Man har lov til å le hvis man befinner seg på bunnen av en beholder med utsikt til himmelen og vet at man aldri finner svar på hvorfor man har havnet der.

Hva kaller man en tomhet som setter noe i bevegelse? Hva kaller man en iver man ikke kan overhøre? Hva kaller man en søken som aldri står stille? Jeg gir det navn. En trang, en sult, en lengsel, et ønske, en drift. Jeg kaller det interesse, vitebegjær, jeg tenker historiesult og fortidslengsel, men det er ikke presist. Det er en åpen uro, en tomhet uten mål.

Den attende november er en løs verden, jeg er klar over det, jeg kan ikke holde den fast. Den har telefoner som slutter å virke, minnepinner som blir blanke, koder som må tastes inn igjen og igjen, søk som blir borte i løpet av natten. Hver morgen har alt forsvunnet, og den attende november våkner frisk og ubrukt igjen.

Hun hadde lagt merke til at hun tok flere bilder når årstidene stemte med forventningene våre: snøbilder om vinteren og klart solskinn om sommeren, en varm dag ved stranda, røde og gule blader og et barn i gummistøvler om høsten - og alltid bilder med sandaler om sommeren, selv en sommer hvor det var flest gummistøveldager. Som om vi har sjablonger for årstidene, og når alt stemmer, tar vi bilder.

… vi, og våre kulturer, er produkt av evolusjon, … vår kognitive utvikling har en grunnleggende fleksibilitet. Den er til og med innebygget i hjernestrukturen, med to halvdeler som kaster alternativer fram og tilbake. Dette gjør den rustet til å møte nye utfordringer, men innebærer også at den lar seg endre på. Og det er nettopp denne muligheten for endring som nå har satt den menneskelig faktoren i spill, ved at datateknologien, spesielt sosiale medier og KI, har utsatt den personlige utviklingen til nye generasjoner for et helt nytt eksperiment. Vi kan allerede se at sosiale medier og andre nett-aktiviteter har forstyrret den sosiale og kognitive utviklingen til mange. Den første generasjonen som vokste opp med sosiale medier har en urovekkende økning i psykiske problemer, og en nesten like urovekkende nedgang i målt intelligens og skoleresultater.

Hva sa hun om oss ?.
Hun sa at vi skulle samarbeide om en bok.

Jeg spurte henne om de tidligere mennene hennes elsket henne,og hun skrek:《Jeg lengter etter dem alle! Jeg skulle gjerne ha hatt dem her alle sammen,så de kunne rive meg i filler,så det ikke ble noe igjen å begrave. De skulle spytte på meg og drukne meg i spyttet sitt.

Denne drømmen var en forlengelse av virkeligheten.

Foreldre «vet» (selv uten å ha fått opplæring) at det er lurt å snakke «babyspråk», bruke tydelige ansiktsuttrykk og gi babyene tid og mulighet til å respondere og imitere. Både foreldre og barn faller naturlig inn i en «samtale»-rytme der hver får sin tur. Og babyene responderer på måter som synes å være «programmerte», men som også er avhengig av en aktiv og oppmerksom voksenpartner. Blir den voksne forstyrret, for eksempel av en mobiltelefon, går kommunikasjonen lett i stå. Og om barne ikke får den rette kommunikasjonen fra de voksne, blir de hemmet i sin utvikling.

Litvinov skjønte straks at de var russere til tross for at de alle snakket fransk … fordi de snakket fransk. (Oversatt av Einar Skoglund, Samlerens bokklubb).

Jeg slutta å skrive dagbok, jeg mista mitt mest fortrolige rom og stedet for selvsamtale, mista mitt viktigste beroligende middel, den lindrende følelsen av både forsvinning og dirrende eksistens som skrivinga brakte med seg. Når jeg heretter skreiv, . . . . . var mor og far mentalt tilstede i rommet og fulgte pennen min med mistenksomme øyne, så jeg valgte mine ord med omhu. . . . . jeg luka ut der jeg mente jeg fant spor av meg selv, skreiv og retta som om jeg var overvåka og kunne bli straffa for ordene mine, og det kunne jeg.

