«Du er så mørk» kunne vært den alternative tittelen på denne nervepirrende romanen. Vi skjønner tidlig at noe er galt, men er det slik som i en Agatha Christie-roman at bevisene egentlig lå godt synlige hele tiden? For meg var det en god introduksjon til Renbergs forfatterskap. Anbefales❗️

Litt forskjellig leseropplevelser på de forskjellige noveller. Jeg har gitt hver enkelt terningkast:

Johan Theorin: Jungfruns hevn: 4
Håkan Nesser: Hvordan jeg...: 4
Camilla Läckberg: Enkenes Kafé: 6
Åsa Larsson: Søstrene Hietala: 6
Camilla Läckberg: Drømmen om....: 4
Johan Theorin: Gropen: 2
Henning Mankell: Mannen på stranden: 3
Camilla Läckberg: En skikkelig dårlig dag: 4
Johan Theorin: Kirkevokteren: 2
Henning Mankell: Fotografens død: 4

Enkenes Kafé og Søstrene Hietala falt altså mest i smak hos meg, mens Gropen og Kirkevokteren gjorde det stikk motsatte.

BOKOMTALE: Blasfemi av Trond J. Stavås. Leseeksemplar fra Gyldendal

Ida jobber som journalist og får i oppdrag av sjefen å dra til Bergen for å lage en artikkel til helgemagasinet om barndomshjemmet til Arnulf Øverland, i etterkant skal hun dra til Oslo og besøke graven hans, og ta bilder av bysten hans. Turen - og artikkelen blir ikke helt som Ida hadde sett for seg.

Morsom tegneseriebok med flotte og fargerike illustrasjoner. Dette er forfatterens første bok - jeg vil ha mer!
Les hele omtalen her...

For en herlig historie , et eventyr med de norrøne gudene Tor, Odin og Loke! Der vikinggutten Odd er med og får sving på sakene. Aldeles sjarmerende og varm. Perfekt til engelskundervisningen på mellomtrinnet!

"Alle som befant seg i leiligheten denne dagen, hadde sine egne komplekser, sine demoner og sin angst: Roger var såret, Anna-Lena lengtet hjem, Lennart fikk ikke av seg kaninhodet, Julia var sliten...Alle i leiligheten sloss med sine egne historier." Denne boken roper på å bli dramatisert. Som et kammerspill, en ABSURD komedie, med såre undertoner. Det er alltid en glede å lese Beckman, han har et ustoppelig galleri av mennesketyper som tar sin plass i lesehjertet mitt. Men den var litt slitsom å lese også. Handlingen går frem og tilbake i tid; selve gisseldramaet (vel, vet ikke helt om vi kan kalle det det..) og avhøret av de involverte etterpå. Og så er det frem og tilbake i de ulike karakterenes liv. Det blir litt mye, litt kaotisk. Og oppå det hele er det en overraskende slutt. Men fin, det er den! "For vi gjør så godt vi kan, vi også. Vi prøver å klare å bli voksne og elske hverandre og forstå hvordan pokker man plugger inn USB-ledninger. Vi gjør alt vi kan for å lære barna våre å svømme. Alt det vi har til felles, og likevel forblir de fleste av oss fremmede, vi vet aldri hva vi gjør hverandre, hvordan ditt liv påvirkes av mitt."

