Noen ganger kan tittelen på ei bok være misvisende, kjedelig eller rett og slett så feilplassert at man kan lure på om forfatteren drev med loddtrekning da dette skulle prege skriveverket.
Andre ganger er dette navnet en genistrek man kan sitte lenge og tenke på i ettertid.
Bare så det er sagt med en gang; Heidi Linde er en smarting når det gjelder å sette titler på bøker, ihvertfall denne.
"Norsk sokkel" tenkte jeg, - hva i all verden mener hun med dette? Først var det oljeeventyret som rant meg i hu, - den monotone stemmen til nyhetsoppleserne på 70-tallet har nok indoktrinert meg ganske kraftig der, kan man si: "Et nytt funn på Ekkofiskfeltet gjør norsk sokkel til et av de mest lønnsomme i verden"
Men man kan også stå på en sokkel, i selvberuset stolthet og skue utover andre land, andre familier eller andre personer, som kanskje ikke har det så bra som en selv. Og sist men ikke minst: Norsk sokkel kan også stå for hele landet Norge.
En herlig tittel lover godt for videre lesing.
Og leste, det gjorde jeg, for dette er spennende!
Boka er bygd opp i ulike kapitler som tar for seg et knippe familiers streben på forskjellige kanter av landet, nesten som en novellesamling. Men skulle du sett, - her veves fortellingene inni hverandre, enhver person har noe til felles med de andre personene, og faktaopplysninger som er nevnt et sted, dukker sannelig opp og danner sammenheng og helhet en annen plass i boka.
Persongalleriet kunne vært klippet ut av en hvilken som helst norsk familie, og problematikken som Linde tar for seg på hvert geografisk sted har utspring i diverse stortingsmeldinger. Barnevern, rusproblematikk, eldreomsorg, - her nøstes det ut hvordan de som styrer landet ønsker at det skal være, i kontrast til hvordan ståa egentlig er i menneskemylderet som kaller seg Norge. Språket er enkelt, men med svært gode og troverdige dialoger, men en særdeles god psykologisk beskrivelse av de enkelte hovedpersonene.
Mitt eneste ankepunkt er at enkelte kapitler slutter litt brått. Dette er sikkert meningen, men på noen steder kunne du med fordel finslipt litt mer på avslutningene, Heidi Linde.
Boka ble uansett lest ut på to dager, - det var ikke mulig å legge den fra seg, og jeg tenker stadig på personene, - hvordan går det med dem?
Heidi Linde, går det an å be om en fortsettelse ? Er det mulig? Dette var så bra, jeg vil lese mer!
Terningen er allerede trillet, på en vakker høstdag med blå anslag på himmelen, stråler den om kapp med sola med fem smilehull på seg.

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest. Utrolig gripende og spennende å lese om de unike, men likevel vanlige historiene som finnes i så mange familier i dette landet. Bokas tittel er glimrende, og henger sterkt sammen med innledningene til hver historie - for dette er Velferdsnorge - bygget med vår oljeressurs.

Julie er alenemor for Ludovic. Hun jobber som kassadame, og har problemer med å få endene til og møtes.
En dag havner Paul i kassakøen til Julie. Paul kunne vært faren hennes, og Julie har blitt skuffet så mange ganger at hun er skeptisk til Pauls sjenerøse væremåte.
På tross av dette, får Paul overbevist Julie om sine ærlige hensikter. Han er bare beveget av hennes vanskelige hverdag, og vil prøve å lette byrdene for henne.
Dermed blir Julie og Ludovic med til Pauls sommerhus i Bretagne. Med på lasset er også Pauls voksne sønn, Jérôme. Han er dypt deprimert etter å en personlig tragedie.
Hverken Julie eller Ludovic har sett havet, og de fascineres begge to. Julie begynner å slappe av på dette fantastiske stedet, men så inntreffer en tragisk ulykke.

Søt, sår og fin bok om å reise seg etter at ulykken har rammet.

En viktig bok! Nå har vi en troverdig beskrivelse av hvordan en ung pike blir et bytte for en manipulerende person.

En thriller om noen jenter som ikke passer helt inn i A4 formatet.

Spesiell handling med svært spesielle karakterer
Quincy, Lisa og Samantha har en ting til felles. De har overlevd en massakre. Ikke den samme massakren, men hver deres, og de var de eneste overlevende, derfor kalles de Final Girls. Quincy er hovedrollen i boka. Hun overlevde en massakre da hun skulle feire bestevenninnens fødselsdag på Pine Cottage. Noe forferdelig skjedde og Quincy var den eneste overlevende. Hun lider av hukommelsestap og husker kun små bruddstykker, men har likevel klart seg bra i livet. Hun driver en bakeblogg og deler en fin leilighet med samboeren, Jeff. Selv om hun opplevde noe helt forferdelig for ti år siden, velger hun å fortsette livet som om ingenting er skjedd, og prøve å leve et normalt liv som mulig. Den eneste svakheten hennes er at hun er avhengig av Xanax. Quincy Carpenter har fremdeles kontakt med politimannen Coop som reddet livet hennes, og en dag får hun forferdelig nyhet om at Lisa er død, antageligvis grunnet selvmord. Mens hun prøver å bearbeide dette, dukker en uventet person i livet hennes, nemlig Sam. Sam har vært under dekning i mange år, og levd skjult etter at hun overlevde sin massakre. Sam er en spesiell jente, tøff og hard. Hun liker å sette mennesker på prøve, og være litt hovmodig. Quincy blir ikke helt klok på denne jenta, men velger likevel å la henne bo hos henne og Jeff en stund, og bli bedre kjent. Men kan to kontraster skape et evigvarende vennskap?

