Mye av det vi har nytte av å vite, har vi stolt på at andre har orden på, mens vi nå «outsourcer» det til datamaskiner og mobiler slik at vi kan frigjøre hjernen til andre ting. Som riktignok ofte er å laste opp kattevideoer eller spille dataspill, men også mer nyttige formål. Hadde vi kun hatt kunnskapen i vårt eget hode å stole på, hadde vi ikke kommet langt. I nesten alt vi gjør, benytter vi oss av teknologi vi ikke forstår, til et formål vi ikke skjønner alle konsekvenser av. Men andre har testet det ut for oss.

Handsome: well, maybe. Hard to imagine all the same who the girl could be. Teenage chess enthusiast, poster of Magnus Carlsen over her bed. Funny to think of Ivan playing the seducer. Flat monotonous voice on him. And the braces, diabolical.

Fortellingen om den nedarvede passiviteten som fører til gasskamrene, passer nemlig godt inn i en sionistisk fortelling som ser Israel og bevæpnede, stridende israelere som en ny tids jøder, jøder som forsvarer seg med gevær i hånd, som tar skjebnen i egne hender - i motsetning til diasporaens antatt passive og håpløst forsvarsløse jøder. Denne koplingen til sionismen og Israel gjøres åpent av Raul Hilberg, en av de mest innflytelsesrike Holocaust-forskerne. Hilbergs imponer- ende Holocaust-studie (første versjon utkom allerede i 1961) bygger bro over to tusen års jødisk historie, fra én jødisk stat til en annen, fra det bibelske Israel til dagens Israel. Den gang og nå kunne jøder forsvare seg, i mellomtiden kunne de det ikke.

"Den sanne reisende er den som en gang har maktet å gå en runde rundt seg selv. Det er Konfutse."

"Den eneste virkelige reisen består ikke i å oppsøke nye landskap, men å ha andre øyne."
[...] "Det er Proust."

Mens det «aktive» nettverket kan skrus av eller på, når vi plutselig trenger å være fokusert (fordi vi for eksempel ser et dyr ute i veien og må bremse eller svinge unna), så krever «hvilenettverket» mer tid for å komme i gang. Og det blir mye lettere forstyrret, ikke bare av faktiske forstyrrelser, med også av forventede hendelser. Oversatt til dagens forhold - der vi nesten hele tiden er «online», og konstant mottar informasjon - betyr dette at hvilenettverket får stadig færre muligheter til å bli skrudd på. Hva dette betyr for oss, hvordan vi fordøyer den informasjonen vi får og hvordan vi klarer å integrere denne, slik at vi kan bli klokere og ikke bare mer forvirret av nye inntrykk, er noe vi enda ikke vet så mye om. Men det er rimelig å anta at det kan ha noe uheldige følger.

Nøyaktig hva som foregår i hjernen når vi sover, vet vi ikke, men noe er det. Og det gjelder også lange perioder når vi er våkne, men ikke fokusert på noe spesielt. Da driver hjernen med ryddearbeid og rekonstruksjon. Det er da inntrykk og korttidsminne blir sortert, integrert og lagret der hjernen finner det mest hensiktsmessig. Men det som også gjerne skjer da, er at inntrykk, biter med informasjon, finner sammen med informasjon som er lagret fra før, og dermed «gir mening». Det er ikke tilfeldig at mange forskere, kunstnere og også helt «normale» mennesker, får sine beste ideer når de våkner om morgenen, eller når de dagdrømmer. Det er gjerne da hjernens «hvilenettverk» melder fra at det har gjort en oppdagelse.

I de sakene jeg har hatt mulighet for å kontrollere de siste årene, har avisrapportene aldri vært noe annet enn fiksjonslitteratur med utgangspunkt i virkelige hendelser.

I kinnet hadde han en skrå Red Man-tobakk så diger at den ville kvalt en hyene.

"Vel ... Det er alltid enklere å skylde på en rival enn selv å være grunnen til at forholdet gikk i stykker. Det er mye enklere enn å ta inn over seg at man har sviktet."

En annen fordel ved min nye husherre var at han verken ga seg ut for å være gudfryktig eller bekjente seg til noen religion, og det var, slik jeg ser det, en stor fordel. […] For av alle slaveeiere jeg har møtt er de religiøse de verste.

Hun var en oppvakt kvinne, og hennes frykt for at utdannelse og slaveri var uforenelige skulle snart vise seg å være berettiget.

Skilsmissebarnet Marit Wilhelmsen måtte klare seg selv i oppveksten. Det gjorde henne viljesterk. Hun hadde en utagerende personlighet, og fulgte det feministiske rådet om å oppføre seg med den samme grenseløse selvtilliten som en middelmådig hvit mann.

De lot til å tro at deres husherres storhet kunne overføres til dem selv. Det ble regnet som ille nok å være en slave, men å være en stakkarslig manns slave ble oppfattet som en ordentlig skam!

Noen ganger når jeg skriver webhosting-anmeldelser for https://www.webhotellnorge.com/, kan det være litt vanskelig å komme i gang, og jeg trenger inspirasjon. I slike øyeblikk er inspirasjonsbøker som "Don't Make Me Think!" det beste valget. De hjelper virkelig med å få fart på kreativiteten!

Det var selvfølgelig Brage sin skyld at det skjedde. Han elsker å gjøre meg sint, noe jeg skal innrømme at ikke er sånn innmari vanskelig. Hodet mitt fungerer nemlig litt annerledes enn andres. Det er ikke bare det at det dirrer og maser i kroppen, og at fokuset mitt fyker hit og dit. Nei, det er noe annet også. Noen ganger henger hodet mitt seg opp i ting som jeg ikke har helt kontroll på, små tics som ingen ser, og tics som alle kan legge merke til. Jeg må gjøre ting om og om igjen, helt til følelsen blir helt riktig. Noen ganger er det å klemme hendene hardt sammen, andre ganger er det å blunke mange ganger etter hverandre eller knipe tærne sammen, det kan altså være mange forskjellige ting.

Fjerde klasse var et helvete. Vi byttet lærer, fikk masse lekser, og skolen ble så kjedelig at jeg ikke lenger kunne sitte i klasserommet. Ærlig talt, hvordan får de andre det til? Time etter time, helt stille. Det får kroppen min til å dirre. Jeg kan bare glemme det. Derfor kom jeg og Mats, som er assistenten min, frem til en avtale. Jeg fikk spille Minecraft på et grupperom når dirringen i kroppen ble for ille. La meg si det sånn: Det har blitt mange timer med Minecraft!

Så forteller hun inngående om strandens hemmelighetsfulle forandringer, som at rullesteinene velter opp en stormfull natt og fyller halve kløften, og neste natt er alt tilbake i havet igjen, en vri på vinden danner en ny sandstrand og skyller den bort igjen neste dag.

Vi må aldri glømme kven som bygde denne byen, sa han. Nei vel? spurte Gruen. Kven var det, Joe? Folk vi aldri har hørt om, svarte han, dei anonyme som jobba seg i hel med å forvandle livet sitt til ein drøm.

Dette var kva Joe hadde til rådigheit. Dette var hans arbeidslag, hans pønkebrigade. Fire mann, alle. Kvar kveld var dei ein skiten symfoni av skrik og glede. Dei var skimmerbrunt grums. Dei var ustemt kjærleik.