Klikk på en bok for å skrive en omtale.
Aktuell roman, her er ekstremvær, miljøengasjement, ulvedebatt og familierelasjoner. Starter forsiktig (og litt kjedelig) med storfamilien som skal feire gullbryllup til foreldrene på en luksusseter i fjellet. Ting går ikke som planlagt, og etter hvert blir boka en skikkelig spennende kriminalroman!
This book was my second John Wyndham novel, following “The Kraken Wakes” a few months back, which I thought was just okay. Not bad, but I wanted more. This was an interesting, philosophical read, but still a light read, which makes me hopeful that I will continue to enjoy even more Wyndham in the future. It’s basically a story about a boy, Matthew, who seems to have an imaginary friend, and the story told from his father’s perspective, who is trying to understand what’s going on.
There are a lot more layers to this story than one might expect, and there are a lot of noteworthy lines here, which I take to mean that we’re dealing with some great literature. Yes, it’s mostly about imaginary friends and science, which I will look at more closely, but it touches on a lot of topics, explores some intimate issues and asks a lot of big questions.
You could for instance say it’s about motherhood because here is a mother who see that everyone around is having a baby, and she then feels pressured into having a baby herself. At the same time, she wants a baby regardless and then she only wants her son to be normal and happy, and she herself just want to conform and be normal and happy. The father does not seem to understand this need or the social pressure to have a baby in the first place (because he’s a man, probably), and he finds it odd that “Babies, in a world that already has far too many, remain desirable” and that “it began to worry me a lot” (15). It’s interesting how even back in the 60’s people had these notions, just like me now, over 60 years later. In any case, it’s noted that the mother “is happier conforming, and the pressure to conform is terrific”, but a friend asks “does it matter how far her desire for a baby is inherent, and how much it is being stepped up the environment? Surely, the point is that she has it – and has it very strongly.” (16) Good point. So, she adopts Matthew.
It’s also about coming of age and figuring out how the world works and disillusionment. The father speaks to it perfectly when he sees his son is going through it: “I felt a poignant memory of those desolate patches of disillusion which are the shocks of growing up. The discovery that one lived in a world which could pay honour where honour was not due, was just such a one. The values were rocked, the dependable was suddenly flimsy, the solid became hollow, gold turned to brass, there was no integrity anywhere…” (124)
It's also about sibling rivalry, madness, relativity, technology, energy, power, space travel, communication, boundaries, determinism and the fear of what we don’t understand.
Or reality and belief:
“Reality is relative. Devils, evil spirits, witches and so on became real enough to the people who believed in them. Just as God is to people who believe in Him. When people live their lives by their beliefs objective reality is almost irrelevant.” (34)
Matthew’s parents discuss, intelligently and passionately, what it might mean, the pros and cons of having imaginary friends and how to deal with it. Could it be madness, schizophrenia, a phase, natural development of the brain? Does this mean we as parents will never understand Matthew, because we adopted him? Can we ever have a real connection with him?
And: “Are we, I wonder, doing the right thing in playing up to this nonsense? I know you shouldn’t crush a child’s imagination, and all that, but what nobody tells you is how far is enough. There comes a stage when it begins to get a bit like conspiracy. I mean, if everyone goes around pretending to believe in things that aren’t there, how on earth is a child going to learn to distinguish what really is, from what really isn’t?” (28)
Sure, Matthew asks some strange questions, like “why can’t we live on grass if horses can?” or “why are there two sexes” and “where is Earth?”, but his parents don’t understand where all these questions are coming from. In some ways, this novel is like an essay on imaginary friends, or a character study of a child with an imaginary friend and insight into how that affects the people around them and how their society responds to these kinds of things.
Matthew’s experiences are science fiction based, so this is science fiction. But most of the time, though, it didn’t read like a science fiction story or any kind of fantastic literature. It didn't have to be more than that, to be honest. I think the story would be less interesting overall without the external element, but not worse in terms of quality. It would just make it different.
