2013
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det er september og uvanlig varmt i verdens rikeste by. I et falleferdig hus ved fjorden holder Hillevågsgjengen til. Den ensomme lederen Jan Inge tror på samhold og ser på seg selv som en David Toska for de småkriminelle. Rudi har ADHD og er stormforelska i Cecilie på syvogtyvende året, han er Kristelig Folkeparti-fan og hører på heavy metal. Cecilie fyller snart førti, hun bærer på en skinnende hemmelighet og drømmer om et annet liv. Nå får Hillevågsgjengen et uventet oppdrag i fanget.
"Jøss, for en roman! ? full av driv, råhet, humor, poesi og musikalitet" Cathrine Krøger, Dagbladet
"Seks hundre sider ren energi" Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
"En knockout av en fortelling ... Tre tragedier er hovedingrediensene, alt skjer i et rasende tempo i en fantastisk litterær komposisjon som er holdt sammen av en formens mester" Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788249511167
EAN 9788249511167
Serie Teksas (1)
Språk Bokmål
Sider 603
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er en over seks hundre sider lang sak som egentlig kan oppsummeres med fire ord på stavangerdialekt: «Bånn gass heile veien.»
Renberg har skrevet en roman som har fått meg til å gjenoppdage Metallica og W.A.S.P. En roman som forhåpentligvis kommer til å gi Motörhead en fortjent revival. The pleasure is to play, it makes no difference what you say!
Det er en ellevill stavangersk psykofarse med Lemmy Kilmister som musikkansvarlig og Guy Ritchie som regissør. Tempoet er som snitthastigheten på debutplaten til Metallica, innholdet er omtrent like subtilt og effektiv som tekstene til Mötley Crüe og underholdningsverdien er like stor som en helaften med Iron Maiden. (Dersom du ikke synes dette høres ut som gode ting har du sannsynligvis tilbrakt for stor del av oppveksten med The Smiths og fått for lite jern/metall i kosten).
Ifølge Renberg liker alle kriminelle heavy metal. På bloggen min har jeg sjekket om det finnes belegg for påstanden. Der har jeg også sett nærmere på den overstrømmende musikalske energien i Renbergs herlige nye roman.
Som han sikkert ville sagt det selv: Hekkan! Syge satan!
Ei herleg bok, dette, i den grad ein kan seie at skildringar av personar på skråplanet, eller på veg dit, er herleg. Ein fyl eit knippe personar i Stavanger-området gjennom nokre hektiske haustdagar, personar som normalt ikkje ville hatt stort med einannan å gjere. Men sidan omstenda er som dei er, så vevast lagnaden deira til ein viss grad saman.
Den skilde tenåringspappaen Pål er i pengeknipe, han har spelt på seg uhorveleg stor gjeld, og treng hjelp til å skaffe ein million eller der omkring. Han vender seg til eit knippe jevnaldrande som han så vidt kjende i ungdomstida, og som no er yrkeskriminelle, for å få hjelp til å dra i land ein forsikringssvindel. Døtrene til Pål er eit kapittel for seg, den eldste, Malene, er pynteleg og ordentleg medan Tiril er beintøff goth-jente. Klassevennina til Malene, religiøse Sandra, har forelska seg i barneverns-kasuset Daniel som ikkje er heilt trygg. Spesielt utrygt blir det når han kjem i skvis mellom Sandra og fostersøstera si.
Renberg har skrive ei lettlest og underhaldande tekst, tidvis humoristisk, men som også formidlar dei sterke kjenslene til fleire av dei involverte. Det er korte kapittel, og ein vekslar mellom å følge dei ulike hovudpersonane i forteljinga. Dei sekshundreogeitelleranna sidene flyg unna før ein veit ordet av det, og kjensla ein sit att med etterpå er at ein vil ha meir. Heldigvis har Renberg gjort noko med dette, han har skrive eit par bøker til med framhald til denne forteljinga. Skal lesast.
Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...
"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.
I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..
I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.
I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...
Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...
Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.
De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.
Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.
Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!
Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!
Jeg gir toppkarakter til denne boka!