Det du vil glemme, vender tilbake, hjemsøker deg så livaktig at det føles som om du gjennomlever det på nytt, og gjerne med de samme overveldende og uhåndterlige følelsene som opprinnelig, så du tror du vil omkomme under dem, så du kjemper mot tilbakekomsten, stritter imot, uten å klare å forhindre den eller verge deg mot smerten som følger, så du må gjennom den på nytt. Men når det er gjenopplevd og gjennomlevd, når den lammende smerten avtar, vil du antagelig erfare at du har fått ny innsikt i det tilbakekomnes betydning, derfor kom det tilbake, for å fortelle deg noe.

I følge sjefen i OpenAI, Sam Altman, er det (dataguruen) Stephen Wolfram som har gitt den beste forklaringen på hva chatGPT gjør. Wolfram skriver at en grunn til at chatGPT lykkes så godt, er at menneskelig språk egentlig er enklere enn vi har trodd. Og han sammenligner språkmodellenes prestasjoner med små barns: De lærer seg nemlig også språk på en helt utrolig rask måte. Ikke bare enkeltord, men også grammatikken. De lærer de nødvendige reglene, uten at noen har fortalt dem hva eller hvordan disse er. Akkurat som chatGPT, lærer barna å bruke språk ved mengdetrening. Og ofte uten noen form for instruksjon.
Wolfram mener forklaringen på dette er at det finnes strukturer i språket som vi enda ikke har identifisert, men som gjør det enklere å lære enn vi har antatt. Dette gir språket en regularitet som begrenser hvor mye det nevrale nettet må lære. Og disse strukturene er noe barn -og språkmodeller - kan lære gjennom store inntak av data.

Just at dawn the world looks as it never looks at any other time. The air was cold with dew and the orchard and grove and Rainbow Valley were full of mystery and wonder. Over the eastern hill were golden deeps and silvery-pink shallows. There was no wind, and Rilla heard distinctly a dog howling in a melancholy way down in the direction of the station. Was it Dog Monday? And if it were, why was he howling like that? Rilla shivered; the sound had something boding and grievous in it. She remembered that Miss Oliver said once, when they were coming home in the darkness and heard a dog howl, "When a dog cries like that the Angel of Death is passing." Rilla listened with a curdling fear at her heart. It was Dog Monday – she felt sure of it. Whose dirge was he howling – to whose spirit was he sending that anguished greeting and farewell?

For å lære å bruke språk, og å tenke, må barn få kommunisere med voksne, helst med direkte ansiktskontakt. Og ikke minst må de høre mye, levende språk. Vi har sett eksempler på hvor skjevt dette kan gå, for eksempel med barnehjemsbarna fra Ceaușescus Romania. Likevel er vi i ferd med å gjøre noe av det samme i dag - ved å overlate barn til skjermmedier i stedet for levende kontakt. Hvilke følger dette kan få for barns sosiale og kognitive utvikling, og for samfunnet, er vi så vidt begynt å oppdage.

The spring evening was very lovely. The long, green, seaward-looking glen was filled with dusk, and beyond it were meadows of sunset. The harbour was radiant, purple here, azure there, opal elsewhere. The maple grove was beginning to be misty green.

We're in an absolutely different world. The only things that are the same are the stars – and they are never in their right places, somehow.

We thought perhaps Monday would come home when the cold weather came but he wouldn't. No earthly influence can coax Monday away from that shed even for a few minutes. There he stays and meets every train.

Walter turned to Rilla; she held his hands and looked up at him. She would not see him again until the day broke and the shadows vanished – and she knew not if that daybreak would be on this side of the grave or beyond it.

Når vi snakker om kunstig intelligens, eller KI, har vi (inkludert de som utvikler denne teknologien) en tendens til å snakke om intelligens som noe som finnes inne i hvert menneskes hode, som en individuell «teknologi». Men hemmeligheten bak menneskehetens suksesser, og det som har berget oss fra mange katastrofer, er den kollektive intelligensen vi er koblet til, og som vi benytter oss av hver gang vi tenker, hver gang vi vurderer noe. Ikke bare hva vi lærer oss i kulturen vi lever i: fra foreldre, fra skole og så videre. Det vi også bærer med oss, uten å tenke over det, er den samlede kunnskapen evolusjonen har lagret opp gjennom millioner av år.