Da jeg var liten, trodde jeg det var Vidkun Quisling som var født på julaften. Jesus fikk liksom aldri plass ved bordet.

«Slik kunne jeg tenke meg å ha det bestandig,» erklærte jeg.
«Bare ikke forsøk på det,» sa han. «Skulle livet ditt bestå av å lese og skrive og se på sneen, ville du bare ende opp som meg, som har sittet her å funnet på ting i tredve år»
Han sa «funnet på ting» omtrent som om han skulle ha sagt «spist havregrøt.»

Det kosta to hundre tusen å tenke seg fram til tre ord.

Moyern sier at hver gang han hører om sånne folk, om folk som skal ha seg ny båt eller nytt bad eller bygge hytte på fjellet eller dra på safaritur til Afrika, kanskje begynne med fotografering, eller hvis han ser en nabo som soser gatelangs med ei bikkje, og han veit eller får bekrefta at vedkommende er gift, så sier han til kona si, sier han, han sier at det ekteskapet der, nå synger det på siste verset.

Eneste grunnen til at jeg hadde holdt ut så lenge var vivalen. Det viser bare hvor livsfarlig sånn medisinering er.

Mørk så på meg med et vennlig blikk.
- Du vet jeg avskyr diktning, sa han. - Diktning er noe folk driver med, bare for å ha et påskudd til å slippe hederlig arbeide; det er grunnen til at vi har 3 millioner diktere her i landet. De talentfulle forfatterne er de verste: de burde druknes i sitt eget blekk; jo mer talent en mann får, dess mer skamløs og forherdet blir han. Men du er ærlig og redelig talentløs, Bernhard; derfor tror jeg du har en misjon allikevel,

Jeg foretrakk steder der det ikke var progressivt å drikke kaffe, som konditorier og kjøpesenterkafeer, men var også pragmatiker nok til ikke å irritere meg over kaffesnobberiet. Det var å misbruke følelsene. Det som ikke gjorde fysisk vondt, forsøkte jeg å overse. Du så aldri en katt bli frustrert over annet i omgivelsene enn det som plaget kroppen dens, og det var vanskelig å tenke seg en fisk som var misfornøyd med havbunnens estetikk i den viken den gled inn i.

Verden har en tendens til å krympe når man venter det som minst.

Mens forlag og forfattere drar nytte av sjangerbetegnelser som «roman» og «biografi» i markedsførings- og salgsøyemed, kan det være den litterære republikkens oppgave å minne om at disse skillene ikke finnes som sådan, som et slags evig, gudegitt sjangerhierarki. Det som finnes , er forfattere som utforsker verden gjennom sine tekster, og for hver tekst oppfinner en ny skrivemåte og en ny metode.

Nei, det som teller, er livet, ene og alene livet, det som betyr noe, er den stadige uavbrutte oppdagelsesferden, og ikke selve oppdagelsen.

En feiging blir redd og løper sin vei; men den som blir redd og ikke løper, han er ikke feig.

Some kom som dei gjekk og stod, i full arbeidsbunad.

Blått ja ? Der var just blått som klædde han; blå krok og sko av negerskinn.

Jahau…det var ei lukke for oss. Nåre ein er død, fær dei andre brød.

Three decades of being the most respectable science professional or suburban mother count for nothing set against one fuck in a doorway.

I morges fikk jeg den store skjelven.

Såvidt jeg kan bedømme,har hun stått på hodet hele sitt liv.

Du burde dra til Amerika-det er stedet for en. blodtørstige igle som deg.

Det finnes mennesker som virker så gjennomført groteske at selv døden gir dem et skjær av komikk. Og mer skrekkinnjagende døden slår ned på dem,jo latterlige virker de. Det er liten hensikt i å pynte på avslutningen med et antrekk av verdighet.

Han klaget over alle de nye kvinnene han har latt slippe mellom fingrene i løpet av natten,og alle de traverne han har latt seile i sin egen sjø.

Det later til at min eksistens ble avsluttet på et eller annet punktum,men akkurat hvor kan jeg ikke sette fingeren på. Ikke er jeg amerikaner mer, og ikke er jeg New yorker,og enda mindre europeer eller priser. Jeg hører ikke hjemme noen sted. Jeg er uten ansvar,uten hat,uten Gnist. Jeg har ingen sorger,ingen fordommer. Jeg er hverken for eller imot. Jeg er nøytral.

“ The passengers buy their tickets,” the woman went on, counting silently the stitches on the needle. “They buy their tickets, and they are responsible for getting off at the proper station. . . They choose the train, and the track, and travel to their destination.”
“I know. But that woman. She looked so frightened.”
“Yes, sometimes the passengers are like that. Last minute jitters, you know. The awareness strikes them too late, and they regret buying the ticket. Regret doesn’t help, though. They should have thought about taking the trip beforehand.”
“I still don’t see why she couldn’t have changed her mind and not gotten off. She could have paid more at the end of the ride.”
“The railroad company doesn’t allow that on this trip,” the woman said. “It would create confusion.”
Mary sighed, “Well, at least the rest of the passengers seem content enough.”
“Yes, don’t they. That is the horror of it.”