Usikker på hvilket perspektiv jeg skal bedømme denne fra. Som voksen leser synes jeg den var vittig og morsom, gjennomført på sin måte. Men jeg vet ikke hvordan den er mottatt av ungdommene selv? Når den opp, eller er det alt for mange referanser til oss voksne? Jeg vet ikke, men en kul leseropplevelse var det absolutt.

Jeg så de gode omtalene og kjøpte boka, men ble så utrolig skuffet. Synes historien var rotete, platt og uten snev av spenning, så langtdrygt at jeg måtte skumlese store partier. At man aldri lærer at smaken er forskjellig og følger magefølelsen istedenfor omtalene. Kommet ikke til å lese mer av forfatteren.

Jeg må bekjenne at denne boka ble et problem for meg. Ikke fordi den var vanskelig eller direkte dårlig, men fordi den ikke klarte å viske ut de snart seksti år gamle bildene som fremdeles lever i hodet mitt: Den yndefulle Audrey Hepburn som stolprer rundt i regnet og leter etter katten sin. Og den trofaste George Peppard som omfavner både henne og katten, til smektende toner av Moon River.

Mens filmen var en komedie med mørke undertoner, er boka er en tragedie med muntre overtoner. I denne novellaen har Audrey Hepburn ingen plass. Jeg har lest meg til at Truman Capote var misfornøyd med filmversjonen, dels på grunn av den avvikende slutten, men også fordi han helst ville hatt Marilyn Monroe i hovedrollen.

De andre rollene i filmen husker jeg bare vagt, men det er jo litt morsomt at Holly Golightlys "venninne" i boka, Mag, annonserer sitt nylig inngåtte ekteskap under fullt navn: Miss Margaret Thatcher Fitzhue Wildwood! Capote skreiv denne novellaen i 1958, da "jernkvinnen" allerede var på full fart inn i parlamentet. Pussig sammentreff eller bevisst navnevalg? Capote har ikke framstilt Miss Wildwood særlig sympatisk.

Jeg får tenke meg gjennom handling og personbeskrivelse en gang til, men foreløpig synes jeg det er generøst av meg å gi terningkast fire. Og det skyldes verken forfatteren eller oversetteren, som begge har levert godt og flytende språk. Her må jeg kanskje heller skylde på regissøren Blake Edwards, som gav meg bilder jeg ikke får ut av hodet..

Fikk anbefalt denne bokserien og første bok skuffet ikke. Og jeg kaster meg nok fort over neste bok.

Boken er altfor detaljert. Tidvis oppleves det mer som å lese en historiebok enn en roman. Den er nok mer interessant for lokalkjente eller de som kjenner den omtalte familien.

