Han [Steve Jobs] mente alle burde eie en iPad. Bare ikke hans egne barn.

På mange måter er vi digitale prøvekaniner i et gigantisk forsøk, som vi ikke helt aner rekkevidden av.

She is certainly the only musician who, having persuaded Prince to play on one of her songs, would then decide that what the track really needed was a contribution from Lenny Henry.

Hjernen blir lykkelig når jeg aktiviserer den. Den liker å være kartet mitt. Den belønner meg når jeg kommer fram og sier gratulerer, du fant fram, kompis. Bra jobba! Hjernen min blir glad når den kan finne fram gamle Bon Jovi-refrenger fra arkivet. Aktivisering gjør hjernen min glad, mens telefonen sitter inaktiv og misfornøyd på innbytterbenken.
Dette kjenner jeg igjen fra fotballen. De mest fantastiske fotballspillere kan visne bort hvis de ikke får spilletid. Inaktivitet er døden. Eller, inaktiv er den vel faktisk ikke. Hjernen er tvert imot hyperaktiv når du sitter på telefonen, men den får aldri mulighet til å være kreativ. Hvor sunt er egentlig det?

Hun var søt og oppriktig i sin elskverdige uinteresserthet.

Men langt bak i hjernen, i rommet med motstridende følelser, lurer en liten tanke som ønsker det motsatte.

Det er ikke alltid hvor mye tid du bruker med noen som er avgjørende for relasjonen, men hvordan dere bruker tiden sammen.

Dess nærere relasjon, dess mer forstyrrer nærværet av mobiltelefonen.

Det er så fort gjort å dra med seg gamle vaner, uten å sette spørsmålstegn ved hvorfor vi gjør som vi gjør.

KATEDRAL
himmelen bøyer seg over mitt hode som en
buegang
jeg går som en munk i verden, mens lyset danner
en sirkel
og under føttene mine buer seg jorden og blir den
himmel
jeg går på den himmel jeg ser på den buegang jeg lever i
og solen om dagen blir en bue som spenner seg og
vil briste
og månen om natten blir armer som bøyer lys mot
hverandre
verden blir en katedral som spenner seg over meg
menneske
og jeg går hvileløst frem og tilbake
jeg vil drikke vinen ete kjøttet høre orgelet
fjellene som krummer seg over havet og danner
begynnelsen
til en sirkel som skulle lukke det hele inne i en
omfavnelse
trærne som bøyer seg over en sandvei for å rekke
hverandre
grenene og lage et tak over menneskene som
vandrer mot lyset
to gresstrå som bøyer seg mot hverandre i vinden
som ville
de lage en bue over jorden en beskyttende
kjærlighet
katedral
verdens uendelige bueganger viser veien mot
alteret som er jeg
jeg som er den som går mot lyset
så faller jeg på kne og tilber stjernene mitt hode er
en sirkel
som speiler jorden og himmelen blomstene stenene
klodene
bueganger som hvelver seg frem som når havet
finner seg selv
ved strandkanten i bølgen som runder seg
som en portal og skyller seg over seg selv
katedral
bøyer du armene oppover rundt ditt hode lager du
en bue
en bue av lys med bevegelsen rundt og over ditt
hode
som ble det en bue en sirkel en sol over deg
sitter du ned og bøyer ditt hode mot jorden
blir også det en kirkegang en bue som lengter etter
å bli hel
tar du mine hender og holder dem fast bindes vi
sammen til
menneske
katedral
over oss buer alt og under oss buer alt og i oss
som blåklokken når den klinger sin blå tone mot
det grønne
gresset og luften som vandrer stille under
buegangen
men mest av alt blir buegangen virkelig og hel
når jeg går inn i meg selv og hører stemmene
det ruger i dem det synger i dem
jeg faller på kne og legger meg ned
og ber
Arne Falck

Genetikk er bare det moderne samfunnets åndsfattige ord for skjebne. Våre forfedre trodde at skjebnen vår ble bestemt av nornene, trollkvinner eller gudinner som bokstavelig talt holdt livet vårt i sine hender. Ved foten av verdenstreet Yggdrasil satt de og spant skjebnetråden på rokken sin, og hersket gjennom den over både fortid, nåtid og framtid. I dag har vi erstattet skjebnen med gener, arvestoff som ikke bare bestemmer hvordan vi ser ut, men også hvem vi blir til.

