I Du er hjemme nå møter vi Kasper, en mann i syttiårene som kjører på et rådyr i novembermørket – et lite øyeblikk som åpner døra til et helt liv. I etterdønningene av ulykken begynner han å se tilbake, på kjærlighetene han har hatt, urettene han har gjort, og alt det han aldri fikk sagt. Romanen beveger seg mellom tid og erindring, fra barndom på 60-tallet til voksenlivets prøvelser på 80-tallet og videre til en alder der fortiden ikke lenger lar seg skyve unna. Det er en fortelling om menn som prøver å forstå seg selv, om vennskap, arbeid og kjærlighet, og om det å finne veien hjem, både i konkret og overført betydning. Den handler om å leve med det man har gjort, og om å våge å kjenne etter, selv når det er sent i livet. lavmælt og ettertenksom. En sterk 4-er fra meg. Litt for følelsesladet etter min smak.

Jeg likte denne veldig godt! Den handler på en måte om ingenting, men alikevel om alt. Tidvis føles den nesten banal i sin enkelhet, men samtidig klarer den å frembringe bilder og følelser som blir levende og sterke og det er vanskelig å legge boka fra seg.

Dessverre, - jeg har alltid vært veldig begeistret for bøkene til Per Petterson, men denne gangen glapp det for meg, - "Det er nok nå" tenkte jeg underveis. Jeg vet ikke om det skyldes ham eller meg eller temaet, men han beskriver en forvirret, selvopptatt og utro mann, og det på en måte som gjør det vanskelig å skille mellom hovedpersonen og forfatteren. På slutten kom jeg på tanken at det kanskje rett og slett var en sånn type han ville beskrive, - og det var jo i så fall dyktig gjort, men for uinteressant for meg. Men bevares, han glimtet jo til med mange gode beskrivelser underveis,, så det ble en firer.

«- Det er noe jeg har tenkt på de siste dagene, sa vennen min. - Ja, vi har jo snakka om det flere ganger før, det er ikke det. Men nå har jeg tenkt på det igjen. Og jeg skjønte med én gang hva han sikta til, det var noe med tonen han sa det i, litt høytidelig, og det var sant, opp gjennom åra hadde vi snakka om dette temaet flere ganger, oftere nå, kanskje, enn tidligere, det kunne ha noe med alderen å gjøre: urettene vi hadde begått. Særlig mot kvinner.»

Når jeg sier at Per Petterson er en av mine favorittforfattere og vedkommende ikke vet hvem han her, blir jeg alltid like overrasket. Er det mulig tenker jeg da. Hva har ikke du gått glipp av. Men slik er det jo ikke. Hvor forskjellig vi leser en bok får forfatteren frem i en samtale Cille Biermann der romanen Du er hjemme nå er tema her på NRK Radio i januar,

I samtalen beskriver Petterson hvordan leseren tilfører en roman en merverdi. Leserens egen livserfaring tilfører romanen noe som er annerledes enn hva andre tilfører en roman under lesingen. Han har av lesere fått kommentaren «du skriver så mye mellom linjene». Men Petterson sier at det er ingenting mellom linjene. Det som er viktig er det som står på linjene og leseren. Det som skjer mellom linjene, er møtet mellom leseren og forfatteren.

Det tok litt tid før romanen Du er hjemme nå tok tak i meg. Det var først når jeg satte med ned og leste romanen i et strekk at jeg klarte å leve meg inn i handlingen. I romanen møter vi hovedpersonen Kasper når han er 70 år. I møtet med vennen Einar som sitatet over er hentet fra, tenker Kasper på kvinner han begikk urett mot år tilbake.

Kasper som er gift med Inger forelsker seg i deres felles venninne Signe. I et møte med Signe på en kafeteria forteller han henne at han elsker henne:

«Og det var sant, jeg gjorde det, sjøl om det kom overraskende på meg at jeg brukte akkurat det ordet. Det ville jeg ikke ha tiltrudd meg sjøl på forhånd, i hvert fall ikke før hun kom inn gjennom døra. Ingen jeg kjente brukte det ordet. Jeg hadde heller ikke tatt det ordet i min munn, som jeg kunne huske, og hvis jeg hadde, ville jeg ha ment det ironisk. Men jeg var ikke ironisk nå. Egentlig var jeg aldri ironisk. Jeg hata ironi. Ironi gjorde meg hjelpeløs og noen ganger rasende. Jeg er forelska i deg, kunne jeg til nød ha sagt, og det var vel teknisk sett nærmere sannheten, for det hadde kommet over meg plutselig en morgen noen uker før, akkurat idet jeg åpna øynene, og jeg ble ikke kvitt den følelsen, tvert imot, den vokste seg sterkere og sterkere, og jeg fikk ikke fred. Til slutt var det som om jeg ikke greide å puste, som om jeg var sjuk, og jeg følte meg sjuk, og søndag morgen etter frokosten, bare få dager før dette møtet på veikroa ved Strømsveien fant sted, sa jeg til Inger:
- Jeg beklager, og så la jeg ut om hvordan jeg hadde det, at jeg var så forelska i denne felles vennen av oss at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
— Da syns jeg du skal si det til henne, sa Inger.
- Mener du det, sa jeg.
- Ja, sa Inger, - hun blir sikkert glad.»
Det Inger sier overrasker Kasper. Han forstår ikke hvorfor Signe vil bli glad, det måtte da bli et jævla rot.
«Herregud, bare gjør det, sa hun, og det kunne vel framstå som litt uvanlig, at hun uten å blunke oppfordra meg til å fortelle en annen kvinne enn henne om hvor forelska jeg var i nettopp den kvinnen. Det er jo lett å se i dag hvor spesielt det var, men det som slo meg mest den gangen, typisk nok, var det faktum at jeg, som den jeg var og alltid hadde vært, var så fylt av disse overraskende sterke følelsene at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte si det. Som om livet sto på spill hvis jeg lot det være. Og ordet jeg brukte på veikroa den dagen, var elsker, og det var elsker jeg mente.»

Det er ikke til å unngå at jeg tenkte på hvor mye av det som foregår i romanen som er selvopplevd. Påkjørselen av et rådyr som romanen innledes med er sann sier Per Petterson i intervjuet, en sjokkartet opplevelse. Men kan man skrive en slik roman uten mer av handlingen enn påkjørselen av et rådyr er selvopplevd, det har jeg litt vanskelig for å tro.

En aldrende forfatter ser tilbake på livet sitt og vil ta et oppgjør med/si unnskyld til to kvinner han elsket og hadde et forhold til samtidig. Dette temaet ledsages av mange tankesprang og andre historier fra barndom og voksenliv. Godt skrevet, enkelte gripende partier, men stort sett ganske tamt og uinteressant etter min mening.
Boka ble nominert til Lytternes romanpris 2025.

Dette er de nominerte til Lytternes romanpris 2025. Gratulerer til Heivoll - vel fortjent🥳

Dette er liste for romaner og fiction (liste nr 2).

Oppdateres løpende

Oversikt over leste bøker i 2025, del 2.