Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 23473 bokomtaler

Boken startet litt tregt, men etterhvert fenget den og alt i alt ble det en hyggelig historie. Man følger hovedpersonen Lizzie som midlertidig flytter tilbake til sine foreldre. Der treffer hun nitti år gamle fru Dallimore som forteller sin historie. Det var mitt første møte med Erica James.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt.

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen.

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets.

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9)

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det, skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien.

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe.

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om.

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv.

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant.

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Irriterende belærende tone hele veien gjennom. Omvendt rasisme.
Det er få ting som får piggene mine så ut som den "jeg sitter her i flyet og lurer på hvor stupide andre europeere er"-holdningen, uten at forfatteren beviser en suveren forståelse av livet eller verden senere, som gjør at man kan godta introduksjonen.
Interessante fakta, javel, men denne boka fikk jeg i vrangstrupen. Se heller TV programmet mens du spiser berlinerboller eller tar en pjolter - på ren trass.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En spennende bok som fenget fra første side. En bok som tar tak i mange lag i oss mennesker. Dette er en bok som vil bli igjen i deg veldig lenge, ja, kanskje for alltid.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hovedpersonen er en prisbelønt fysiker, gift med Laban og mor til tvillinger. Dessuten er det velkjent for mange at hun har en personlighet som gjør at hun "trekker til seg" betroelser fra Kreti og Pleti. Denne "effekten av Susan" fører til at det "høyere embetsverket" henter henne hjem fra India, der hun står overfor en lang fengselsstraff, og lover fritt leide hvis hun oppsporer medlemmene av "Fremtidskommisjonen". Det er nemlig kommet en del av maktapparatet for øre at denne nå nedlagte kommisjonens arbeid brakte konklusjoner av største betydning for verdens framtid, men ingen har så langt greid å få tak i medlemslista eller noen av rapportene deres.

Susan starter jakten på nåla i høystakken, godt hjulpet av mann og barn, som alle er enestående begavelser på hver sine felt. Men samtidig viser det seg at sterke krefter prøver å forhindre at opplysninger om dette kommer ut i offentligheten.

Etter hver avsløres konspirasjoner og motkonspirasjoner som involverer toppsjiktet i dansk vitenskap, politikk, forsvar og finans, pluss hardkokte kriminelle som gjør grovarbeidet. Jeg gikk meg litt vill i persongalleriet til tider, må jeg innrømme.

Selve bakteppet er nok ikke tilfeldig valgt: Det handler om framtidsvyer som makthaverne ikke vil ha ut i offentligheten, av redsel for folkets dom.

Boka ble en veritabel sidevender for meg, trass i alle referansene til kvantefysikk og andre uutgrunnelige fagområder langt unna min komfortsone. Gang på gang havner Susan i farlige situasjoner, enten aleine eller sammen med mann og barn, men takket være fire superhjerner - pluss en liten håndfull gode hjelpere - styrer de klar av det meste.

Midt oppi alt dette blir det også plass til ekteskaps- og familiedrama, kanskje som et forsøk på å gi personene den dybden jeg synes de mangler? Tidvis fungerte det, men det ble litt i meste laget etter min mening.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En veldig bra bok med spenning fra første side, og flere spennende vendepunkt og en overraskende slutt. Anbefales!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En vanvittig gripende og fengslende bok -med et persongalleri og en handling som treffer blink hardt og brutalt! Terningkast 6

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Misantropisk febermareritt

Boken følger det svimlende og delvis ukronologiske perspektivet til kunstneren Agnes, i hennes dragninger mellom destruktive impulser (i stadig mer sadistiske og blodige slag) og ønsket om å finne fred i en annens vannfylte øyne. Dette er en historie om en psyke som skriker etter anerkjennelse gjennom kunst og gjennom vold; som forsøker å definere seg selv ved hjelp av distansen og uangripeligheten til en planet. Den er skrevet i et vakkert, om ikke noen ganger litt repeterende språk, og maler forstyrrende bilder om menneskeavsky og ensomhet. Ensomheten strekker seg ut mot det umulige, og Agnes spinner besettelser rundt han hun vil at skal elske henne.

Det er noe ved atmosfæren som minner litt om Elfriede Jelinek's "Pianolærerinnen", men i "Sanger fra Merkur" er sjokkhandlingene mindre subtile. Kaoset blir dratt frem slik som kunsten til Agnes i boken; med-vilje-provoserende og med-vilje-grusomt. Det skaper kanskje ikke helt de ønskede sjokkeffektene, men heller en overbærende sympati for et menneske som er i prosessen av å rakne fullstendig.

