Svogeren er så pregløs at de automatiske dørene knapt åpner seg for ham på ICA.

Ved morgengry så en sart stripe med skyer høyt der oppe ut som et tynt lag med glasur spredt langs siden på en blå keramikkbolle.

Det regnet lett i to dager til, og så ble det plutselig opplett idet mørket falt på, og et øyeblikk lå en stripe med funklende etterglød langs horisonten fra en solnedgang som ikke var blitt sett. Den natta kom stjernene ut, hele spekteret: Orions belte, Karlsvogna, Lille bjørn, Melkeveien flekker; de var der, alle sammen, så betryggende mot den stille himmelens dype osean.

Han spelar Dire Straits på bilstereon så att man grips av vemod och måste titta ner i golvet för tittar man ut blir det som en musikvideo som känns för mycket.

Om man tittar noga ser man att Ensamma mammans dotter är den snyggaste. Hon har mjukisbyxor och hemgjord frisyr utan sprej men det finns något under det obeständiga. Linjerna är utroliga. Hon är bara dårligt färglagd.

It is when one is as tired as that that one's emotional state ceases to be normal. A tiny obstacle becomes an Everest in the path; a careless comment becomes a grievance to be nursed; a small disappointment is all of a sudden a suicidal affair.

... his wistful eye - the eye of a born book-lover - scanned the volumes lying on the stone table.

Aase Astri sel sjølvsagt desse koppane i butikken. På den mest populære står det «lkkje ta det så hytt». Her kan ein merke seg at «hytt er nytta direkte feil. «Hytt» tyder eigentleg «tilfeldig», som i «hytt og vêr», mens her, lokalt, tyder det «alvorleg».
Slik fungerer språk, og så kan ein jo meine litt ulikt om det.
Eg står, akkurat her, midt imellom dei stridande.
For språk må jo leve og bevege seg.

Ver observante når de nyttar dei sterkaste verkemidla i språket. Det sa eg alltid til elevane mine. Nyttar de dei for mykje, då mister dei krafta si. Men, la eg til, ver heller ikkje så tørre at de aldri nyttar dei.
Språk, det sa eg ofte, skal leve!
Som livet!
Og då smelte eg til med både eitt og to utropsteikn (biletleg tala; eg stod ikkje der og skreiv dette på tavla. Men kanskje eg skulle ha gjort det? I dag er tavla borte frå skulen. Tragisk).

De muskuløse armene og beina er så fulle av vikingsymboler at han kunne vikariert som runestein.

Filosofen, juristen, skribenten, pessimisten, humoristen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) blir alltid presentert som nettopp dette, en mann med mange og motstridende merkelapper. Han tok for seg av dette livet som han betraktet som en straff å være født inn i, men manglet allikevel evnen til å la livet skygge for døden, det ble alltid omvendt. Allikevel var han både humorist og pessimist, som unektelig framstår som ganske uforlikelige egenskaper, men slik er det ikke. Humoren kan være et middel til å holde ut livspresset, men den kan også gå hånd i hånd med erkjennelsen av livets tunge sider; svart humor eller galgenhumor rommer noe fandenivoldsk som tar brodden av lidelsen.

«Det er rart det der med tiden», sier jeg etter en stund.
Hun møter blikket mitt uten å si noe.
«Noen ganger går det så langsomt, og så plutselig…» Jeg trekker hånda så fort jeg kan i lufta for å vise hvordan tjue år av livet mitt bare skjedde.
«Det er ikke noe du går og tenker på som liten», sier presten. «Da bare er du, ikke sant?»

Jeg svarer ikke, for jeg vil ingenting av dette. Skjønner ikke hvorfor han skal insistere på å besøke deg. Det er ikke deg, bare et skall av deg. En tulling forkledd i dine konturer.

Helt siden Den Siste Fronten kom ut, har jeg vært offer for... ... folk som tror at de, bare fordi de er "underttykt" og "marginalisert", kan si og gjøre hva de vil. At verden burde sette dem på en pidestall og overøse dem med muligheter. At omvendt rasisme er helt greit. De kan mobbe, trakassere og ydmyke sånne som meg, bare fordi jeg er hvit, bare fordi det teller som å sparke oppover, for i vår tid er kvinner som meg den siste akseptable målskiven. Rasisme er ikke bra, men du kan fremdeles sende drapstrusler til Karen.

Forlatt? Hvem er det som har forlatt hvem, vil jeg spørre. Det er ikke akkurat du som sitter med et helt liv av minner i en kropp som sakte, men sikkert svinner hen.

Ørene mine leter etter klikkende klær og lyden av et gjesp. Leter etter lyden av strikkepinnene dine som slår forsiktig mot hverandre. Men jeg hører bare kjøleskapet summe og klokka tikke.

The mechanism it certainly was that held my attention first. It was one of those complicated fabrics that have since been called handling-machines, and the study of which has already given such an enormous impetus to terrestrial invention. As it dawned upon me first, it presented a sort of metallic spider with five jointed, agile legs, and with an extraordinary number of jointed levers, bars, and reaching and clutching tentacles about its body.

The fifth cylinder must have fallen right into the midst of the house we had first visited. The building had vanished, completely smashed, pulverised, and dispersed by the blow. The cylinder lay now far beneath the original foundations—deep in a hole, already vastly larger than the pit I had looked into earlier. The earth all round it had splashed under that tremendous impact—“splashed” is the only word—and lay in heaped piles that hid the masses of the adjacent houses. It had behaved exactly like mud under the violent blow of a hammer.

Det är som att han smugglas in del för del, som en byggsats till en pappa. Han är en jacka i hallen, ett par jeans i tvättkorgen, en röst i köket om natten. Han är någonting hon sakta monterer ihop i skydd av mörkret och ska visa oss så fort hon fått honom att fungera. Jag vet fortfarande inte hur pappor börjar och slutar men om det här är en pappa har han nog börjat nu.

Men allikevel, Zapffes dystre grunntone først: Vi er født til død, og fra det øyeblikket vi våkner fra barndommens uskyld til lyden av dødens fossedur over dalen, dreier livet seg om å finne tidsfordriv mens vi driver hjelpeløst mot fossen. Når alt selvbedrag om mål og mening er skrelt vekk, når troens trøsterike fiksjoner om frelse og evighet er tapt, da rives forhenget til side til den kosmiske verdensangst. Det finnes ikke noe sted å hente håp og trøst. For å holde ut denne nihilismens jammerdal gjelder det å trø vannet, skape illusjoner om et meningsfylt arbeid. Og er ikke det mulig, så ta til takke med bullshitjobben for å ha råd til brød og sirkus. Eller bare å holde ut, slå tiden i hjel - og viktigst av alt; makte å holde tilstrekkelig avstand til erkjennelsen av at livet, ja liv generelt, koker ned til en meningsløs gjentakelse der livets lidelse bare er et intermesso mellom fødsel og død."