Øl får deg til å føle deg sånn du burde føle deg uten øl.

……… det ergret ham at han måtte slå opp paraplyen. Den var så elegant, så slank og nett der den lå sammenfoldet i hylsteret. En lukket paraply er like elegant som en åpen paraply er stygg.
«Det er en skam å måtte betjene seg av tingene,» tenkte Augusto. «Bruken forringer, ja ramponerer enhver skjønnhet. Tingenes edleste funksjon er å bli betraktet. Hvor vakker er ikke en appelsin før den spises! ……….

I loved her as much as ever and I still did not know how much that was.

The bastards don’t want you to joke because it disturbs their categories.

In 1948 the JNF was instrumental in the ethnic cleansing of Palestine. Today it continues to play a central role in maintaining Israel's land regime.

Prose is architecture, not interior decoration, and the Baroque is over.

Lewis shrugged his shoulders with some impatience and sat down again. Morse
didn't seem quite the man he had been, one way or another; but Lewis knew from previous experience that it wouldn't be long before something happened. Something was always happening when Morse was around.

Han går inn i bokhandelen mens sandalene subber over sementgulvet, og med en håndbevegelse ber han deg følge etter ham mellom hyllene. Det er en helt spesiell lukt inne i den lille butikken. Den omslutter alt så snart man setter foten over dørstokken. Det er en duft av gammelt papir, av glemte bøker, av et gjenstridig støv som ser ut til å sveve overalt.

«De har ennå ikke forbudt ordet fred» var overskriften da avisen [Novaja Gazeta] publiserte erklæringen om at de ville følge de nye reglene. En vitsetegning på baksiden viste en mann som satt og leste en sensurert utgave av Lev Tolstojs Krig og fred. Krig var klusset ut, og tittelen var nå Spesialoperasjon og fred.

Curzon checked himself at last when he suddenly realized how fluently he was talking. It was lawyer-like and un-English to be eloquent...

But I am not a housewife—men can never be housewives.

Formiddagen var av den søvnige sorten, disig og våt.
Som en slakk line, tenkte Miljafrøken, et gråsjaskete rep, skjødesløst spent opp mellom døende vinter og ennå fjern vår.

Den gangen var det en kilde til både skrekk og trøst hos meg at jeg ofte følte meg usynlig - ufullstendig og minimalt eksisterende, faktisk. Det fortonte seg for meg som om jeg ikke hadde noen innvirkning på verden, og at jeg til gjengjeld fikk det privilegiet det var å betrakte den helt ubemerket.

Visste du at selv folkene i hvit frakk sier at bålet har magiske krefter? Treverket slipper ut noe som de kaller terpener, det er derfor de mener man får roligere puls og hjerterytme. Da er det ikke rart av byfolk blir syke og skrøpelige når de gjør alt for å bygge seg ut av naturen.

Å sette seg mål uten å tenke på hvor vanskelig det kan være å nå dem. Det er jo å drømme! Og er det ikke nettopp de vanskelige tingene som gir mest smak i livet?

Og mamma forteller om tamagotchien sin, bokashi heter det, det japanske kompostsystemet som lager den beste gjødselen.

Eg høyrde Frelsesarmeens musikkorps eit stykke unna. Kva er det dei trur på? Om du ikkje trur på deg sjølv eingong, korleis kan du då tru på Jesus, eller Budda, for den saks skuld? Kva er greia med religion - fattigfolk har vel ikkje tid til å tru? Dei folka der treng ikkje uroa seg for korleis dei skal få tak i mat, korleis kan dei ellers marsjere rundt og spele?

Kom til meg, du som trur ... Huff nei, gje meg heller ein song om våren. Nei takke meg til å verte smadra av bilen til ein adelsmann så blodet sprutar midti ei av dei vakraste gatene i Ginza.

For I understood, at the bottom of my heart, that we had never talked, that now we would never would. I understood that he must never know this.

«De drikker, drikker, drikker, og så henger de seg,» fulgte sekretæren opp. «Det er som om de arver foreldrenes fyll og fanteri. De er genetisk disponert.»

barna i bagdad
har ingen granater

bare udetonerte hjerter

usikra for deg og meg

Per Halvorsen