Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 39764 bokomtaler

Sikkert ei fin bok, men historien fenget meg ikke, så jeg gav opp etter ca en fjerdedel.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Har lest boken og gledet meg til lydboken. Ga opp etter 5 spor, Anders Ribu leser så dørgende enstonig, slepende flatt og søvnvekkende at jeg stort sett ikke fikk med meg noe av handlingen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Første delen trekker boka klart opp til en sekser på terningen. Dette er skrivekunst på høyt nivå. Bare beskrivelsen av morens sorg når hun ble enke - fantastisk!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Tok litt tid, men så leste den seg selv. Underfundig og med noen underliggende krigsskildringer jeg ikke kommer til å glemme.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En fantastisk bok å lese. Jeg har ingen kjennskap til Himalaya fra før, men boka gjør at jeg blir interessert i å finne ut mer, og samtidig har lyst til å reise dit!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne serien er en favoritt fra mine ungdomsskoledager. Denne boka er ikke den beste i serien, men fortsatt god og lett å sluke. Med denne blir vi mer kjent med Cirque du freak, og viktige ting skjer i boka for Darren som må lære å akseptere hva han har blitt. Jeg gleder meg å gjenlese de andre i serien også. De neste bøkene var blant mine favoritter.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Her inviteres vi inn til den virkelige upper-upper-class i New York på 1870-tallet, - til et miljø som om mulig var enda mer klassebevisst enn det engelske, antagelig for å vise at de ikke var dårligere enn dem. Boken skildrer de svært strenge reglene for hva som var sosialt akseptabelt, og den gjør det på en grundig og latterliggjørende måte, og skildrer hvordan hovedpersonen er både tiltrukket av og føler på tomheten i en slik tilværelse. Men det sentrale hovedtemaet i boken er almenngyldig og driver historien fremover: skal man følge plikt eller hjerte?

Det samme spørsmålet sto hovedpersonen i Den franske løytnants kvinne overfor, - og det var da også den boken som fikk meg til nå å gjenlese denne! Og begge er filmatisert med glimrende skuespillere, her med Daniel Day-Lewis. Michelle Pfeiffer og Winona Ryder, - jeg har sett begge filmene flere ganger! Et lite sidespor, men underveis kom jeg på at Daniel Day-Lewis også spilte hovedrollen i en annen film fra New York fra omtrent samme tid: The Gangs of New York, - men der ble vi presentert for den helt motsatte siden av byen! Han er en glimrende skuespiller, og det er artig at han har vært med på å fremstille dem begge.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Velskrevet, intelligent og rørende om oppvekst og tilknytning.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Solid og fengende, som alltid. Leser gjerne mer om Elli.

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Var noe lunken til denne tredje boka om Martin Juncker, siden jeg ikke likte den forrige boka, Satans sommer så godt, men ble positivt overrasket over Kveleren.

Leste ikke den første boka Vinterland, men hoppet rett til Satans sommer og Kveleren. Synes disse bøkene kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke spesielt nøye på kronologisk rekkefølge. Man blir jo godt kjent med hovedkarakterene og deres bakgrunn likevel.

Mange private og jobbrelaterte bekymringer
Martin Juncker har det travelt for tiden og mye å tenke på. Han er nylig operert på grunn av prostatakreft, men han orker ikke å sitte hjemme. Han er også for tiden midt i en skilsmisseprosess med ekskona Charlotte. I mellomtiden leier han en leilighet av en kollega. Han har også mye som skjer på jobbfronten. En nynazist er blitt knivdrept, og ikke mange dager senere, blir en kvinne funnet drept og voldtatt i et buskas, i nærheten hvor turgåere og syklister ferdes. Det tar ikke lang tid før ny kvinnelig offer dukker opp. Voldtektsseriemorderen etterlater seg spesielle spor. Klarer de å stoppe ham før han får tak i flere uskylidge ofre?

