Like etter fulgte en restaurant på Færøyene, satt opp av planker, som spesialiserte seg på bærekraftig mat, med bare et eneste bord for seks personer, bare én akseptert reservasjon pr. kveld og med bare én rett på menyen som besto av sammenrasket mose og av vindråtnet illeluktende torsk.

I dette magasinet hadde det alltid vært snakk om det eksklusive. Det siste ditt, det eneste datt. I de første årene hadde magasinet Küki ennå betraktet den modernistiske, skandinaviske reduksjonen som nødvendig, i de kommende årene fulgte så bærekraft og strengt gjenbruk og asketisk avkall, og i dag gikk fotodelene og artiklene omsider inn for en mild, lett forskrudd, antikapitalistisk metafysikk.

Charlie had always talked to Noah seriously about his feelings whereas some grown-ups talked to children as if they were addressing the other grown-ups in the room, or other grown-ups who weren’t even in the room, and behaved as if children were always being typical - naughty, or silly, or adorable, or whatever. That way, they didn’t need to take them in as a particular child, who might be a special mixture of things that hadn’t ever happened before in the entire history of the world.

Det slo Arild Asnes at det språket som SUF (m - l) brukte og som var hovedårsaken til at så mange stilte seg hoderystende til deres virksomhet, var et språk som hadde rot i realiteter -- og at det var en tragedie som hadde oppstått når arbeidsfolk ristet på hodet over disse studentene som løp omkring utenfor fabrikkportene og snakket i tunger.

Alle fugler er vakre, men få har et ansikt som ærfuglens. Hun har et langt, alvorlig, resignert ansikt. Hun beveger seg ikke fra reiret sitt når man går forbi, hun blir liggende, tilsynelatende behersket og uutgrunnelig.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter, jeg er ikke lei meg. Eller kanskje jeg er det, det er trist å gi slipp på mannen som jeg trodde jeg ville ha fordi det lå en kraft i det å ville ha ham. Sånn er det jo alltid, lengtetiden er den beste tiden. Nå er han bare nok en fyr som ikke er god nok. For å være ærlig har jeg ikke møtt en eneste mann som er god nok for meg. Jeg har garantert for høye tanker om meg selv, samtidig er jeg ikke villig til å tenke mindre. Det er nok derfor jeg aldri hadde fantasivenner som barn. Jeg har alltid vært god nok på egen hånd.

De neste sekundene sitter jeg i støyen av stemmer, musikk og klinkende glass og føler at jeg er tilbake på ungdomsskolen. Alltid invitert, aldri inkludert. Jeg dro på alle klassefester, fikk klemmer av jentene, øl av guttene. De som snakket med meg, holdt alltid utkikk etter en bedre venn og forlot samtalen så snart en dukket opp. Jeg gikk fra gruppe til gruppe, forsøkte å komme inn i samtalene, men det fantes aldri plass til meg.

Jeg unner meg et minutt på kanten av plysjstolen med hendene mot flammene. Og mens jeg sitter slik, tenker jeg at det å være voksen er en evig søken etter varme. Fra en annen kropp, fra solen, fra et glass vin, fra en peis, men vi tar til takke med hver bidige gnist som kommer vår vei. Hvilket annet valg har vi.

Det er ikke det at jeg har akseptert hvordan kroppen min ser ut, heller det at jeg har flyttet ut av den. Nå er den mer som et gelender jeg lener meg på i hverdagen, en praktisk konstruksjon som ivaretar mitt rike, indre liv.

Deretter ler vi. Det er ikke en latter som runger fra magen. Det sitter i munnen, grunn og flyktig. Forlenger ikke livet, men løfter nuet.

Jeg har aldri hatt behov for søsken, selv ikke en skeiv en. Men jeg tenker at moren min hadde hatt godt av det. Hun påstår hun ikke har noe i mot homofile, men skjønner ikke hvorfor de skal gjøre så mye ut av seg. Det var hennes problem med meg også. Når vi var på butikken sammen, gikk hun alltid tre meter foran meg. Det var fordi jeg vrikket så på fua. Hun skjønte ikke hvorfor jeg ikke kunne gå som et vanlig menneske. "Hvem vil være et vanlig menneske? svarte jeg. Og da nesten skrek hun: Alle, Kari. Alle vil være et vanlig menneske.

Siren oppfordret meg til å drikke litt hver dag. Måtehold var det verste hun visste. Det handlet ikke om å bli full, selv om hun likte det også. Det handlet om det lille øyeblikket da rusen fikk hverdagsangsten til å slippe taket og etterlot livet lett og luftig.

Inne i meg treller nemlig Verdens flinkeste pike. Hun som betaler regninger, bestiller legetimer, laster ned nødvendige apper og sørger for at jeg aldri har tatovert korsryggen, sniffet kokain eller datet en bartender.

...Verdens flinkeste pike er også verdens dølleste pike. Hadde jeg gitt henne full kontroll, ville jeg aldri hatt det noe gøy. Hun er best når hun opererer i det stille.

Deretter løftet hun vindunken og fylte glasset mitt. "Vi må få opp toleransen din."

Menn tolererer kvinner med makt helt til en av dem forteller dem hva de skal gjøre.

Man kan oppsummere livshistorien sin i Google Maps, pinne alle stedene man noen gang har vært, trekke linjer mellom dem og se mønstrene som danner seg. Et unikt kunstverk, forskjellig for hver enkelt.

Det er først når normalen er borte at man skjønner hvor vidunderlig den er. Hverdager som glir over i hverandre, og blir glemt. Hår som sitter fast i hodebunnen. Gode venner som ikke gjør seg flid med å ordlegge seg riktig i meldinger. Bursdager som forbigås i stillhet fordi det skal komme så mange flere.

Så snart solvognen var rullet ned under horisonten, kom skumringen. Høsten var ute efter mørket med sine lange, kjølige fingrer, nettene begynte å bli kolde.

Hva er særpreget for Norges frieste menn? Svar: At de er totalt uten makt. De er maktesløse.

Arild Arnes bar på et åk. Han bar på friheten. Det var fryktelig.