Oh, and I loved that ending. Someone please write a sequel!
I will end this review with a final noteworthy line, which is my favorite in the book:
“For intelligent life is the only thing that gives meaning to the universe. It is a holy thing, to be fostered and treasured. Without it nothing begins, nothing ends, there can be nothing through all eternity but the mindless babblings of chaos…” (142)
Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.
Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).
«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om kolonialiseringen som fant sted.» (side 11)
Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige kolonialiseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.
Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)
Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.
«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).
Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.
Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.
Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)
Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.
Verdt å lese.
Helt klart en bok man har store forventninger til, og den leverte. Men jeg kjente hele veien en slags irritasjon over at Stoner lot livet flyte forbi og aldri sto opp for seg selv. Men vakkert skrevet og en bok som fester seg.
Jeg innrømmer, jeg koste meg glugg som reisefølge til Alexander Leborg på hans vandring uten esel gjennom landskapet Cevennene i sør-Frankrike.
På vandring osv… er et resultat av oversetteren Leborgs arbeid med å oversette Robert Louis Stevensons klassiske bok om hans vandring i 1878 med et esel gjennom Cevennene. Samme landskap, samme rute, som Leborg relativt nylig har vandret, Alexander Leborg dog uten esel.
Forfatterdebutanten Leborg skriver informativt, underholdende og kort sagt svært godt om sin fottur i sporene til Stevenson ca 140 (!!!) år etter at Stevenson og eselet Modestine gikk denne ruten. Jeg ble underholdt på beste vis gjennom hele reisen. På vandring… -er en liten bok. Kort liten sak og den leses dessverre av få. Synd, for dette er bra saker. Meget bra! Min terning trilles til en solid sekser:)
Veldig god!
Nydelig språk.
God oppbygging.
Veldig menneskelig.
Engasjerende og spennende, synes jeg!
Forlanger ikke mer av ei bok..
Endelig fikk jeg lest det som blir ansett å være den første moderne vampyrhistorien. (Ja, lenge før Dracula ble skrevet!) Sommeren 1816 skrev John Polodri The Vampyre omtrent på samme tid som Mary Shelley skrev Frankenstein og Lord Byron sin halvferdige Fragment of a Novel. Det var morsomt nok en skrivekonkurranse mellom dem. Polidori hentet inspirasjon til The Vampyre fra både Lord Byron (som vampyren skal ligne) og teksten hans. Det som skiller denne vampyrhistorien fra eldre sagn om vampyren i folketro, er blant annet at vampyren Ruthven er en adelsmann og dermed representerer aristokratiet. Jeg har lest historien på norsk, i utgaven fra 2000, oversatt av Tore Aurstad via Pantagruel forlag, og Ruthven beskrives som en adelsmann som er «mer bemerkelsesverdig for sine eiendommelige egenskaper enn sin stand», og disse egenskapene er blant annet at «et øyekast fra ham var nok til at latteren stilnet og vek plass for frykt i de hjertene der dumhet styrte» og at det skyldtes «det døde, grå øyet hans, som liksom sendte en skjult, sterk utstråling mot dem.» (9) Han er samtidig dødsens blek, men meget tiltrekkende og ettertraktet. Vampyren begynner her å fungere som en metafor: de rike suger hensynsløst blodet ut av samfunnet, som jo kan finne «tilfredsstillelse i å trekke de uskyldige ned i avgrunnen til skjensel og vanære» (18). Den moderne vampyren har endret seg litt mer siden The Vampyre, for her blir for eksempel ikke ofrene til nye vampyrer, og Ruthven tåler faktisk sollys.
