Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Boken skildrer en ung og fattig skribent som lever på sultegrensen i 1880-årenes Kristiania. Den har som bakgrunn Hamsuns egne forsøk på å overleve i hovedstaden vinteren 1880-81 og 1885-86. Den unge forfatteren er preget av sosiale og kunstneriske ambisjoner som står i grell kontrast til hans virkelige liv som fillete, tiggende og arbeidsløs ung mann.
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9780486431680
EAN 9780486431680
Omtalt tid 1850-1899
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Sjelden har jeg vel levd meg så inn i en bok som denne. Som blakk lærerskolestudent og på andre uka med havregrøt til middag og kneippbrød med sukker til frokost og til kvelds for å få råd til å reise hjem til jul. Boka er selvsagt helt fantastisk skrevet.
Dersom du bare skal lese en Hamsun-bok: Les Sult. Den beste boka på norsk noensinne?
Har lest (og lyttet til) boka 6-7 ganger. Det er nok den boka som har gjort størst inntrykk på meg i voksen alder. Vil sterkt anbefale lydbokversjonen der Olafr Havrevold lester (1959). Han er glimrende.
Med de kjente ordene "Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den", åpner Hamsun boka "Sult".
Vi befinner oss i 1880-årenes Kristiania, og jeg-personen er en fattig journalist som lever på sultegrensen. Sulten gnager i ham, og han klarer nesten ikke å tenke på annet. Samtidig vil han ikke ha noen form for medlidenhet. Det er han for stolt til!
Mens sulten tærer ham opp og bidrar til både ytre og indre forfall, sliter han med å skrive artikler han kan tjene penger på. Uten penger, ingen mat. Men det er vanskelig å skrive noe som er virkelig bra når alt tankene er opptatt av, er hvor man skal få tak i det neste måltidet.
I boka gjør Hamsun et solid dypdykk inn i sjelslivet til den unge journalisten. Det sies at denne boka er selvbiografisk og at Hamsun selv opplevde å sulte før han slo gjennom som forfatter. Jeg er sikker på at det ikke ville vært mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd dette selv.
Jeg ble svært positivt overrasket over boka! Tidligere har jeg nemlig hatt sperre mot denne boka. Jevnt over var boka kjempefin, men jeg opplevde også passasjer i den som var forferdelig tunge og litt kjedelige. Disse passasjene var heldigvis ikke lange. For øvrig tror jeg lydbokutgaven kunne tjent på en mer moderne innspilling. (Og etter dette har det faktisk kommert en nyinnspilling med Aksel Hennie som oppleser! Neste gang jeg leser denne, kommer jeg til å høre på denne nye lydbokversjonen.)
Jeg har lest boken to ganger. Første gang leste jeg den rent bokstavelig. Nå kjenner jeg meg igjen også underforstått, og det gjør at jeg virkelig setter pris på den.
Sult. Knut Hamsun
Jeg var ung og visste alt, skulle jeg til å si, når jeg første gang prøvde meg på Sult. Jeg visste ikke den gang at jeg hadde det med å bli dypt berørt av bøker, og ikke evnet å skille mellom dårlig stemning og dårlig bok. Nå som jeg har lest den som voksen, er den langt bedre.
Det er jo skrevet så mye om den boken, at ytterligere kommentarer fra meg er unødig, men vil påpeke at den godeste Hamsun så for seg eboka (s. 27) allerede i 1888. Framsynt fyr.
Anbefales.
Den sultne hovedskikkelsen i boka er en det skal mye til å glemme. Bohemen som vandrer rundt i Kristianias gater med et ønske om å kunne oppnå anerkjennelse for sine artikler og tekster, hvor følelsene skildres så ekte og lidenskapelig. Ikke minst henger hans ære og stolthet høyt.
Absolutt en klassiker verdt å lese!
Knut Hamsuns (1859-1952) litterære verk Sult kom ut i 1890 og er en psykologisk roman. Romanen regnes som Hamsuns gjennombruddsroman og sies være delvis basert på hans eget liv i datidens Oslo (Kristiania). Versjonen som jeg har lest inngår i Bind 1 i Samlede verker 1-27 (Gyldendal, 10. utgave, 2000). Selv om det her har vært foretatt en lett språklig revisjon i retning av moderne bokmål, er det likevel noe tungvint å få en god leseflyt. Merk dog at sitatene nedenfor er omskrevet av meg til ‘ren’ bokmål.
Romanen fortelles ut fra første persons perspektiv og handler om en ukjent, ung skribents strev og nød i Kristiania. Som navnet på romanen antyder, er sult et sentralt tema da protagonisten på grunn av sine fattige kår er nødsaget til å ha perioder der han sulter flere dager i strekk. Slike forhold gjør det naturligvis svært vanskelig for ham å skrive noe brukbart som han kan selge til lokalavisen. Romanen starter med den kjente passusen som er kjent for mange: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ...».
