Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Mino Aquiles Portoguesa er født i Latin-Amerikas regnskoger, og jakter på sommerfugler. En dag blir han midtpunktet for regnskogenes tragedie, da katastrofen også rammer hans landsby. Mino sverger hevn, og etter å ha levd et omflakkende liv i flere år, danner han en organisasjon som har som oppgave å avlive miljøspekulanter over heile verden. Mino opptrer også som biperson i flere andre romaner.
Omtale fra forlaget
Mino Aquiles Portoguesa er født i Latin-Amerikas regnskoger, og jakter på sommerfugler. En dag blir han midtpunktet for regnskogenes tragedie, da katastrofen også rammer hans landsby. Mino sverger hevn, og etter å ha levd et omflakkende liv i flere år, danner han en organisasjon som har som oppgave å avlive miljøspekulanter over heile verden. Mino opptrer også som biperson i flere andre romaner.
Forlag Solum
Utgivelsesår 1989
Format Innbundet
ISBN13 9788256006366
EAN 9788256006366
Serie Mino (1)
Omtalt sted Sør-Amerika
Språk Bokmål
Sider 378
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Boka fortel om Mino, ein fattig gut frå ein landsby i jungelen i Sør-Amerika, som opplever at landsbyen hans blir utsletta av den griske pengemakta og som etter kvart gjeng til krig mot den same pengemakta. Så kva er eigentleg Mino? Han er røysta til dei fattige og undertrykte, han er ein askeladd, han er helten som kjempar mot alle odds, han er ein forkjempar for miljø og biologisk mangfald, og han er ein vakker og intelligent sjarmør. Men han er også ein kaldblodig drapsmann, ein svikefull livsnytar, utspekulert manipulator og har tendensar mot rasisme og folkemord.
Sjølve historia er noko over middels bra, det er alltid moro med ein hovudperson som opplever urettferd og fare og som greier seg trass alle odds, og som attpåtil får hevn over dei som har gjort urett mot han. Men så er det alt det andre. Nygårdshaug, som gjeng for å vere både ein bereist og belest fyr, greier berre unntaksvis å fange meg med miljøskildringane i boka. Det skal meir til enn plantenavn og portugisiske/spanske ord i kursiv for at eg skal få kjensla av å bli dratt inn i boka.
Vidare er helte- og skurketypene umåteleg karikerte, nesten til det komiske. Heltane er sjølvsagt vakre, i tillegg til å vere smarte og sympatiske. Skurkane er gjerne feite og stygge, og i USA gjeng dei attpåtil og prompar på åpen gate. Så då er det vel greit, då, å take livet at nokre hundre småprompande hamburgerglefsande hengemagar når ein ser sitt snitt til det.
Men det som virkelig er kvalmande med boka er at Nygårdshaug tilsynelatande gjer seg til talsmann for eit menneskesyn der verda sit folketal med makt må reduserast til 1-2 milliardar, der «Å rykke en peperomiaplante løs fra stammen og trampe på den, var en mer brutal handling enn å skjære hodene av et dusin gringos» (s. 269), og der ein like godt kan ta livet av narkomane sidan dei alt har eit så elendig liv(s. 253). Beklager, dette tankegodset er for drøy kost for meg, og eg håper inderlig at det ikkje er Nygårdshaug sine eigne meiningar som kjem til syne her.
Gutten Mino lever i pakt med naturen sammen med familien sin i jungelen. Faren forsørger familien ved å jakte på sjeldne og vakre sommerfugler, som han preparerer og selger. Den kapitalistiske verden nærmer seg faretruende, og skogen hogges ned uten at urbefolkningen får ta del i rikdommene.
En dag blir alle i landsbyen massakrert, og kun Mino overlever. Han står nå helt alene og må klare seg selv. Hatet mot gringoene er stort, og nå starter en reise gjennom flere land. Mino blir terrorist, og det gode formålet er redning av regnskogen og menneskeheten. Kjærligheten til Maria, som sitter i fengsel pga. ham, holder ham oppe.
Boka kan leses som et oppgjør mot kapitalismen, som en vekker mht. alt vi moderne mennesker har mistet ved å fjerne oss fra naturen, og den er ikke minst et oppgjør mot vår oppfatning av hva terrorisme egentlig er. For hvem er nå egentlig "terroristene" i vårt samfunn? Boka gir mellom linjene også en forklaring på hvordan verden skaper terrorisme. Når "den siviliserte" verden truer et samfunn eller en minoritet, skapes det et hat som er egnet til å forrykke alt vi i dag kjenner til. Først og fremst er imidlertid dette en vakker og godt skrevet bok!
Dette var den første boka jeg leste av Nygårdshaug, men etter dette har jeg lest mange!
Denne boka endret livet mitt. Det er ei bok som utfordrer hele vår tenkemåte, og som kritiserer kapitalismen og økonomisk vekst. Et spørsmål Mino stiller seg i boka er "Hva går veksten på bekostning av?", noe man ikke får direkte svar på, men som navn allikevel kan tenke seg fram til. Boka er sjokkerende, og til tider direkte grusom, men samtidig er den veldig befriende. Mino blir med i den beryktede "Sommerfugl ligaen" , og selv om man kan hate og mislike handlingene hans, forstår man samtidig hvorfor han gjør som han gjør.