Dette er en bok med mye handling, med forbrytelser som peker i ulike retninger og som til slutt smelter sammen. Boka har flere spenningstopper. Likevel er også mye plass satt av til fyldige inngående skildringer av omgivelsene. Som leser opplever man virkelig å se for seg det snøhvite fjellandskapet som er både umåtelig vakkert og høyst skremmende, alt etter de aktuelle værforholdene.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlinga er lagt til en liten by ved foten av Pyreneene. Her finner en bl. annet et vannkraftverk med tilhørende fabrikk, en psykiatrisk sikringsanstalt for spesielt farlige fanger (Wagner klinikken) og et ridesenter. Det er primært på disse stedene av handlingen utspiller seg. Det starter med et usedvanlig makabert funn. På mastene øverst i en taubane er et svært maltraktert hestelik spent fast. Hesten som er spesielt verdifull kommer fra et nærliggende hestesenter som eies av den kjente og svært mektige forretningsmannen Eric Lombard.
Forbrytelsen får høy prioritet, både politiet i Toulouse og det lokale gendarmeriet blir trukket inn i etterforskningen. Sentralt står politimannen Martin Servaz og gendarmekapteinen Irène Ziegler. Hesten har blitt avkappet hodet og må på en eller annen uforståelig måte ha blitt fraktet opp med taubanen i løpet av natten. DNA-undersøkelser avslører noe ytterst merkelig. Inne i gondolen finner man spytt (og senere også blod) som stammer fra ingen ringere enn den beryktede drapsmannen Julian Hirtmann. Han kommer fra Genève og har de frykteligste forbrytelser på samvittigheten. Nå er Julian Hirtmann innestengt på Wagner klinikken under et særs velutviklet overvåkingssystem. Han kan umulig ha kommet seg ut derfra. Men kan han ha hatt en hjelper blant personalet? Hirtmann betegnes som usedvanlig intelligent og kontrollert. Han har vært statsadvokat ved domstolen i Genève før han utførte et særdeles grufullt drap på sin kone og hennes elsker. Han skal også stå bak voldtekter og drap på en rekke unge kvinner. Nå befinner han seg på klinikkens avdeling A som er reservert for de aller farligste sosiopatene.
Samtidig ankommer en ung kvinnelig psykolog Wagner klinikken for å starte sitt arbeid der. Hun heter Diane Berg og kommer fra universitetet i Genève. Velkomsten hun får er ikke særlig hjertelig. Xavier som nylig har tiktrått stillingen som klinikksjef, sier rett ut at han ikke har bruk for henne. Han kommer fra Canada, og deres behandlingsformer er annerledes enn de i Europa. Den utstrakte bruken av sterke medisiner, overrasker Irène etter hvert som hun får kjennskap til det.
Et nytt drap skjer i byen. Under en bro henger en mann. Han er naken, bare iført en svart cape. Opphengingen må ha vært utført på en ytterst utspekulert måte, for å forvolde mest mulig smerte på offeret. Den drept er farmasøyt Gilles Grimm, en mann som viser seg å være dypt foraktet av sin egen kone. Til gjengjeld var han medlem av en kompisgjeng som ser ut til å ha holdt sammen siden ungdonstiden, bl.a. finner Servaz et gammelt foto der mennene er ikledd svarte caper. En av de andre mennene på bildet er Serge Perrault som nå plutselig kontakter Servaz på telefonen. Han høres fryktelig redd ut og ber om hjelp der han befinner seg på toppen av taubanen. Servaz skynder seg alt han kan, men støter underveis på hindringer. På veien opp med taubanen passerer han en gondol på vei nedover. Der befinner det seg to personer, en person ikledd sort finnlandshette og Perrault med en renneløkke rundt halsen. Han ser fryktelig redd ut. Servaz sender beskjed om å stanse taubanen, men for sent.Da man kommer fram til gondolen, er Perrault død, og drapsmannen er forsvunnet.
