Bokelskere.no

Dette er en over seks hundre sider lang sak som egentlig kan oppsummeres med fire ord på stavangerdialekt: «Bånn gass heile veien.»

Renberg har skrevet en roman som har fått meg til å gjenoppdage Metallica og W.A.S.P. En roman som forhåpentligvis kommer til å gi Motörhead en fortjent revival. The pleasure is to play, it makes no difference what you say!

Det er en ellevill stavangersk psykofarse med Lemmy Kilmister som musikkansvarlig og Guy Ritchie som regissør. Tempoet er som snitthastigheten på debutplaten til Metallica, innholdet er omtrent like subtilt og effektiv som tekstene til Mötley Crüe og underholdningsverdien er like stor som en helaften med Iron Maiden. (Dersom du ikke synes dette høres ut som gode ting har du sannsynligvis tilbrakt for stor del av oppveksten med The Smiths og fått for lite jern/metall i kosten).

Ifølge Renberg liker alle kriminelle heavy metal. På bloggen min har jeg sjekket om det finnes belegg for påstanden. Der har jeg også sett nærmere på den overstrømmende musikalske energien i Renbergs herlige nye roman.

Som han sikkert ville sagt det selv: Hekkan! Syge satan!

Gøy å se Renberg på et nytt spor etter Jarle Klepp-serien. Rudi står for underholdningen, men den ømme skildringen av tenåringsfaren Pål gjorde mest inntrykk på meg: En litt tafatt fyr som prøver å snu alt ved hjelp av en drastisk plan. Forholdet mellom foreldre og barn har alltid vært blant Renbergs styrker, og det fortsetter i denne boka, med beskrivelsen av Påls forhold til sine døtre.