Inspirert av Bokprogrammet i P2 sine anbefalinger i mars 2020 av tjukke bøker som egner seg å lese når man har mye innetid, har jeg satt opp min egen liste over gode bøker jeg har lest og som er fra ca. 450 sider og oppover.

Jeg har lagt inn kommentarer på de jeg tidligere har skrevet noe om, og de som jeg har såpass ferskt i minnet at jeg kan gi noen stikkord om min leseopplevelse. Så er det noen bøker som det begynner å bli såpass lenge siden jeg leste at det bare er minnet om en god bok som sitter igjen, og de får stå ukommentert.


Godt sagt! (4) Varsle Svar
  • 1.
    "Elling" av Ingvar Ambjørnsen
  • 2.
    "Verden som var min - Bind 2" av Ketil Bjørnstad
  • 3.
    "Lillelord-trilogien - romaner" av Johan Borgen
  • 4.
    "Mesteren og Margarita" av Michail Bulgakov
  • 5.
    "Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av la Mancha" av Miguel de Cervantes Saavedra

    Denne boka ville jeg nok ikke kommet igjennom uten drahjelp fra et felles leseprosjekt her inne. Her er lenke til oversikt over kommentarer til del I
    Del II greier jeg dessverre ikke å finne igjen diskusjonstråden for. Selv likte jeg del II absolutt best.

  • 6.
    "Medmenneske ; Ragnhild ; Siste leveåret" av Olav Duun
  • 7.
    "Rosens navn" av Umberto Eco
  • 8.
    "Nattens brød 1-4" av Johan Falkberget

    Disse bøkene leste jeg sammen med lesesirkelen her inne, og her er mine kommentarer etter å ha lest den første boka:

    Noen uferdige strøtanker etter at boka er lest ferdig. Jeg vil begrense meg til noen av temaene som tas opp – her er det mye å ta av! (Teksten under røper noe av bokas handling.)

    Allerede i tredje kapittel kommer temaet som går igjen i hele boka: Den virkningen det får på samfunnet at gruveindustrien kommer og får bøndene til å vanskjøtte gårdsdrifta. De dyrker ikke mat lenger fordi de kjører malm og brenner kull til Cornelia Smeltehytte.

    Ingen ville kaste bort tiden på noe så dumt og ulønnsomt som å svinge en ljå,
    En urgammel drøm fødtes på nytt: drømmen om velstand!

    Grådigheten tar overhånd, de drømmer om penning, penning - et ord som gjentas mange ganger underveis. I kapitlet Luzifers søndagsnattbarn står det: I gammel tid – før smeltehyttenes dager – drømte oppsittere og selveiere én felles drøm: Mer jord! Jord! Jord! Nå hadde drømmen fått et annet navn: Penning! Penning!
    Ordet fra Helvete fikk en himmelsk klang.

    Og i kapitlet An-Magritts prestetiende: Penning er neppe Guds gave. Nei Guds gave er kornet. Dette kommer igjen i kapitlet Garp-Magritt: Alt var snudd opp ned. Grønn mark og blomster og sol i liene reknedes ikke lenger for Herrens velsignelse. Tidlig vår skaffet stråfór og modent korn – men ingen penning. Og et liv uten ort og sølvdaler holdt de for å være totalt forspilt.

    Jeg har også tenkt litt på tittelen Nattens brød underveis, og synes Gretemors tanker om dette fremdeles virker ganske sannsynlige. I kapitlet Voksen i morgen, står det for eksempel: Her rådde natten i mangfoldig forstand. Vold og fyll. Overtro og drifter. Angst og liderlighet.
    Og Enkene ante ikke noe mer forjettende enn å kjøre malm til Kammertjenerens smeltehytte. Hver sten i karmen liknet et stykke brød..
    I kapitlet Garp-Magritt: Kampen gjaldt sten. Nei brød!...I det hele tatt forvekslet de alle sammen brød med sten.

    Så avsluttes boka med at An-Magrit lover Hovistuten at de snart skal pløye, og at det skal bli triveligere enn å slite hund for Kammertjeneren i lortdikene. Neste bok heter plogjernet, så da vil jeg tro at hun holder sitt løfte?

    Et annet trekk ved boka er gudstroen som gjennomsyrer hele teksten; gudstroen både som trøst og som maktmiddel. Og jeg synes Messias-symbolikken dukker opp både i forholdet mellom Johannes og An-Magritt og mellom Hestejelkeren og Pistolen. Da An-Magritt holder på å fryse i hjel, fantaserer hun om at hun går oppover Golgata. Hun spør etter Johannes, men Johannes er død. Han har alt ligget tre dager i graven.