Det avtegner seg et bilde som peker et hevnmotiv. Men hvorfor akkurat disse mennene, og hva er det som skal hevnes? Et hint om dette får Servaz da han er på omvisning på Wagner-klinikken og får komme inn på avdeling-A og møte den beryktede Julian Hirtmann. På tomannshånd sier denne til politi-mannen: ”Spør Chaperon om selvmordene.” Chaperon er den høyt aktede borgermesteren i byen. Ad omveier prøver Servaz å orientere seg om hva dette kan bety. Det viser seg at 15 år tilbake i tiden tok en rekke ungdommer fra dalen livet av seg. Politifolkene blir nødt til å snuse rundt i de impliserte familiene for å finne en felles forklaring på disse hendelsene. En ting som peker seg ut, er at mange av disse ungdommene hadde tilbrakt en sommer på en nå nedlagt feriekoloni. Servaz undersøker det urørte rommet til en av de unge jentene, Allis som alle hadde gitt de aller beste skussmål. Skjult inne i en kassettspiller finner han noen papirer som jenta hadde skrevet. Der forteller hun om grusomme massevoldtekter som både hun og de andre ungdommene hadde vært utsatt for. Omtrent alle de unge hadde hengt seg etterpå. Det må være disse voldtektene som nå skal hevnes.
Mens politiet og gendarmeriet gjør sine undersøkelser rundt om i byen, er den unge psykologen Diane Berg opptatt med å forstå mer om hva som foregår på klinikken. Hun undersøker medisininnkjøp og finner bl.a. ut at en sterk hestemedisin er blitt kjøpt inn av klinikken. Diane er ikke skvetten. Hun forfølger om natten en person som tar seg gjennom den mørkelagte kjelleren, og hun tar seg inn på kontorene til klinikksjefen Xavier og sjefssykepleieren Lisa Ferney og gjennomsøker papirene deres for å finne tegn på uregelmessigheter. Til slutt kan hun ringe politiet ve Servaz og fortelle at den som drepte hesten, har stått i ledtog med Eric Lombard. For å unngå enhver mistanke har Lombard skaffet seg et falsk alibi i tillegg til at han har ofret noe svært dyrebart, nemlig den drepte hesten. Sjefssykepleieren Lisa Ferney er Lombards hemmelige elskerinne. Hun er en av de få som har tilgang til avdeling A og Julien Hirtmann og har kunnet smugle ut spyttet og blodet hans, dessuten har hun kunnet forsyne Lombard med medisinen som var nødvendig for å få kontrll over den sterke hesten.
Servez har fått seg en ny samtalepartner i byen. Det er den pensjonerte forhørsdommeren Gabriel Saint –Cyr. De to mennene merker at de har felles interesser og deler mange synspunkter. Flere ganger inviterer den gamle mannen politiinspektøren hjem til seg til felles måltider. Mens Cervaz er hos Saint-Cyr mottar han de avslørende opplysningene fra psykologen Diane Fa Saint-Cyr får høre om mistankene rettet mot Eric Lombard, forandrer den gamle mannen seg totalt. Han forteller at siden barndommen har finansmannen vært som en sønn for ham. Ingen får lov til å ytre noe nedsettende om ham. Servaz som lenge har følt seg utilpass, faller nå om på gulvet. Det viser seg at Saint-Cyr har forgiftet maten han har inntatt. Den gamle har allerede skrevet et brev der han påtar seg all skyld for det Eric Lombard har forvoldt. Heldigvis kommer politiet til unnsetning før noe mer alvorlig skjer med Servaz.
I siste akt bryter en brann ut oppe på klinikken, påsatt som avledningsmanøver. Lisa Fernley kommer inn til Julien Hirtmann og utstyrer ham med en gassmaske og legefrakk og oppfordrer ham til å flykte og ta med seg Diane Berg som nå er i bevisstløs tilstand. Gendarmene utenfor mistolker situasjonen og lar dem passere. De får tildelt en bil med sjåfør. Straks de har passert sperringene, skyter Hirtmann gendarmen som kjører bilen. Samtidig tar Servaz og Irène seg inn i slottet til Lombard. Skyting oppstår, men Lombard klarer å komme seg unna på snøskuter Politifolkene føler. Det er bitende kaldt. Plutselig utløses et snøskred. De blir alle tatt av raset. Da Servaz og Ziegler endelig våkner opp igjen, befinner de seg, lettere skadd, på sykehus. Senere blir også Lombard funnet, ihjelfrosset. Det samme skredet har også rammet bilen med. Hun kommer seg ut, mens han blir liggende bevisstløs igjen. Da politiet senere finner bilen, er den tom. Den ytterst farlige forbryteren Hirtmann er forsvunnet.
Jeg ble fascinert av miljøbeskrivelsen i boka. Fikk nesten følelsen av selv å være der oppe i fjellene. Positivt er det også med en etterforsker som er ganske utenom det vanlige. Servaz er klassisk dannet og lirer ofte fra seg lange sitater på latin og ikke minst er han ganske engstelig av seg. Den kvinnelige etterforskeren –Irène Ziegler- overgår langt den mannlige når det gjelder mot og praktiske ferdigheter. Boka gir også et innblikk i hvordan ordensmakten i Frankrike er delt mellom politiet og det militærbaserte gendarmeriet.