Fyllesjuke er noe av det vakreste med fylla, fordi det er en av få ting i livet som faktisk er rettferdig. Drikker man for mye, blir man straffet dagen derpå.

Jeg kastet en ungdom bort ved å gjemme på kjærligheten til jeg mistet den. Jeg har somlet bort en krig med ikke å gripe sjansen.

Jeg var ør i hodet av hele tiden å måtte lese ett eneste eventyr til, og av å måtte lese dem først inni hodet, slik som de til det ukjennelige var tillempet barn, og deretter linje for linje ekstemporere dem tilbake til et språk barna forsto.

Lytting er feedback i dypeste forstand: For å kunne lytte ordentlig er det nødvendig å sette på vent det vi selv er opptatt av. Vi tar inn og anerkjenner den andre og blir derved vitne til hans eller hennes erfaring eller opplevelse - en god lytter er et vitne, ikke en dommer (Nicols 2009).

van sitter og drikker av glasset sitt og ser på Margaret, hun føler presset fra øynene hans mot ansiktet mens hun fortsetter å late som om hun hører etter, som om hun smiler. Til slutt snur hun seg og møter blikket hans. De ser på hverandre uten å snakke. Det kunne ikke ha vært klarere: De tilhører samme lag, et annet enn resten av dem.

Hun hører musikken forandre seg brått: ledig og rask, kvikk, pludrende fram og tilbake. Pianistens hender beveger seg lekent og lett over tangentene, og hodet hennes liksom nikker i takt med den komplekse rytmen, raskere og raskere. Lysere nå, og skimrende, stiger tonene inn i mørket, jagende lette fottrinn. Tilhørerne i skjerpet og spent stillhet, samlet om lyden: å i taushet dele dette bevissthetsglimtet. Å høre og lytte sammen, å sammen følge den nesten for raske, klare bevegelsen i melodien, som løser seg opp og forsvinner i løse luften. Å i en time dele dette uten å snakke sammen. Å sitte der med andre mennesker i mørket.

Unnskyld, mumler hun høyt. Han venter, og så spør han: For hva da? Hånden hans i håret hennes, kjærtegnende. Jeg vet ikke, sier hun lavt. Det føles som om jeg har gjort alt feil, som om jeg har grepet alt feil an. Tungt som om i søvnen hviler hodet hennes mot ham. Det går bra, sier han. Sånn har jeg det også, hele tiden.

Hun nikker og ser ned i bakken. Det er vanskelig, sier hun. Jeg vet ikke. Ivan sier ikke noe, bare fortsetter å gå ved siden av henne i den kalde, skarpe luften. Fra enga ved siden av stien, bak den lave steinmuren, betrakter en liten og butt sau dem mens de går forbi, med sølvskimmer i den skitne pelsen etter regnet og fløyelssvart ansikt. Gyllengrønne åkrer strekker seg ut i det blekblå fjerne. Endeløs klar luft og lys overalt rundt dem, fylt med den vakreste risling av fuglesang.

Hvordan finne ut av disse følelsene i en sånn sammenheng? For ham er det ikke så vanskelig, men for henne virker det veldig vanskelig, og det får henne til og med til å gråte. Men gråtingen gjør ham rolig, ikke panisk. Kanskje fordi hun med en gang tårene begynte, kom til ham og la ansiktet mot skulderen hans. Og uansett hva hun gråter for eller tror hun gråter for, så virker det som om dette betyr noe: at hun vil kjenne armene hans rundt seg, som er det samme som han vil.