    Han skriver også mye om urettferdigheten, og det er klart hvor sympatien ligger. Haagen Ringnes har sagt at Falkberget formulerte sin livsoppgave slik: Å bli de elendiges advokat. Det er han i aller høyeste grad i denne boka. Her finner vi utsagn som: Ingen lommetyver i verden kunne vel sidestilles med konger og fyrster. Også fra hverandre stjal de verre enn ravner. Den fattige lommetyv havnet i galgen og uinnvidd jord. Og den rike under kirkegolvet. og Hvor var rettferdigheten? Den sov! I urettens armer. Likheten med Victor Hugo er i alle fall til stede i tematikken, men språk og fortellerteknikk synes jeg er ganske ulik.

    Jeg ser også denne boka som en hyllest til medmenneskeligheten og det å tørre å stå opp som et helt menneske. An-Magritt går en lang vei fra å leve som et dyr og til „å få en sjel“. Johannes sier at hennes sjel skal frigjøres fra sitt kvartz. Gjennom kjærlighet og det å bli sett, vokser hun og lar seg ikke lenger styre av skam og folkesnakk. Med en ukuelig livsvilje unngår hun samme skjebne som Kjempen fikk i sin skam. I kapitlet Garp-Magritt triumferer hun – nå kan ikke utnavnet lenger ramme henne. An-Magritt vant – vant over en skugge i sitt eget sinn.

    Og som sagt – her er det ennå mye mer å ta av, men hverdagen kaller så jeg får slutte for i kveld. Gleder meg til å se hvilke tanker dere har gjort dere etter å ha lest ferdig boka.
    Og hvem er egentlig kølfogden Hedstrøm?

  • 9.
    "Korrigeringer" av Jonathan Franzen
  • 10.
    "Landstrykere" av Knut Hamsun

    Augustskikkelsen til Hamsun er vanskelig å glemme. Han blir et symbol på den nye tid i et jordbruks- og fiskersamfunn som kan minne om Hamarøy. Her får vi servert en god historie i en språklig lekenhet og eleganse som alene er god grunn til å lese trilogien om August!

  • 11.
    "De elendige" av Victor Hugo

    Dette er mine kommentarer i denne diskusjonstråden etter at jeg leste boka:

    I begynnelsen av bind I av dette verket, tenkte jeg at dette blir enda ei bok med forutsigbare og endimensjonale karakterer hvor de gode er gode og de onde er onde. Men heldigvis tok jeg feil. Historien om straffangen Jean Valjean som gjør det til sin livsoppgave å ta vare på den foreldreløse Cosette, berører. Den er dramatisk, spennende, rørende og glimter også til med humor innimellom. Den gir meg lyst til å repetere fransk historie fra før, under og etter revolusjonen.

    Det er litt morsomt å se hvordan Victor Hugo skriver inn sin virkelige onkel i handlingen: Ved Eylau var han med på den kirkegården der den heltemodige kaptein Louis Hugo, en onkel av forfatteren til denne bok, med sitt kompani på tre og åtti mann i to timer holdt stand mot hele den fiendtlige armé. Han har også skrevet et dikt om dette slaget. Hugo skriver også inn seg selv i et avsnitt i historien om opprøret 5. juni 1832.

    Skal jeg nevne noe negativt, må det være at det ble en del usannsynlige sammentreff etter hvert som førte hovedpersonene sammen, men når det fortelles så elegant som dette, så gjør det likevel ingen ting. Jeg synes dette var en stor leseopplevelse!

  • 12.
    "Seierherrene" av Roy Jacobsen
  • 13.
    "Unntaket" av Christian Jungersen

    Arbeidsmiljøet fra helvete

    Fem personer jobber på Dansk Senter for Informasjon om Folkemord. Sjefen er for det meste fraværende, og forholdet mellom de fire kvinnene på kontoret står i sterk kontrast til senterets filosofi om fred og forsoning.

    Malene har bidratt til at hennes beste venninne, Iben, ble ansatt på kontoret. De forteller imidlertid ikke til noen at de var venner før Iben startet. Måten disse to allierer seg med hverandre og styrer atmosfæren på kontoret, er uhyggelig lesning.