Et must for alle med interesse for natur, og spesielt for alle entomologer (som meg). Lenge sidan eg har storkost meg sånn med ei bok!

Her er min omtale av Isbjørngåten. Linken fører til min bokblogg.

Det er en fryd å lese Per Petterson! Det er noe med skrivestilen, den er så suggererende, man blir dratt inn i den verdenen som skildres. En verden som stiger frem i kombinasjonen av presise skildringer av Oslo øst – oftest sett fra bussen – og Akershus – sett fra Mazdaen – og de assosiasjonene dette vekker i ham, en tidsreise til egen fortid og foreldrenes liv, - mesterlig!

Men så er det selve historien. Jeg gikk kanskje til boken med gale forventninger, til dels skapt ved et innlegg her inne. Der sto det at litt over halvveis tok boken seg mesterlig opp, - og jeg ventet og ventet, men oppdaget dessverre ikke dette vendepunktet, - noe jeg fullt og helt tar på min kappe. Men i ettertid ser jeg at jeg merket det vel, jeg også, bare at det antageligvis var da jeg mistet den kronologiske oversikten og skjønte at dette ikke var noen sammenhengende story som jeg hadde ventet. Samtidig var det vel omtrent da vi ble presentert for det som med små drypp skulle vise seg å være den hjerteskjærende konsekvensen av et liv i kontakt med en mann i «slik» situasjon. I omtalen av boken har jeg fått inntrykk av at «situasjonen» var skilsmissen, men det kommer etterhvert frem at den stikker atskillig dypere enn som så, - en rastløs mangel på kontakt med egne følelser hos denne mannen som holdt på å gå seg bort i sitt eget hode.

Personlig opplever jeg det som veldig nyttig å skrive slike omtaler som dette, hvor jeg er nødt til å gå dypere i en bok og tenke gjennom den. I utgangspunktet tenkte jeg at denne gangen ble det bare en firer til Petterson, men sannelig steg den ikke til en femmer ved nærmere ettertanke, når jeg la egne forventninger til en story og min ergrelse over Arvid Jansen til side!

Menneskejegeren
Veldig alvorlig interessant om ekte kriminalsaker og saksgangen i hvordan drapsgåtene ble løst av Kripos.
De fleste sakene han skriver om er godt kjent fra mediene fra før for de aller fleste av oss som har levd en stund.
Asbjørn Hansen forteller med engasjement, forståelse og empati. Han viser også til hvordan han intuitivt får en følelse av om folk snakker sant eller ikke i avhør, og om både lettelsen og fortvilelsen som kommer, både for forbryteren, drapsetterforskeren, - og ikke minst alle andre involverte av familiemedlemmer på begge sider, - og særlig de menneskene som har opplevd å miste noen av sine kjære, når endelig den mistenkte innrømmer sin skyld og avslører sin kriminelle handling.
Den drapsgåten han ikke fikk et endelig svar på, plager ham fortsatt, etter at han ble pensjonert.
Jeg skulle gjerne ha sett at han skrev ei bok til, om flere av de sakene han har jobbet med som drapsetterforsker i Kripos.

År 1427 starter historien om Inga Torfinnsdatter. "En historie om kjærlighet og hemmelige stevnemøter, arrangerte ekteskap, drap og trusler - alt er flettet sammen til en meget spennende og dramatisk historie fra en tid da blod og ætt kunne bety alt i livet. Både på godt og vondt."
Slik lyder omtalen for forlaget, og de har så rett. Historien om Inga er meget spennende og dramatisk. Den er fylt med ætt, adel, hekseri, fogderi, homofili, edelstener, voldtekt, mishandling, brann, opprør, munkeorden og humor, og en styrke om å overleve i en tid hvor alt stod på spill.
Jeg leste denne for første gang i 2007, men det er alltid spennende å lese serier på nytt for å se om smaken har endret seg med årene. Ærlig talt, så likte jeg denne bedre nå, enn hva jeg gjorde første gang. Jeg relaterte bedre til Inga, og fant ting som fascinerer meg mer i dag enn hva det gjorde for 11-12 år siden.

Det historiske bakteppet er interessant med gammel norsk adelsslekt og angrep på Bergen fra Vitalinerne i 1928. Skulle gjerne lest flere slike serier.

Serien starter i Bergen, men beveger seg fort over til Østlandet, via Oslo og Østfold. Er også en tur innom Hamar og Nidaros. Stedene er beskrevet godt, og jeg ser det for meg hvordan det kunne sett ut på 1400-tallet.

