[China’s path] is based on China’s realites. China has in the past years succeeded in embarking on a development path that suits itself by drawing on both the wisdom of its civilization and the practices of other countries in both East and West. […] No country should view its own development path as the only viable one, still less should it impose its own development path on others.

Hva skulle vi gjøre? Vi trodde vi hadde det så vanskelig. Hvordan kunne vi vite at vi var lykkkelige? (tilbakeblikk da alt var normalt)

Da jeg begynte på denne boken var jeg en usikker og redd dame på nesten 50, som hele livet hadde skammet meg over det meste ved meg selv.

Sammen med en bjørneforsker kom jeg over både et hi, gravd ut under en fururot, og beinrestene etter et elgkadaver. Forskeren fortalte meg at bjørnen, nei, den er ikke farlig. Stå rolig, nyt synet, og trekk deg fredelig tilbake, var hans råd. Eller gjør som en kollega av ham gjorde da hun kom over en bjørn på blåbærtur: Syng en finsk folkevise - da stikker den.

Ved siden av Hercule Poirot stod en kopp urtebrygg som George hadde laget. Han nippet til det og tenkte, tenkte på den måten som var egen for ham. Teknikken var den samme som når man velger biter i et puslespill. Til slutt ville alle bitene ligge på plass og danne et klart og sammenhengende bilde. For øyeblikket gjaldt det å velge og vrake, og først når han ble klar over hvilke biter han hadde til disposisjon, kunne han få lagt dem på plass…

Det var noe med Poirot, som innbød til fortrolighet. Når folk betrodde seg til ham, var det som om de ikke var på det rene med hvem de betrodde seg til.

Teknologiske, og til og med økonomiske framskritt er ikke nødvendigvis det samme som menneskelige framskritt. […] Det som ser ut som utvikling og framskritt, er ofte regresjon med en agenda. Andre blir rike; du blir distrahert og avhengig.

Hvis du vil danne deg et bilde av en pulsar, kan du tenke deg jordens mase klemt sammen til en ball på størrelse med Manhattan. Hvis du synes det er vanskelig, kan du prøve å se for deg tusen millioner elefanter stuet sammen i hylsen til en leppestift i stedet.

I begynnelsen, for nesten fjorten milliarder år siden, fikk hele verdensrommet og all materie og all energi i det kjente universet plass på en billiondel av det punktumet som står sist i denne setningen.

"Eg har ikkje bok", kan eg og mor mi seie til kvarandre, som om vi var blakke eller svoltne.

Det var derfor litt overraskende for min del da jeg leste Naturpanelets rapport, som slår fast at overutnyttelse av arter - hovedsaklig gjennom høsting og jakt - er en av de største årsakene til naturtap globalt. (...)
Det finnes mange arter som sjelden assosieres med matauk, som blir skutt hvert år. I jaktsesongen 2022-2023 ble det, for eksempel, felt 1180 ekorn, nærmere 3000 troster og over 4000 nøtteskriker, viser tall fra SSB. I samme sesong ble rødrevens bestand redusert med nesten 20 000, beveren ble redusert med 1330 individer, og over 14 000 harer - som er kategorisert som "nesten truet" - ble også skutt.
Samtidig opplever vi at rypetallene er så lave at det i mange fellesområder er innført jaktforbud de siste årene. Jeg har snakket med rypejegere som gjør det de kan for å ta livet av flest mulig rødrev og kråkefugler for slik å beskytte rypebestanden - slik at de i sin tur selv kan skyte rypene. Dette skyte-for-å-skyte-paradokset er tydelig: I et forsøk på å redde en art vi verdsetter, øker vi presset på andre arter i håp om å balansere et skjørt økosystem med geværløpet. Men vi kan ikke skyte oss til biologisk mangfold.

Rovdyr som ulv holdes på et kritisk truet niva. Denne politikken skaper dårlige livsvilkår og gjør det vanskelig for bestandene å klare å vokse seg ut av innavlsproblematikken. (...) Vi skal på den ene siden ha ulv her i landet, men på den andre siden skal vi ikke gi ulvene de livsvilkårene de trenger for langsiktig overlevelse. Det er som å være for bevaring og for desimering av truede dyr samtidig. En slik politikk handler ikke først og fremst om å sikre en gunstig bevaringsstatus for ulv, eller sørge for å få populasjonen opp på et nivå hvor arten ikke lenger er kritisk truet - det er kun snakk om å forhindre total utryddelse av ulven. Dette kan ikke forsvares ut fra et etisk perspektiv. Som selvutnevnte forvaltere av naturen har vi et ansvar for å sørge for at alle arter har gode livsbetingelser, og ikke utelukkende ivareta artene som vi finner praktiske og problemfrie for oss.