For en bok! Tore Renberg imponerer igjen. Dette er en bok på 600 sider og jeg ble revet med fra første sekund, og vips var den ferdiglest. Jeg pleier ikke like bøker hvor jeg har for mange forskjellige navn og personer å forholde meg til, men tross for at denne boken er bygd opp av akkurat dette, klarte jeg uten problemer å følge handlingen hele veien. Spennende, dramatisk, og morsom. Fantastiske skildringer av Stavanger og omegn. Har lyst å lese den en gang til :-)
Etter romanen "Charlotte Isabel Hansen" ble jeg lei både Jarle Klepp og Tore Renberg. Derfor tok det litt tid før jeg igjen tok fatt på Renbergs forfatterskap, og jeg er glad jeg gjorde det. Med romanen "Vi ses i morgen" er Renberg tilbake i språk, stil og form som i kortromanene "Farmor har kabel-tv" og "Videogutten", bøkene som gjorde meg kjent med hans fortellerstemme, bøker jeg likte svært godt. "Vi ses i morgen" har driv, humor, nostalgi, sære og finurlige karakterer, bisarre hendelser i kjente omgivelser. Og det ligger en sårhet over det hele. Anbefales.
"Vi ses i morgen", Tore Renberg.
Stavanger er en rik oljeby med masse vellykkethet, høyt utdannede mennesker, pene mennesker med raske penger og ditto biler. Porschebestanden er stor. Men der er også helt "vanlige" mennesker, hvis det er noe som heter det da, og mennesker som sikkert kunne ha blitt "vanlige", hvis de bare ikke hadde blitt sviktet i en sårbar alder. Det er mest den siste gruppa mennesker denne boka handler om - og om kjærlighet. Vi følger noen ungdommer i sin mest sårbare alder, hvis det er noe som heter det da, og en gruppe voksne som er sårbare hele livet. De prøver å gjøre så godt de kan innenfor de rammene de er tildelt, som nok ligger langt utenfor de rammene de vellykkede lever innenfor, og som de med Porsche nok ser på som en selvfølge at alle skal klare å leve innenfor. Disse voksne har et noe heftig fellesskap rundt et flyttebyrå for å hvitvaske småkriminelle handlinger, og som til frokost gjerne spiller høylydt rockemusikk for å få litt ro rundt bordet.
Lederen for disse mener at det er stor svakhet i det kriminelle segmentet, at de mangler stabilitet i livene sine, derfor er ofte sure og gretne, og begår handlinger som strengt tatt ikke er nødvendige for å tjene nok til livets opphold. Han ser på gjengen sin som grunnfjellet i byen, og ikke minst i sitt og sin søsters liv, og prøver så godt han kan å tilføre gjengen stabilitet, ro, kultur og tett coaching som en moderne leder bør – gjerne med sitater fra rockeband.
Boka bytter på å følge forskjellige personer, med forskjellig ballast, kapittel for kapittel, gjennom en høst, sikkert i fjor, men med stadige tilbakeblikk i livene deres. Den kan først beskrive en scene mellom to personer sett fra den enes perspektiv, så ta situasjonen opp igjen fra den andres perspektiv i neste kapittel. Forfatteren trør nærmere og nærmere, innenfor og utenfor karakterene. Se for deg at han først skisser opp karakterene og omgivelsene hver for seg på et lerret, så legger han på flere og flere elementer og lag - og vi ser at de hører sammen. Så mer og mer dybde, flere og forskjellige objekter i forskjellige positurer, sett fra hverandres perspektiver - og med musikk som tidsbilder. Dette utvikler seg til et tredimensjonalt tablå full av historier; så levende at du føler du er inne i det, går mellom disse skikkelsene, blir litt redd for noen og redde for andre, men samtidig nysgjerrig på dem, litt glad i dem – kanskje ikke alle. Du lurer på hvorfor en løfter handa. Om han vil slå eller bare stryke noen på kinnet? Du lurer på om hvorfor en tar frem pikken. Vil han bli sug, pule eller rett og slett bare pisse? Du lurer på om når noen åpner munnen, vil hun si noe klokt eller søtt? vil hun suge pikk eller rett og slett spy? Du lurer på om en vil legge frem en plan til noe kriminelt, eller bare si noen kloke sitat fra et rockeband. Og så, mens du gransker dem fra alle kanter, og hører på spillista som ligger på Wimp, oppdager du at forfatteren lukker boka – end of story. Han er ferdig med dere, og det før du har blitt kjent nok med karakterene, som for deg har endret seg underveis, før du har hørt alle låtene og kommet deg ut – og du håper at forfatteren vil skrive videre, og ønsker så innstendig at vi kunne ses allerede i morgen, Tore Renberg.