De viktigste karakterene er:
Inga Torfinnsdatter - Seriens hovedkarakter. Hun er viljesterk, smart, dyktig og vakker. Hun står i mot de fleste, og har en indre styrke som hjelper henne gang på gang.
Svein, Ingas bror - en litt svak gutt, men vokser seg til en mann med styrke.
Maria, Ingas mor - viljesterk, sta, men mildner med årene.
Torfinn, Ingas far - adelsmann til fingerspissene, men veldig glad i Inga.
Torgeir, Ingas mann - en snill og god kar.
Tora, Ingas halvsøster - en snill og god kvinne med en egen styrke.
Herman, fogden - Seriens verste karakter. Hatefull, bitter, hevngjerrig og en sadist.

Både karakterer og miljøer er beskrevet godt, og det er en spennende serie som jeg vil anbefale videre. 1400-tallet var en spennende tid historisk sett, og jeg synes Salmund Kyvik har fanget både spenningen og tiden godt. Det er ikke noe dødtid i denne serien, og i tillegg er avslutningen veldig god slik at man får besvart alle spørsmål.

Gjennom bok 2 og 3 har jeg nå blitt bedre kjent med karakterene og dramatiske hendelser skjer.
Jeg har vel bytta litt syn på Peter, men mener fortsatt at Linde ikke bør satse på ham.
Har blitt mye bedre kjent med Andor, som vandreren heter, og etter cliff'en i bok 3 er jeg spent på hva løsningen blir for ham!
Både Linde og Othilie har opplevd mye så langt, og det er flere hendelser her som pirrer nysgjerrigheten min. Sløret over Othilies fortid har blitt løftet på, men her skjuler det seg fortsatt mye. Og er hun i stand til å slippe Bram de Haven nær seg? Og er han i stand til det samme?
Mange spørsmål, og jeg ser frem til å få de besvart.

Det var med stor spenning jeg åpnet første bok i Ida S. Skjelbakken sin nye serie, Nattergalen. Idas første serie, Krøniken om Ylva Alm, ga meg like stor leseglede som Sagaen om Isfolket.
Allerede etter første kapittel er jeg like henført som jeg var i Krøniken om Ylva Alm. Nytt univers, men Ida sine beskrivelser av natur, farger og lys er ikke til å ta feil av. Setter meg rett inn i universet slik at jeg er tilstede, med både kropp og sjel. Det er helt umulig å legge fra seg boken, og jeg vet med det samme at det vil gjøre vondt å vente på neste bok fordi jeg vil ha neste bok nå, helst i går!

Handlingen starter i 1891 i Nes herred med Linde som hovedkarakter. Linde, bi-karakterer og miljø er godt beskrevet. Når hendelser skjer er jeg med og føler det samme som karakterene.
Jeg er med Linde på flukten og opplever det hun opplever. Jeg blir glad på hennes vegne når hun får jobb på Bygdøy, men hvem er egentlig fru Sullivan og Dr. Hofman? Det pirrer nysgjerrigheten min, mest fordi parapsykologi er et tema som ikke er mye brukt i denne sjangeren, og det er spennende å se hva de skjuler.
Linde en nysgjerrig, uredd ungjente, med en tendens til å rote seg opp i vanskeligheter. Hun er en karakter som vil bare det beste for alle. Hun er redd for å være sårbar, så det er et hinder for henne.
Linde møter flere karakterer på sin vei, som Peter - en sjarmerende småkriminell altmuligkar. Jeg har vel avskrevet ham som en rundbrenner, men tror jeg vil bli overrasket av at han har en dybde i seg. Vandreren, er en spennende kar! Jeg ser veldig frem til å få hans historie avdekket.
En annen hovedkarakter er Othilie. Her får jeg endelig en karakter basert på Abelone Kristensen - dronningen av Vaterland. Men det er ikke derfor jeg finner Othilie interessant, for Othilie har sin egen historie å fortelle, og den er jeg fryktelig spent på! Othilie er vakker, fryktløs, sterk og nekter å leve etter datidens normer og regler. Hun vil gjøre som hun vil og har sitt eget business imperium innenfor prostitusjon.
Her er det mange mysterier på lur, og alle karakterer har en historie å fortelle og jeg ser frem til å høre hver eneste en.