Jeg føler ikke at jeg kan ha altfor store forventninger eller krav til denne historien. Jeg kan heller ikke kritisere bruken av klisjeer som «frøs blodet til is i årene» (21) og «begge ble bleke av redsel» (22) eller beskrivelser av torden og mørke skoger. Allikevel kan jeg si at jeg likte den. Den er ikke spesielt skummel for meg, men det er fordi skrekklitteraturen også har utviklet og endret seg en del siden den gang; man har funnet nye måter å skremme leseren på. Samtidig er det verdt å påpeke at med nye tider kommer nye redsler, og at det som var skummelt før, ikke er like skummelt nå lenger, nettopp fordi samfunnet har endret seg. Selv om Polidori ikke er den dyktigste stilisten, ei eller en stemningsskapernes mester, ulmer det en uro og uhygge mellom linjene. Spesielt den uroen man kjenner i møte med mystiske fremmede man ikke aner intensjonen til. Ubehaget som oppstår når man blir desillusjonert, er heller ikke til å underdrive. Hovedkarakteren Aubrey er en fri, vakker, velstående ung mann som dyrket «heller fantasien enn dømmekraften og hadde høye, romantiske tanker om ære og oppriktighet.» Videre er han dessverre naiv og har tunnelsyn på samfunnet, for «han trodde godt om alle mennesker, og så på laster som noe skjebnen hadde tatt med for effektens skyld, akkurat som i romanene. Han tenkte at fattigdom bare bestod i at klærne var rufsete, men likevel varme», og han «trodde at dikterenes drømmer var lik virkeligheten» (11). I møte med en nådeløs virkelighet, når man er underkastet krefter man ikke kan kontrollere, at drømmer ikke blir oppfylt, kjærlighet ikke blir gjengjeldt, svik og bedrag og lidelser og vold, vil nok blodet fryse til is hos selv de mest hardbarkede blant oss.
I etterordet av min utgave står det mer informasjon om forfatteren, boken og vampyrer generelt.
Skrevet av Tore Aurstad. Det var meget interessant å lese! The Vampyre er i hvert fall en innflytelsesrik skrekkfortelling i litteraturhistorien. Spesielt vampyrlitteratur. Selv om den ikke er på høyde med Frankenstein, er den relativt lettlest, nokså leseverdig og sist, men ikke minst, nevneverdig.
Lettlest. Blir fort en del av verdenen til hovedpersonen. Morsomt språk. Jeg likte den veldig godt!
Dette er en helt grei bok om skikk og bruk i samfunnet vi lever i, både på hjemmebane og på bortebane. Mange av rådene er selvfølgelige, noen har man ikke tenkt så mye på, andre igjen kan man relatere godt til, mens man på noen områder kan finne ut at man muligens har tråkket skikkelig i salaten.
Boken var tidvis kjedelig, men ikke fordi den ikke var nyttig, men fordi alt ikke var like relevant, givende og interessant, slik det ofte er med oppslagsbøker, selvom denne skiller seg noe ut fra den sjangeren. Boken kan allikevel brukes som en slags skikk og bruk leksikon som man kan ta en ekstra titt i før man skal i bryllup, begravelse, eller bare ut for å kjøre bil.
Sigrid Sollund, som også har skrevet boken "Hersketeknikker", skriver med et glimt i øyet og med innslag av humor, som noen ganger treffer, og andre ganger kan den være noe malplassert. Alt i alt en grei og lettlest bok som kan bidra til at du kanskje blir en litt bedre samfunnsborger, eller en litt bedre versjon av den du allerede er i møte med andre mennesker.
Fotballagenten skriver med et humør og en fortellerglede som smitter over. Og har man kjennskap til mannen fra før er det lett å kjenne ham igjen i teksten. En bok full av morsomme røverhistorier, som i tillegg føles ekstra autentisk pga. mannen som står bak. Anbefales til alle med en viss interesse for norsk fotball og/eller agentvirksomhet.
Jeg koste meg fra start til slutt.
Her ser jeg det varierer voldsomt på sterningkast i Bokelskere.
Jeg er ikke overrasket.
Gode elementer i boka.
