Det er virkelig langt fra Haugenstua til Y-blokka. Zeshan Shakar skriver glitrende om å leve i et miljø så totalt annerledes fra det man vokste opp i. For sine gamle venner har hovedpersonen, Mani, blitt annerledes - han ser at han er ulik fra dem, og de ser at han har forandret seg. For sine nye kolleger i departementet er han likevel ulik. Han blir med én gang plassert i reklamebrosjyren for departementet, selv om han er én av ytterst få "sånne". Hvem er han egentlig - for dem? Fra sin egen fadder Jan Tore får han høre at "vi minoriteter må stå sammen".

Han har havnet en slags limbo mellom sin gamle og nye verden. Dette sliter på forholdet til ungdomskjæresten Meena, som drømmer om ferie i Dubai. Dubai? Et slikt kvinneundertrykkende sted vil ikke kollegene i departementet være bekjent av.

Zeshan Shakar fanger tidsånden i Oslo mellom 2008 og 2012 så godt at det er som å være der. En meget spennende andre bok i det som forhåpentlig blir et langvarig forfatterskap.

Mani har tatt master i økonomi ved BI. Han trodde det skulle bli «piece of cake» å få seg jobb. Helst vil han til det private næringsliv. Det er der de store pengene er, men han ender opp i Oppvekstdepartementet. Dårligere betalt og lavere status. Han lyver om lønnen til kjæresten, Meena. De har planer om å gifte seg når Meena har gjort ferdig studiene.
På jobben får Mani føle på de kulturelle forskjellene. Han kommer fra Haugenstua, og tror at det beste stedet å spise i Oslo er Theatercaféen. At å bo på Skillebekk er bedre enn å bo i Gamlebyen. At å dra på ferie til Dubai trumfer Sør-Amerika.
Så kommer juli 2011, og alt snus på hodet.

Litt trå start, og det meste som foregår i departementet er langdrygt. Liker best det som skjer utenom Manis jobb. Boka er godt skrevet, og verdt å få med seg. Mulig andre som er mer interessert i byråkratiet liker den delen bedre enn meg.

Zeshan Shakar. Gul bok.
Alle vet hvor Tante Ulrikkes Vei er pga Zeshans forrige mye leste og omtalte bok. Ei bra bok om å være innvandrer i oppvekst blant sine egne.

Denne boka handler om å ta steget ut i av den verdnen, inn i voksenverdnen, ut av barndomshjemmet, inn i regjeringskvartalet, ut av det trygge, inn i parforhold, ut av bomiljøet, inn i et "hvitt" miljø - med forventninger fra opphavet hengende over seg.
Synes han skriver veldig godt og troverdig, forsiktig og subtilt om de små men store forskjellene det er å vokse opp med minst tre kulturer; opphavets, sin egens generasjons, de melkevites i landet en er vokst opp i.
Spesielt sterkt å lese om når bomba til ABB gikk av. Det vakumet og mistenkeliggjøring som oppstod før det viste seg at terroristen heldigvis var melkehvit.
Selv var jeg midt opp i det, kjørte gjennom området foran ambulansene, før støvet hadde lagt seg, uten en anelse om hva som vi skjønte ville komme i historiebøkene. En spesiell opplevelse, som det er spesielt å lese om - og jeg ble som mange lettet over hudfargen til ABB. Vi hadde hatt et annet land om han hadde hatt pigmenter og kunne flere språk.

Vellykket oppfølger til Tante Ulrikkes vei.

I denne romanen følger vi unge Mani inn i høysetet for norsk statsforvaltning, budsjettavdelingen i et departement. Med økonomieksamen fra BI gjør Mani både et klasse- og et kultursprang i forhold til innvandrerbakgrunnen sin. Én ting er å tilpasse seg nye oppgaver og nye kolleger, men Shakar skildrer samtidig på en lun måte Manis forhold til kjæresten Meena, en sympatisk, men krevende far, og den gamle venneflokken fra drabantbyen nordøst i Oslo.

Bombingen av regjeringskvartalet 2011 innebærer et vendepunkt som bryter den rolige fortellerstilen. Livet blir vanskeligere både for den ambiøse Mani og en rekke av de andre karakterene. Det skaper en spennende avslutning, men som i Tante Ulrikkes vei vil jeg helst tro at det går godt til slutt. Underveis har vi dessuten lært en god del om arbeidet i et norsk departement.

