Jeg unner meg et minutt på kanten av plysjstolen med hendene mot flammene. Og mens jeg sitter slik, tenker jeg at det å være voksen er en evig søken etter varme. Fra en annen kropp, fra solen, fra et glass vin, fra en peis, men vi tar til takke med hver bidige gnist som kommer vår vei. Hvilket annet valg har vi.

Det er ikke det at jeg har akseptert hvordan kroppen min ser ut, heller det at jeg har flyttet ut av den. Nå er den mer som et gelender jeg lener meg på i hverdagen, en praktisk konstruksjon som ivaretar mitt rike, indre liv.

Deretter ler vi. Det er ikke en latter som runger fra magen. Det sitter i munnen, grunn og flyktig. Forlenger ikke livet, men løfter nuet.

Jeg har aldri hatt behov for søsken, selv ikke en skeiv en. Men jeg tenker at moren min hadde hatt godt av det. Hun påstår hun ikke har noe i mot homofile, men skjønner ikke hvorfor de skal gjøre så mye ut av seg. Det var hennes problem med meg også. Når vi var på butikken sammen, gikk hun alltid tre meter foran meg. Det var fordi jeg vrikket så på fua. Hun skjønte ikke hvorfor jeg ikke kunne gå som et vanlig menneske. "Hvem vil være et vanlig menneske? svarte jeg. Og da nesten skrek hun: Alle, Kari. Alle vil være et vanlig menneske.

Siren oppfordret meg til å drikke litt hver dag. Måtehold var det verste hun visste. Det handlet ikke om å bli full, selv om hun likte det også. Det handlet om det lille øyeblikket da rusen fikk hverdagsangsten til å slippe taket og etterlot livet lett og luftig.

Inne i meg treller nemlig Verdens flinkeste pike. Hun som betaler regninger, bestiller legetimer, laster ned nødvendige apper og sørger for at jeg aldri har tatovert korsryggen, sniffet kokain eller datet en bartender.

...Verdens flinkeste pike er også verdens dølleste pike. Hadde jeg gitt henne full kontroll, ville jeg aldri hatt det noe gøy. Hun er best når hun opererer i det stille.

Deretter løftet hun vindunken og fylte glasset mitt. "Vi må få opp toleransen din."

Menn tolererer kvinner med makt helt til en av dem forteller dem hva de skal gjøre.

Man kan oppsummere livshistorien sin i Google Maps, pinne alle stedene man noen gang har vært, trekke linjer mellom dem og se mønstrene som danner seg. Et unikt kunstverk, forskjellig for hver enkelt.

Det er først når normalen er borte at man skjønner hvor vidunderlig den er. Hverdager som glir over i hverandre, og blir glemt. Hår som sitter fast i hodebunnen. Gode venner som ikke gjør seg flid med å ordlegge seg riktig i meldinger. Bursdager som forbigås i stillhet fordi det skal komme så mange flere.

Så snart solvognen var rullet ned under horisonten, kom skumringen. Høsten var ute efter mørket med sine lange, kjølige fingrer, nettene begynte å bli kolde.

Hva er særpreget for Norges frieste menn? Svar: At de er totalt uten makt. De er maktesløse.

Arild Arnes bar på et åk. Han bar på friheten. Det var fryktelig.

Og om me går ut frå det som folk i byane no for tida trur, at lukka ligg i det å få kjøpt så mykje i butikkane og varehusa at mennesket vert utan eigendom inne i seg, at lukka ligg i å vera fri til å velja seg alt det som fell ein inn i livet, som om verda skulle vera ein altfemnande restaurant, er ikkje det ein dom over alle tidlegare generasjonar som ikkje fekk leva slik? Og er då lukke og livsinnhald noko sprettande nytt som byfolket i vår tid har funne opp, og alt framfare liv her til lands og i røynda storparten av alt liv gjennom tidene, utan meining og lukke?

Hvis Sverdverd med sin veldig lave vundertetthet var så fyrverkeribråkete, måtte alle steder som var rike på vunder, være skolekorps-pressluftbor-vulkanutbrudd-skrikerunge-bråkete.

Han hadde dukket opp så uventet at hun ble tatt på sengen, og det merkelige virvaret av følelser var liksom for stort til å få plass i hodet. Det føltes rart å være så sint på ham, og så redd for at han skulle bli sint på henne, og så sint for at han var frekk nok til å bli sint på henne, selv om hun bare innbilte seg det. Og under alt det der summet en slags ubestridelig glede over å se ham igjen, en fryd som bare ikke kunne dy seg.

patos

men hjertet ville ikke alltid åpne seg
det var derfor vi slo oss på brystet hele tida
hallo!
er du der inne?
du må ikke gå glipp av dette

litotes

eller hva het den igjen?
den tropen?
som var bare vår, ble vi enige om
som ligna på den fruktyoghurten?

vi brukte den hele tida
så fort vi så hverandre
så fort vi lå med hverandre
og nesten alltid ble liggende
på madrassen
rett på gulvet
så vanvittig forelska

jeg har hatt det verre
sa en av oss
jeg også
sa den andre

exordium

jeg er 23 år og bor i Bergen og jeg tror
jeg skal være 23 år og bo i Bergen for resten av livet
[...]

Mot er ikke alltid et kraftig brøl.
Noen ganger er det den lille stemmen
på slutten av dagen som sier:

"Jeg prøver på nytt i morgen."

Mary Ann Radmacher