Eg held fram med å ikkje døy

Men så fint det hadde vore, trass alt, så avslappande, så kolossalt eit framsteg å heller lage færre setningar og sjå meir. Sjå ting som dei er, i staden for å klistre på dette synet alskens kommentarar - det uavbrotne, subjektive, skravlete, innforståtte, innlærte snakket vi produserer utan stans og utan at vi er klar over det eingong. Det ergrar meg, dette vesle babbelet inni meg. Det ergrar meg, og eg misliker det. Eg skulle gjerne tenkt andre tankar enn dei eg tenkjer, for dei eg tenkjer og så mang ein gong har lista opp, er fåfengde, gjentakande og så sjølvsentrerte at det er ynkeleg. Eg skulle gjerne tenkt tankar som var verdigare, tankar eg kunne vore stolt av, altruistiske tankar, for eksempel.

Kjærleiken er komplisert for meg som for alle andre, vil eg tru, men ikkje sexen - sex er alt i alt det menneskelege samkvemmet der eg er mest avslappa og viser meg fra mi beste side. Eg knyter absolutt inga skuldkjensle til sex, sex er ein fristad og ikkje ein avgrunn, og fordervar ikkje mi sjel.

Den som trur seg overlegen, underlegen eller til og med likeverdig med eit anna menneske, kjenner ikkje verkelegheita.

Ifølgje tibetansk tradisjon er dei 49 dagane etter døden mykje meir avgjerande enn dagane som leier fram mot han.

Å gi plass til følelser handler ikke om å miste kontroll - det handler om å gi kroppen lov til å være menneskelig.

«Så var det altså kommet, livet hans uten henne. Det bare å ha seg selv å komme hjem til»,

Det var hun som lå der, men det var ikke henne, det var Daniel som satt der, likevel var det ikke ham. Hadde de allerede rukket å bli to fremmede? To flyktig bekjente frarøvet all glede? Dette var ikke virkelig. Dette var virkelig. Dette var ikke sant, likevel hadde det skjedd. Alt de hadde opplevd sammen ble hastig visket vekk, likevel føltes det som om det nettopp hadde startet, som om de nettopp hadde startet. Hun og han, Mona og Daniel.

FB [Frédéric Beigbeder]: Det som er morsomt med deg, er at du er en nesten kristen, romantisk moralist som alle tar for å være en dekadent, ateistisk nihilist.

FB [Frédéric Beigbeder]: Kunne vi snakke litt om tannproblemene dine? Det har jo forandret utseendet ditt litt. Sist gang du var her til middag, unnskyld at jeg avslører privatlivet ditt, men altså ... da glemte du tennene dine her på dette bordet, og etter det gjennomførte du hele Berlinfestivalen uten tennene dine! Det gjør noe med utseendet ditt på bilder ... men det gir du faen i?
MH [Michel Houellebecq]: Vel, jo ... jeg gir litt faen i det, ja, for å være ærlig. (Latter.)

Til forskjell fra den gamle identifiserer ikke den nye progressive en forandring som et fremskritt ut fra hva forandringen innebærer, men bare ut fra dens karakter av å være ny. Han lever kort sagt i en slags permanent epifani, ganske så hegeliansk i all sin dårskap, der alt som dukker opp av nytt, er av det gode ene og alene fordi det dukker opp. Dermed vil det altså være like reaksjonært å motsette seg stringtrusen som det islamske sløret, reality-seriene på TV som prekenene til Tariq Ramadan. Alt som oppstår, er godt.

What comforts me about dying is the thought of my own insignificance: the birds in the garden will go on singing, the grandfather clock will continue to tick and the 219 bus will stop outside the house as usual.

Vi er med andre ord vitne til utviklingen av en selvmotsigelse i den gode og eneste riktige tenkningens leir (som jeg videre i denne teksten for enkelhets skyld bare kaller «venstresiden»).

En suksessforfatter nyter godt av en del luksusgjenstander som samfunnet har i bakhånd for sine eminente eller rike medlemmer, men det som for en mann er den herligste av alle hederens presanger, er det man med en engelskspråklig term kaller groupies. Dette er unge jenter, sensuelle og søte, som i kjærlighetens ånd ønsker å by deg på kroppen sin, utelukkende fordi du har skrevet noen sider som har berørt dem langt inn i sjelen.

Å være ute blant folk, plager det deg?
Ja. Men som Schopenhauer sier, man er nødt til å beholde et minimum av sosial kontakt, på samme måte som man må venne seg til kulda når vinteren kommer. Litt som en sosial hygiene.

For sjekkingens mål er ikke vellysten, men den narsissistiske tilfredsstillelsen av egoet, den attråverdige partnerens hyllest til ens erotiske fortreffelighet (...) målet er den narsissistiske erobringsrusen.

Jeg er den mest vanvittige løgneren i verden. Det er helt fryktelig. Hvis jeg er på vei ut til butikken for å kjøpe et blad og noen spør meg hvor jeg skal, er jeg troende til å si at jeg skal i operaen. Det er helt skrekkelig.

Klagar du -

Klagar du livet for gråe dagar,
umetta magar,
sorger og sår?
Verst er å gå frå usådd åker
og ufødd vår.

Porschen var en kontinental passasjer med lavt tyngdepunkt og altfor gode kjøreegenskaper. Den var ikke praktisk. Presset inn mellom lastebiler, kystbussen, pick-uper, SUV-er og praktiske stasjonsvogner med babyseter og familiekaos som alle raget høyere enn 911-en så den ut som en bitteliten, hissig veskehund midt i en dyretransport med kveg på vei til slakteriet. Den hørte ikke hjemme på en ferge.

Det er åpenbart at alt du skriver, er preget av en forferdelig pessimisme. Kunne du nevne tre etter din mening gode grunner til å utsette selvmordet? [Spørsmål til Houellebecq i samtale fra 1995]