Christian Krachts lenge etterlengtede nye roman begynner med et minne; For 25 år siden, i romanen Faserland, virret en navnløs jeg-forteller rundt i et åndsforlatt Tyskland, for å ende over grensen til Sveits i Zürich. Oppsparket til Eurotrash liger altså i Krachts debutroman, og nå følger vi den samme fortelleren på en ny reise, i Sveits, inn i det fortellende-jeg og fortellerens egen familie. Det er en tragisk, komisk og høyst spektakulær fortelling om en familie som krysser sporene til de største begivenhetene i alpelandets egen historie.

Boka går tett inn på Krachts egen familiehistorie, som sammenfaller med den sveitsiske, deres "totalt mislykkede forsøk på de-nazifisering", om hans oppvekst i skyggen av Springer sitt medieimperium, og med en distansert og kjølig, og ikke minst skarptunget mor som følger fortelleren på reisen, og kanskje egentlig er romanens hovedperson. Men dette ville ikke vært en Kracht-roman hvis vi kunne stole på hvordan historien dukker opp i romanen og hvordan virkeligheten gjør sitt inntog i romanuniverset.

Heller ikke i det selvbiografiske er Kracht til å stole på, og han vikler gjenkjennelige personer og begivenheter inn i fortellingen på en måte som nok ikke tåler vann historisk, men som gjør romanen til en desto større litterær begivenhet. Eurotrash er et nytt mesterverk fra Kracht, og et monument over eksistensiell lammelse, både på personlig og nasjonalt plan, dyppet i hans sedvanlige sarkastiske humor.