For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

roman

av (forfatter).

Gyldendal 2016 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.64 (147 terningkast.)

318 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Omtale fra forlaget

«Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller en gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut.» For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en roman om Krister Larsen, elektriker med yrkesstolthet og ryggprolapser. Det er en roman om å vite bedre, men aldri få rett. Om å skjønne systemet, men aldri få overtaket. Om kjærlighet, aggresjonsmestring og svart arbeid. Anmelderne mener: "Vi som siden 2006 har ventet på mer fra Kyrre Andreassen har ikke ventet forgjeves. For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en svir å lese. [...] Denne boken er morsom, veldig morsom, men også brutal. Mesterstykket i romanen - intet mindre - ligger allikevel i den kjølige, men elegante overgangen til noe dystrere, mer truende og irrasjonelle sider ved den glade pratmakeren fra Drammen." Leif Ekle, NRK "Det har gått ti år sidan den førre boka til Kyrre Andreassen kom ut, og han har nytta tida godt, for den nye romanen hans er særs grundig gjennomtenkt og skriven med eit språk som er både originalt, truverdig og konsekvent, ikkje minst når det bryt med reglane [...] Romanen er kort sagt imponerande god." Odd W. Surén, Dag og Tid "Romanen er fullt fortjent nominert til Brageprisen [...] Ikke mange romaner har en så distinkt stemme og stil." Anne Merethe Prinos, Aftenposten "Overbevisende comeback." Arne Dvergsdal, Dagbladet "Gjemt bak den underlige romantittelen Og for øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges skjuler det seg en liten perle." Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen "Det er mange måter å bedømme betydningen av en roman, men en målestokk er om den forteller om noe nytt som ikke kan formidles på andre måter. Og der scorer Kyrre Andreassens siste roman full pott." Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv «Kyrre Andreassens språk savner sidestykke blant de siste årenes norske romaner.» Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen "Årets roman er hans suverent beste, og det ligger an til å bli en av romanene som rydder seg skikkelig plass i høstrushet." Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad "Kyrre Andreassen har et språklig overtak, og gir en stemme til menns misnøye." Astrid Fosvold, Vårt Land "… eksemplarisk for sjangeren monolog, ikke minst fordi språket er så hektende: Det er som skriftliggjører av muntlig språkbruk Andreassen utmerker seg, når han gir stemme til en av de skakkjørte blant oss. Fortellerstemmen oppviser muntlighetens alle regnbuefarger." Espen Grønlie, Vagant "Andreassen er en framifrå miljøskildrer, her møter vi boligfeltnorge med sine sammenligningskonkurranser av bil, hage og materielle verdier, manglende interesse for politikk, dæsj av fremmedfrykt og sladder, samt hverdagslykke og oppofrelse for barnas idretts- og korpsaktiviteter [...] mye humor stiger opp fra det jeg antar er hans buskerudske karakteristikkevne." Morten Langeland, Klassekampen "Dette er like mye en kjærlighetshistorie som om en mann med identitetskrise. [...] Sjeldent har en roman gitt meg håp og gjort meg irritert på samme side. [...] Likevel får Kyrre Andreassen til en flyt og en drive av sjeldenheten." Siw M. Myhre, Drammens Tidende "Kyrre Andreassen låner sin strømførende stemme til en mand, der ikke kan styre sit temperament. Det er morsomt, med en dyster undertone og et satirisk blik på behandlerkulturen." May Schack, Politiken "Kyrre Andreassen har fremskrevet et på én gang let, desperat, morsomt og tragisk portræt af en elektriker [...] I øvrigt mener jeg at Karthago bør ødelægges er et apokalyptisk stykke mandelitteratur, men det er heldigvis også menneskelitteratur." Nanna Goul, Weekendavisen "Festlig og dog tragisk norsk roman om en mands undergang." Jon Helt Haarder, Jyllands-Posten "Underholdende og sorthumoristisk roman om en mands deroute. Forfatteren spidder nutidens velstandsnorge med samme elegance, som Brett Easton Ellis spiddede 80'ernes L.A." Jens Rasmussen, litteratursiden.dk

