2011
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Ein ung mann sit på ein psykiatrisk institusjon, skuldig i kriminelle handlingar som han ikkje heilt forstår, men heller ikkje klarar å fortrenge. Han tenker på faren, som skal gravleggast neste dag. Han greier ikkje snakke om problema sine, men det har vist seg at han har eit stort skrivetalent, og psykologen oppmodar han til å skrive om seg sjølv. Etter kvart som han skriv, trenger minne frå barndommen seg på. Med brutal realisme blir det fortalt om korleis ein barndom prega av kulde, avmakt og einsemd formar eit menneske som omverda ser på som eit monster.
Men gjennom hovudpersonen sine intense forsøk på å forstå og halde verda saman, blir lesaren samtidig kjend med eit fortvila og kjenslevart menneske. I eit nesten uhyggeleg syngande og ekspressivt språk kretsar denne romanen framfor alt rundt sorgen over alt som kunne ha vore annleis.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2001
Format Innbundet
ISBN13 9788203184512
EAN 9788203184512
Språk Nynorsk
Sider 271
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Aschehougs debutantpris 2001 P2-lyttaranes romanpris 2001 Tarjei Vesaas' debutantpris 2001 Aschehougs debutantstipend 2001
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.
Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.
Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.
Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.
Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.
Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!
Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!
Skråninga av Carl Frode Tiller må være noe av det beste jeg har lest. Trodde først nynorsken kanskje kunne bli irriterende, men slik ble det ikke, tvert imot så gjør språket det enda bedre å lese. Dette er en av de bøkene jeg skulle ønske jeg kunne lese for første gang på nytt. Tiller er utrolig flink og original i skrivemåte og oppbygging av fortelling. Anbefales på det sterkeste!
Jeg skrev det om "Innsirkling", men jeg skriver det igjen. Dette må være den beste jeg har lest! For et språk, for en sammensetning av ulike historier, det går i rykk og napp uten at man mister tråden. Måten Tiller skriver på gjør at man må henge med, fordi ulike hendelser gjennom livet til fortelleren skildres på en og samme side, tvers gjennom hele boka. Det gjør ingenting, fordi man skumleser da aldri en Tiller roman. Utrolig fasinerende og grundig skildring av personens "indre landskap". Jeg leste boka på 3 dager og dag 2 sleit jeg med å sove. En vond fortelling, men ikke skrevet uten humoritiske trekk. Skildringen av et tvangsrituale igjen og igjen er fantastisk beskrevet. Jeg aner ikke hva jeg skal lese nå som kan nå opp til dette verket. Mulig jeg tar en liten lesepause en ukes tid, eller så hiver jeg meg på neste Tiller i hylla med en gang. Terningkast 6!
Tiller legger ut puslespillbrikker og syr dem sammen til en utrolig drivende og god historie. Hyggelig er det jo ikke, men kanskje man kan få en annen forståelse av psykisk sykdom av å lede dette? Noe av det beste jeg har lest om noe av det verste jeg har lest om.
Litterært sett var dette en fantastisk bok; originalt bygget opp, spennende språkbruk og overraskende slutt. Men synes selve historien var altfor mørk og dyster.
Skråninga, Carl Frode Tiller
Det er overgangene som gjer denne boka så spesiell, og så utruleg god. Ei bok eg trudde eg hadde lese, så eg ville høyre ho som lydbok nå i sommar, men eg hadde ikkje lese ho. Carl Frode Tiller sin første roman.
Fortellerstemma er ein ung mann innlagd på psykiatrisk avdeling på grunn av mykje. Ein følsom fyr, som har vore mobba, utsatt for omsorgssvikt, og opp på det, eller kanskje på grunn av det, har han ein psykisk lidelse.
Han fortel si historie til sin psykolog ved å skriva si historie, for han er ikkje så god til å snakka om det som har vore vanskeleg.
Han fortel livshistoria si i små kapitler med store og små byks. Byksa blir ofte til ved ein assosiasjon. Eit ord, og så er vi plutseleg fram eller tilbake i tid og stad. Somme gonger svært enkle og klare assosiasjoner, stundomnegative og ofte også meir abstrakte. Det kom vel ann på sinsstemninga til han det. Han, som alle andre i boka, er omtalt uten navn.
Carl Frode Tiller er ein av mine absolutte favorittar, som kjem med ny bok til hausten. Gud kor eg gler meg.
Vondt og godt å lese denne. Tidvis også morosamt på ein ganske makaber måte. Elska måten historia fortelles på via ulike minner som gjentas igjen og igjen til det gradvis utvikler seg ein samanheng. Ofte, eller nesten alltid..., vert er irritert over gjentakingar, uansett om det er bevisst som virkemiddel eller ei, men ikkje her. Her fungerte det heilt ypperlig og gjorde at språket tidvis var nesten poetisk. Knallbra bok av Tiller. Ein forfattar eg definitivt skal lese meir av
Utrolig godt skrevet, men så utrolig vondt å lese.