    Boka viser godt hvordan mobbing kan starte med det subtile, de tilsynelatende uskyldige bemerkningene som etter hvert blir tydeligere og kan komme ut av kontroll. Jungersen beskriver offerets usikkerhet til å begynne med: Det var kanskje ikke sånn ment, jeg har kanskje misforstått? Så kommer erkjennelsen om at det virkelig er sånn, offerets skam og tap av selvtillit. Andre trekker seg unna offeret for ikke å bli utsatt for det samme selv, og mobberne etter-rasjonaliserer og pynter på hukommelsen: Det var da ikke det jeg sa. Hun ber jo om det selv, osv.

    Når noen på kontoret etter hvert får anonyme trusler, eskalerer det hele. Er det noen av kollegene som står bak, eller er det en serbisk krigsforbryter som vil hevne seg på senteret?

    Innimellom den spennende hovedhandlingen, får vi lese innsiktsfulle essays som Iben skriver om krigsforbrytere, ondskapens psykologi og glemte folkemord. Dette, sammen med de gode beskrivelsene av maktkamp både på individnivå og i større sammenheng, gjør det til noe mer enn en vanlig thriller. Vi får den ansattes kamp for karrieren, sjefens kamp og politiske krumspring for å beholde budsjettmidler og ikke bli omorganisert og statslederes manipulering for å sette folkegrupper opp mot hverandre. Det er interessante eksempler på hva vi kan tenkes å gjøre for å redde oss selv i en tilstrekkelig presset situasjon. Vi får beskrevet handlingen fra synsvinkelen til alle de fire kvinnene, men alle er nok ikke like pålitelige fortellere.

    Boka er på nærmere 700 sider, men var så spennende at selv om jeg egentlig foretrekker litt kortere bøker, så gikk denne fort unna. Handlingen tok av litt mye på slutten, synes jeg, men siden resten var så overbevisende så var det helt greit.

  • 14.
    "Mellom to slott - Kairo-trilogien" av Naguib Mahfouz
  • 15.
    "Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann

    Buddenbrooks

    en families forfall

    av Thomas Mann

  • 16.
    "Balansekunst" av Rohinton Mistry

    Gjennom historien til syersken Dina Dalal får vi vite mye om Indias historie i perioden 1947-1975. I dette samfunnet må du virkelig være en god balansekunstner der du opererer helt uten sikkerhetsnett.

  • 17.
    "Historien" av Elsa Morante

    Andre verdenskrig, Italia. Vi følger lærerinnen Ida og hennes to barn - den ene er gutten Useppe som er resultatet etter en voldtakt av en tysk soldat. I innledningen til hvert kapittel får vi korte saksopplysninger om verdensbegivenhetene før vi dykker ned i selve historien om hvordan disse begivenhetene påvirker folks liv. En gripende historie - jeg skjønner hvorfor denne er blitt en klassiker.

  • 18.
    "Trekkoppfuglen" av Haruki Murakami

    Ei bok hvor du bare må flyte med i fortellingen - underveis vet du ikke hvor det bærer hen og etterpå er du ikke helt sikker på hvor du har vært.

  • 19.
    "Lasso rundt fru Luna" av Agnar Mykle

    Sjelden har jeg lest en så god beskrivelse av en ung gutts skiftende sinn. Beskrivelsene er fulle av detaljer, det er ordrikt, det er fullt av overdrivelser, det er til tider hylende morsomt, motsetningsfylt, vart, rått og sårt. Og "virkelighetslitteratur" er ikke noe nytt fenomen.

  • 20.
    "Vårofferet - roman" av Lars Mytting
  • 21.
    "En halv gul sol" av Chimamanda Ngozi Adichie
  • 22.
    "Koke bjørn - roman" av Mikael Niemi
  • 23.
    "Storm i juni - (suite francaise)" av Irène Némirovsky
  • 24.
    "Agaat" av Marlene Van Niekerk

    En historie om et liv og et land

    I prologen til denne boka møter vi Jakkie som bor i Toronto i Canada. Han får telegram fra sin barnepike i Sør-Afrika, Agaat, som forteller at hans mor er døende. Han begynner å tenke på sin barndom og oppvekst i Sør-Afrika, alt han har rømt fra, og en strofe fra en sang dukker opp i minnet:
    «Mitt land, du tar din død av ditt folk.»

    I hoveddelen av boka er den hvite gårdeieren Milla de Wet fortelleren. Hun er 70 år, har vært lam og sengeliggende med ALS i tre år, og har bare dager igjen å leve. Hun har mistet taleevnen og kan kommunisere bare med Agaat. Dette skjer via øynene etter et eget kodesystem de har.

