Viggo’s quiet for a minute, turning his coffee mug gently back and forth on the counter. “I see love as . . . elemental, something so deeply woven into everything that makes life feel alive. And I’m not even talking exclusively about romantic love. Love takes so many forms. Love for ourselves. Our surroundings. Strangers. Friends. Family. Partners. To me, to reduce it to only an animalistic impulse does it a profound disservice. I think—” He clears his throat, scrubs at the back of his neck. “I think love is . . . wrapping your arms around every emotion, even the hard ones, even when being numb seems so much safer. Love is hoping, even after disappointment has taught you not to. Love is that bone-deep hum of peace through your body when you’re hugged hard, when you’re listened to well, when you’re not left alone in your sadness. Love is stubborn and persistent, an indomitable weed that springs up in those slivers of soft soil in our concrete-jungle existence. [...]”

Viggo’s mouth kicks up at the corner; another smile. Our gazes hold. Viggo’s dips down to my mouth, then darts away, fastened on the horizon again. “I’m not normally quiet, no. But I am in the morning.”
“Why?” I find myself asking before I can stop myself.
Viggo shrugs, gaze pinned on the growing dawn. “Just seems unnecessary to talk while I’m watching the world wake up. Feels like something that deserves a little reverence.” He sips his coffee. “Even I can shut my mouth for that.”

Vær så snill. Bli med meg. Du har ikke tapt noe om det ikke fungerer. Og fungerer det,vil vi kanskje være så heldige å finne det alle håper på å finne.

Ingen kan love noe om fremtiden. Men jeg lover at jeg aldri skal lyve for deg,og jeg vil aldri såre deg med vilje.

Du har ikke levd mitt liv,så ikke kritiser valgene mine.

Kanskje levde jeg ikke opp til forventningene dine,men på den annen side har jeg aldri påstått å være noen annen enn den jeg er.

Jeg trenger ikke engang å bryte meg inn i systemet for å få opplysningene. Bakgrunnsopplysningene gravde jeg frem selv.

Den forakt min far næret for min type intelligens ble tilstrekkelig korrigert av kjærlighet til at han stort sett forholdt seg til alt jeg gjorde med blind overbærenhet.

Når han tok kontakt skulle hun stryke han med hårene og glatte over problemene.

Kjære leser, kjære venn, venninne, medmenneske, søster, jeg skylder deg å komme med en innrømmelse, for jeg har ikke noe ønske om å villede deg: Vær skeptisk til ordene mine, de vil alltid være maskerte. Ikke se på denne teksten i sin helhet som en bekjennelse. Det finnes ingen dagbok. Ingen ærlighet er mulig, og heller ingen løgn. Mitt eget rom er ikke i disse linjene, det eksisterer bare inni meg.

Når det er ubalanse i maktforholdet, har du ikke noe valg. En tid må du gjemme deg, vente i skyggen, flykte hvis du kan. En dag kommer muligheten til å rømme. Du rømmer, du går i dekning. Men det er en underlig følelse å være i dekning når du vet at mørket ikke slutter å eksistere når du forlater det. Det er litt som det Reinaldo Arenas sier om å leve i eksil: Du har løpt ut av et brennende hus, du har reddet deg, du befinner deg i et nytt land, i god behold. Men i mellomtiden har huset fortsatt å brenne.

Lite er så forstyrrende for eget liv som å bli minnet om at de nærmeste ikke har det helt bra.

Jeg har allerede fått et glimt av hva jeg kan vente meg ved Lugu-sjøen. Turistmyndighetene, like ivrige på å få folk til disse etniske områdene som de tidligere var på å holde dem unna, har gjort mye ut av det matrilineære samfunnet til mosuene. Et reklameskilt på veien hit viste et bilde av innbydende jenter i lokale drakter over slagordet "Lugu Lake Women´s Kingdom. God Living There". De mente "Good Living", men for mennene som stimler til innsjøen på jakt etter frigjorte damer, går det ut på det samme. Det ironiske er at det ikke finnes nok mosuo-kvinner som er villige til å leve opp til dette ryktet, og de har måttet importere prostituerte han-kinesere utkledd som mosuoer for å dekke etterspørselen.
[...] jeg leser Namus bok om sin barndom, Leaving Mother Lake, og vi snakker om hvilken verden den skildrer: et samfunn som ikke har ord for mann, kone, ekteskap eller jomfruelighet, et samfunn der kvinnene tar alle avgjørelsene om hvem de er sammen med, og hvem de blir hos. En mann kan være en azhu, en nær mannlig venn, men det er så nært de kommer noen form for ekteskapelige forpliktelser. De praktiserer zouhun, "gående ekteskap", der en mann og en kvinne kan tilbringe natten sammen, men han går tilbake til sitt eget hjem om morgenen. Parene deler hverken forpliktelser eller eiendeler. Kvinner arver all eiendom og oppdrar barna.

I 1986 ble Lijang åpnet opp for utlendinger for første gang siden revolusjonen, og etter hvert som årene gikk, ble naxienes tradisjonelle musikk et stort trekkplaster. Nå spiller de overlevende fra det gamle orkesteret [Naxi Music Orchestra] hver kveld, med friskt tilskudd av yngre sangere og musikere, og folk i toppsjiktet kommer for å høre på dem. [...]
Han [dirigenten Xuan Ke] klukkler da han forteller meg at han hadde 22 amerikanske kongressmedlemmer på showet forleden kveld. Etter at orkesteret hadde spilt et spesielt rolig stykke, spurte han publikum om de syntes det var fredelig.
Det hersket generell enighet og anerkjennende applaus, og da sa han: "Så hvorfor ikke spille den på grensen mellom Israel og Palestina?"
"Svært kraftig applaus", sier han, "men ikke fra kongressmedlemmene."

Akk, alle disse nedsettende gloser som vi henger på andre for å forsvare oss mot følgene av vår egen gemenhet.

Jeg sier ofte til ektefeller: Dere kan i hvert fall være ganske alminnelig høflige mot hverandre, hilse på hverandre, med en hilsen, som i hvert fall ville svare ti det dere ville møte et hvilket som helst menneske med i dagens løp.

Å være underveis er nesten alltid mer tilfredsstillende enn å komme frem til målet. Vi foretrekker jakten på haren fremfor byttet.

Minner er best når de deles.

Å bryte en dårlig vane er som å rive opp en kraftig eik med roten. Jobben med å etablere en god vane er som å pleie en skjør plante en dag om gangen.

Endringer som synes små og uviktige til å begynne med, kan lede til overraskende resultater hvis du er villig til å holde fast ved dem over tid.