Leseren blir umiddelbart dratt inn i handlingen og tatt med på en reise der man får oppleve protagonistens indre liv. Man får et godt innblikk i tankeprosessen og de overveldende og stadig skiftende sinnsstemningene til den armodslige skribenten. Dette lille avsnittet er en fin illustrasjon på hvordan han gjennomlever én slik tung episode:
«Jeg hørte selv at jeg fantaserte, hørte det ennå mens jeg talte. Min galskap var et delirium av svakhet og utmattelse, men jeg var ikke sanseløs. Grepet av redsel farer jeg ut av sengen. Jeg raver hen til døren som jeg prøver å åpne, kaster meg et par ganger mot den for å sprenge den, støtter mitt hode mot veggen, jamrer høyt, biter meg i fingrene, gråter og banner ...»
Hamsuns protagonist var det imidlertid vanskelig for meg å ha sympati for. Jo lenger inn i romanen jeg kom, desto mer frastøtende ble protagonisten. Hans stolthet på grensen til hovmodighet, samt snodighet og de underlige oppførslene hans, etterlot meg ikke mye til overs for ham. Som motsetning kan det vises til hovedpersonen i Fjodor Dostojevskijs Straff og forbrytelse, som er en av mine favorittromaner på nåværende tidspunkt. Opprinnelig utgitt i 1866, er Straff og forbrytelse også en psykologisk roman, og selv om hovedpersonen hadde i utgangspunktet begått en grov forbrytelse, følte jeg mer sympati med ham jo mer hans karakter ble utfoldet.
Et annet negativt aspekt ved Sult som jeg vil trekke frem, er at selve handlingen ble overraskende flat og nesten trøttende i bokens siste fjerdedel. Dette var noe skuffende da jeg forventet en annen kulminasjon i denne korte romanen om den sultne, stolte og snodige skribenten.
De positive sidene som jeg imidlertid vil fremheve, er først og fremst det blottede og usminkede følelseslivet til hovedpersonen med dennes nedturer og oppturer som man får innblikk i. Videre fikk jeg også fornøyelse av å lese gjennom romanens del om skribentens møte med hans kjærlighetsinteresse. Hva gjelder språket, så innehar romanen mange fine formuleringer og språkbruket er altså god selv om det, som sagt innledningsvis, kan være noe tungvint å lese. Da språket i den utgaven som jeg leste har fått en nennsom revisjon, syns jeg det er ingen dårlig idé å utgi denne klassikeren på nytt i ytterligere revidert språk. Alt i alt ligger denne romanen for meg midt på treet.
Dei fleste klassikere pleier ikkje å vere enig med alderen, men det er absolutt ikkje tilfelle her. Hamsun gav fingeren til Kielland og Ibsen ved si eige tid, meinte at litteratur ikkje skulle skrivast for å skape debatt over ein problem stilling, ein skulle hellar skrive det som skjedde inni oss, korleis me følte, av det han kalte "det ubeviste sjeleliv".
Hamsun bruker så monge ord og utrykk som er fulle av liv og innleving for lesaren, ditte er nesten altfor bra skreve, etter min meining. Ein typografi som festar seg i magan, nesten som sult ;)
Psykologien av sult og fattigdom er veldig godt beskrevet. Jeg følte meg selv elendig og nedverdiget under lesing. Kristiania føles virkelig, med de ulike butikker, gater, steder, leiligheter, sammen med portreter av de som bor og går omkring i byen.
Derimot er det flere logiske hull som ikke blir addressert i boken. Hvorfor har hovedpersonen ikke forsøkte å finne seg en jobb etter de første 10 sider, men var så opptatt av å skrive, som han synes ikke så god i. Hvorfor prøvde han ikke å skrive de ganger han hadde penger og kost og losji? Hvorfor prøvde han ikke å møte mer av sine beskjente ut over de få? Han visst ha kjent flere, og det vises til det i teksten.
Til slutt fremstår fortellingen litt oppblåst hvor samme ting gjentas gang på gang, den kunne ved fordel bli redusert med halvdel.
Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.
[...] hendes blik var endnu fuldt av pølse da hun vendte det mot mig.
Pludselig knipser jeg i fingrene flere ganger og ler. Det var da som bare fan! Ha! – Jeg indbilte mig å ha fundet et nyt ord. Jeg reiser mig op i sengen og sier: Det findes ikke i sproget, jeg har opfundet det, kuboå. Det har bokstaver som et ord, ved den søteste Gud, mand, du har opfundet et ord . . . kuboå . . . av stor grammatikalsk betydning.
Min galskap var et delirium av svaghet og utmattelse, men jeg var ikke sanseløs.
Jeg hadde så tydelig merket at når jeg sultet litt lenge av gangen var det likesom min hjerne rant meg stille ut av hodet og gjorde meg tom.