Dette er en svært morsom thriller som grenser mot horrorsjangeren. Morsom er kanskje et feil ord å bruke, men boka er utrolig underholdende og levende på en helt merkelig måte. Det er noe fresht over denne thrilleren. Nødvendigvis ikke nyskapende, men den har et friskt pust over seg og gir økt leselyst. Man vil bare lese mer og mer, og enda litt til. Persongalleriet er svært innholdsrike, fargerike og spennende på hver deres måte. Det er lett å se dem for seg og få et innblikk i hva slags type mennesker de er. Det dukker også alltid opp spenningsmomenter underveis. Man blir nysgjerrg på hvem denne Sam er, og man undres på hvorfor hun tar kontakt med Quincy først nå. Mange spørsmål dukker opp underveis.

Kanskje ikke en bok for alle
Mange vil nok ikke like denne boka siden den inneholder en god del banning, seksuelle spenninger, sexscener og en del vold. Men siden denne thrilleren er litt i grenseland mot horrorsjangeren, må man bare forvente en del sex og vold. Det er tross alt to ting som ofte gjentas i horrorsjangeren. Syntes ikke at det gjorde noe, og følte heller ikke at det ødela noe.

En ting jeg er mektig lei av er at thrillere fremdeles sammenlignes med Gone Girl av Gillian Flynn. Gone Girl ble utgitt i 2012 og flere thrillere er kommet etter den tid, som også er mye bedre enn Gone Girl. Hva som er så spesielt og unikt med Gone Girl og blant annet Piken på toget av Paula Hawkins, er uforståelig. Det var to bøker jeg ikke likte noe særlig og som jeg på en måte ikke skjøntner hvorfor de ble så populære. Det er og blir en gåte. Så håper å se en thriller som ikke blir sammenlignet med Gone Girl snart, og jeg vil gjerne understerke at Final Girls har heldigvis ingen likhetstrekk med Gone Girl, så ikke vær redd for det. Denne er mye annerledes.

Final Girls er en svært underholdende, gøyal og spennende thriller som er lett å leve seg inn i. Man kjeder seg ikke i et eneste øyeblikk for dette er en thriller med tempo og byr på mange spennende karakterer som man gjerne vil bli bedre kjent med. Det eneste jeg vil trekke ned på er at slutten var noe forutsigbar og forhastet. Det var ikke nødvendig å forhaste avslutningen da boka hadde så fint tempo hele veien tidligere. At det ble noe forutsigbart gjorde heller ikke noe siden boka hadde så stor underholdningsverdi og ga økt leselyst. Herlig lesing!

Riley Sager er forresten ikke forfatterens egentlig navn. Forfatterens egentlige navn er Todd Ritter.

Fra min blogg: I Bokhylla

En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten.

Femtiåringen Alice er gift, har tre voksne barn, og er professor ved Harvard. Hun er en populær foredragsholder og en anerkjent forsker. Nå begynner imidlertid hukommelsen hennes å svikte. Alice har alltid kontroll på alt, så hun blir skremt når hun nå begynner å glemme selv de enkleste ting. Så faller dommen - hun har tidlig Alzheimer.

Nydelig og sår bok om en fryktelig sykdom. Man kan virkelig føle Alices frykt, sinne og desperasjon. Og så blir man selv en smule irritert på ektemannen til Alice da...

Her er min omtale av Guden. Linken fører til min bokblogg.

En god og informativ bok som har vært en øyeåpner for meg når det kommer til økologisk mat. Jeg har hørt at økologisk er bra, men aldri helt visst hvorfor og i hvor stor grad det er bedre enn konvensjonell mat. Jeg begynte allerede etter første kapittel å handle mer økologisk.

Det aller beste med denne boken er den medfølgende cd-en og lydfilene man kan laste ned.

Renee Knights debutroman er en strålende psykologisk thriller. Handlingen tar en uventet og overraskende vending, og spenningen holder til siste side.

Nydelig bok som viser viktigheten av røtter og kjennskap til sitt opphav

«Da vaktmesteren kommer opp for å hente mer, ser han hoderystende på mengden som skal ut, og så kaster han et langt blikk på Evy og sier at folk samler på så altfor mye skrot som de tror kan gi dem tilbake tida som er borte...En skulle ikke tru at det var noe som hette fremtid, sier vaktmesteren. Folk er snåle.»