    Agaat er den som pleier henne. Hun er farget, og ble tatt inn i husstanden som en datter da hun var fem år gammel. Da Milla etter flere år selv ble gravid og fikk en sønn, ble Agaats status endret til en slags hushjelp.

    Historien fortelles i brokker – noe er Millas tanker og noe er Agaats høytlesning fra Millas dagbøker fra 1960 (like før sønnen Jakkie ble født) og framover. Som Milla tenker: «Tre års dødsleie. Dagbøker for et helt liv.»

    Innimellom kommer Agaat og Millas mann, Jak, indirekte til orde gjennom Millas erindringer og tanker slik at vi får noe av historien også fra deres synsvinkel. Sønnen Jakkies versjon får vi i begynnelsen og helt på slutten. Det er ikke alltid lett å vite om Milla innbiller seg ting eller om det faktisk skjer. Enkelte historier fortelles i kursiv og uten punktum eller komma og med dramatiske bilder – som i en slags rus. Hun overhører at legen hennes sier til Agaat: «Dette er en person som ikke kan kommunisere, en som nå og da blir sinnsforvirret, kanskje oftere enn du tror. Du må tenke deg en endeløs tunnel full av biter og strimler av i går og i dag og tidligere tider.» (s. 225) Måten historien fortelles på illustrerer vel akkurat dette.

    På overflaten virker Agaat som den perfekte og omsorgsfulle pleier, men vi ser etter hvert at det foregår, og alltid har vært, en mer eller mindre skjult maktkamp og hvor rollene nå på få år er endret. Den dramatiske historien til Milla og Agaat følger en parallell utvikling i Sør-Afrikas historie med apharteidsystemets fall. Milla gjør opp et slags regnskap underveis i boka, men forklaringene hennes varierer når hun stadig sirkler omkring «pakten» og sitt motiv for å ta over omsorgen for Agaat. Hun nærmer seg gradvis mens hun avdekker hjerteskjærende episoder fra Agaats og Jakkies oppvekst.

    Gjennom over 700 sider får forfatteren på elegant vis fortalt mye om et forkvaklet system som ødelegger mennesker. Men boka beskriver også gjensidig avhengighet, et skjebnefellesskap og en felles kjærlighet til jorda og gården. Alt i alt en god leseopplevelse som gjør at jeg gjerne anbefaler boka videre!

  • 25.
    "Vi ses i morgen - roman" av Tore Renberg
  • 26.
    "Angrep fra alle kanter - roman" av Tore Renberg
  • 27.
    "Skada gods - roman" av Tore Renberg

    Dette er den siste boka i en trilogi om denne gjengen som lever på siden av det vellykkede livet i oljebyen Stavanger. Noen år før trilogien ble skrevet utga Renberg dessuten kortromanen «Videogutten», hvor vi finner igjen noen av hovedpersonene i de tre bøkene som ble utgitt i tidsrommet 2013-2017.

    Det er vanskelig å beskrive denne boka. Ved hjelp av spenning, groteske episoder, forviklinger og en avvæpnende humor blir jeg dratt inn i historien som rett og slett er veldig underholdende. Samtidig får Renberg vist oss noe om hvordan oppvekstforholdene former oss som mennesker. Det er en ømhet i måten han beskriver flere av personene, på tross av at de gjør forferdelige ting og kan ha et språk som gir deg bakoversveis. Det siste gjelder spesielt Rudi. Både Jan Inge, søsteren Cecilie og hennes kjæreste Rudi bærer sterkt preg av at de mangler både økonomisk, kulturell og sosial kapital. Når de skal omgås folk utenfor gjengen, vet de ikke hvordan de skal oppføre seg eller hva de skal snakke om. Dette gir opphav til mange herlig komiske episoder, og ganske rørende når Cecilie/Chessi en stund får bo i en normal leilighet og jobbe i en frisørsalong. Det virker som Renberg koser seg sammen med dette persongalleriet og lar fantasien få fritt utløp!

    Renberg benytter mange triks for å holde på leserens interesse. Det er relativt korte kapitler - ofte med cliffhangere på slutten. Det er flere parallelle handlingsløp knyttet til de ulike hovedpersonene, og det kan derfor gå flere kapitler før du får fortsettelsen for hver enkelt. Det er mye humor - jeg satt flere ganger og lo høyt. Selvinnsikten hos denne gjengen er ikke alltid på høyden. De har jo sine prinsipper, som at de ikke liker vold, de er for familieverdier, mener alle burde stemme Kristelig folkeparti og de driver ikke med narkotika. Men for å tjene til livets opphold tar de på seg bl.a. torpedo-oppdrag, de stjeler og før hvert oppdrag liker de å ta seg en stripe for å kvikke seg opp.

