du døde
på en fin dag

du ble begravd
på en fin dag

vi kunne spist ute
hvis det var spise ute vi skulle
vi kunne tatt på oss kortbukser
vi kunne bada
så fint var det

og jeg lover
at jeg fra nå av
skal tenke på deg
på spesielt fine dager

(så fint)

da farfar døde
var det med sønnens
hode på brystet
jeg hørte det siste
hjerteslaget hans
(sa pappa siden)
så fælt
(sa jeg)
nei, så fint
(sa pappa)

kom og ligg inntil meg
åkei
kom nærmere
åkei
kom nærmere, da
jeg kom nærmere
kom enda nærmere
det går ikke an
jo, det gjør det

jeg våkner
og sitter ved senga mi
jeg er et lite barn
i en liten varm kropp
som bare skal sove
jeg er en voksen mann
i en stor varm kropp
som bare skal
passe på
svare hvis det blir snakka til
trøste
smile
hente et teppe
pakke inn
pakke ut
sørge for
alt
og så
når barnet våkner
be om hjelp til lå komme seg ut
av stolen

Det finnes en nokså utbredt forestilling om at romanen er viktig når den handler om noe viktig, og enda mer når det på en eller annen måte er aktuelt. Men at temaet er viktig, avgjør aldri om romanen er det. Tvert imot kan det være et problem for romanen, for om det viktige har man ofte sterke meninger som er der på forhånd, og alt som er der på forhånd, gjør det vanskelig for romanen, siden det som gjør den viktig, slik jeg ser det, er nettopp at den gir språk til noe som ikke har språk, til noe som ellers ikke kommer til orde, og siden det viktige blir snakket om overalt, er det viktige et område det er vanskelig å være i for romanen. Den kan klare det, om språket kommer så nær det viktige at det unnslipper meningen om det.

At any rate, those who took a straight route never got where they wanted.

I remember my old mother
Would tell me to be good,
Not like my wicked brother
Chained to a bench of wood.
I robbed not on the highway,
But I did not do as told;
And now I row my life away
Chained in a galley's hold.

The longboat rowing towards them disappeared behind a wave only to reappear closer to them.

GRENSER

det var kanskje ikkje du
som pressa grensene for hardt
kanskje var det grenene som pressa deg
pakka seg rundt deg til det ikkje var plass
til å vera menneske
ikkje lett å halda seg på innsida
av noko så smått

Et drap var ikke noe du kunne lesse over på andres skuldre. Det måtte bæres selv.

Inntrykkene litteratur gir kan være sterke og svake, men de er helt klart inntrykk, som skiller seg tydelig fra ikke-inntrykk. Hva er et inntrykk? Du vet det når det inntreffer. Teksten overgår seg selv. Teksten blir noe annet og på sett og vis vesensforskjellig fra det som står der svart på hvitt. Nedslag der forfatteren er så veldig i kontakt med teksten. En meningsutvidelse som ikke kan pekes på. Noe ubeskrivelig? Ja. Inntrykket er ubeskrivelig. Og noen opplever inntrykket, andre ikke; noen opplever det sterkt og andre svakt. Kan man likevel si at inntrykket er der? Hvis noen ikke opplever det? Ja, hvis noen opplever det. Selv om det er ubeskrivelig og udefinerbart. For man er ikke i tvil.

Jeg svarer ikke. Det er en lang, snirklete vei fra tanken til tunga, og ordene mine har gått seg bort i buskene eller glemt veien om strupehodet, ikke veit jeg. Eller kanskje jeg bare ikke har noe å si.

Men jeg svelget stemmen min da jeg ble så redd, og når jeg seinere på dagen skulle ta den fram, var den blitt borte.

For å lette overgangen fra de gamle kontortelefonene ble det kjøpt inn telefonrør som kunne kobles til mobiltelefonen, så de som ønsket det, fortsatt kunne få følelsen av å snakke i en fasttelefon.

Når vi er opptatt av å tilfredsstille våre egne falske behov, utstår vi ikke andres faktiske behov – minst av alt våre egne barns.

Når sykdommen trenger inn i et hjem, griper den ikke bare fatt i et legeme, den vever også et mørkt nett mellom hjertene, og i dette net tet begraves håpet.

Store byar, til og med store byar du aldri har vore i før, kan vere fulle av minne. Fordi der ligg den kafeen som var med i den scena i den filmen, og der er namnet på den gata der den hendinga skjedde, du hugsar kvar du var då du såg det på tv. Ein tur i London, langs og rett ved Themsen, sett i gang langt fleire minne frå livet mitt enn turar i gater der eg faktisk har levd dette livet.

Vi ser sel.
Vi ser faen meg sel. Ein heil koloni av dei som ligg og veltar seg i vatnet og sløvar på steinane. Og der! blei eg interessert i dyrelivet på Utsira. Eg liker sel, innser eg plutselig. Kontaktsøkaren også. Vi tek bilde og filmar og peiker og ler som barn.

Vi har tatt på oss kvar vår sirabunad og er klare for båttur med naboen. Vi har fått kvar vår termos med kaffi. På dette tidspunktet trur eg vi har anslagsvis førti prosent filterkaffi i blodet. I vinduet sitt Kalle, Baby, Sludd og dei andre kattane og ser på oss.
Eg prøver å kjenne på fridommen på båtturen. Eg er usikker på kor fri eg kjenner meg. Først og fremst sitt eg her og tenker at vår båt er så liten og havet så stort, og då har du det gåande. Og så tenker eg at å drikke filterkaffi frå termos i båt i bevegelse kanskje er bygdas svar på å drikke cortado ruslande i byen.

Når vi er heime, fleire timar før kvissprogrammet begynner, oppsummerer Kontaktsøkaren med at no har vi sett alle attraksjonane på øya. Ho seier ikkje «Og vi har framleis tre og ei halv veke igjen», men eg høyrer at det ligg der.
Vi har begge ofte snakka om kor gjerne vi skulle hatt meir tid til å berre sitte i ein sofa og lese ei bok.
No har vi ganske mykje tid til det.
Og det viser seg at det å berre sitte i ein sofa og lese ei bok faktisk kan vere ganske kjedelig.