Jeg hadde saa tydelig mærket at naar jeg sultet litt længe av gangen var det liksom min hjærne randt mig stille ut av hodet og gjorde mig tom
Efterhvert som jeg fjernet meg ble jeg gladere og gladere over at jeg hadde seiret i denne svære fristelse. Bevisstheten om at jeg var ærlig steg meg til hodet, fylte meg med en herlig følelse av å være en karakter, et hvitt fyrtårn midt i et grumset menneskehav hvor vrak fløt om. Pantsette en annen manns eiendom for et måltid mat, ete og drikke seg selv til doms, kalle seg kjeltring opp i sitt eget ansikt og slå øynene ned for seg selv - aldri! Aldri!
Parringstiden, naar den hemmelige Færdsel foregaar og de glade Æventyr begynder. Raslende Pigeskørter, en og anden kort, sand-selig Latter, bølgende Bryster, heftige, pæsende Aandedrag; langt nede ved Grand en Stemme, som raaber: »Emma!« Hele Gaden var en Sump, hvorfra hede Dunster steg op.
Du gode Gud, hvor det var daarlig fat med mig nu!
Jeg var saa inderlig kjed og trær av hele mit elendige liv at jeg fandt det ikke møien værd at kjæmpe længer for at beholde det.
Jeg skal sige dig et, min kære Herre Gud: du er en Noksagt! Og jeg nikker rasende, med sammenbidte Tænder op mod Skyerne: Du er Fan ta mig en Noksagt!
Jeg satte meg ned og lagde en liste over de beste bøkene noensinne skrevet. Her er topp 30:
Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.
Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.
Fra www.bokklubben.no:
På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."
Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)
å vandre rundt i eit bibliotek, og føre hendene over bøkene, og berre sjå på alt som ein kan lese og lære.
å lese høgt for eit barn, ei bok ein sjølv var glad i når ein var liten.
når ein i ein dialog, plutseleg kjem på eit sitat frå eit bok, og det kunne ikkje passa betre inn i samtalen.
barnebøker fulle av blyantstrekar og rablerier frå barna som har lest boka.
å lese for eit menneskje som er sjukt, der begge to kan forlate røyndommen ei lita stund og forsvinne inn i bokverda.
gleda og spaninga over å opne ei ulest bok for fyrste gongen.
lukta av ei heilt ny bok.
når nokon siterer ei bok, og du veit nøyaktig kva bok det er. gleda.
kjensla av å ha lest noko så bra at ein vil rope det høgt ut, for ingen må gå glipp av å lese dette!
å snuble tilfeldig over ei bok som syner seg å vere mind blowing.
Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.
Det finnes en del bøker som har et spesielt fokus på mat og drikke.
Kulinarisk litteratur, rett og slett.
Ikke kokebøker - selv om mange av bøkene inneholder også matoppskrifter.
Her er det altså snakk om skjønnlitteratur som leses med vann i munnen og en anelse av deilige dufter i nesen...
Helst vil jeg ha bøker på norsk på denne listen, men unntak kan taes til vurdering.
Bon appétit! Enjoy! Vel bekomme! Hyvää ruokahalua! ¡Buen provecho!
Bom apetite! Vælgagnist! Jó étvágyat! Verði þér að góðu!
Dobrú chuť !
Ith gu leòir! Bonum appetitionem! Selamat makan! Kia mākona!
Noen titler griper fast i meg, gir ikke slipp. Dette er titler som lever sitt eget liv, nærmest fristillet fra boken som bærer dens navn. De er diktverk i seg selv - og skaper sine egne bilder.
Her var det vanskelig å begrense seg; mange sterke titler meldte seg på. Listen er klart subjektiv, avspeiler mine preferanser.
Venter spent på forslag og synespunkter fra dere! Noen jeg har glemt? Noen som ikke skulle ha vært her?
NB - det er tittelen, ikke boken, som har gjort seg fortjent til en plass på denne listen.
Her har jeg et problem, skal jeg kommentere bøkene eller titlene? Hva mener dere?
Bøker som har gitt meg uforutsigbare, høylydte latterutbrudd, enten humoren var intendert eller ikke. Tegneserier er ikke med her, for de ler jeg så ofte av. Med ett unntak: Jan Stenmark, fordi han er så utypisk. Ellers er det stort sett skjønnlitteratur, med et par unntak: Kon-Tiki (Heyerdahl viser seg å være veldig vittig, spesielt når han underdriver), og Knakk (hva er det for slags sjanger egentlig?). OBS: Tilfeldig rekkefølge. Knakk er nok aller morsomst.
Denne lista er laget etter bidrag fra mange bokbloggere og andre bokelskere på nettet. Alle som bidro fikk plukke ut 5 av sine favorittbøker for å legge til lista. Klikk på linken så ser du det endelige resultatet:
Nedenfor ser dere et lite utvalg av de 210 bøkene på lista.