I boka stilles man også ovenfor et etisk dilemma: Dersom noen dreper jorda vi bor på, er det galt å drepe dem da? De fleste ville svart ja på dette spørsmålet. Mino svarer nei. Og det er befriende og herlig, men samtidig urovekkende å tenke på. Dette er ei bok om hvordan menneskene er i ferd med å ødelegge det som har gitt oss liv; planeten vår, Jorda. Boka stiller også spørsmålstegn ved om all terror er feil, om hva terror egentlig er, og HVEM som utfører den verste terroren. Denne boka ga meg mye å tenke på, og mange av de meningene jeg bærer på, har grobunn i denne boka.
Jeg var i Cuba påsken 2014. Jeg forstår nå hvorfor Fidel Castro kastet ut Amerikanerne etter revolusjonen.
En bra bok som viser urfolket og de fattiges rolle i misbruket av naturen til fordel for kortsiktig kapitalisme fra Amerikanerne og korrupte regjeringer i Latin Amerika.
Bra bok! Anbefales på det sterkeste!
Da jeg var i innspurten av denne boka på hytta nå nettopp spurte jeg min datter ved frokosten: Må det terror til for å redde kloden? Heldigvis fnyste min datter til svar. ”Da er jo hele poenget borte for da er det hvertfall ikke håp-!” En slik bok om regnskogen og miljøterrorisme setter mange tanker i sving. Fire superhelter med sommerfuglen som sitt symbol setter verden på hodet med grusomme og dødelige hevnaksjoner over ulike multinasjonale selskapers brutale herjinger med regnskogen og de innfødte. Nygårdshaugs fantastiske fortellerevne sparer ikke på noe, her får jeg assosiasjoner både til ”Shantaram” og ”Menn som hater kvinner.” Og så sitter jeg igjen med veldig blandede følelser etter å ha lest denne boken. Det er nådeløst og fryktelig det som skjer med verden. Hva skal vi mennesker gjøre for å berge oss og kloden vår?
Unorsk norsk litteratur. Jeg bare elsker den ærlige måten forfatteren forteller og beskriver ting, både nydelig og brutalt på en gang. Og en tematikk aktuell som bare det.
Det er magne grundige omtaler om denne boka. Jeg ønsker bare å skrive noen få ord om hvorfor denne boka opplevdes så skjelsettende for meg.
Vi følger Mino fra barndom til ungdom, og forstår så lett hvorfor han handler som har gjør. Jeg elsker hvordan hjertet mitt banker for saken hans, hvordan jeg nesten skulle ønske at Mino og gjengen kunne dukke opp på virkelig. Så klart jeg ikke er for terrorisme, men takket være denne boka forstår jeg bedre hvordan noen kan bli terrorister i lys av en sak som er så viktig for dem. Jeg støtter Mino fullt og helt i hans ønske om å redde jungelen. Jeg er på terroristens side. Boka har gitt meg et dypere nivå av forståelse for mennesker.
Anbefales!
En historie til ettertanke. En stund siden jeg leste boka, men har den godt i minnet. Hva gjør en ikke for å beskytte det som betyr så mye for deg? Hvem blir terrorister?
Denne boken bød på så mye underholdning og så mye lidelse at den holdt meg som gissel i to døgn. På disse to døgnene sov jeg meget lite, og tok bare pause fra boken for å hente vann eller strekke litt på bena. Litt som når man skal kjøre fryktelig langt.
Måten å tenke om liv og død på er ikke noe vi er vant til i disse trakter - men dilemmaet finnes bare hos oss mennesker. Dersom vi fører til utslettelse av alle verdens plante- og dyrearter, og utsletter alle menneskene som er i veien, hva er det som gjør oss verdifulle for annet enn oss selv? Er det bedre enn om (og dette er mine tanker) for eksempel et romskip hadde landet her og en stor gruppe romvesen hadde begynt å utslette oss?
I denne boken settes jorden og naturen svært høyt - og jeg sitter igjen med en følelse av at menneskene er skadedyr. Ikke fordi de er født slik, men fordi de har valgt det. Jeg tror ikke dette dilemmaet - alt planteliv og dyreliv og alle urfolk i hele verden eller grådige personer som skal utslette alt dette - hadde vært så vanskelig og så tøft hvis vi ikke hadde tilhørt en kultur basert på det siste. Hvis man ser for seg at det ikke er vi som ødelegger verden, men en fremmed art, ville svaret vært såre enkelt. Selvfølgelig er verden viktigere enn en fremmed art som ødelegger den.
Jeg har tenkt mye på dette hele livet, og føler meg maktesløs som menneske og som forbruker fordi det ikke finnes noe jeg kan gjøre som ikke er med på å ødelegge verden. Derfor var det ekstra befriende å lese denne boken, fordi noe blir gjort - og for første gang, noe som kanskje kan hjelpe. Men, jeg sitter igjen med en enda mørkere følelse enn før, fordi ødeleggelsene fra menneskene er større enn vi kan begripe og fordi dette går så fort. Til slutt finnes det ingen vinnere.