Uff og uff. En forferdelig bok. Etter at jeg leste Jarle Klepp bøkene (som jeg virkelig likte) var dette en gedigen skuffelse. Veldig lite handling med mange ord. Fryktelig rotete oppsett der hvert kapittel starter en ny handling fra en annen person. Ingen kontinuitet, Masse ufullstendige setninger når personene snakker. Svært sen fremdrift i handlingen.
Aldri mer Tore Renberg for meg.
Älskar dialekten efter att ha bott i Stavanger en tid, men kommer bara inte in i berättelsen. Den kommer inte till mig trots att jag läser om och om igen har jag inte fått med mig ngt...
"Vi ses i morgen" er på hele 600 sider, og det tok litt tid å lese den. Jeg har lest den delvis på lydbok, delvis på iPad.
Handlingen i boka kretser rundt tre grupper av mennesker:
Hillevåggjengen, med sjefen Jan Inge, søster Cecilie og kjæresten hennes ADHD-Rudi.
Alenefar og gjeldsslave Pål, med døtrene Malene og Tiril.
Og den vakre, skadeskutt William Daniel Moi, som fanges i et trekandrama mellom Sandra og Veronica.
Beskrivelsene av skurkene i Hillevåggjengen er den aller beste delen av boka. Vi blir kjent med personene, deres fellesskap og verdier i en serie nokså originale show-dont-tell-scener. De fremstår lenge som noen litt harmløse Olsenbanden-naive skurker, men viser at de mener alvor når det kommer til stykket.
Historien rundt William Daniel er den svakeste (for meg). Deler av reaksjonsmønsteret virker ikke troverdig, og selv om vi får vite om hvordan han reagerer, sitter jeg med en følelse av at jeg ikke får tilstrekkelig innsikt i bakggrunnshistorien til at det blir interessant. Det er noe skjebnesvangert over historien, som om han styrer mot Den Store Katastrofen.
Siste scene i boken rynket jeg på nesen av, selv om "resten av slutten" var god.
Pål og døtrene og forsøkene på å beskrive forholdet mellom dem, fungerer bra. Renberg tar seg god tid til å dykke ned i Pål.
Det er bra drive gjennom hele boka, et saftig språk, og en god spenningskurve. Forfriskende at Renberg rev seg løs fra Jarle Klepp og fordypet seg i et nytt univers. Boka har mye av både ytre og indre handling; samtidig som det er en bok der det skjer en del, legges det stor vekt på å bli ordentlig kjent med et nokså stort persongalleri.
Det er en del løse tråder når vi når siste side - slett ikke utenkelig at det dukker opp en 2'er.
Dette er en bok det er verdt å få med seg. Den passer utmerket for lesesirkler og tilsvarende.
Wow! Æ vil ha mere av Rudi! Kjærlighetens mann! :-)
Burde ikke det kriminelle segmentet generelt jobbe mer med god stemning og holdningsskapende arbeid?
Han har tatt av mange kilo de siste månedene. Så flott, har folk sagt, du kler det, går du på Elixia? Nei, jeg går på en smell.
Så utrolig pen han er. Alt ved ham er vakkert og sterkt. Det er vanskelig å være naturlig når folk er så pene. Når nærværet til et annet menneske er så overveldende, hvordan skal du oppføre deg?
Disse unaturlig lyse dagene, de er bare på lån.
Alt som betyr noe, er å løpe mot den du elsker og smelte hjertet ditt sammen med hans.