Umiddelbart blir jeg igjen dratt tilbake til min barndoms område, selv om jeg bodde i dette området lenge før historien i boka er fra. Gleden blir enda større da mitt nåværende hjemsted også blir nevnt, men begge disse tingene blir jo en personlig greie, og har egentlig ikke noe med denne boka å gjøre.
Som flere andre, hadde jeg også store forventninger til denne da jeg virkelig likte Tante Ulrikkes vei. Denne boka kan egentlig ikke sammenlignes med den første, men allikevel blir jeg dratt inn i den, jeg blir godt kjent med personene, og jeg kan få en ørliten forståelse for hvordan det er å bli dratt mellom flere kulturer, mellom ønskene til de rundt deg og dine egne ønsker, og mellom påvirkninger fra kolleger og sjefer.
Terningkast 5 og favorittbok!
Som en aldri så liten fotnote må jeg også nevne at det var pussig at jeg leste ferdig denne boka i går kveld, og i dag får jeg se at den nyeste boka ligger til forhåndsbestilling hos ihvertfall Ark, den heter De kaller meg ulven, og jeg gleder meg allerede :)

DETTE ER EN OPPFØLGER MED GODT DRIV og det var med ganske høye forventinger jeg satte i gang med boken for dette har vært en etterlengtet oppfølger så fallhøyden var rimelig stor. Jeg ble ikke direkte skuffet for dette var en bra bok, både godt skrevet og hadde et godt driv gjennom mesteparten av boken til tross for at det ikke alltid skjer så veldig mye.
Likevel må jeg innse at den ikke nådde helt opp mot debutboken, til det ble jeg tidvis ikke nok berørt verken av Mani som person eller hans historie. Nå er det kanskje urettferdig å sammenligne Mani med Jamal og Mo, men når jeg vet at forfatteren har klart å skape karakterer jeg så til de grader ble involvert i så oppleves det som en aldri så liten «downhill» når så ikke skjer.
Jeg skal ikke påstå at forfatteren har gjort en dårlig jobb når han skapte karakteren men jeg som leser fikk ikke alltid den nødvendige kontakten med ham og dette trekker noe ned på helthetsinntrykket.

Les gjerne omtalen min her.

Grei underholdning, men litt anemisk i forhold til debuten

Jeg hadde forventet så mye mer. Fortellingen er troverdig og noe engasjerende. Interessant med innblikk i livet på Haugenstua og i departementet, men ut over det er lite.

Boken skildrer flere overganger, hvordan hovedpersonen tilpasser seg disse og hvor vanskelig det kan være å forene drømmer og selvbilde med virkeligheten hvor kultur, oppvekstmiljø og familie trekker i ande retninger. Shakars skildring er troverdig. At boken skildrer et innvandrer miljø med første og annen generasjons innvandrer gir en ekstra dimensjon, men jeg tror mange som har reist fra bygda til universitetet og akademisk karriere vil kunne kjenne seg igjen i mange av situasjonene og følelsene som beskrives i boken.

Manis hverdag, drakampen mellom to kulturer og det evinnelige jaget etter den kulturelle kapitalen han føler han trenger for å passe inn på sin nye arbeidsplass er svært godt skildret. Språket til Shakar er nydelig, moderne, feilfritt. Gleder meg til neste!

Lista tar for seg skjønnlitteratur og satire om livet i formelle arbeidsorganisasjoner, først og fremst i offentlig sektor. Forfatterne bygger gjerne på egne erfaringer. De fleste av romanene inneholder mye satire og eksempler på byråkratisk surr. De må ikke forveksles med lærebøker om organisasjoner og ledelse!

Publisert 6. desember 2022. Redigert 28, januar 2024.

Målet er 65 bøker.

Lest i 2020

Ved årsskiftet satt jeg som mål å lese variert, både med hensyn til geografi, genre og epoker.

Mål:
- Minimum to bøker fra Sør-Amerika
- minimum en bok fra henholdsvis Afrika og Asia
- Minimum en bok fra hver av de amerikanske statene vi skal besøke i sommer oversikt (da vi enda trodde 2020 skulle være normalt)
- Minimum en bok fra de siste århundrene
- Minimum to bøker fra 2020
- Minimum en diktsamling
- Minimum en novellesamling
- Minimum to bøker av en Nobelprisvinner
- Minimum to prisvinnende bøker

September 2020

Leseliste

Bøker jeg har lest i 2020

Oppdateres løpende

Bøker lest i 2020.

Bøker lest i 2021.