Uten tvil den beste boken jeg noensinne har lest, ikke nødvendigvis på grunn av språket, men på grunn av grepet den hadde om meg hele veien fra første til siste side. Grusomhetene er så store og det vakre er også ekstraordinært vakkert, sannsynligvis mer enn de fleste av oss noen gang kommer til å oppleve.
Det var ikke dødens nærvær som skremte, det var livets fravær.
Det var ikke dødens nærvær som skremte. Det var livets fravær.
Innenfor Jorden lå planeten Venus. Den var sydende og kokende av svovel og vulkaner. Utenfor lå Mars. En gold, steril og trøstesløs steinørken. Og midt imellom lå Jorden, fremdeles grønn, fremdeles blå, fremdeles boblende av liv. Ingen kraft i universet ville føle noen sorg om også denne planeten sluttet seg til den uendelige rekken av døde kloder som svevde rundt i himmelrommet. Men Jorden hadde en vilje. Om den ikke drept av sine egne bakterier. Griske og blinde bakterier som formerte seg i sanseløs rus over egen fullkommenhet.
To milliarder for mange.
Slik ville enhver krig mellom menneskene som rammet menneskene og lot naturen være i fred, være en lykke. Ikke noe smerteskrik presset ut gjennom menneskelige lepper maktet å overdøve den urett som havene, jungelen og fjellene hadde måttet tåle. Jorden var ikke til for menneskenes skyld; mennesket var ment å tjene jorden
I parken holdt dessuten menneskevrakene til, de som flyktet fra meningsløsheten rundt seg og ikke maktet å ta del i dette mislykkede landets nesegruse beundring av motorveier med tolv kjørebaner, himmelhøye bygg i skinnende stål og blinkende glass og endeløse jordbruksområder der de dyrket peanøtter slik at de kunne spise seg tørste og derved drikke enda mer coca-cola.
(om USA)
"Señores y señoritas. La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom.
Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måte å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Gå ut og tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette?"
- professor Constantino Castello Cruz, Mengele Zoo
Verdensbanken. Bak hvert eneste tall som ble ført inn i Verdensbankens regnskap, lå en stabel med stinkende lik. Som dødens gribber plukket de kadavrene rene før de sirklet seg inn et nytt bytte
"Ingen nytelse blir fullkommen om den ikke er et resultat av så mange usikkerhetsfaktorer at nytelsens øyeblikk like gjerne kunne ha vært nederlagets fortvilelse."
Han visste at uansett hva de gjorde, så kunne de ikke vekke til live igjen hundre indianerstammer som var borte, utslettet og utryddet for alltid, med kultur, språk og visdom som aldri mer skulle bli forstått.. Slik var det også med hundretusener av dyr og planter; lukter og lyder som aldri mer ville kunne bli oppfattet. Om ikke alt lå lagret et sted.
For ingen kamp er isolert, ingen bør leve bare for seg selv, man må også leve og delta i andres liv. Å ro ut i elven etter fisk, og dyrke jorden med barn på ryggen er å skape vårt folks felles historie.
"...Hvorfor har Gaia skapt menneskene når de gjør så mye vondt mot seg selv og naturen?" "Gaia har ikke skapt menneskene. Alt skaper seg selv, slik som Gaia også skaper seg selv. Ikke alt som skapes er av det gode. Det er prøving og feiling også i naturen."
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
Bøker jeg har lest gjennom nærmere 50 år som har satt sitt preg på meg og gitt meg sterke leseropplevelser. kommentarene reflekterer min subjektive opplevelse av den enkelte boka.
En kollega ba meg lage en liste over bøker jeg kunne anbefale akkurat henne og det resulterte i en liste som kanskje flere kan få glede av. Listen er en salig blanding av gammel og ny litteratur, lettlest og mindre lettlest, krim, spenning og skjønnlitteratur. Der bøkene tilhører en serie, så har jeg kun tatt med første bind.
Her er en liste over dystopier som man i utgangspunktet tror er en «vanlig» roman
I boka "Eselører" har mange bokfolk laget sine 10 på topp lister! Her kommer min og jeg utfordrer samtidig andre til å lage sine lister!
Bøkene jeg leste i 2011 i kronologisk rekkefølge. Tilsammen 28425 sider, og 270 timer og 21 minutter lydbok. Et bra leseår.
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.
Harvest Magazine ba sine lesere om tips til gode naturbøker. "Noen foreslo et helt forfatterskap, andre en enkelt bok. Her er romaner og sakprosa, dikt og reiseskildringer. Alle handler nok ikke like mye om naturen, men kanskje husker dere en bestemt passasje som gjør det?
Her er svarene, i en ikke-alfabetisk og sjanger- og kvalitetsmessig ikke-rangert rekkefølge:"
Legger inn bøker jeg vil lese og føle jeg burde å lese. Enten har tenkt å låne dem, kjøpe dem eller har den i hyllen ulest. Gi gjerne tips om du har noen gode bøker.