Spennende saker begge to, men nynazistdrapet forsvant noe i den andre saken. Det er jo ikke rart, men ville gjerne lese mer om nynazistdrapet, også. Det ble på en måte glemt i det andre kaoset. Om det var med vilje eller ikke, er jeg høyst usikker på. Uansett var det også spennende å lese om voldtektsseriemorderen og jakten etter den skyldige. Martin Juncker og hans team merker også det er noen forandringer med deres kollega Signe Kristiansen. Hun er ikke lik seg selv, og de lurer på om hun noen gang kommer til å åpne seg for dem om hva det er, eller ikke. Kommer det til å påvirke jobben?

Interessant etterforskningsteam
Kveleren starter noe rolig, mne det er et gledelig gjensyn med Martin Juncker og teamet som består av svært forskjellige personligheter, kan man si, men det gjør det hele mer interessant. Syntes Kveleren hadde bedre handling og sak enn i Satans sommer. Lesingen var mer engasjerende og jeg liker Juncker bare bedre og bedre. Han har sine indre demoner som mange andre etterforskere i krimverdenen, men likevel blir han ikke typisk av den grunn. Det er forfriskende.

Selv om jeg ikke er helt superfan av serien, er jeg fremdeles interenssert i å følge Juncker videre med på reisen, for liker fortellerstemmen(e), og bøkene er gjerne dystre med litt svart humor. Er nysgjerrig på neste sak med denne gjengen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bradley Pearson er forfatter, men ikke spesielt suksessfull. Han er på vei til Italia for å skrive sin fjerde bok, men han har skrivesperre, og har dessuten ingen aning om hva boken skal handle om. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort å forlate London. Ut av det blå, dukker eks-svogeren opp. Han kan fortelle at søsteren, som nå er en styrtrik enke, har flyttet hjem igjen til London, og hun ønsker å oppsøke Bradley. Han hater eks-kona, men blir likevel tvunget til å møte henne, da søsteren hans dukker opp. Hun har forlatt ektemannen, og er hysterisk.
Så dukker også Bradleys venn Arnold opp. Han er også forfatter, og en meget vellykket sådan. Arnolds kone, Rachel, og datteren, får også plass i dette dramaet fylt med sjalusi, kjærlighet, hat, og misforståelser. Det hele ender voldsomt.

Underholdene og spennende. Godt skrevet, og Murdoch er en forfatter jeg må lese mer av!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«En dag dør broren min. Det er en ulykke. Han faller ned i den gamle brønnen og det er ingen som ser det. Det er ingen som hører det. Det er ingen som ser at den lille kroppen hans forsvinner i det svarte hullet. Det er ingen av oss som ser det, verken mamma, pappa eller jeg for vi er ikke der. Det er bare bestemor og bestefar som er der. Og de er ikke der de heller. De sitter på hytteverandaen og kan ikke se brønnen fra der de sitter. De ser ikke at broren min har gått bort til den gamle brønnen med morkent lokk. De tror han kan passe seg selv en stund, at han kan leke litt alene mens de døser på verandaen. Men han kan ikke passe seg selv, han er så liten. Hører dere det, bestemor og bestefar? Han er for liten til å passe seg selv! Men de hører det ikke. De er litt tunghørte begge to, de kan ikke noe for det.»

I debutromanen til Mirjam Kristensen Dagene er gjennomsiktige som ble utgitt i 2000 og som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for, er fortellerstemmen Sofie. Tragedien skjer sommeren før hun skal begynne i 2. klasse på barneskolen. Gjennom Sofie får vi vite hvordan det at lillebroren dør rammer familien, som er foreldre, besteforeldre, tante og onkel. Slik Sofie opplever det som skjer. Allerede i starten av boken får vi et innblikk i at lillebroren ikke utvikler seg slik han skal etter alderen. Bestemor som faller helt sammen. At dette også kan ha sin årsak i et annet dødsfall som det ikke snakkes mye om. Bestemors yngste datter som ble funnet død i hagen for mange år tilbake.