Ganske velskrevet.
Ensomhet som blir satt plaster på av små geniale barn pluss..
(Den kommer seg faktisk litt etterhvert.)
JK, eller Jan-Kåre, blir vitne til at den ekle naboen drukner. Tror han i alle fall. Men hvem er jenta som plutselig dukker opp hos den gamle naboen? Kongen kommer til Sotra, planlegger noen virkelig å skyte ham? Og er det en hemmelig tunell fra kjelleren på asylet og ut i sjøen?!
En fantastisk bok om fantastisk litteratur! :)
Jeg skrev en omfattende anmeldelse av boken for Nye NOVA:
https://www.nyenova.no/nicolai-alexander-styve-anmelder-fantastisk-litteratur-i-norge-og-omegn-av-gerd-karin-omdal/
Fra innledningen:
"I 2010 kom Gerd Karin Omdal ut med en bok om hovedsakelig nordisk fantastisk litteratur. På den tiden var hun en stipendiat som også skrev doktorgradsavhandling om gotisk drama i Storbritannia på 1700-tallet, men nå jobber hun som universitetslektor i nordisk litteratur på NTNU. Dette er en populærvitenskapelig bok om fantastisk litteratur i et funksjonsanalytisk perspektiv. Det vil si at hun undersøker hvilke funksjoner de fantastiske elementene har hatt helt fra middelalderen og frem til begynnelsen av 2000-tallet. Utvalget er på islandsk, engelsk, dansk, svensk, norrønt eller oversatt til norsk, men brorparten er originale verk av norske forfattere. De aller fleste av dem kan kategoriseres som fantastiske, mens noen få var viktige bidrag til eller forutsetninger for selve utviklingen av fantastisk litteratur generelt."
Fra konklusjonen:
"Gerd Karin Omdal har altså lykkes i sin målsetting: Hun lærer oss det som er verdt å lære om hva fantastisk litteratur er, de viktigste tendensene, forfatterne og verkene, og hun har beskrevet dens funksjoner og betydning i ulike epoker, som viser en sammenhengende historie av våre ideer og kulturelle trekk. Hun har gitt målgruppen det den vil ha, og mer til. Boken er jevnt over godt skrevet, velstrukturert og fylt til randen med nyttige kilder. Jeg personlig føler at hun har økt lesegleden i meg, styrket nysgjerrigheten min, gitt meg et mer bevisst og reflektert forhold til fantastisk litteratur, utvidet perspektivet mitt og rett og slett gjort meg til en bedre leser. Dette er sannelig et fantastisk stykke folkeopplysende arbeid som jeg har fått mye ut av å lese."
Nokre gonger kan ei diktsamling likne svært på ein roman. Dikta i samlinga Å jage ein hjort i døden utgjer ein klar heilskap, ein samanheng og kronologi som ikkje kan stokkast om på. Lesaren får servert ei historie, rystande, men svært godt skriven. Ei grupe menneske flyttar ut til ei øy for å starte sitt eige samfunn på sida av storsamfunnet. Det liknar mistenkjeleg på ei slags sekt. Historia er fortald gjennom ei tretten år gammal jente, og perspektivet er hennar.
Dikta fungerer som dikt, men sidan dei er ein så tydeleg del av heilskapen, vil fleire av dei fungere dårleg utanfor samlinga. Dette er ikkje ein veikskap ved dikta, snarare ein styrke.
Sidan forteljinga har diktform, må ein tolke litt meir sjølv enn ein vanlegvis må som romanlesar, men det er likevel ikkje vanskeleg å få med seg historia her. Når boka er ferdiglesen, det tek ikkje lange belet, sit eg overvelda tilbake. For eit språk! For ei historie! Dette er ei diktsamling som vil sitje i meg lenge. Anbefaler denne sterke og særs gode leseopplevinga!