Nok en leseskatt (og julegave fra min mann) av Edvard Hoem. Felemaker Lars Olsen Hoem opplever de utroligste ting. Han er med i slaget på Københavns red og er krigsfange på britiske fangeskip i fem år. Kjærligheten til musikken og felene er «det varme sporet» i romanen. Heftig å lese om fangelivet, utrolig hvor sterkt forfattereren lever seg inn i disse skjebnene og skildrer den indre kampen hos Lars. Og det enkle livet utenfor Kristiansund, med etterhvert syv døtre og kona Gunhild- den store kjærligheten som støtter han i «livets strid.» Interessant også å få mer innblikk i hvor viktig næring klippfisken var i denne byen. Stødig og varmt fortalt, med samme ærbødige og klangfulle grunntonen som «Slåttekar i himmelen» og «Jordmor på jorda.» «Gunnhild vil snakke om kva grunnen er til at det er så mykje ulikt som kan kallast musikk, og at det finst så uendeleg mange instrument, alt frå det som blir kalla lur og lyrer, fløyter og basunar, alt henta frå den heilage skrifta, cymbalar og paukar, for ikkje å snakke om dei store trommene og dei små tamburtrommene, dei mange ulike strykeinstrumenta som litt etter litt kjem i bruk også her, i byen på dei tre øyane, bratsjar og viola da gambaer, for ikkje å snakke om trompetane og alle dei andre blåseintrumenta, fagotten, oboen og klarinetten, alt som dei har høyrt når dei en sjeldan gong har sett seg syn med å gå på ein konsert, det vil i praksis seia utekonsertar, friluftskonsertar om sommaren, som også fattigfolk kan oppsøke.»

Denne boken er gull. Ikke bare for oss lærere som skal fortelle. Alle trenger å lese de greske mytene som Homer en gang fikk nedtegnet . En fest.

Etter å ha gått Aurlandsdalen denne uka med en herlig gjeng ungdommer og kolleger slukte jeg denne boka i et jafs . Helt fantastisk å lese om all historien og kulturen som knytter seg til denne mektige og dramatiske delen av Norge. Flotte bilder, gode tekster ! Jeg bøyer meg i støvet for de som levde før oss. Så mye slit og arbeid. Respekt.

Praktfull reise gjennom stiens historie , filosofi , refleksjon, rekreasjon . Forfatteren skriver mye om dette diktet , jeg lar det stå for seg selv.( boka leste jeg ut i 2020. )

The Road Not Taken
BY ROBERT FROST
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

For ett år siden tente jeg lys for Ari Behn og satte meg ute under Karlsvogna og resten av stjernehimmelen. I år leste jeg ut denne samlingen av korte fortellinger som han ga ut i 2012. Det er «trist som faen» å lese disse historiene. De er mesterlig skrevet , så korte og fortettet, men med et hav av sorg, uro, alt det usagte- mellom hver linje. Jeg la veldig mange egne tanker og assosiasjoner inn mellom alle ordene som ikke var der. Og Aris bortgang drønnet under det hele med sin brutale smerte og sorg. Jeg leste nok enda mer tunghet inn i historiene med dette som bakteppe. Det uhåndterlige, vanskelige og nådeløse livet. Fred over Ari Behns minne.

En stor sorg, en lang reise tilbake i fortiden, en ny begynnelse. Kort oppsummert. Som leser har jeg beveget meg i mange landskap i denne boken, men først og sist handler det om Adam Anker og hans jakt etter spor fra fortiden og hans egne foreldre. Polen, Krakow. Jødeforfølgelsene under krigen. Og først og sist er tittelen veldig betegnende. "Vi snakker ikke om det. Vi tenker ikke på det engang. Og du skal få se at det går over." Mor sto i døråpningen, og lyset fra gangen skapte henne om til en mørk, pregløs silhuett." "Det går over. Vi vil glemme." Og så snudde hun seg og gikk og trakk døren til rommet mitt nesten helt igjen bak seg. Men det gjorde ikke det. Det gikk aldri over. Spørsmålene som aldri kunne bli stilt, antok sin egen skikkelse. Og tausheten ga dem næring."

Fin, men litt stillestående i deler av historien. Jeg satt litt undrende og lyttet og tenkte: Ja vel, hva er nerven her? Den glimter til - og i siste del kommer det virkelig plutselig en ny historie - sånn helt ut av det blå

En usigelig varm og vakker julefortelling lest av selveste forfatteren på lydbok . For en adventsgave å høre på. Mystisk , klok, med de vakreste beskrivelser av natur, forventning, sorg- opplevd gjennom et barns øyne❤️ Jeg ønsker meg denne til jul, må holde den i hånda og se de vakre illustrasjonene.

