Hadde han klart å banke motstandsviljen ut av meg.

Sånn som det er nå,får jeg snart et nervøst sammenbrudd. Gå sånn og vente på å bli drept igjen. Vil du at jeg skal få et nervøst sammenbrudd?.

Hvis du hadde latt de jakkisene gjøre kål på meg så hadde jeg sluppet å gå rundt å være redd for at de skal drepe meg igjen nå. Ja,det er jo helt logisk.

Der hvor det er sånn at hvis du redder en annens liv. Er du ansvarlig for den personen for bestandig.

Truth matters less than we might wish. We follow majorities, right or wrong.

Jeg hadde noen leveregler, eller sannheter, om meg selv som fortalte at "uansett hvor hardt jeg prøvde - så ville jeg misslykkes".

When Louisa Milford smiled she disclosed a sinister jumble of grey teeth like a bouquet of tombstones.

Ikke minst i våre samliv har vi lett for å gå i den fellen at vi prøver å trøste uten å vise forståelse. Vi synder mot grunnprinsippet for all hjelpekunst, slik Søren Kirkegaard formulerer det:

Hvis det i sannhet skal lykkes at føre et menneske til et bestemt sted, må man først og fremmest passe på at finde ham der han er og begynne der. Dette er hemmeligheden i al hjelpekunst.

Anxiety, as any expensive psychiatrist will tell you, is caused by depression; but depression, as the same psychiatrist will inform you on a second visit and for an additional fee, is caused by anxiety.

I continue not to die, as best as I can. I continue not to die, but my heart is no longer in it.

Et grått halvlys lå tett over dalen. Men dalen var ikke grønn lenger, den var hvit. Alt som beveget seg, var blitt ubevegelig. Alle levende lyder var borte. Alt kantet var blitt rundt.
– Det er snø, hvisket Mummitrollet. – Mamma har hørt om den, og den kalles snø.

Dansearenaen var det komplette kaos, et ugjendrivelig bevis på at Descartes hadde rett i at kropp og sjel er to separate ting. Engelske, tyske og skandinaviske forleggere i ukontrollert legemsutfoldelse er et livsfarlig fenomen, med armer som vindmøller og benføring som nyfødte kalver. Bortsett fra noen hovne ribben og knuste tær gikk alt bra for oss, helt til en feit tysk kulturforlegger, som stod rett foran meg, fant det for godt å slippe en uhyggelig høylytt promp. Midt mellom to låter! Det var det reneste giftgassangrep, straks spredte det seg en grusom odør utover dansegulvet. Kvelden var definitivt over for mitt vedkommende. Kulturforleggere my ass!

Mesteparten av tiden når vi trasket gjennom Paris eller reiste med buss, snakket vi ikke med hverandre. Tausheten var et mye sterkere bånd mellom oss enn noe ord kunne være. Vi var som de som går ved siden av hverandre uten å snakke sammen, men alltid tar lange omveier.

Hjemme var der hjertet var, het det i en sang.
Hjertet mitt var ikke her.
Men jeg ville at det skulle.
– Kom igjen, hjerte, sa jeg. – Vær her med meg.

Litt som revevalper eller kattunger som fort lærer hva som er farlig og hva som er trygt i nærområdet sitt, hvor de kan gå og hva de må holde seg unna, lærte Einar og jeg oss manøvrere i barndomshjemmet. Vi var begge fulle av den uartikulerte, kanskje til og med uerkjente kunnskapen som oppstår i nære relasjoner, den som gjorde det mulig å lese fars og mors kropp og liksom parere deres ønsker allerede før de hadde blitt ønsker, sånn at vi i størst mulig grad kunne unngå vanskeligheter. Det var en kunnskap vi aldri ble eksaminert i på skolen, selv om den kanskje var den viktigste, og en alle elevene hadde.

Every line of his body was as taut as stretched whipcord, was alive and somehow rich with an immense eagerness. There was that fierce concentration in him, filling him, blazing in his eyes. In that moment there was nothing in the room for him but that mocking man only a few feet away.

Something [...] not of words or of actions but of the essential substance of the human spirit, had reached out and spoken to him and he had replied to it and had unlocked a part of himself to us.

I could not straighten out in my mind the way the grown folks had behaved, the way things that did not really matter so much had become so important to them.

[...] ettåringer som bruker mye tid på skjerm, er dårligere utviklet med hensyn til problemløsning, kommunikasjon og fysiske ferdigheter.

Teknologigigantene har brukt all tilgjengelig kunnskap om dopamins effekt på hjernen vår til å lage produkter som har ett hovedmål: hekte deg og få deg til å brike mest mulig tid på deres plattformer.