If people were merely dependent on their ability to comprehend things, they would obviously not even reach the age at which it would be possible for them to put that comprehension to use.

Vi vil ha tida til å gå (...) Ser på klokka og håper den har gått langt siden vi så på den sist, venter utålmodige på perrongen på at toget skal komme, på at toget skal komme fram, står utålmodige i køen i butikkene, i heisen og rulletrappa, på ekspedisjonskontorene, tida går ikke fort nok, å få tida til å gå er øvelsen, den bitte lille tida vi har, derfor lå ukebladene i sin tid på venteværelsene, for å hjelpe oss å få tida til å gå, få det bitte lille livet vårt til å gå fort, vi leste oppdiktede historier fra virkeligheten for å glemme virkeligheten, nå har vi telefonen, mens vi ser på den, går tida og timene så fort som vi alltid har ønska oss.

Vi fikk tida til å gå på puben, men strakte den også ut. Halte på en måte tida ut over glassene, bedøvet oss og drakk oss vekk der, men drakk oss også til noe der, til tid, trakk tida ut og hvilte for en gangs skyld i tida.

Forandring fryder, sa han på gebrokkent norsk, men jeg var uenig. Det var rutinene og gjentagelsene som fryder, for gjentagelsene og rutinene følges ikke av uro og den skuffelsen som gjerne følger med håpet.

We know how prone the strong are to suspect the weakness of the weak,—as the weak are to be disgusted by the strength of the strong.

Oddmund vil også være voksen og klok. Synd at man må lese så mye.

Livet har ikke sluppet fri fra nettet sitt likevel. Et slikt liv, som slipper fri, fins ikke: Det er livet selv som er nettet, som holder folk på plass, som gir ting mening. Det er ikke mulig å rive bort stengslene, for så bare å fortsette en bevisstløs eksistens. Mennesker, andre mennesker, gjør det umulig. Men uten andre mennesker ville det ikke vært noe liv i det hele tatt.

Når hun snakker i , når hun skummer i vei som verst med det vidløftige drittprat om Russland ., fremtiden og kjærligheten.

Gud hjelpe meg om ikke den digre ukjurne kålrotstappe kom ryggende ut av garasjen i en limousin.. Det må ha vært en corona-corona.

For å synge må man først åpne kjeften.

Siden den gangen har jeg selvfølgelig lært hva alle galninge i Paris før eller senere må lære seg- at det ikke finnes noe ferdiglaget Inferno for de forpinte.

Hunden han hadde denne tida, heitte Leo og var reint som en pave, sa Benedikt. Sauen bar namnet Knasten av di han var så hardfør.
No hadde desse tre vore uskiljande i slike utferder fleire år, etter kvart kjende dei kvarandre som kanskje er mogleg einast mellom heilt ulike dyreslag, der ingen skugge av eige sjølv, eige blod, eigne ynske eller hækne forvillar eller formyrkjer.

Den sunne stoltheten sier ikke jeg er bedre enn alle andre, som den usunne stoltheten påstår. Den sunne stoltheten sier: Til tross for alle mine brister, har jeg en rett til å eksistere, og jeg har en egen vilje, og dette er verktøyet jeg kan bruke til å forandre meg selv. Faktisk er det svært vanskelig å forandre eller forbedre seg selv uten denne gode stoltheten.

Men verden består ikke av idéer alene. Idéer uten forstand og følelser er farlige.

Fred er ikke bare fravær av krig, fred er strategier, måter å leve sammen på, og da må vi ha en virkelig forståelse av jorden og livet på jorden.

Tanker oppstår når du går, som om det finnes et hemmelig forbund mellom disse to grunnleggende menneskelige aktivitetene, gåing og tenking. Blant annet derfor er det en smule foruroligende at mennesker i vår egen tid stort sett sitter stille.

...they never understood Reginald, who came down late to breakfast, and nibbled toast, and said disrespectful things about the universe.  The family ate porridge, and believed in everything, even the weather forecast.

...she dwelt on the sin of an empty life, which always seems so much more scandalous in the country, where people rise early to see if a new strawberry has happened during the night.

«De fleste bøkene jeg leser igjen og igjen, oppdaget jeg allerede da jeg satt i fengsel. Hver og en av dem skildrer minst ett år med innesperring. Og jeg leser dem om igjen like mye for å huske som for å forstå dem. Et betydelig verk er en bok uten bunn. En bok av uløste gåter. Bak handlingen er det en blind flekk. Og vi mister oss selv i ønsket om å rette lyset mot den når vi egentlig burde ønske den velkommen for det den er: mysteriets velsignelse. Forstår du? Det er jeg sikker på at du gjør. Bøkene vi elsker, er bøkene vi ikke har forstått, som vi har trodd at vi har forstått, men som, når vi leser dem om igjen, plutselig får en helt ny betydning, en ny side, et lag vi ennå ikke har utforsket […]»

Vinden ulte i teltene, stoffet smalt som en pisk. For å minne hver enkelt på at de var fanget i en felle. Om kvelden kunne man høre lave stemmer som mumlet. Hele leiren var blitt en kirkegård for knuste drømmer. Og når vinden endelig løyet, slukte stillheten alt. Den innhyllet, smadret, kvalte. Det var ventingens stillhet, tiden som var opphevet. En stillhet som kunne gjøre deg gal, en stillhet som brølte at ingenting kom til å forandre seg, at de var der for å dø langsomt, en død uten noen slutt. I denne glemte avkroken.

Det tjener liten hensikt å gjøre kriger av en mann som er blottet for mot.