I alt er dette en vakkert skrevet bok som etterlater en med følelsen av å ha observert en annens febermareritt i detalj. Det er mange beskrivelser av interessante kunstprosjekter som skaper et collage av virkeligheter og inntrykk, dette hjelper til med å grense mot det småsurrrealistiske (i språklig forstand) som allerede preger boken. Dette kan være en givende bok for de som ikke føler fullstendig avsmak for menneskehetens mer groteske sider, men som kan se på forfall med fascinasjon.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Her er min omtale av Lille Linerle. Linken fører til min bokblogg.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«I denne boken har vi samlet bilder av livet på havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig, og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»

Sitatet over er fra forordet til boken Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975. Forlaget Vigmostad & Bjørke presenterer boken slik:

«Silje Een de Amoriza (f. 1983) og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»

Boken er midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker siden på mammut-utsalg. Jeg tenker at dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.

I innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i korte trekk og innledningen begynner slik:

«Det moderne norske skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»

Det er det denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet står det:

«M/S Temeraire har lagt til kai i en asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.
Egli-Zehnder hadde teft for gode motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir fotografert.
Bildet får fram kontrasten mellom to verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»

En smakebit til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:

«Mannskapet på fullriggeren Manx King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i 1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig, og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.
8. juli 1918 ble de angrepet. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke. Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i land i New York.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Grei biografi, bringer på bane interessante aspekter ved Joyce, uten for mye synsing.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Vakker og poetisk bok. Som dikt. Sier vel litt at jeg som 44 åring kjøpte den til meg selv. Jeg kjenner først og fremst Svein Nyhus som bildekunstner - og er så heldig at jeg har et bilde fra "håret til mamma" hengende i stua. I teksten er han mer underfundig og det er rom for stor tolkning av teksten.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Boken er pedagogisk rettet, men også interessant for en legman som meg. Det viktigste i boken er kanskje startet hvor den tar oppgjøret mot 2 fordommer mot evnerike barn. Fordommene er:
a) Evnerike barn vil alltid klare seg
b) Det er elitisme å gi ekstra støtte til evnerike barn

Må innrømme at jeg selv har hatt begge disse to fordommene før jeg leste boka - flaut og på sett og vis ironisk å innrømme det. Alltid spesielt å lese bøker som for alltid endrer en selv, så det gir stor verdi for meg personlig å lese den. Vanskelig å si hvor fordommer kommer fra, selv kan jeg ikke huske annet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Som vanlig, utrolig god bok fra Yrsa, anbefales!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nydelig bok som satt i kroppen lenge etter den var ferdiglest :)))

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hærlig bok, som satt i kroppen lenge etter den var ferdiglest :)))

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hva handler denne boka egentlig om tenkte jeg den første halvdelen av boka? Det er mange diskusjoner om marxisme, facisme og nasjonalisme, men er det egentlig temaet her? Nei, det grunnleggende her er ensomhet; man søker folk som forstår - eller som gir uttrykk for at de forstår; som folk søker psykologer i dag, søkte disse personene den døvstumme Mr Singer, som nikket og lyttet og gav uttrykk for at han lyttet og forsto - selv følte mr Singer seg ensom og savnet sin døvstumme venn som han kunne snakke tegnspråk med, og syntes alle disse menneskene som kom til han var merkelige.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Forstå ikke hvorfor Nor-Hansen ikke er bedre kjent. Synes denne boka er en perle. Den overgår nesten alt som finnes av norsk samtidslitteratur.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Herlig bok, med fine og morsomme illustrasjoner! Det eneste som trekker den ned fra en 6er er at jeg føler jeg har hørt dette før.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Dun AenghusKjetil AudsenKine  ArnøyAnjaDemeterEvaingar hArcticDwarfVibekeAndrea ØdegårdSynne FadnesTralteVestlandslefsaGroEmilie Siljuberg KlevenEnBokLeserHeidiIngeborg GCtinamoiraRufsetufsaMariAnita NessTonjeBerit B LieSabbeGeir  RaastadSolveigWenkeSjur VaageQuijoteMarit HåverstadRune U. FurbergKristin F. JørgensenMerethe SolstadOdd HebækReadninggirl20Ingunn SSjavn NvajsbEeMeF