En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.
Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.
Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.
Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.
Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.
Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!
Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!
Viser 4 svar.
Dette er første boka jeg har lest på nynorsk siden jeg gikk på skole og det var en veldig positiv opplevelse. Her får vi innsikt i en veldig syk persons tanker og hva som har formet han. Hadde ikke noe problemer med at alle var navnløse, jeg syntes dette var ett virkemiddel som fungerte veldig bra.
Jeg ble veldig imponert over hvordan han med sømløse overganger hopper mellom forskjellige episoder som har prega hovedpersonen. Dette er vanligvis en skrivestil jeg synes er forvirrende, men her er det gjort på en fantastisk måte. Kjempeimponerende!
Kommer garantert til å sjekke ut de andre bøkene til Tiller.
Ei forferdelig vond bok å lese. Man sitter i helspenn og ønsker man kunne gripe inn på en eller annen måte - folk skal ikke ha det sånn!
Når det gjelder karakterene, er det nok et kunstgrep å la dem være navnløse og uten nærhet til hverandre, men akkurat der skurrer det litt for meg også. Det blir for mye "forfatter-grep". Jeg-personen i denne historien ville ha navngitt menneskene rundt seg, iallfall slik jeg leser ham.
En fantastisk god roman. Godt språk, drivende skildringer. Tidvis nattsvart - til og med i den grad at det bikker over i en form for svart humor, mener nå jeg :-)
Då har jo du, grundig og velskrive, sagt det meste om denne sterke romanen. At personar i ei bok ikkje har namn, er jo i dei fleste tilfella eit gjennomtenkt verkemiddel. Her seier vel dette ein god del om forholdet mellom personane ...
Sist sett