Bokdetaljer

Forlag Gyldendal

Utgivelsesår 2016

Format Innbundet

ISBN13 9788205467262

EAN 9788205467262

Språk Bokmål

Sider 357

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

23 71 37 10 5 1

Bokomtaler

Denne boka har fått mye oppmerksomhet, og ikke uten grunn. Den handler om rørleggeren Krister Larsen, som på grunn av prolaps må oppgi yrket han elsker. I stedet får han tilbud om å jobbe som lærer for voksne innvandrere. En rolle han mildt sagt ikke finner seg til rette i.
Det som særpreger boka, er fortellermåten. Hele boka er en eneste lang monolog fra Krister Larsen, der han øser ut av sine refleksjoner og sterke meninger om dette og hint. Høres kanskje kjedelig ut, men det er langt fra kjedelig. Tidvis er det virkelig treffende og morsomt, tidvis, og etter hvert blir det hele mer og mer ubehagelig, ettersom vi ser Kristers liv bevege seg mot avgrunnen. Noe av det fascinerende med fortellinga, er hvordan Krister på samme tid tidvis framstår som en skarp iakttager og kommentator til samfunnet og menneskene han møter, tidvis med en viss porson sjølinnsikt, men samtidig mer og mer som en livsløgner, som juger både for seg sjøl og sine nærmeste. Han er heller ikke "mors beste barn", og har problemer med å kontrollere sinnet sitt, et sinne som også blir mer og mer framtredende.
Jeg både koste meg, lo og ble frastøtt av denne romanen. Vesentlig for leseopplevelsen min er det nok at jeg hørte den på lydbok. Det er forfatteren sjøl som leser, og han får fram dialekten og måten Krister snakker på helt formidabelt. Jeg tror det passa veldig godt å lytte til denne boka, siden det jo er en jeg-person som snakker til deg hele tida.
Ikke akkurat en kosebok, men et presist portrett av en mann i ferd med å ødelegge alt han har kjært. Anbefales, særlig på lydbok.

Godt sagt! (14) Varsle Svar

Stakkars Krister Larsen. Naiv, impulsiv, sjølrettferdig og redd. Iblant glimter han til med innsikt og lynskarpe observasjoner, men greier sjelden å bruke dem til noe konstruktivt. "Ikke mitt ansvar, ikke min skyld."

Kristers personbeskrivelser er tidvis hylende morsomme, både når det gjelder framtoning og væremåte. Noen hver kan nok kjenne igjen en del av mennesketypene som får sitt pass påskrevet.

Mange av oss kjenner en og annen Krister Larsen - fra utsida. Kyrre Andreassen viser oss innsida. Nært, sårt og tankevekkende.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Festlig! Særlig moro hadde jeg av beskrivelsene av personalmøtene på skolen! Kjente meg godt igjen der.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Fornøyelig og trist, om en omskolert elektriker, men vel mye tilbakeblikk som er litt irriterende. En annerledes roman i den norske bokhøsten, et godt mannsportrett om Krister som har falt litt utenfor . Les gjerne mer i bloggen

Godt sagt! (5) Varsle Svar

I romanen til Kyrre Andreassen For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges møter leseren elektrikeren Krister Larsen bosatt i Drammen. For tiden ikke i stand til å utføre yrket sitt, og dette forteller han om i begynnelsen av boken slik:

«Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen. Når man må bruke korsett på jobb etter årevis med skruing i ukurante stillinger, rett og slett korsett, tilbake til middelalderen, det går til et visst punkt og så går det ikke lenger. Jeg sto uten arbeid i over ett år. Da er ikke nødvendigvis humøret det beste. Men så fikk jeg jobb, som lærer av alle ting, med andre ord langt bortafor kompetanseområdet mitt. Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut. Men jeg fiska ikke. For utenforstående kunne det sikkert se sånn ut, men jeg fiska ikke. Faktum syntes jeg synd på Magomed, og da han fikk forespørselen, jeg spurte om han kunne tenke seg å bygge en pergola for oss, for Marianne og meg, og fader som han lyste opp.»

Inn i Krister Larsens indre univers slukes jeg. Han observerer, analyserer og konkluderer. Jeg har hatt meg mange latterkuler, men det er også til tider at romanen på 357 sider og utgitt i 2016 ble en skummel affære å lese. Det blir mange pauser i lesingen. Hvor skal dette ende...
Krister Larsen har problemer med å mestre sinne; særlig når han har blandet sammen Vival og alkohol. Sinnemestringskurset han gikk på etter en voldsepisode for en del år tilbake har liten effekt. Til tider er han usympatisk. Men det er ikke til å unngå; jeg kjenner sympati med han også. Selv om man skal være forsiktig med å tro på at alt Krister Larsen forteller er sannhet.