Noe av det mest spesielle jeg har lest. Mørk historie. Korte setninger, og hopping fra en hendelse til en annen, fint innflettet. Til å begynne med var det litt vanskelig å finne trådene, men etter hvert gikk det greit. Glad boka ikke var lenger da alt var liksomt så håpløst.
Dei går gjennom korridorane med stille skrik i auga.
Han med barten hadde vore overstadig rusa og kjørt inn i eit tre. Bilen var trykt inn på midten, og fronten likna metallarmar som omfamna trestammen.
Eg knytte neven og slo meg sjøl i panna. Ein gong, to gongar, tre gongar slo eg meg i panna. Kutt ut for helvete, brølte eg gjennom skogen. Forsvinn ut av hovudet på meg, brølte eg.
Snodige bilde sprang fram inne i hovudet på meg. Bilda glei over i kvarandra, og snart var tankane mine ein einaste orgie i tid og rom.
Eg beit heilt til eg ikkje greidde å tenke på noko anna enn at det gjorde vondt
Det var psykologen som oppmoda meg til å byrje å skive igjen. Psykologen fekk greie på at eg var glad i å skive, og han sa at det måtte eg for all del halde fram med. Det gjer godt å skrive, sa psykologen. Skiv i veg, sa han. Og så kan du vise det til meg etterpå, sa han
Telefonrøret likna tjukke bukkehorn, og no kom bukken stangande imot meg igjen. Eg sprang inn på badet og slo igjen baderomsdøra etter meg. Bukken brekte og brekte på andre sida av døra. Eg held for øra og nynna så høgt eg berre greidde. Etter ei lita stund slutta eg og nynne. Eg tok hendene vekk frå øra og hørte det var heilt stille. Plutseleg tok bukken til å rape og breke igjen. Eg reiv skyljeglaset ut av det vesle stålstativet. Eg slengte skyljeglaset i døra så glasbrota spruta blinkande ut i rommet. Slutt opp, brølte eg. Slutt opp for helvete, brølte eg. Eg brølte så høgt at eg vart glovarm i hovudet. Eg snudde meg mot spegelen. Eg var mørkeraud i ansiktet. Så bli raud da for helvete, brølte eg. Eg stakk ansiktet heilt inntil spegelen og brølte ein gong til. Eg brølte av all mi kraft mot spegelen. Så berre bli raud da, brølte eg. Raud, raud, skreik eg. Eg kvervla rundt, pressa ned handtaket og sparka opp baderomsdøra. No er det fan steike meg nok, skreik eg. Eg gjekk rett mot bukken i eit rasande tempo.
Far min drog av meg den blå trusa og tok til å slå
Bøker som omhandler psykisk helse:
Selvmord, Psykiatri, Psykoser, Tvangstanker, Schizofreni, Angst, Selvskading, Spiseforstyrrelser, ADHD, Rus, Ungdom, Voksne, Barn, Pårørende, Dissosiativ lidelse, Alkohol, Mani, Depresjon, osv
Har etterhvert blitt stadig mer glad i å lese bøker skrevet på nynorsk. Noen ganger fordi nynorsk kan føles nærmere min dialekt (trøndersk) enn bokmål, men aller oftest på grunn av at jeg rett og slett synes nynorsk er et nydelig og rikt skriftspråk. Setter også pris på mulighetene til dialektuttrykk nynorsken gir. Her er mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge) så langt:
Denne listen inneholder bøker om folk på siden av samfunnet. Folk med og uten diagnoser, som kan lære oss mer om folk flest. Noen er ekte folk andre er litterære skikkelser
I dag tok jeg en tur til Fretex igjen, og gjorde noen skikkelige kupp. Åtte bøker til tilsammen 95 kroner (sju pocket til 10 kr stk., samt én hardback til 25 kr). Å, hvor glad jeg er for å bo nærme en Fretex med bøker!
Jeg ble inspirert til å lage denne lista da jeg leste Kerstin Ekmans Hendelser ved vann - lite visste jeg at hovedpersonen på et tidspunkt skulle ta veien til min hjemby! Dette fikk meg på tanker om andre bøker som har Namsos som "bi-person".. Lista er temmelig mager ennå, men jeg håper flere kan trå til og hjelpe meg ;)
Sølvbergets tilsette plukkar nynorskbøker for å gratulere Stavanger mållag med 100-årsdagen 10. desember 2015. Les meir her.
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.