over
Sier de hver kveld
Men jeg vet jeg våkner
I morgen også

Nasjonal identitet gir mennesket en begrenset og dum følelse av tilhørighet og får dem til å føle seg bedre enn andre. De fører til hat og krig.

Vi tror vi overlever
Men vi gjør ikke det
Vi dør
Vi eldes hele tiden
Råtner hele veien
Fra den dagen vi blir født
Hjertet teller ned
Slag for slag

Vi tror vi lever
Men vi gjør bare som alle andre
Vi higer etter deres liv
Som ikke eksisterer
For vi ser ikke andre bak lukkede dører
At de er akkurat som oss selv

Den som krever musikk istedenfor støy, glede istedenfor moro, sjel istedenfor penger, ekte arbeide istedenfor mas, ekte lidenskap istedenfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden…

It was always sad, the way the world was going. And always a new age dawning.

Jeg definerer meg selv som postkolonial forfatter fordi jeg best kjenner mine egne erfaringer i den referanserammen, og fordi det er til størst hjelp når arbeidet mitt skal gjøres forståelig der sovjetimperialismen ikke er kjent. Kommunikasjon med verden utenfor er umulig uten at det fins noen slags felles forståelige begreper.

Alle dekoloniseringsklassikerne, Edward Said medregnet, ble kjent for meg i studieårene. Men russisk kolonihistorie ble ikke tatt opp i noen forelesninger, selv om de postkolonialistiske teoriene stemte veldig godt for Russland. Jeg er oppvokst på den tida da oppløsningen av koloniveldet ble den store fortellingen og stemmene utenfra ble løftet fram. Jeg har gått på forelesninger om kjønnsforskning. Den østeuropeiske erfaringen har manglet i alle forelesninger som har behandlet utenforskap og tausheten knyttet til den.

"Hvis jeg hadde fått mitt første damebesøk hadde jeg pælma deg rett ut"

Når det i Vesten snakkes om de tyske forbrytelsene i fortida, siktes det egentlig til holocaust. Men når det i Russland eller i Sovjet har vært snakk om tyske forbrytelser i tidligere tider, dreier det seg om Hitlers angrep på Sovjet og russerne som falt som følge av det, om beleiringen av Leningrad og slaget om Stalingrad. Sammenlignet med disse er holocaust fullstendig irrelevant.

Så kikket han opp på Block 10 og lot blikket gli langs de lukkede vinduene og muren som skilte den fra Block 11. Det var noe truende ved disse to tilstøtende bygningene. De lignet harde ansikter, med strenge øyne og hatske munner, og grov og medtatt mursteinshud. De skjulte noe som Voigt enten ikke var i stand til, eller ikke forklare ham. Noe det var best å ikke undersøke. Noe man burde la bli liggende under snøen.

Voigt hadde strengt tatt rett, tenkte Hugo, alt dette hvite fikk Auschwitz til å se ut som en bortgjemt landsby mellom snødekte fjell. Enkelte steder ble skyggene visket ut i lyset fra lyskasterne, andre steder ble mørket mer kompakt og gjorde visse områder i leiren om til en tjæreaktig masse, men stemningen var fortsatt som hentet ut av et eventyr.

Han røkte en sigarett, helt rolig, uten å bry seg om at filteret var vått, mens han kikket seg rundt som om han stod og beundret det vakreste landskapet man kan tenke seg.

Da Emmett gikk ut av døren og satte seg i den skinnende gule bilen sin, tenkte jeg for meg selv at sannelig er det mange store ting i Amerika. Empire State Building og Frihetsstatuen er store. Mississippielven og Grand Canyon er store. Himmelen over prærien er stor. Men ingenting er større enn en manns selvbilde.