Allerede etter et par sider jeg er hensatt i det nye universet Jenny Micko har skapt! Det river og sliter i meg i de ordene som lyser mot meg. Stakkars Blanca! Denne tilsynelatende skjøre skapningen som kanskje kunne hatt mulighet til å skinne klarest av alle. Jeg håper så inderlig at hun får muligheten til det gjennom serien!
Bare gjennom noen kapitler føler jeg at Blanca og Lotta er så godt beskrevet at jeg kan se de like godt som om de stod foran meg.

Blanca - en skjør skapning, men med en styrke i seg. Så sårbar, men likevel lidenskapelig.
Lotta - blind, men ser likevel bedre enn de som har øyne til å se med. Så livsglad, men likevel så ensom.
Begge, og det de opplever trigger følelser i meg. Sinnets irrganger er så godt beskrevet i denne boken, og det er sjelden at en bok snakker sånn til meg som denne. Begge hovedkarakterene er annerledes, og som i 1907 og som nå, er folk redde for det som er annerledes, og det blir behandlet som noe skjørt og stygt. Verken Lotta eller Blanca er skjøre eller stygge, de er fulle i styrke og lys, og jeg kan knapt vente med å lese bok 2 for å se hvordan disse to utvikler seg.
Det er ikke bare empatien min som får kjørt seg i første bok. Jeg synes hat er et sterkt ord, og bruker det sjelden, men jeg må ta meg i å hate noen av bikarakterene. De er grusomme, men likevel komplekse, jeg blir nysgjerrig på hva som gir dem tilfredsstillelse i å plage andre, og hva som har ført til at de gjør det. Hvilken forhistorie har de å fortelle?

Det går en rød tråd gjennom hele boken - aftenstjernen, og jeg tipper det er noe som binder Lotta og Blanca sammen gjennom den. Gjennom andre ledetråder venter jeg spent på å se hva de andre bøkene bringer. Jenny er helt rå på å overraske, så tviler på at jeg har tenkt riktig. Dette blir nok en serie som byr på overraskelser, mysterier og råskap. Og glede og romantikk. Cliffhangeren i bok 1 var så spennende at jeg holdt pusten mens jeg leste og det hører til sjeldenhetene. Det er lenge til 11. februar og jeg får høre hvordan det går med Blanca og Lotta, og det er det eneste negative jeg har å si, denne burde kommet ferdig slik at jeg fikk lest alt med en gang!
Jeg skal smøre meg med tålmodighet, og finne noe annet å lese mens jeg venter.

Stella går på ungdomsskolen og er forelsket. Så forelsket at hun ikke helt vet hvor hun skal eller hva hun skal gjøre når den utkårede er i nærheten. Problemet er bare at den utkårede er Sigrid. Venninnen hennes. Og Sigrids bror Hannes er forelsket i Stella. Dette fører til litt komplikasjoner og hvordan vil vennegjengen se på henne om de får vite at hun er lesbisk?

Boka er nydelig skrevet, sårt og vakkert og vondt og fint på en gang. Anbefales virkelig til ungdomstrinnet!

Hadde man hatt 4 pluss, hadde den fått denne karakteren. Godt skrevet, men litt hesblesende og lite sannsynlig på slutten. Fikk følelsen av at jeg leste et filmmanus, ikke en bok. Ikke spennende nok, men for all del underholdende som krim.

This 'little history' takes on a very big subject: the glorious span of literature from Greek myth to graphic novels, from The Epic of Gilgamesh to Harry Potter. John Sutherland is perfectly suited to the task. He has researched, taught, and written on virtually every area of literature, and his infectious passion for books and reading has defined his own life. Now he guides young readers and the grown-ups in their lives on an entertaining journey 'through the wardrobe' to a greater awareness of how literature from across the world can transport us and help us to make sense of what it means to be human.

