Hun hører musikken forandre seg brått: ledig og rask, kvikk, pludrende fram og tilbake. Pianistens hender beveger seg lekent og lett over tangentene, og hodet hennes liksom nikker i takt med den komplekse rytmen, raskere og raskere. Lysere nå, og skimrende, stiger tonene inn i mørket, jagende lette fottrinn. Tilhørerne i skjerpet og spent stillhet, samlet om lyden: å i taushet dele dette bevissthetsglimtet. Å høre og lytte sammen, å sammen følge den nesten for raske, klare bevegelsen i melodien, som løser seg opp og forsvinner i løse luften. Å i en time dele dette uten å snakke sammen. Å sitte der med andre mennesker i mørket.

Unnskyld, mumler hun høyt. Han venter, og så spør han: For hva da? Hånden hans i håret hennes, kjærtegnende. Jeg vet ikke, sier hun lavt. Det føles som om jeg har gjort alt feil, som om jeg har grepet alt feil an. Tungt som om i søvnen hviler hodet hennes mot ham. Det går bra, sier han. Sånn har jeg det også, hele tiden.

Hun nikker og ser ned i bakken. Det er vanskelig, sier hun. Jeg vet ikke. Ivan sier ikke noe, bare fortsetter å gå ved siden av henne i den kalde, skarpe luften. Fra enga ved siden av stien, bak den lave steinmuren, betrakter en liten og butt sau dem mens de går forbi, med sølvskimmer i den skitne pelsen etter regnet og fløyelssvart ansikt. Gyllengrønne åkrer strekker seg ut i det blekblå fjerne. Endeløs klar luft og lys overalt rundt dem, fylt med den vakreste risling av fuglesang.

Hvordan finne ut av disse følelsene i en sånn sammenheng? For ham er det ikke så vanskelig, men for henne virker det veldig vanskelig, og det får henne til og med til å gråte. Men gråtingen gjør ham rolig, ikke panisk. Kanskje fordi hun med en gang tårene begynte, kom til ham og la ansiktet mot skulderen hans. Og uansett hva hun gråter for eller tror hun gråter for, så virker det som om dette betyr noe: at hun vil kjenne armene hans rundt seg, som er det samme som han vil.

It occurred to Norvia that the qualities that made up a heroine were inside them—not things that other people had control over. Jo March’s noble desire to quench her temper and help her family; Anne Shirley’s fervent quest to find friends and point others to loveliness; Sara Crewe’s indomitable grace despite her poverty and loneliness—all these heroines were memorable because of their spirit and heart and inward beauty.

She inhaled deeply, deciding to focus on her beloved books instead of Helen’s brush-offs. She couldn’t wait to go home and spend time with Bab and Betty in Under the Lilacs—or maybe she would stop at Sunnybrook Farm to visit Rebecca Randall—or sneak into The Secret Garden with Mary Lennox while Vernon played his harp. (She tried to read whenever Vernon played the harp; it lent such a golden etherealness to her reading experience.)

Norvia gathered the books into her arms, one by one, reading the titles as she stacked. Little Women. Anne of Green Gables and Anne of Avonlea. What Katy Did. Emma. Rebecca of Sunnybrook Farm. The Secret Garden. The Little Girl Next Door. Under the Lilacs. Daddy-Long-Legs. Dandelion Cottage. Clover. Half a dozen Patty sequels. Pollyanna. An Old-Fashioned Girl. A Little Princess. The Story Girl.

Det er bare naturlig at man setter spørsmålstegn ved vedtatte sannheter.

'It’s not how long you know someone, it’s the impact they have on you during that time that makes the difference.'

Jeg vil fornye mine nederlag.

[...] når plikten gis mening ved noen større mål utenfor seg selv, og på den måten forankres i verdier, opprettholdes energi og motivasjon. Vi kan strekke oss langt når vi strekker oss for noe som gir mening og verdi - verdiforankring er viktig for mennesker.

Det er viktig å merke seg at friheten til å "realisere sine ferdigheter" kommer fra tryggheten på at det er greit å være avhengig. Dette dobbelte behovet følger oss inn i voksenlivet: Når vi blir støttet og anerkjent av andre, vokser selvstendigheten og motet til å bidra med det vi kan.

Den fillete barndommen min blafrer omkring meg, og ikke før har jeg dekket et hull, før det revner et annet sted.

Man bør aldri la tankene kretse for lenge om det samme: de skifter da stadig posisjon, som de små fargede glassbitene i et kaleidoskop … du ser og ser, og bildet er plutselig et helt annet enn for et øyeblikk siden.

«Man reiser omkring på planeten med testiklene som veiviser og hjernen i den syvende dimensjon»

Enda han likte den Amerikanske livsstil, hatet han Sjahnen for å ha Amerikanisert Iran.

Det som bølget av Iranske studenter oppfattet var at folket kunne være med å bestemme hvordan de skulle bli styrt. Det var denne økte politiske bevissthet som til slutt førte til Sjahens fall.

Det spisse hvite skjegget var en tro kopi av Ayalatolla Khomeinis.

Nesen var så diger at jeg nesten ikke kunne tro den var ekte.

En ikke særlig oppbyggelignhistorie, eller hva? … Gå videre, leser, gå videre!