Jeg skal være i hjemmet til noen, men ikke på besøk. Jobben min er hjemmet hennes, men Barbro er ikke på jobb. Det er rart. Kanskje jeg mer så for meg at jeg skulle være hjemmehjelp. Kjapt inn, kjapt ut, takk for meg, ses i morgen. At oppgaver utført var noe jeg kunne krysse av på en liste, ikke slepebåter som dro hverdagen til Barbro mot landet der de mange bor.

Noe av det han likte aller best, var at alle jentene var trist-pene. Han hadde alltid likt trist-pene jenter.

• har noen noen gang vunnet en krig? Enn si en krig de selv har startet og fått drive på med en stund? Tapere er det ihvertfall ikke vanskelig å få øye på, men hvor er eksemplets makt?

It was dreadful, Marcia felt, the way so many people wanted to know one’s business and, when she did not respond, to tell one about their own.

«Hva driver han med, denne fyren?» spør Donna.
«Kald lagring,» sier Elizabeth.
«Kombiskap og sånt?»
«Nei, selvfølgelig ikke kombiskap,» sier Elizabeth.
«Hva er det da?»
«Lagring,» sier Elizabeth. «Et lagringssystem, men litt uvanlig. Utradisjonelt.»
«Ah, du vet det ikke,» sier Donna. «Du er klar over at det er greit å innrømme at du ikke vet noen ganger?»
«Donna,» sier Elizabeth, «jeg vet det – jeg vet det bare ikke ennå.»
«Å, den var god,» sier Joyce.

Jobb er billetten til samtalene menneskene reiser i. Selv om ikke alle reiser på samme klasse.

Det er ingen som spør hva beboerne våre skal bli når de blir store. De er store. De skal ikke bli noe. Vi som er personale, har ansvaret for å holde i det viktigste: At de er noe,

Og hva om livet bare er en samling erfaringer som i bunn og grunn ikke henger sammen? Hvorfor må det ene følge det andre på en meningsfull måte?

Det forstår Joanna. Hun har venner hun ikke ser på et år, men når de først treffes, fortsetter de bare samtalen der de slapp tråden sist de traff hverandre. Hun hadde snakket med moren sin om dette en dag, på den måten hun går ut fra at noen gjør, snakket som om hun er det eneste mennesket på jorden som noen gang har opplevd et helt vanlig fenomen, og Joyce hadde sagt: «Når gamle venner dør, blir man rasende, for man har aldri helt avsluttet det man holdt på å si til dem.»

eg er frisk, og det er unødvendig å stenge meg inne. eg er stengd inne i meg sjølv, og fargane er forsvunne.

...gjensynsgleden i rynkene som sparket fra i øyekroken og skjøt ut mot tinningen som solstråler.

Og så vil jeg høre hva dere synes om planene mine for det spiselige blikkfanget på ballet. Jeg tenker meg enten en luftballong i blåst sukker glass, eller en julekrybbe. Men det siste er kanskje å ta i; et jesusbarn i marsipan, er det blasfemi, tror dere?

Først på timeplanen stod en søknad om prosjektstøtte fra Forskningsrådet, som måtte være nesten like detaljert som forskningen selv for å gå igjennom.

Hafni sier: Jeg vil ikke være meg.
Jeg vil gjøre om meg selv.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre om meg selv.

Gay people need the right to live their lives. They do not need to be praised for doing so.

Hun ville at tiden hun brukte med andre, skulle være fylt av alkohol og musikk og store samtaler. Hun lengtet ikke etter noen å servere bunnfallet sitt.

Han går for å klare å være alene.

Jeg tenker på sjøfuglene forsvinner, og at avisene skriver om folk som puler på tv, eller slanker seg ved å spise smør med skje

Hvis du ikke har tid til mosjon i dag, avsett tid til sykdom senere.
Edward Smith-Stanley (1799-1869)

Kjærlighet er en vilje, en beslutning og ikke bare en sterk følelse.