Sutherland introduces great classics in his own irresistible way, enlivening his offerings with humor as well as learning: Beowulf, Shakespeare, Don Quixote, the Romantics, Dickens, Moby Dick, The Waste Land, Woolf, 1984, and dozens of others. He adds to these a less-expected, personal selection of authors and works, including literature usually considered well below 'serious attention' - from the rude jests of Anglo-Saxon runes to The Da Vinci Code. With masterful digressions into various themes - censorship, narrative tricks, self-publishing, taste, creativity, and madness - Sutherland demonstrates the full depth and intrigue of reading. For younger readers, he offers a proper introduction to literature, promising to interest as much as instruct. For more experienced readers, he promises just the same.

For ei nydelig bok!
Her ble jeg dratt inn i handlinga med en gang, ei handling skrevet med snert og humor, men også med mange slags undertoner, av samisk overtro, sorg og lengsel.
Naturbarnet Risten blir rykket opp fra livet sitt i Nord-Norge og omplantet som 7-åring på Sør-Jylland, sammen med sin norske far og nye danske mor, der Risten blir til Kirsten.
Oppveksten i Danmark er ikke lett for Kirsten, men hun finner stor og gjensidig trøst og glede sammen med sin eneste venn Niels, en foreldreløs gutt fra Vietnam.
Hun ser ikke sin samiske mor igjen før etter at hun er blitt voksen, bor i København, og selv har fått en liten sønn.
Så skal det vise seg at møtet med moren i Nord-Norge utvikler seg til å bli noe helt annet enn man skulle tro.
Å, for en herlig bok, tenkte jeg mange ganger underveis. Det eneste negative jeg har å si er at den godt kunne ha vart mye lenger og vært mye tykkere.
Maren Uthaug skriver som en gudinne.
Les den!

Fikk lyst til å lese boken etter å ha sett en dokumentar på Youtube. Boken er basert på en sann historie, men er mye fri diktning av hendelser. Det er til og med laget en opera basert på boken.

Boka som for alvor gjorde meg glad i lesing var Diane Setterfields bok "Den trettende fortellingen" - det er ei bok eg no har lese tre gonger, på norsk, på engelsk, og som lydbok. Og kvar gong finn eg noko nytt, ei ny samanheng, eit nytt hint, eit nytt teikn/symbol/metafor.
Så ... når eg no fann denne boka her av same forfattar var eg litt redd for å gå laus på ho, for forventningane var høge, og dermed også fallhøgda like så. Heldigvis var eg uroa utan grunn - nok ei perle av ei bok!

Boka er skriven på eit språk som gjer at eg opplever ho som eit slags eventyr for vaksne. Heile handlinga litt innpakka i ein slags mystikk og undring. Det finnst element av noko overnaturleg i boka, men eg vil likevel nøle med å seie at sjangeren "fantasy" er gjeldane. Boka er solid gjennomført både mhp språk, karakterar og plott.

Slik eg ser det, er denne boka ein slags (vellykka) kombinasjon av mysterium, mystikk, magi, dramatikk og romanse.

Kort om handlinga:
Ein haustkveld dukker ein skada mann opp på den lokale pub-en. Med seg har han ei livlaus jentunge. Mannen er hardt skadd, og segner om. Sjukepleirska blir tilkalla. Ho fastslår at jenta er daud. Men så - kort tid etter at ho har fastslått dette finner ho svak puls, og får liv i ungen igjen. Mannen blir liggande i sjukesenga nokre dagar. Då han vaknar til er minna hans vage og han veit ikkje kven jenta er. Historia om den daude jenta som vakna til liv sprer seg i området, og tre ulike personar/familiar dukkar opp for å ta til seg ungen - som dei hevder tilhøyrer dei.
Vi følger dei tre, samt menneska rundt.

Boka byr på spenning og mystikk. Samstundes finst mykje humor mellom linjane - elegant humor som ikkje blir kasta på deg, men som ligg litt skjult og uhøgtidleg spredd. Karakterane er herlege og velutvikla. Plottet henger godt i hop. Språket løfter heile boka opp - det er tidvis litt lyrisk, utan å bli for billedleg og treig. Samstundes er det flytande og enkelt å lese. Og ikkje minst er det morosamt, sjølv om humor på ingen måte står sentralt i fokus i denne boka.

LES LES LES!!!!!