"En så fullstending taushet finnes bare rundt det som er så skarpt at man ikke kan snakke om det uten å skjære seg på ordene." Forfatter Nordin er ikke redd for å skjære seg på ordene, ikke redd for å skrive om det vanskeligste: Selvmord. I denne boken møter vi Minna og Agnes, uovervinnelige og uadskillelige. "Vi var nødt til å diskutere fordi vi rett og slett skjønte mer når vi tenkte sammen. Og jo mer vi skjønte om verden, desto mer var det som virket så sykt og rart. Hvert eneste svar førte til nye spørsmål.» De er brennende engasjert i å redde verden, Minna mer enn noen. Hun har en helt spesiell energi og evne til å gi seg helt hen til «saken» om det så er å demonstrere for kjøttfri kantine på skolen ved å lenke seg halvnaken og blodig til skoleporten, eller å jobbe gratis på et flyktningmottak i sommerferien. Hun har et stort og bankende hjerte: «Der bor det en som er helt jævlig ensom, Og der også, Folk driter i at naboen ligger død i et år før noen merker noe. Fordi det lukter. Tenk om de fant hverandre i stedet, før det ble for sent. Om vi ga hverandre litt kjærlighet. Om det ikke var så jævlig kaldt. Om ikke alle holdt kjeft og holdt seg for seg selv. Skjønner du?» Og Agnes prøver å skjønne. Men er nok heller litt flau for at hun ikke føler like sterkt som Minna. Hun ER liksom ikke like mye. Hun beundrer Minna grenseløst. Så kommer intrigene, sjalusien, kjærestene til Minna. Nordin skildrer det så levende, så vondt og ekte og engasjert. Du må bare lese videre side etter side. Og tross det mørke temaet, det ligger kraft og fremtidstro i den siste siden. Mesterlig skrevet. Til ungdommen. Til oss alle.

"og så vil alt
halde fram

grantrea vil
få grøne skot

syrinane vil
bløme kort og
heftig

kronblada vil falle
som lyst lilla regn mot
universitetsplassen"
Da kom den boka jeg venta på. Som kunne gripe noe av det som målbandt oss i mars. I den første nedstengningen av Norge tenkte jeg på hvordan alle dikterne hadde det. At de må ha fått et enormt "skrivepress" eller en innstendighet i skrivingen- på en måte. Jeg kjente selv på et behov for å sette ord på denne nye og skremmende tilstanden. Lillegraven forteller og formidler mye i sine korte, kontante ordlinjer. Jeg leste med en voldsom gjenkjennelse og følte meg fullstendig hjemme i denne lyriske gjenfortellingen fra noen måneder som har risset seg inn i vår felles bevissthet- for alltid. Denne boken er med å løfte blikket og hjertet vårt mot fremtiden- fellesskapet, betydningen av å høre til hverandre.

For en nydelig bok! Og for en opplevelse å høre forfatteren selv lese. Fornøyelig, rørende , nær.

