Det var ingen tvil: Kina har lammet de intellektuelle i Norge, de som er kritisk innstilt til NATO-Norge. […] Godt gjort! Gratulerer!

Men sola skinte, og noen av menneskene i verden hadde fått leve, og det var tvilsomt hvorvidt menneskehetens vanvidd noen gang ville lykkes helt i å rasere kloden – eller engang den minste og mest alminnelige blomstens grunnleggende harmoni: for ville ikke den og andre som den, komme opp igjen til våren? komme opp, om nødvendig, blant, mellom eller ut av – forbasket besværlig! – de smadrete likene der de lå i absolutt sinnsro, ufeilbarlige og uskrømtet i denne stillheten.

[...] raised herself on one round elbow and looked out on a tiny river like a gleaming blue snake winding itself around a purple hill. Right below the house was a field white as snow with daisies, and the shadow of the huge maple tree that bent over the little house fell lacily across it. Far beyond it were the white crests of Four Winds Harbour and a long range of sun-washed dunes and red cliffs.

And, as Mrs. Blythe had once said in his hearing, there was never any aftermath of satiety or indigestion. “You may tire of reality, but you never tire of dreams,” Mrs. Blyhte had said.

Det kan ikke overdrives hvor stor forskjell det er på å være i et landskap uten noe bestemt formål og å være i et landskap for å se etter noe bestemt. Det skjer noe med meg da. Det endrer ikke landskapet, men det endrer den som ser.

Religioner fortjener, i likhet med alle andre syn, kritikk, satire og ja, vår uredde respektløshet.

«Men Kamilla hadde bestemt seg. Hun hadde bestemt seg før hun slapp ut.
«Du får ikke guttene.»
Han flirte igjen, denne gangen det oppgitte fliret: øyebryn opp, rynker i panna, halvåpen munn. «Snille deg», begynte han.
«Ikke snille meg, Jakob. Ikke si snille meg til meg.»
«Du får det aldri til. Aldri. Kanskje deling, noen helger. Men de blir hos meg og Jeanette. Du har nettopp sittet inne, for faen. For vold. Grov vold!»
«Jeg hører deg godt, Jakob. Du snakker alltid høyt. Du snakker så høyt og tydelig at ordene går langt inn i hodet på meg. Men vet du hva?» Hun telte inne i seg, ett, to, tre, fire, fem, seks sekunder.»

Utdrag fra
Hodestup og andre noveller
Jørn A. Jensen
Materialet kan være opphavsrettsbeskyttet.

Og for hver dag forlangte han høiere og mere overs bevisende ja'er fra alle omgivelser. Hvorledes kunde han fortsette sitt overmenneskelige arbeide hvis ingen ops muntret ham? spurte han.

Nei, den virkelige trusselen nå og i framtiden er manipulering, innprentingen av foreskrevne holdninger og handlemønstre i uvitende borgere, myndighetenes usynlige skifte fra overvåking til kontroll, det siste kapitlet i en lang historie om demokrati, fri vilje deformert til frivillig føyelighet.

Han har begynt å skjønne litt av hvordan det må føles å være gal. Paranoide er sikre på at de blir konstant overvåket, overbevist om at de blir holdt øye med hele tiden, og det latterlige nå er at de blir det. Alle blir det!

...for nå er det han som har fordelen, en fordel han ikke hadde for bare noen minutter siden: Han vet noe, noe som fienden ennå ikke vet, og deri, folkens, ligger den virkelige makten.

Hun husker at han en gang fortalte henne teorien sin om hvorfor mennesker aldri hadde møtt utenomjordiske. "Rundt i hele universet", sa han, "dukker det opp sivilisasjoner som vår, som vokser opp og blir smarte, og omtrent på samme tid som de virkelig begynner å nærme seg en frigjøring fra sin primitive opprinnelse, begynner de å finne opp noe som fører til deres egen undergang. Bomber. Kjemikalier. Virus. Klimagasser. Det utløser en planetarisk krise. Uansett, når ett menneske kan få nok makt over disse destruktive kreftene som kan fucke opp hele planeten, vi den personen til slutt bruke dem. Det er det entropiske prinsippet, bare akselerert. Bang. Så går alt tilbake til steinalderen, og vi er tilbake på start, på utkikk etter en som vet hvordan man lager et hjul."

If your own side does not believe your propaganda what hope is there that the enemy might?

When you walk along the street, you're in a movie; when you have a row, you're in a movie; when you make love, you're in a movie. When you skim stones over the water, buy a newspaper, park your car, line up in a McDonald's, stand on a rooftop looking down, meet a friend, joke in the pub, wake suddenly in the night or fall asleep dead drunk, you're in a movie. But when you are alone, dead alone, without props or co-stars, then you're on the cutting-room floor. Or, worse, you're in a novel; you're on stage, stuck inside a monologue; you're trapped in a poem. You are CUT.

"Political nationalism has become for the European of our age," quotes Zuckermann, coming through with a wobbling tray, "the most important thing in the world, more important than humanity, decency, kindness, piety; more important than life itself."

...the truth about things was like a bowl of fish-hooks: you try to examine one little truth and the whole lot comes out in a black and vicious bunch.

Det mest karakteristiske var at de fleste var unge, vakre og intelligente, og at deres feministiske forutsetning særlig lå på det seksuelle feltet. Jeg reiste også spørsmålet om stoffet var noen utfordring for kvinnehistorikerne? Men fra det hold hørte jeg ingenting. Vakre damer som spilte på sitt kjønn passet ikke med de etablerte kvinnehistorikernes feministiske interessefelt.

Vi fikk 25.000 kroner hver, diplom og en stygg statuett i tre laget av kunstneren Angelina Engelsen fra Toten.

En depresjon er det minst
interessante
du kan tenke deg
hele kroppen stokker seg
alt knyttes sammen
i et punkt nederst i magen
til en kvalme
lydene flyter sammen
og det var noe
jeg tenkte på
men det spiller ingen rolle lenger
betyr ingenting

– Ja, det eneste problemet er at naboen under banker i taket hver gang han skal øve på tubaen, sier Ebba […].