Dette er en grei fagbok om andrespråksdidaktikk. Den tar for seg problemer og utfordringer man kan møte på som lærer på en skole med elever som ikke har norsk som førstespråk. Videre gir den didaktiske tips til hvordan man kan jobbe med disse elevene og legge best mulig til rette med undervisning, med tanke på dem. Jeg savner allikevel litt mer konkretiserte arbeidsmåter.
Boken begynner med en del definisjoner, noe lovverk og forklaringer rundt hva språk er og hva språkets innholdssider er med tanke på form, innhold og bruk, der alle disse må være på plass for at et språk skal fungere optimalt. Forfatterne går også i dybden av disse tre, der formsiden deles inn i fonologi(læren om språklyder), morfologi(de mindre enhetene i ord som skaper mening, med bl.a. bøyninger og danning av ord), syntaks(ordsammensetning til større enheter som f.eks. setninger) og tekstlingvistikk(bl.a. læren om oppbygging av tekst utover setningsnivå). De tar videre for seg innholdssiden i språket som også kalles for semantikk, som er læren om hvordan ord brukes for å skape betydning på de forskjellige nivåene i språket. Forfatterne forklarer videre hvordan forkunnskapene til de som kommuniserer sammen har mye å si når det kommer til tolkning av en tekst. En fra Somalia kan for eksempel tolke en tekst på en annen måte enn en fra Norge, pga. forskjellig bakgrunn både språklig, sosialt og kulturelt.
Når det kommer til språkets bruksside, eller pragmatikk, så handler det ifølge Monsen og Tveit Randen om hvordan språket brukes og tolkes i samspill med omgivelsene, hva man ønsker å oppnå ved språkbruken og hvordan man kan oppnå det man ønsker å oppnå.
Videre skrives det hvordan et andrespråk læres og forfatterne tar først frem noen eldre teorier rundt dette, og hva som er et vanlig syn i dag. En interessant måte å være klar over er hvordan det som for læreren er et fremmedspråk, er bygd opp, og hvordan strukturen i språket er, sammenlignet med det norske språket. Dette kan være lurt å være bevisst når man underviser en med behov for norskopplæring som andre språk. Videre vises det i boken til viktige faktorer for å kunne lære seg andrespråket på en mest mulig effektiv måte. Her kommer bl.a. motivasjon inn. Boken tar videre fram isfjellmodellen til Cummins som viser til hvordan et godt utviklet førstespråk vil ha en positiv innvirkning på andrespråkslæring og hvordan mange av de samme metodene gjelder når man skal lære seg dette språket.
Forfatterne er også innom mellomspråksteorien, dvs. en teori om hvordan mellomrommet mellom førstespråket og andrespråket blir kalt et mellomspråk der eleven det gjelder prøver seg fram i bl.a. samspill med andre som mestrer, i dette tilfellet norsk som førstespråk. I denne fasen prøver eleven ut forskjellige hypoteser, og slike ”feil” sier Mosen og Tveit Randen, må ses på som en konstruktiv og nødvendig del av språkopplæringen. Videre setter de et skille mellom skolespråk og hverdagsspråk, der disse elevene også må lære skolespråket, noe som fortrinnsvis skjer i klasserommet. Hverdagsspråket blir til i sosial omgang med jevnaldrende.
Dette er noen av de ting som forfatterne av denne boken tar for seg. Boken er ganske lettskrevet til å være av den akademiske sorten, men til tider noe kjedelig også. Allikevel en grei innføring for de som er opptatt av dette, både lærere og studenter. Det finnes tykkere bøker enn dette rundt teamet, så ønsker man seg en god og ikke en altfor lang innføring rundt dette, så kan denne anbefales. Nok en pensumbok som jeg må gjennom.
Konseptet var brukt opp etter 2 bøker. Veldig mye gjentagelser fra de to første bøkene. Tilførte ikke noe nytt. Trekker opp at det er et enkelt språk, som gjør at det blir en fin flyt i boka.