Du tek det du har. Og viss du ikkje har så mykje, må du finne på noko. Og viss det du har, er at plassen din liknar på ein annan plass, så bruker du det. Det er for eksempel i skrivande stund minst åtte forskjellige plassar i Norge som kallar seg Norges Venezia. Og eg er ganske sikker på at det også finst eit Belgias Venezia, eit Tsjekkias Venezia. For slike lokale profileringsframstøt er sjølvsagt ikkje noko unikt norsk.
På Isle of Anglesey nordvest i Wales ligg Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch. Tidligare var landsbyen kjent under det enkle og greie namnet Pwllgwyngyll. Det blir påstått at namnet blei forlenga på 1860-talet som eit PR-stunt, for at landsbyen skulle tiltrekke seg merksemd og turistar ved å ha det lengste stasjonsnamnet på ein togstasjon i Storbritannia. Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch har framleis det lengste stadnamnet i Storbritannia, og eitt av dei lengste i verden, og tek no imot noko slikt som to hundre tusen turistar i året.

Men der noen samles, blir den som er alene, på sitt mest alene.

Det er bare barnløse folk som slipper å uroe seg.

Kiyoaki drew comfort from the peace of mind that comes with loss. In his heart, he always preferred the actuality of loss to the fear of it.
He had lost Satoko. And with that he was content. For by now he had learned how to quiet even his subsequent resentment. Every show of feeling was now governed with a marvelous economy. If a candle has burned brilliantly but now stands alone in the dark with its flame extinguished, it need no longer fear that its substance will dissolve into hot wax. For the first time in his life, Kiyoaki came to realize the healing powers of solitude.

Jan gjennomgikk oppgaver som elevene hadde levert. Ansiktsuttrykket forandret seg konstant,visste irritasjon,oppgitthet,avsky. Aldri glede.

Du døde, og det føles som alt forsvinner fra meg.
Du døde, det er alt.
Men det føles som om alle minnene jeg har, blør, og lager flekker. Ruster og knuses.

Jeg respekterer mennesket for det det må gjennomgå i løpet av sitt liv, og noen ganger for måten det gjør det på, men det har forandret seg lite siden det begynte å late som om det var sivilisert, og det samme kan sies om samfunnet.

Takk for alt som aldri skjedde i en verden der alt kan skje, sa Eddie høytidelig.

Det var på koftekurset i Alta at jeg virkelig begynte å skjønne kraften og kompleksiteten som ligger i kofta. Noen hadde med en kofte brukt av et familiemedlem, og ønsket en identisk til seg selv. Andre hadde med bilder som ble nøye gransket for å avlese alle detaljer man anså som viktige. En tredje gruppe ville ha en kofte fra området de opprinnelig kom fra, som det allerede fantes en mal for. Noen var relativt erfarne som duojár allerede, og benyttet anledningen til å få sydd en ny kofte, i dette samiske fellesskapet.
Mens vi sydde, delte vi historier fra våre familier og fra våre arkivsøk. Biter og brokker av samiske liv og samisk kunnskap som vi møysommelig hadde samlet sammen. Og kofta var den utløsende faktoren for alle disse fortellingene, følelsene og oppdagelsene.

Kofta er sliten, men rørende vakker. Det er som å møte en fjern slektning jeg har hørt om, men aldri møtt. En nydelig forfar hvor rynker, arr og grånende hår viser et langt liv levd hardt.

Han bodde som vi skjønner fremdeles hjemme, og var således mønstergyldig, det vil si at han foreløpig var en mindre utgift, og døde han hjemme også, ville han nesten gå opp i opp.

'There are over five hundred gardens in Venice, many of them hidden behind the tall walls,' Nico said.
Ginny spun around on the balls of her feet. 'You’d never know they were here, tucked away. It reminds me of a book I had as a child, The Secret Garden by Frances Hodgson Burnett.'
'I think Loretta has this book,' Nico said. 'Maria gave it to her.'
'My mum bought it for me, too. I loved the illustrations of the girl wandering through the overgrown plants and flowers.'

Der var en som tillot ham å gå rundt omkring som et alminnelig samfunnsmedlem.

En fet kvinne som slo vitser med det å være gravid.

Hun måtte være enorm,og det forklarer hvorfor hun ikke var blitt slengt omkring som de andre. Etter blodflekkene å bedømme hadde hun dødd der hun hadde falt,holdt på plass av tyngdekraften. Hun hadde i det minste klart å gi ham motstand.

Han var ikke den første som var blitt satt horn på og kommet levende fra det.

Det er som å forsøke å tråkke på sin egen skygge

Hvis han falt for fristelsen tiå stirre inn i de store grå øynene hennes ville han synke til bunns og vøre fullstendig fortapt.

Lojalitet er viktigere enn egoistisk lykke.

She shook her head so violently her hair flew. «Ah, Desgrez, you can't understand. A woman has to have her illusions. She has to try to live. A woman needs so desperately to love and to be loved. The memory of him has always stayed with me like a piercing sorrow.»