She had learnt to wait for the changes and the help that life brings. Life is like the sea, sometimes you are in the trough of the wave, sometimes on the crest. When you are in the trough, you wait for the crest, and always, trough or crest, a mysterious tide bears you forward to an unseen, but certain shore.

They stood in the morning sunlight, looking at each other, and from her mother’s face Anne learned, in another lesson, that the grown-up world was not what she had thought it was, not a place of power and fulfilment, but a place of helplessness, pain and ugliness. A world not to enter. Until now, Anne had run joyfully forward; but now she was halted. She shrank back. She had learned suspicion and distrust, and most of all the fear of life that sickens the youthful heart and from which it takes too long to recover, if recover it does.

-Alle mener alltid at de står frem for å hjelpe alle andre, sier Guro. - At de vil bryte tabuene. Men snart er det jo et større tabu ikke å ha psykiske problemer.

Matti la babyen i fanget mitt, og jeg satt stille med henne i armene mine i timesvis, hun luktet fortsatt blod og sjøbunn, jeg la nesen mot det varme dunete hodet og trakk inn duften av urtid.

Han hadde aldri vært noen stor samtalepartner, og det hjalp ikke akkurat at han var død.

Jeg tror at når noe virker som magi, er det rett og slett fordi vi har vandret inn i en del av livet som forskningen ennå ikke har forstått.

Øv deg også i det som du har oppgitt å få til. Venstre hånd er unyttig til alt mulig fordi den ikke er øvet, men den er sterkere til å holde tøylen enn den høyre. For det er den vant til.

En venninne som sov sammen med meg , drømte at et helikopter hadde satt seg fast i treet utenfor.

Vi fortjener ikke dyrene

Jeg vil ikke at noen skal tenke på meg som en byrde. Jeg vil faktisk ikke at folk skal tenke på meg i det hele tatt.

Jostein nevner fra tid til annen at jeg en gang twitret om at underlivet mitt lignet på et sjømonster, og at han ikke helt visste hvordan han skulle forholde seg til det.

SJELEN

Jeg orker ikke mer av at de snur meg, forer meg, skifter bleier og vasker meg. Jeg holder meg for god til å skape meg, men omstendighetene tvinger meg innover. Så famler jeg omkring i mitt indre. Hvis sjelen finnes der, er hun en tynnslitt jentunge dirrende av uro og ensomhet, som ber om tilgivelse for å være til.

Jeg skal være i hjemmet til noen, men ikke på besøk. Jobben min er hjemmet hennes, men Barbro er ikke på jobb. Det er rart. Kanskje jeg mer så for meg at jeg skulle være hjemmehjelp. Kjapt inn, kjapt ut, takk for meg, ses i morgen. At oppgaver utført var noe jeg kunne krysse av på en liste, ikke slepebåter som dro hverdagen til Barbro mot landet der de mange bor.

Noe av det han likte aller best, var at alle jentene var trist-pene. Han hadde alltid likt trist-pene jenter.

• har noen noen gang vunnet en krig? Enn si en krig de selv har startet og fått drive på med en stund? Tapere er det ihvertfall ikke vanskelig å få øye på, men hvor er eksemplets makt?

It was dreadful, Marcia felt, the way so many people wanted to know one’s business and, when she did not respond, to tell one about their own.

«Hva driver han med, denne fyren?» spør Donna.
«Kald lagring,» sier Elizabeth.
«Kombiskap og sånt?»
«Nei, selvfølgelig ikke kombiskap,» sier Elizabeth.
«Hva er det da?»
«Lagring,» sier Elizabeth. «Et lagringssystem, men litt uvanlig. Utradisjonelt.»
«Ah, du vet det ikke,» sier Donna. «Du er klar over at det er greit å innrømme at du ikke vet noen ganger?»
«Donna,» sier Elizabeth, «jeg vet det – jeg vet det bare ikke ennå.»
«Å, den var god,» sier Joyce.

Jobb er billetten til samtalene menneskene reiser i. Selv om ikke alle reiser på samme klasse.

Det er ingen som spør hva beboerne våre skal bli når de blir store. De er store. De skal ikke bli noe. Vi som er personale, har ansvaret for å holde i det viktigste: At de er noe,

Og hva om livet bare er en samling erfaringer som i bunn og grunn ikke henger sammen? Hvorfor må det ene følge det andre på en meningsfull måte?