På tross av den triste historien likte jeg boken. En usentimentalt fortalt historie om når det verst tenkelige skjer.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Godt lesestoff.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

«Den som leter etter et fast mønster, en langsiktig plan og et overordnet mål i den norske regjeringens politikk på 1280-tallet, må derfor regne med å gå en frustrerende oppgave i møte. Mang en historiker som har forsøkt, har klødd seg i hodet, og forklaringene er mange og sprikende. Noen har sett baronene i kongsrådet, enkedronning Ingeborg — og ikke minst Alv — som en korrupt, kriminell bande, som utnyttet sine posisjoner i statsapparatet for å berike seg selv. Andre har sett dem som forsvarere av nasjonens uforanderlige og objektive interesser, som var truet av utenlandske aggressorer.
Begge perspektiver er begrensede. Motiver, mål og strategier endret seg fortløpende. Hendelsene hadde en tendens til å ta retninger som ingen hadde planlagt eller forutsett, slik at politiske valg for ettertiden virker plan- og målløse. For ikke å snakke om at handlinger og strategier kunne ende opp med å gi stikk motsatt resultat av det som var hensikten. Som for eksempel Alvs krig. Den inngikk i en strategi som hadde som mål å avslutte konflikten ved å få tyskerne til å gi opp. Resultatet ble at krigen bare vokste, og fallhøyden ble større for alle som deltok.
Og da det danske kongeriket ble blandet inn i krigen, viklet enda flere nye tråder seg inn i hverandre. Utviklingen tok en retning selv de mest erfarne politiske strategene i det norske kongsrådet trolig ville hatt problemer med å forklare, dersom de var blitt spurt. «

Da jeg leste avsnittene over i boken til Tore Skeie, Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang, tenkte jeg på Putins krig som nå foregår i Ukraina. Hvordan denne krigen vil bli skrevet om i fremtiden, det skulle vært interessant å lese. En ting er sikkert. De såkalte samtidsekspertene har bommet grovt i sine spådommer om hva Putin ville komme til å gjøre mv.

Det at jeg valgte å lese boken om Alv Erlingsson og hans samtid som ble utgitt i 2009 nå, er fordi jeg så dette Bokprogrammet fra 2011 Historiske romaner:

«Må historiske romaner være historisk korrekte? Jean M. Auel står bak megasuksessen Hulebjørnens klan, hvor hun gir et nyansert bilde av steinalderen basert på funn av knokler, pilspisser og hulemalerier. Bokprogrammets Siss Vik møter henne i London ved verdenslanseringen av siste bind i serien. Du møter også Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som har gitt levende skildringer av norsk middelalder i bokform. Hvordan kan en forfatter puste liv, kjøtt, blod og følelser inn i en historisk periode vi vet svært lite om?»

Jeg har tidligere leste denne boken i 2019 : Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

I Bokprogrammet forteller Tore Skeie blant annet at Alv Erlingsson levde i en tid som er spesiell kildemessig. Det var en periode som ikke er dekket av sagaer, men en eksplosjon i andre typer kilder og spesielt brev. Men til tross for dette fant han ikke mye informasjon om Alv i disse kildene. Derfor er boken mer et portrett av tida han levde i med hans livshistorie som en rød tråd. For Tore Skeie er det like fasinerende det vi ikke vet om Alv. Det som er interessant med middelalderhistorien, er at det finnes bare fragmenter av en tapt virkelighet. Ved å sette puslespillbitene sammen aner man vagt et bilde, som gir han et sug, en drivkraft, til å holde på med dette. Det er jeg veldig glad for, boken Tore Skeie har skrevet likte jeg veldig godt. Det er mye av det han skriver om som jeg ikke har lest om tidligere.

Omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Mitt første møte med trancendental meditasjon hvor Lynch forteller om akkurat denne type meditasjon, har fanget min interesse bigtime. