BOKOMTALE: Det sorte fåret av Jørgen Jæger. Leseeksemplar fra Strawberry Publishing

Bjørn er på vei hjem. Han bestemmer seg for å kjøre en annen vei enn den han pleier. Plutselig smeller det, og han kjører på en sau. Han vil ikke ha politiet og sauebonden på nakken, så han rydder raskt opp etter seg og skjuler sporene. Ved enden av veien, står likevel politiet, og de mener at han har kjørt på og drept ei jente, og det er mange bevis som peker mot han. Ole Vik tror på han, men han faller plutselig i koma, og Bjørn dømmes til to år i fengsel.

Dette er Jørgen Jægers aller første bok. Jeg tror ikke at det er mulig for han å skrive en dårlig bok. Jeg anbefaler den varmt videre.

Les hele omtalen her

skriv lenkebeskrivelse her

skriv lenkebeskrivelse her

skriv lenkebeskrivelse her

En psykologisk thriller vil jeg ikke påstå at dette er, men det er fullt mulig at den var det da den kom ut. Jeg er 99,9 % sikker på at jeg har lest boka før, men ligger den ikke i lista mi her på bokelskere.no, så "har jeg ikke lest den".
Sett med dagens øyne, synes jeg ikke boka er spesiell på noen måte. Den er langdrøy, den er ikke spennende, men den gir et godt innblikk i det jeg vil kalle mennesker høyt på strå på den tiden, og deres liv og gjøremål. Jeg klarer ikke helt å leve meg inn i noe som helst, og jeg ender opp med et terningkast 3. Kanskje jeg burde se både Hitchcocks filmatisering og Netflix-versjonen?

Siri Pedersdatter mistet faren sin i en heftig vinterstorm på sjøen, og bare noen år senere ble moren hennes brent på bålet, beskyldt for å dyrke djevelen. Morens søster og ektemannen lar Siri bo hos dem; ektemannen ikke uten protester. En munn til å mette når fisket var så dårlig, og kornet var dyrt, ble til gnisninger mellom mann og kone. I tillegg ble Siri utstøtt av mange i det lille samfunnet i Vadsø fordi moren hennes var dømt som trollkvinne.
Som voksen har ikke Siri mange å støtte seg til, men Torvald står last og brast med henne. Det viser seg at Siri trenger hans støtte mer enn noensinne når bygdas bøddel er på jakt etter nye ofre til bålet.

På 1600-tallet var hekseprosessene i Finmark noen av Europas verste. Minst 92 av 3000 innbyggere endte sine liv på bålet. Boka er basert på disse hendelsene, men personene er fiktive.

Lettlest om en mørk tid i vår historie.

Overraskende.

Interessant om språk og tilhørihget

Boka om blåhvalen er en en utrolig informativ og fin historie om livets begynnelse og oppveksten i havet. Det er en blanding av en historiefortelling og mange faktaopplysninger om hva og hvor mye hvalen spiser, hvor den svømmer osv. Hvordan jakten startet for ca. 200 år siden og utviklingen av fabrikkskip mm. Siste kapittel har morsomme og rare fakta, samt spørsmål og svar. Vakre og detaljerte illustrasjoner! Vil fenge lesere fra 6 år og oppover!

Denne faktaboken om Tyrannosaurs Rex kan fint brukes til høytlesning fra 4 år og oppover. Barn i 6-7 års alderen kan lese den selv. Det er kort og enkel innføring i dinosaurens liv. Vi følger utviklingen fra det ovale egget klekkes til han blir ungdom og voksen som 22-åring. Vi får vite hva de spiser, hva de må passe seg for og hvordan de slåss om hunnene. Flotte og detaljerte illustrasjoner, noen i gråtoner og andre mer fargerike.

Godt oppbygget krim, men litt slow, før slutten som er intens

Når det gjelder bøkene til ekteparet Lars Kepler, har jeg vært litt av og på. Det vil si på godt norsk; jeg har ikke lest alle.

Det er ikke alle bøkene av Kepler som har fristet. Har ikke lest noe av dem siden Stalker, og denne virket veldig fristende. Det virker som om Kepler har tatt en mørkere vending, noe jeg liker. Selv om jeg ikke har lest alle bøkene, vet jeg at Erik Maria Bark, er en karakter som var med i første bok: Hypnotisøren, og ble spilt av Mikael Persbrandt i filmatiseringen. Heldigvis fikk han en litt større rolle enn jeg hadde håpet på i Speilmannen.

Speilmannen er bok nummer åtte i Joona Linna serien. Selv om jeg har gått glipp av noen bøker etter Stalker, som var min siste Kepler bok jeg leste, fikk jeg med meg sammenhengen i det store og det hele. Syns ikke det er så nøye med krimserier. Det er en ny sak i hver bok, og det er alltid en tråd gjennom bøkene i det som skjer i privatlivet hos etterforskere. Så synes ikke at jeg har gått glipp av noe viktig.

Spennende etterforskningsprosess og sak
Denne gang dreier det som en gammel kidnappingssak som tar en veldig mørk vending. Unge Jenny Lind blir kidnappet på vei hjem fra skolen av en trailersjåfør. Fem år senere blir hun funnet på en lekeplass. Hun er blitt drept på en brutal måte. Etter videre undersøkelse, aner Joona Linna et mønster, og tror de har med en seriemorder å gjøre, eller i hvert fall en som er på vei til å bli en seriemorder. I Speilmannen følger man forskjellige karakterer og deres hverdagslige liv på godt og vondt, blant annet vår Joona Linna. Han får kjennskap til et vitne som skal ha sett noe som kan hjelpe dempå vei i saken, men problemet er at noe hindrer ham til å åpne seg. Joona Linna blir fristet til å kontakte hypnotisør, Erik Maria Bark.

Bøkene jeg har lest av Kepler tidligere har vært mørke de også, men synes de tar en mørkere vending med denne, og jeg sier ikke nei til det. Fikk litt Jeepers Creepers vibber av å lese denne. Handlingen i denne boka og filmen har ikke noe med hverandre å gjøre, men traileren og enkelte småting fikk meg til å tenke på den filmen.

Underholdende avslutning
Store deler av boka var spennende og det var lett å la seg bli revet med, men når man har lest en del krim, blir noe lett å gjette seg frem til, også i Speilmannen, så man ble hverken sjokkert eller overrasket. Men det gjorde heller ikke noe siden store deler av boka er veldig stødig og jevn. Fikk heller ikke helt sansen for slutten, da den ble noe Sylvester Stallone aktig og kanskje litt for humoristisk, selv om det ikke er meningen. Men for all del, Speilmannen ga meg mersmak, og synes også det var fint gjort av Kepler å hedre kvinner som dessverre er blitt utsatt for vold. Det er det som er kjernen med denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eg sit med tårer i augene etter å ha lese denne. I går las eg ferdig den nyaste boka til Bjørn Hatterud, Mjøsa rundt med mor. Då eg starta på denne tynne, vesle flisa av ei bok, fann eg mykje av det same som i den tjukkare nyeboka. Men her finst meir. Som i Mjøsa rundt med mor handlar det om om klassereise, funksjonshemming, homofili og utanforskap. Det som likevel slår meg som det viktigaste ingrediensen, er kjærleik. Kjærleik til mor som har kjempa så mange kampar, kjærleik til far som har måtta arbeide og dermed vore mindre til stades enn han kunne ønske, kjærleik til bror som er ein flink bilmekanikar, kjærleik til morfar som utan spørsmål godtok at han var homofil, trass i at han vaks opp i ei heilt anna tid. Og kjærleiken den andre vegen òg, som eg eg også fanga opp i den første eg las, kjærleiken frå mor, frå far, frå bror og frå morfar. Til sist dukkar også kjærleiken, eller i alle fall aksepten, til seg sjølv og eigen kropp og begrensingar forsiktig opp.

Kva kan eg skrive for å få deg til å lese denne? For å få deg til å putte i veska (eller indrelomma for den del, boka er korkje stor eller tung)? Camara Lundestad Joof skriv om rasisme, og om å oppleve det igjen og igjen. I Noreg. Ho snakkar om det heile tida, seier ho. Det er på tide at vi andre òg snakkar om det. Om ikkje heile tida, så i alle fall vesentleg oftare enn vi gjer no. Det skal ikkje mykje til. Det første vi kan gjere er å lese denne boka, og tru på det som står der. Kanskje skamme oss litt for gonger vi heller ikkje har teke ordet for å forsvare nokon når vi burde. Les! Denne er viktig!

hahahaha Morsom! Er ikke helt fan av fonten teksten er i, men ellers var boka morsom og jeg skjønner at ungene liker disse.

For meg handlet denne boka først og fremst om overgrep. Grøsser-elementene kom mer som noe i tillegg. Personlig ble det for knapt for meg til å klare å fordøye den utrolig tunge tematikken. Jeg hadde trengt mer rom til å bearbeide, bli kjent med karakterene og få lov til å lande mer i slutten.

Vi møter fem unge mennesker i Nuuk, Grønland. Sara, Fia, Inuk, Arnaq og Ivinnguaq. Hver helg er en fest, og de drikker seg sanseløse. De ligger sammen, de angrer, de repeterer. Alle har sine demoner som kommer til uttrykk på ulikt vis. Noen prøver å rømme fra sannheten, andre stikker hodet i sanden. De fem historiene tvinnes i hverandre, og gir en helhetlig forståelse av hendelsene.

Forfatteren skriver godt, men veldig annerledes. I starten er det iblandet mye engelsk, og det er kanskje sånn (grønlandske) ungdommer kommuniserer. Det føles naturlig, og jeg synes ikke det er forstyrrende. Lettlest og forfriskende.

Boken er utrolig godt skrevet og det er vanskelig å løsrive seg fra den.
Den bringer deg inn i sykepleiernes univers og man får innblikk i hvordan Covid-19 krisen har berørt dem.
Har alltid ment at sykepleierne fortjener høyere lønn for den fantastiske jobben de gjør.
Denne boken forsterker inntrykket mitt.
Håper mange leser denne!

Dette må vere fjorårets vakraste diktsamlingsframside! Også inni er dette ei fin bok, med dikt av kjærleik til og i sorg over hunden Nana, som diktsamlingas eg kjøper, men som seinare vert overkøyrd av ein bil.

"Jeg skriver om et vesen på fire bein // fordi det la seg mellom føtene mine / og slikket dem reine, lik - jeg kan ikke dy meg /
- en disippel, på tross av, /
eller på grunn av, mitt skitne hjerte" skriv han i eitt av dikta.

For ei fin framside! For meg har det litt å seie, sjølv om det eg finn på innsida sjølvsagt er viktigast. I Mjøsa rundt med mor får eg i pose og sekk: Denne er fin både utanpå og inni.

Bjørn Hatterud, kulturskribent, kunstkritikar, kurator og musikar opprinneleg frå Veldre i Ringsaker, tek med mor si biltur, ein dagstur rundt Noregs største innsjø Mjøsa. Boka er meir enn ei reiseskildring. Ho har ein undertittel: Ei livsreise. Lesaren får gjennom boka reise i historia om Bjørn Hatterud sjølv, om klassereise, funksjonshemming, homofili og utanforskap. Reisa rundt Mjøsa vert også ei historisk reise, i kulturhistorie, i familiehistorie, i historia til husmenn og hierarki, i bygdehistorie. Alt er fortalt på ein enkel måte, innimellom sårt, innimellom humoristisk, ofte ingen av delene, bare nøytralt forteljande. Gjennom heile boka får du godt språk, og interessant, sterk og viktig lesnad, og alt etter kven du er, kor du har vakse opp, kva du gjer i livet og kor du har valt å busetje deg, er noko til gjenkjenning og noko til ny lærdom.