Elin fasilitere for Charlotte hele kvelden. Hun hadde til og med sminka seg mer enn normalt og gikk i rosa bluse med puffermer som hun må ha ment var etter Charlottes smak, men blusen hadde blitt kjøpt før sommeren, før grillmaten, og satt strammere enn det som er kledelig, og kravla oppetter ryggskinnet når hun strakte seg etter vinflaska for å sørge for påfyll til Charlotte.

«Can you swim?»
«What?»
«If I push you in the river, will it be murder?»

You’ll have lived through heatwaves by now, and you’ll know that they make time go utterly Dalí clocks.

Som å bli glad i en annen. Hvor mange møter vi ikke. Og så plutselig er det noe med en som er helt åpent, som bare er. Det er bare med akkurat denne ene. Og går vi ikke dit, så får vi det ikke, det som lyser og lokker, jeg vet ikke om det er et løfte, men det er jo et veldig håp. Og sånn var det, med akkurat bare M. ....
Er det å miste igjen, som skremmer, eller er det selve det åpne. At å ha kjærlighetsstedet i seg åpent, at det kjennes så utsatt, så farlig, når det er åpent rett inn? Fordi det er det som er deg. Det stedet. Det er det aller mest verdifulle du har. Og hvis det ikke blir tatt vare på. Hvis noen knuser. ..... Denne følelsen av at da er det DEG de knuser. Den du er. ... At da er det bedre å ikke ha. Ikke å få. Ikke å åpne, noen gang.
Men å gå et helt liv, uten?

Oh, it was terrifying, this journey of life, this turbulent passage through days and nights, never stopping, never knowing what it meant, only that you must cling, cling and never let go!

Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.

Reinsdyrtungen var så seig at den stod oppreist på tallerkenen min. Jeg kunne se fordelingen av smaksløker på den massive tungen. Da jeg første den inni munnen for å ta en bit, føltes det som om jeg råklinte med er reinsdyr.

En annen ting vi satset på var sugerør. Sugerør av papir. Der traff vi blinken. Omsetningen økte fra måned til måned, fra år til år. Helt til plasten kom. Da var det ingen lenger som ville ha sugerør av papir.

Elizabeth betraktet Gilbert og tenkte: Dette øyeblikket må jeg holde fast ved. Dette må jeg huske. Jeg kommer til å huske dette så lenge jeg lever. Så løftet han blikket og så henne. Først uforstående og så med et smil, og fra da av var hun ikke alene i tankene sine lenger, hun var sammen med ham.

Jeg tenkte på Arvid i ambulansen med en eller annen pasient baki bilen, susende nedover dalen, og jeg forestilte meg hvordan Elin, daglig leder, låste seg inne på kontoret sitt i barnehagen mens småungene jodla rett utenfor veggene, at hun reiv av seg hettegenseren og skøyv unna pc og lamineringsmaskin og rigga seg til oppå skrivebordet og knipsa seg selv med trutmunn og tunge øyelokk, i bare bh-en og enda verre, og hun var sikkert halvnaken mens hun bladde gjennom bildene og sendte av gårde de beste.

Hun var vokteren av dette stedet. Alt rundt oss, mellom havbunn og himmel, var under denne sytti år gamle kvinnens beskyttelse. beskyttelse. Jeg så på henne sitte der i båten sammen med meg, og tenkte på hvor vidunderlig latterlig det var. Hun var maktesløs overfor de enorme naturkreftene som var i sving på øyene, og overfor problemene havet led under, men ikke desto mindre var hun innbitt bestemt på å prøve.

Jeg ble stående på toppen av åsen og tok utsikten inn over meg.
Sola var på vei ned og malte en iskald, hvit vei over havet. Den startet ute ved horisonten og gikk over bølgene, opp på berget, gjennom meg og tilbake til de snødekte fjellene langs kysten, Norges ryggrad. De blå fjellene der inne strakte seg helt til Sverige.

Det skulle en viss type personlighet til for å kunne bo på et fuglevær i varntiden, fortalte Anna. Stillhet er plagsomt. Folk er så vant til ståk og skravling at de knapt kan vente med å fylle stillhet med lyd.

Anna gikk foran meg over et bredt, flatt svaberg som et lite fyrstikkmenneske i en diger skjærgård. Langs stien lå det knuste gåseegg, og det var en liten bukt full av tang, drivved og skrot der. Hun viste vei til noen e-hus på en odde hundre meter unna. Underveis viste hun meg en haug med fjær; levningene av en gås som var drept av en havørn. Det pågikk en urgammel dragkamp her hver eneste dag, sa hun; mellom de som skulle bringe ungene sine til verden, og de som måtte drepe dem for å overleve. Hele fugleværet var som et Serengeti ved havet.

‘They’re really beautiful,’ Sophie said truthfully.
May nodded. ‘I know. But he didn’t want to do anything with them. He just wanted to keep them in that hidden room, hoarding them away, and books – books are magical. Even when they’ve been read a hundred times and the cover is falling off, or they’ve got stained pages, or they’ve got an ill-advised, ugly cover from the Seventies.’

Out of the crooked timber of humanity, no straight thing was ever made…

Språket er en byggeplass. Det er alltid i ferd med å bli til et byggverk eller bli rehabilitert. Språket kan falle sammen og skapes på nytt.

Handlingen i boken gikk ut på at kvinnen hadde gitt sitt liv til en mann. Dette er ikke noen man bør prøve hjemme, men det er som regel der det skjer.

Jeg sa at det av og til handler om evnen til å ta seg sammen. Eksempelets makt, sa jeg, for daglig fikk jeg nye bevis på hvor uheldig det var for ungene å bo med en depresjon. De kjente etter i følelsene sine hele tida, og Eivor, hun kunne til og med bestride fakta med følelser: Da jeg fortalte at det er lenger fra Oslo til Tromsø enn til Paris, sa hun: Jeg føler ikke det er riktig.

Merkelig som moren alltid trenger seg inn av døren med skuldrene, nedlesset i handleposer og pakker og håndvesken som hun har hengende i en lang hank over hodet og skrått over kroppen, sleper kanskje en veske med seg etter hankene, eller skubber den ut av gangen med en hinkebevegelse og lager seks slags støy selv når hun ikke bærer på noen ting, har med seg gatene inn, tunnelbanene, bussene og gatene, all støyen og alt maset med å dra inn til byen og ut hit igjen, sånn er moren, og faren som pleier å dukke opp uanmeldt, stå der og skule, trykt opp mot veggen som om han er kommet rekende inn feil dør og må finne ut av alle enkeltheter i denne feiltagelsen.