med sine grov skårne ansiktstrekk, så tett og sterk at hun straks minnet meg om en forvitret fjellknaus; ja, om ikke en trollkjerring, da, som Herren hadde befridd fra sin galder og trolldom og gitt dette barske livet i menneskenes verden ...

Interesse
Noen snakker om at "ingen er interessert i meg" eller "ingen bryr seg lenger om en som er over 70". Beklager. Start med å vise interesse, da blir du interessant, og opplever små mirakler i dine relasjoner. Å vise interesse er lærbart og trenbart - og et valg. Tap av interesse og engasjement vil sende enhver relasjon utforbakke før eller siden. Helst før.

Å sette seg inn i andre sted
Å være i stand til å føle deg inn i hvordan den andre har det - sette seg i andres sted - er noe av kjernen i god kommunikasjon. Før du buser ut med angrep på en som ikke har gjort som lovet, eller har skuffet deg, stopp opp et øyeblikk. Lytt, spør, merk, kjenn hvordan det er å være den andre.

I alle mennesker foregår det en vingling fra det ene kjønnet til det andre, og ofte er det bare klærne som opprettholder et mannlig eller kvinnelig utseende, mens de skjuler et kjønn som er nøyaktig det motsatte av det ytre.

(...) og veien het Ås­vegen, det sier seg sjøl, og på høyre side lå en bulka horisont og et land­skap så kupert at Guds hånd måtte ha pressa fingrene hardt ned mellom åkrene og bonde­gårdene for å få det til.

A beautiful morning, the sort of morning that should be deep-frozen and used again.

For de beste skribentene foreligger det ingen motsetning mellom å skrive for avanserte tidsskrifter, og for et allment publikum. I alle fall ikke når det gjelder skriftens form: de gode setningene, de treffende bildene, den gjennomtenkte presentasjonen av emnet.

Når Bob tenkte på hva slags tilstand landet hans var i for tiden, så han av og til for seg en diger semitrailer som buldrer bortover motorveien mens hjulene faller av, ett for ett.

Vi går ikke mot noen verdensorden som bygger omkring en verdensstat.

Livet har form som en sjøstjerne, står det et sted, og peker derfor i alle retninger. Livet, ja, det kan gjøre det, og samtidig virke fullstendig uberørt i sin uforskammethet. Bryr seg ikke det minste om hva vi måtte mene om det, og hva vi måtte sammenligne det med.

Jeg vet. Det haster.
Jeg har ikke all den tiden jeg trenger å ha. Kanskje har man aldri det, livet er kort, sammenlignet med døden.
Ja, det er kort, bare et øyeblikk, for vi lever som fluer. Natten faller på, vi forsvinner og har aldri vært til.

[…] ei ufattelig og useieleg lovnadsfull stille – advent. Advent! ja ... Benedikt tok ordet varsamt i sin munn, dette store, stille, forunderleg framande og på same tid heimlege ordet, for Benedikt kanskje det heimlegaste av alle ord. Rett nok visste han ikkje så nøye kva det tydde, men det låg von i det, forventing, førebuing – så mykje forstod han. Med åra hadde dette eine ordet kome til å fylle så å seia heile livet hans.

Selv om de tabte var det ingen skam, de var med i billedet alligevel, en umistelig del av et fællesskab, der nok var nok født af øjeblikket, men hadde hjemmel i evigheden.

Du skjønner at det er her jeg har hele fortiden min, sie Gunvor.

Ja, sier Ruth. - Men ikke fremtiden din.

Om fire uker fyller Ruth Maier atten år.

Om fire år skal hun dø.

• Hva synes du? spør Ruth. - Skal jeg sende det inn?

Eller la være?

Og Gunvor holder brevet i hendene, leser det raskt før hun svarer.

• Jeg ville sendt det inn, sier hun. – Det er sikkert ikke så farlig.

Noen ganger kaster fortiden et fiskesnøre ut i evigheten. Akkurat som vår tid, farer den av gårde, brått er den over, alt er lenge siden. Så får den plutselig napp. Og tiden trekker oss inn, det åpner seg en parallell virkelighet, en dag som er forbi, kommer tilbake.

Hvem er det som løper gjennom Oslos gater vinteren 1942?

Det er Gunvor Hofmo. Hun er 21 år og hun løper med blodsmak i munnen, kveld etter kveld, natt etter natt. Hun er på vei til Ruth for å advare henne. Hun skal be henne om ikke å fylle inn skjemaet likevel, ikke sende det inn, ikke registrere seg som jøde i Norge.

Gunvor Hofmo skal løpe her lenge etter at krigen er over, hver eneste natt i mange tiår. Hun skal løpe når hun sitter i lenestolen på Gaustad mentalsykehus, hun skal løpe gjen- nom diktsamling etter diktsamling, når hun blir gammel og bor alene i en leilighet på Simensbråten og ikke vil gå ut, skal hun løpe, hun skal være 21 år og løpe på vei til Ruth Maier, så lenge hun lever.

When there are two of you, you can laugh at a good many things which would make you cry on your own.

Does not a misplaced optimism exist, common to all mankind, leading on to false conviction that social engagements, if dated sufficiently far ahead, will never really materialise?

Vedskjul
Ved å lage flere avdelinger innvendig kan man hente ved til forskjellige fyringssituasjoner. Opptenningsved i én bås, grovkløyvd hardved til sprengkulda i en annen og lettere treslag i en tredje, alt etter hva utetemperaturen påkrever. Det gir en følelse på linje med å ha vinkjeller.

Det er viktig å «lese treet» for å se hvor hogget skal settes, for kubbene kan ha naturgitte akser de helst vil dele seg etter. Ofte er veden lettest å kløyve fra toppen, altså når kubben står på stabben slik treet vokste i naturen, men dersom kvistene har vokst i krapp vinkel oppover, vil det omvendte være tilfelle, fordi kvistene står som mothaker inn over kubben.