Krister Larsen er i en livskrise. Hans identitet var knyttet til yrket som elektriker. Nå er han dyttet inn i en rolle som han ikke håndterer. Han føler seg ofte misforstått. I tillegg blir han og ektefellen Marianne gjort kjent med sønnens problemer på skolen.
.
«Andreas hadde kommet i skade for å fike til en gutt i klassen, han het av alle ting Chrisander, og mens kontaktlæreren fortalte om episoden, satt de andre, rektoren og undersåttene, de satt og lytta med alvorstunge ansikter. Man skulle tro at denne Chrisander lå i koma på intensiven, men det gjorde han ikke, men han hadde blødd neseblod, det var visst like ille.
Jeg hadde alltid sett på kontaktlæreren som en likandes kar, en rødhåra jovial lubbis som pleier å gå med fanen i musikkkorpset på 17. mai, han som holder takta og blåser i fløyta, i hvert fall en likandes kar, og da han var ferdig med den lille fortellinga si, tok avdelingslederen ordet og snakka om nulltoleranse for vold. Energisk type, avdelingslederen, han snakka mye og fort. Blond bart, blondt pistreskjegg, og bare på haka, det så ut som noen hadde raspa ost der. Høyrehanda hans sneik seg støtt opp i ansiktet for å sjekke om håra var på plass, strøyk og glatta på barten, strøyk og glatta på skjegget, og snakka og snakka gjorde han, han snakka om Andreas som om Andreas ikke var til stede: Han må forstå at sånn oppførsel ikke er akseptabel. Men samtidig var det Andreas han stirra på, det gjorde de alle fire, med de alvorstunge ansiktene.»

Så var det denne pergolaen da. Som er tuen som får lasset til å velte:

«Jeg som ikke engang var interessert i den pergolaen. Ikke det dugg. Det var Marianne, hun mente det ville bli herskapelig med en pergola ute i hagen. Det pressa seg fram etter en tur til Roma, en ovalweekend i påsken, vi spiste nemligen på en restaurant som het La Pergola der nede, det var sånn hun fikk ideen. Jeg rakk knapt å lempe koffertene inn i huset for hun var i sving med en befaring ute på plenen. Sto der og veiva og dirigerte. Snøen hadde ikke reist engang.
Kan du se det for deg? sa Marianne, men bare fordi man hadde sittet på et romersk fortau med alle slags slyngplanter dinglende rundt øra og gassa seg med mat og vin og hele antikken midt i fleisen, var det neppe noen automatikk i at man fikk oppleve den samme velstanden hvis det blei slengt opp litt plank mellom huset og garasjen. Jeg sa det var naivt. En tanke naivt, modererte jeg meg, og jeg sa det var et spørsmål om finanser. Jeg nevnte kreditten, hvor mye vi hadde fleska til med for flyreisen, for flyreisen og hotellet og gaver til Andreas, alt mulig på kortet, hvem hadde kjøpt sko og klær i store kvanta? Skinnjakka, for eksempel. Hun sto uti snøhaugen i ei speller ny skinnjakke, mørkegrønn, over tre tusen, så mørk at den nesten var svart, og den slutta strategisk rett over der ja, og hun hadde limt på seg noen olabukser og høye hæler, og det var fremdeles spenninger igjen etter ferien, fire dager med ungefri, spenninger av den positive sorten, for all del.»

Les eller la være tenker jeg om denne romanen. Ta Krister Larsen for den han er. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Romanen er utgitt at forlaget Gyldendal.

Når det gjelder pergola; det har jeg ønsket meg i flere år. Uten at jeg har gått så iherdig inn for det. På tur i Irland i høst tok jeg dette bildet som jeg tenkte jeg kunne være en mal. Jeg kjenner ikke Magomed, og ikke kan jeg bestille svart arbeid, men jeg tenker at det kan bli en løsning allikevel.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Noen mennesker, noen vil alltid insistere på at den blå sofaen er grønn. Det er sånne mennesker som får seg jobb i byråkratiet.

Godt sagt! (13) Varsle Svar

(...) det er forskjell på å være ydmyk og å la seg ydmyke.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Det er bare å gjøre følgende eksperiment: Skru av lyden når det er en musikkvideo på tv. Når man ser folk som danser uten at man hører musikken de danser etter, da tenker man ikke at mennesket er et intelligent vesen.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Ekteskapet er en eneste lang serie med kompromisser. Det er nødt til å bli en og annen kamel, men det er ikke riktig at den ene ektefellen skal sluke alle sammen, man må ta en pukkel hver hvis man skal komme til halen.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Vær med å stemme på Tiårets beste norske roman


Godt sagt! (5) Varsle Svar

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i


Godt sagt! (3) Varsle Svar

Målet for 2018 er minst 50 bøker.


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bøker jeg har lest i 2016


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Ikke mennesker jeg kan regne med - roman" av Kyrre Andreassen
  • "Jern & metall - noveller" av Levi Henriksen
  • "Ferskenen - samlede verker : annotert utgave : roman" av Johan Harstad
  • "Melkemannen - roman" av Anna Burns
  • "Som svaler kom de" av William Maxwell
  • "Tritonus - en skjærgårdsfortelling" av Kjell Westö
  • "Lavterskeltilbud - roman" av Jens M. Johansson
  • "Enkle atonale stykker for barn - roman" av Dag Johan Haugerud
  • "Den svovelgule himmelen" av Kjell Westö
  • "De søvnløse - roman" av Kim Leine
  • "Sveas sønn" av Lena Andersson
  • "Den eneste broren - roman" av Tove Nilsen
Alle bokanbefalinger for dette verket