Sitatet over er fra debutromanen til Tove Braathen: Alle disse dagene. Det var etter å ha lest dette intervjuet i Aftenposten at jeg bestemte meg for å lese romanen. Intervjuet har overskriften: «– Mange foreldre er umodne, rastløse mennesker. De unge blir forsømt.» Tove Braathen er adjunkt, har undervist i 36 år i Oslo-skolen. For tiden underviser hun i tysk og norsk ved Edvard Munch videregående skole.

Det er ikke sjelden at et eller flere intervju med en forfatter inspirerer meg til å lese bøker. Etter å ha lest romanen, fant jeg et intervju med Tove Braathen her på Groruddalen.no Hva angår sjanger mener hun den kan kan plasseres et sted mellom feelgood og krim.

Jeg er enig i at det ikke er enkelt å plassere romanen sjangermessig. Men det har liten betydning for min leseopplevelse – jeg likte romanen. Språket er godt. Et godt og variert persongalleri. Tittelen passer til innholdet - alle disse dagene som ikke alltid er enkle å leve. Det eneste jeg skulle ønske forfatteren kunne bruke mer av, er humor. Sitatet over er fra da en av hovedpersonene Evy rydder leiligheten og får hjelp av vaktmesteren. Dialogen mellom dem var morsom og der får forfatteren virkelig frem personligheten til Evy.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Faktisk en litt kjedelig bok av Jørgen Jæger.. Språket hans har aldri vært det helt store, men her er det ekstra lett. Veldig mye politiarbeid og lite "action"..

Zahl har på eit vis fanga seg sjølv på øya si, og samstundes satt seg sjølv fast i tida. Sidan han i ungdomsåra var involvert i ei ulykke har han blitt buande på øya si mens dei fleste andre har flytta og kommet seg vidare i livet. Han går med stokk, han haltar, er ikkje arbeidsfør og har med tida bygd opp ein enorm motstand mot å forlate øya; så, der bur han, lever stort sett som ein einstøing utan noko nettverk. Så skjer det ein rekke "småting" som tvingar han til å gå vidare i livet, sjølv om han ikkje kjenner seg klar for dette. Han vil ikkje at noko skal endrast. Ufrivillig vert huset han bur i solgt (storebrorens valg) og han må flytte inn med far sin. Så går legen av med pensjon og den nye doktoren utfordrer han på fleire måtar enn han takler, eller? Og - ein barndomsvenn dukker opp igjen på øya; flytter tilbake. Attpåtil byggest det tunnel til øya hans no. Fleire folk kjem kanskje til å komme. Er det slutt på einsemda no? Kommer han seg vidare i livet?

Bok to i Dina-trilogien var ikke like medrivende som den første

Nok en velskrevet bok om troverdige Wisting fra Jørn Lier Horst. Men denne gangen var handlingen etter min mening altfor forutsigbar, og boken er til tider faktisk ganske kjedelig. Den blir aldri skikkelig spennende.

Hovedpersonen møter en tidligere bekjent på en flyplass. Hun har vært i Peru, og forteller om et mystisk manuskript. Både regjeringen og kirken motarbeider forskningen på dette manuskriptet, og det kan være farlig å diskutere det åpent, noe hovedpersonen får føle på kroppen da han reiser til Peru.
Manuskriptet sies å inneholde 9 innsikter som menneskeheten skal erfare en etter en. Det er denne visdommen, som flere instanser føler seg truet av.
Det skal etterhvert vise seg vanskelig å finne den siste innsikten, for den lar seg ikke avsløre uten videre, men vår helt lar seg ikke stoppe.

Tankevekkende om livet og hvorfor vi lever.

I Sibirs mørke ligger en hemmelig, russisk forskningsstasjon. Den er så hemmelig at den egentlig ikke eksisterer. Forskerne som jobber her, kan aldri dra tilbake til sivilisasjonen, men en forsker prøver desperat å kontakte omverdenen. Det foregår nemlig et skjebnesvangert forskningsprosjekt på stasjonen. Kun en mann er kapabel til å komme seg inn til forskerne, men kommer budskapet fram til denne mystiske mannen, hvor er han, og vil han ta oppdraget?

Til tider meget teknisk, noe som kan virke kjedelig, men absolutt en spennende bok.

Velskrevet med et litt gammeldags men tilgjengelig språk. En historisk viktig bok som er overbevisende i karakterer og handling. Hvis du noengang har lurt på hvorfor de svarte i USA reagerer så sterkt på det konfederate sørstatsflagget og monumenter over sentrale figurer i sørstatshistorien bør du absolutt lese denne boken. Den ondskapen og det menneskesynet som slaveriet hadde sitt utspring i og som de svarte i USA har kjempet mot i mange generasjoner senere gjør denne boken til et viktig dokument - til tross for at selve jernbanen var et uttrykk og ikke reell.