Den forrige fosterfaren var en stilløs djevel, men han hadde rett i det han sa: Hvis det er stress du vil ha, er det bare å skaffe seg dame
Er det alt de kan, stille spørsmål og se forståelsesfulle ut, er det det de lærer på universitetet, er det det de får betalt for? Har de faen ikke en løsning? Har de ikke studert i førti år for å gi ham en løsning?
Kanskje er det derfor alle voksne har noe askegrått i blikket sitt? Fordi de vet at kjærlighet er det samme som smerte
Halldór kom til Norge ved årtusenskiftet fordi han var lei av sauer og forfattere og fiskere og alkoholikere «og det er ikke noe annet på Island»
Cecilie hater også mor, men av og til savner hun henne også. På en måte. Ikke mor sånn hun var, kanskje, men mor likevel. Mor sånn hun kunne vært, kanskje. Mor sånn hun ikke var. Går det an? Å savne mor sånn hun ikke var?
En kollega ba meg lage en liste over bøker jeg kunne anbefale akkurat henne og det resulterte i en liste som kanskje flere kan få glede av. Listen er en salig blanding av gammel og ny litteratur, lettlest og mindre lettlest, krim, spenning og skjønnlitteratur. Der bøkene tilhører en serie, så har jeg kun tatt med første bind.
Inspirert av Bokprogrammet i P2 sine anbefalinger i mars 2020 av tjukke bøker som egner seg å lese når man har mye innetid, har jeg satt opp min egen liste over gode bøker jeg har lest og som er fra ca. 450 sider og oppover.
Jeg har lagt inn kommentarer på de jeg tidligere har skrevet noe om, og de som jeg har såpass ferskt i minnet at jeg kan gi noen stikkord om min leseopplevelse. Så er det noen bøker som det begynner å bli såpass lenge siden jeg leste at det bare er minnet om en god bok som sitter igjen, og de får stå ukommentert.
Har sluttet i denne lesesirkelen, men dette var en liste fra tidligere bøker som ble lest.
Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.
Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!
Eg er redd for å døy med uleste bøker på hylla; det kunne eg ikkje levd med, sjølv ikkje somedaude. Her er ei oversikt over det som blei lest i 2015.
Sortert etter rekkefølgjen dei blei lese
Fleirbindsverk eg har starta på, men ikkje fullført enno.
Tel ikkje med krim-seriar o.l.
Lista er meint som ei hugseliste for eigen del.
Sortert etter kor truleg det er at eg kjem til å lese fleire bøker i verket.
Kvart punkt i lista er den første boka eg las av det aktuelle verket.
Verk som er sjekka ut av lista:
- Napoli-kvartetten av Elena Ferrante
- Slåttekar i himmelen og dei tre påfølgande bøkene i Edvard Hoem sin slektskrønike.
- Nattens brød av Johan Falkberget
Dette er min midlertidige liste, men den endrer seg nok litt i løpet av året:
1. En bok utgitt i 2018: Simon Stranger, Leksikon om lys og mørke
2. En bok skrevet av en forfatter med et navn på A: Arne Dahl, "Åpen sjø"
3. En bok med handling et sted du har reist: Tore Renberg, Vi ses i morgen
4. En bok du leste og likte som barn: Mark Twain, Huckleberry Finn
5. En bok skrevet av sør-am. forf.: Juan Vásquez, Lyden av ting som faller.
6. En bok med flere fortellere: Nicola Yoon, The sun is also a star
7. En bok på nynorsk: Carl Frode Tiller, Innsirkling 2
8. En bok med handling i fremtiden: T. Ajtmatov, "Og dagen varer lenge enn et århundre"
9. En bok med gull på omslaget: William Shakespeare: MacBeth
10. En bok som har vunnet Brageprisen: Carl Frode Tiller, Innsirkling
11. En bok m. pronomen i tittel: Tor Bringsværd, "Når du minst venter det"
12. En debutbok: Karin Fossum, Evas Øyne"
Liste over bøkar eg les i 2014, og ei kortkort meining om dei. Mest som ein oversikt for min eigen del :)