Om fire uker fyller Ruth Maier atten år.

Om fire år skal hun dø.

• Hva synes du? spør Ruth. - Skal jeg sende det inn?

Eller la være?

Og Gunvor holder brevet i hendene, leser det raskt før hun svarer.

• Jeg ville sendt det inn, sier hun. – Det er sikkert ikke så farlig.

Noen ganger kaster fortiden et fiskesnøre ut i evigheten. Akkurat som vår tid, farer den av gårde, brått er den over, alt er lenge siden. Så får den plutselig napp. Og tiden trekker oss inn, det åpner seg en parallell virkelighet, en dag som er forbi, kommer tilbake.

Hvem er det som løper gjennom Oslos gater vinteren 1942?

Det er Gunvor Hofmo. Hun er 21 år og hun løper med blodsmak i munnen, kveld etter kveld, natt etter natt. Hun er på vei til Ruth for å advare henne. Hun skal be henne om ikke å fylle inn skjemaet likevel, ikke sende det inn, ikke registrere seg som jøde i Norge.

Gunvor Hofmo skal løpe her lenge etter at krigen er over, hver eneste natt i mange tiår. Hun skal løpe når hun sitter i lenestolen på Gaustad mentalsykehus, hun skal løpe gjen- nom diktsamling etter diktsamling, når hun blir gammel og bor alene i en leilighet på Simensbråten og ikke vil gå ut, skal hun løpe, hun skal være 21 år og løpe på vei til Ruth Maier, så lenge hun lever.

When there are two of you, you can laugh at a good many things which would make you cry on your own.

Does not a misplaced optimism exist, common to all mankind, leading on to false conviction that social engagements, if dated sufficiently far ahead, will never really materialise?

Vedskjul
Ved å lage flere avdelinger innvendig kan man hente ved til forskjellige fyringssituasjoner. Opptenningsved i én bås, grovkløyvd hardved til sprengkulda i en annen og lettere treslag i en tredje, alt etter hva utetemperaturen påkrever. Det gir en følelse på linje med å ha vinkjeller.

Det er viktig å «lese treet» for å se hvor hogget skal settes, for kubbene kan ha naturgitte akser de helst vil dele seg etter. Ofte er veden lettest å kløyve fra toppen, altså når kubben står på stabben slik treet vokste i naturen, men dersom kvistene har vokst i krapp vinkel oppover, vil det omvendte være tilfelle, fordi kvistene står som mothaker inn over kubben.

Mange har lært at pauser er noe vi må gjøre oss fortjent til. Men sannheten er: Kroppen din trenger dem — som en forutsetning for å fungere, føle og være til stede.

Natten er mørk og stum
Med ett det suser
I alle tyste rom
Som vinger bruser
Se, på vår terskel står
Hvitkledd, med lys i hår.

Etter døden kommer bare døden, endeløs og uten følelser.

He smiled and stirred his tea.
‘Don’t you ever think that instead of research and archaeology and, let’s face it, guesswork, how much better it would be if we could actually return to any historical event and witness it for ourselves? To be able to say with authority, “Yes, the Princes in the Tower were alive at the end of Richard’s reign. And this I know because I saw them with my own eyes.”’
‘Yes,’ I agreed. ‘It would; although I can think of a few examples where such certainty would not be welcomed.’
He looked up sharply. ‘Such as?’
‘Well, a certain stable in Bethlehem for instance. Imagine if you pitched up with your Polaroid and the innkeeper flung open the door and said, “Come in. You’re my only guests and there’s plenty of room at the inn!” That would put the cat amongst the pigeons.’
‘An understatement. But you have nevertheless grasped the situation very clearly.’
‘So,’ I said, eyeing him closely, ‘maybe it’s good there’s no such thing as time travel.’
He raised his eyebrows slightly.
‘Or to qualify further, no such thing as public-access time travel.’
‘Exactly. Although the phrase “time travel” is so sci-fi. We don’t do that. Here at St Mary’s we investigate major historical events in contemporary time.’
Put like that, of course, it all made perfect sense.

In amongst this welter of slightly scruffy but undoubtedly high-tech equipment, I was amazed to see a small kettle and two mugs nestling quietly on a shelf under a rather large first aid locker. ‘Yes,’ he said, resigned. ‘Show me a cup of tea and I’ll show you at least two historians attached to it.’

In our youth, many of us form surprisingly strong, durable beliefs about our limits - convictions regarding what we are not, and what we cannot do.

The greatest rowers have pushed not only their personal limits but the limits of human capacities. They have probed the high end of performance, have taken the human vehicle to a kind of zenith. Their rituals can show us a path to doing likewise.

Det ville komme dager når våren tok til å demre. Dager når tanken på Mona ville finne ham som noe varmt og lyst. Dager der alt som ikke tid til å bli, ikke lenger ville kunne skyggelegge alt de hadde delt sammen.

Det ville ikke bli bedre. Det ville ikke gå over. Tida leger ikke alle sår, den bare skjærer opp nye. Han uten Mona Steinmyra var en vrengt paraply som noen hadde kastet fra seg i veigrøfta.

No begynte eg også å samle materiala som trongst for mi nye skaparaakt, og det var ein tortur som likna vassdropar som endelaust draup i hovudet på meg. Kvar einaste tanke som eg brukte på det, førte til ein intens kvalme, og kvart einaste ord eg sa som alluderte til det, fekk leppene mine til å skjelve og hjartet til å banke.

"No skundar eg meg å kome til den meir rørande delen av historia mi. Eg vil fortelje om hendingar som prega kjensler inn i meg som har endra meg frå den eg var til den eg er.
Våren skreid fort fram, vêret blei fint og himmelen skyfri. Det overraska meg at det som før var audt og grått, no blomstra med dei vakraste blomstrar og den grønaste vegetasjon. Sansane mine blei tilfredsstilte og forfriska av tusen herlege dufter og tusen fagre syn. […]"

"Det er med store vanskar at eg hugsar den første tida eg var til. Alle hendingar i den perioden verkar forvirrande og utydelige. Eit underleg mangfald av kjensler greip meg, og eg såg, kjende, høyrde og lukta, alt på same tid, og det tok svært lang tid før eg lærte å skilje mellom dei ulike sansane mine. […]"

"Og tenk, hvis du hadde hørt på ryktene om hvor skummel jeg var, så hadde aldri vi blitt venner!"

Innbilningen er flink til å narre forstanden.