    I denne tredje boka rykker gjengen litt opp i divisjonene på flere områder. Det blir mer penger, mer vold og mer narkotika. I starten av boka står det da også dette:
    ADVARSEL:

    EKSPLISITT SPRÅKBRUK
    USØMMELIG INNHOLD
    FORNEDRING AV MANNSKROPPEN
    OBJEKTIVISERING AV KVINNEKROPPEN
    ET VITNESBYRD FRA VÅR BAROKKE ENDETID
    GRUFULLE OG SKJØNNE HISTORIER OM
    DET VOLDELIGE ...
    DET GRIPENDE ...
    DET LATTERLIGE ...

    MENNESKELIVET
    FØR OLJEKRISEN

    Handlingen blir mer og mer vanvittig og horror-aktig. En av scenene på slutten er faktisk også identisk med handlingen i en av horrorfilmene til Jan Inge i «Videogutten». Jeg synes det blir umulig å prøve å beskrive handlingen i denne boka. Her tar man det helt ut og passerer terskelen for hva som er sannsynlig. På merkelig vises fungerer det likevel. Dette er stor underholdning samtidig som Renberg får sagt en god del om hvordan parallellsamfunn kan eksistere side om side med det normale. Selv om han tegner et karikert bilde av de tre hovedpersonene, får vi i denne boka vite litt mer enn i de to andre bøkene hvorfor de har blitt slik de er. Jan Inges stemme kommer tydeligere fram gjennom at vi får innblikk i hans tanker og skriverier. Som for eksempel i ett kapittel hvor han skal skrive om horrorfilmer, men ender med å skrive om sin barndom. Da han oppdager det, skriver han:

    Mye, synes jeg selv, fikk jeg sagt om det å være barn i en slamrende
    og grusom verden.
    (s. 182)

    Det blir både sårt og komisk når Jan Inge sitter og filosoferer på sitt høytidelige vis og lurer på om han skal trekke tilbake en ordre om et grusomt oppdrag han har gitt den skruppelløse Bjørn Stanley:

    Hva er det som skjer her? funderte Hillevågsgjengens leder, hvilken
    tid i verdenshistorien er dette? Paradiset? Er dette målet vi
    mennesker har strebet mot siden den gang Herren sådde oss ut over
    jorden og kalte oss menneskebarn, oppdratt til å dyrke og ære jorden?
    Hva skjer med disse menneskene jeg har foran meg? De har fått mer og
    mer penger mellom hendene og de elsker å bruke dem, mens vi, de
    kriminelle sakker akterut.
    Ja, du Dostojevskij, hva har du å si til det?
    (s. 242)

    Ikke så greit å være småkjeltring når alle omkring har så mye penger at de ikke vil kjøpe tyvgods lenger - da må man gå for større og farligere oppdrag!
    Det er også Jan Inge som i et fortvilet øyeblikk sier til sin søster:

    Verden er ikke et sted for skada gods som oss, hvisket Jan Inge. Vi
    har ikke noen plass her på jorden, Chessi. Vi fungerer ikke.
    (s. 376)

    Det siste kapittelet i boka er veldig kort - kanskje en avslutning på en trilogi, eller er det en liten cliffhanger som åpner for en fjerde bok?

  • 28.
    "Øst for Eden" av John Steinbeck
  • 29.
    "Vredens druer" av John Steinbeck

    Denne kommentaren skrev jeg om boka da jeg leste den for noen år siden:

    Vi følger Tom Joads familie som er forpaktere på en gård i Oklahoma; en gård de selv eide inntil banken overtok. Handlingen er fra depresjonstida i 30-åra. De blir drevet fra gården og drar mot vest til California hvor de er lokket med at det er arbeid å få med frukt- og bomullsplukking. Men det er så altfor mange som er i samme situasjon. For de som trenger arbeidskraft er det svært gunstig at det er mange som etterspør arbeid, og de arbeidsløse underbyr hverandre i sin nød. Steinbeck skildrer disse menneskenes elendighet og fortvilelse med stor medfølelse, men uten sentimentalitet. Han har også stor forståelse for dem som forsøker å flykte inn i rusen for å glemme:
    Og en mann kunde bestandig bli full hvis han hadde litt penger, bestandig. De harde kantene blev borte, og han hadde varmen i stedet. Ensomheten var forduftet. For en mann kunde få hjernen sin befolket med venner, og han kunde spore opp fiender og ødelegge dem. Når han satt i grøften blev jorden en sofa under ham. Mistak blev gjerne glemt og fremtiden var ikke en trusel. Og hungeren kikket ikke rundt hjørnene, men verden var en myk og behagelig verden, og målet som en mann hadde lagt ut mot var lett å nå. Stjernene kom vidunderlig nær og himmelen var fløiel. Døden var en venn og søvnen var dødens bror. (s. 228)