Denne boka leste jeg første gang for nesten 30 år siden. Jeg studerte norsk på DH i Volda. I mitt den gang unge leseliv var det en av mine største leseropplevelser... Det var sterkt å åpne boka og lese den igjen, jeg kom til det samme sitatet som satte seg fast for alltid: «Mest ingen ting treng seiast når ein har auge, og når ein har sin eigen song.» Men hvordan skrive om denne boka?? Den er så annerledes enn alt annet jeg har lest- fortsatt. Den er så sammensatt og gjennompoetisk at det føles som jeg bare har skrapt litt på overflaten nå når jeg har lest den ferdig. Vesaas skriver om seg selv her, først og sist om det å dikte, det å være i bildene, i alt det som ikke blir sagt. Gjennom sterke og sanselige bilder av naturen, han skriver om elv, stein, snø, berg... Og om traner som danser på myra. Jeg føler jeg har sittet og lyttet til en vill og mektig symfoni som til tider har vært utilgjengelig, men som samtidig har rørt meg, åpnet opp noen rom i hodet jeg ikke har vært i på en stund. Uforståelig, vakkert, suggererende, voldsomt. Lyrisk fra første til siste side. En leseskatt.
«Natt som dag. Ein er i sitt løynrom og kjenner dette: Dirrar ikkje grunnen under føtene, av gøymde floder som finst? Og kva må ein så gjera, synest ein.
Ein må vera til stades.
Ein må møte opp og stå i straumen frå det. Ein må la den låge dirren skaka seg. Slik som halv-morkne bruer og gamle gang-tre dirrar fint i snøsmeltings-tid.»

"Nå faller sjøen i takt med vinden, og treet ligger der som skjelettet til et geologisk uhyre, et hvalskrog, med røtter og greiner inntakt, men uten nåler og bark, det har havet fortært, et hvitt tonn harpiks, så verdifull ute i verden, siden den kan brukes til å smøre buene til berømte fiolinister og gjøre tonene deres rene. Det er en russisk lerk som gjennom århundrene har vokst seg diger ved Jenisejs bredd i ødemarka sør for Krasnojarsk, som vindene over taigaen har satt sine spor i som en kam i fett hår, til en vårflom med tenner av is fikk den overende i elva og førte den tre, fire hundre mil nordover til Karahavet og la den i klørne på de salte strømmene som brakte den nord til iskanten og videre vestover til Novaja Semlja og Spitsbergen og helt inn under Grønlands og Islands kyster, der varmere strømmer rev den ut av de kaldes grep og drev den nordøstover igjen, i en mektig, halvjordisk sirkel, fullført på et tiår eller to, før en siste storm lempet den opp på en øy på norskekysten slik at den en grålysning i oktober kan bli funnet av Hans Barrøy, som står og betrakter den i målløs undring." Leste du hele utdraget? Vel, da skjønner du at du må lese hele boka. Den er ikke på mange sider, men den tok sin tid. Handlingen og beskrivelsene- de var så mektige, det lå så mye under i all sin enkelhet. ojoj. Så fin.Og for et slit, for et liv- så annerledes enn her på berget...

Emilie er på ferie på Gran Canaria og havner midt i et drama med båtflyktninger. Samuel har reist over havet fra Ghana. Viktig bok for ungdommen- og alle oss andre. Den tar ikke stilling til flyktningepolitikken, men stiller mange spørsmål til leseren. Stranger skriver om sin samtid. Det er bra.

«Det ein seier er gjerne slik at det blir liggande på golvet som eit par skeive skor- medan det ein ville sagt kjendest som flygande fuglar." Det er nesten litt vemodig at jeg er ferdig med denne lydboken som er lest inn av forfatteren, Olav Vesaas. Han har skrevet biografi om faren sin Tarjei Vesaas. Det har vært så utrolig fint å høre på. Og for en reise gjennom et forfatterliv! Så mye jeg har lært, så mye jeg vil lese om igjen av Vesaas. "Båten om kvelden" hører til en av mine største leseropplevelser, så den står nok for tur snart igjen, etter tyve år. Det er noe magisk med lydbok. I dag da jeg gikk til jobben hørte jeg på siste del, da Vesaas dør. På himmelen skinte sola bak skyene og lagde et magisk lys, jeg lyttet til Olav Vesaas`stemme som fortalte om sin fars siste ord. Jeg ble rett og slett litt satt ut av en høytidelig og andektig stemning en vanlig mandags morgen. Det er så mye jeg kunne fortalt fra denne biografien som jeg ble fascinert av. Jeg er veldig glad for å ha lest den!