Motsetningsforholdet er likevel åpenbart når vi både skal være i verdenstoppen i petroleumsproduksjon og i det grønne skiftet samtidig. (...)
Det synes som om begrepet "det grønne skiftet" må assosieres med vårt umettelige behov for økt produksjon av alt, i en hastighet uten sidestykke: mer energi, flere mineraler og metaller, ny teknologi og industri. Samtidig blir redusert forbruk neglisjert. Denne metoden er dømt til å feile.
I den nylige Nature-rapporten "Diverse values of nature for sustainability" argumenterer forskerne kraftig mot en ren markedsbasert verdisetting av natur for å adressere natur- og klimakrisen. Det er det ensidige søkelyset på økonomisk vekst og kortsiktige gevinster som har ført oss inn i både klima- og miljøkrisen og den pågående masseutryddelsen av arter. Vi forbruker i dag nesten dobbelt så mange av jordas ressurser som i 1980-årene. På grunn av ødeleggelsen av naturen lider 3,2 milliarder mennesker. Forfatterne av rapporten argumenterer for at det må på plass en radikal endring i tilnærming, hvor natur og klima ikke alltid blir ofret til fordel for profitt. Forskerne slår fast at det er essensielt at beslutningstakere vurderer mer enn bare markedsverdier. Også naturens bidrag til våre sosiale, kulturelle og åndelige liv må reflekteres i de politiske og økonomiske beslutningene. Vi må bort fra kortsiktig økonomisk gevinst som hoveddrivkraft bak beslutningene vi tar. (...)
I vår iver etter å bygge oss ut av klimakrisen, er det lett å glemme at det er vi som har svekket naturens evne til å stå imot klimaendringene. Det har vi gjort nettopp ved å bygge ned, endre og overutnytte naturen.

I don’t just mean the stories inside books, I mean the books themselves and the unfathomable loveliness of holding them in your hands, poring over the handwritten inscriptions and pretty bookplates, sniffing the pages and wondering who owned them before you.
If I wasn’t needed at home – and if I had endless money, as opposed to next to no money – I’d do nothing but tour the world’s bookstores and treat myself to treasured first editions and scruffy, well-thumbed, neglected paperbacks from years gone by.

What was it all for? Furlong wondered. The work and the constant worry. Getting up in the dark and going to the yard, making the deliveries, one after another, the whole day long, then coming home in the dark and trying to wash the black off himself and sitting into a dinner at the table and falling asleep before waking in the dark to meet a version of the same thing, yet again. Might things never change or develop into something else, or new?

Ah, those days … for many years afterwards their happiness haunted me. Sometimes, listening to music, I drift back and nothing has changed. The long end of summer. Day after day of warm weather, voices calling as night came on and lighted windows pricked the darkness and, at day-break, the murmur of corn and the warm smell of fields ripe for harvest. And being young.
If I’d stayed there, would I always have been happy? No, I suppose not. People move away, grow older, die, and the bright belief that there will be another marvellous thing around each corner fades. It is now or never; we must snatch at happiness as it flies.

I saw Moon’s head rising above the grass as he heaved himself into the sunshine and began an elaborate dance, waving his arms upwards and sideways. I’d seen him at it before. He hadn’t found anything out of the ordinary; he was just working off cramp.

En annen snøffelaktig noksagt han heller ikke hadde hørt noe fra i løpet av sommeren, var Langeland - annet enn en kryptisk svarmail fra forlaget om at forfatteren "trengte skrivero". Men greit nok, Den Høyvelbårne Forfatter kunne med glede ro like til fiskeskjær for Christians vedkommende. Og dess mer ro, desto mindre sannsynlig var det at han rakk leveringsfristen.

He used to feel that if his wife could but lie in the same coffin with him, his body would not be so insensible that the nearness of hers would not give it comfort. But now he thought of eternal solitude with gratefulness; as a release from every obligation, from every form of effort.

Lying on his old couch [...] the sagging springs were like the sham upholstery that is put in coffins. Just the equivocal American way of dealing with serious facts, he reflected. Why pretend that it is possible to soften that last hard bed?