    Kollektivtankegangen holdes opp som en alternativ organisering, og vi møter underveis et miljø hvor dette fungerer godt.

    Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men den siste delen av boka var så spennende at den var vanskelig å legge fra seg før den var lest ut. Hvis jeg skal nevne noe negativt, er det at i bokas midtparti synes jeg det noen ganger ble litt mye gjentagelser og overtydelig budskap.

    Etter å ha lest ”Dagdrivergjengen” og ”Alle tiders torsdag” som har en lett tone med mye humor, men også mye underliggende alvor, trodde jeg at denne boka også hadde samme skrivestilen. Men i ”Vredens druer” veksler fortelleren mellom i annethvert kapittel å beskrive historien til Tom Joad og hans familie og til nærmest i essaystil å gi et generelt bilde av samfunnsforholdene og en analyse av årsaker og virkninger. Begge deler gjør han meget godt! Allerede i kap. V skriver han om forpakternes stilling overfor bankene:
    Vi kan ikke stole på det. Banken – uhyret må ha renter hele tiden. Det kan ikke vente. Da vilde det dø. Nei, avgiftene fortsetter. Når uhyret stopper å vokse, dør det. Det kan ikke slutte å vokse. (s. 26)
    Vi er leie for det, det er ikke oss. Det er uhyret. Banken er ikke som en mann.
    - Ja, men banken er gjort av bare mennesker.
    - Nei, der tar dere feil – aldeles feil der. Banken er noe annet enn mennesker. Det hender at alle sammen i banken hater det som banken gjør, og allikevel gjør banken det. Banken er noe mer enn mennesker, skal jeg si dere, den er et uhyre. Mennesker skapte det, men de kan ikke styre det.
    (s. 27)
    Det får meg til å tenke på Mackie Knivens utsagn i Tolvskillingsoperaen: Hva er et innbrudd i en bank, mot det å grunnlegge en bank? Men der Brecht bruker satiren, bruker Steinbeck sin fantastiske fortellerevne kombinert med at det mange steder er så poetiske formuleringer at jeg må stoppe opp og lese det flere ganger.

    Mens jeg holdt på å lese boka, kom jeg over disse bildene av fotografen Dorothea Lange. De er av den 32-årige Florence Owens, kjent under tittelen ”Migrant Mother”. De er tatt i 1936, og har blitt stående som et billedsymbol på depresjonstida på samme måte som ”Vredens druer” har blitt et boklig symbol på den. I følge teksten har Florence nettopp solgt dekkene på bilen sin for å få penger til mat til sine barn. Jeg så for meg disse bildene da jeg leste slutten av boka og samtidig hørte på Bruce Springsteens album ”The ghost of Tom Joad” – et album inspirert av ”Vredens druer”.

    Boka er en av de hundre bøkene i Århundrets bibliotek, og jeg synes absolutt den fortjener en plass der! Den var nok også sterkt medvirkende til at Steinbeck i 1962 fikk Nobelprisen i litteratur med begrunnelsen: For hans realistiske og fantasifulle fortellerkunst, utmerket med medfølende humor og sosialt skarpsyn.

  • 30.
    "Beatles" av Lars Saabye Christensen

6 kommentarer

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Hanne MidtsundKitsuneSaramgeIngunn SJulie StensethGodemineRune U. FurbergsiljehusmorAnn Helen EAlice NordliCathrine Marie HansenJan Arne NygaardIreneleserBibliotekariMcHempettIdaBeathe SolbergHarald KBenedicte Sønsteby AndreassenConnieLene AndresenHilde MjelvaChrissieBjørg L.Marianne MSilje HvalstadHilde H HelsethsusannaRisRosOgKlagingIrene StrømlandRade AlmudaffarLisbeth Kingsrud KvistenMarianneJakob SæthreAstrid Terese Bjorland SkjeggerudgretemorMarianne TTone Maria JonassenCamilla Rødje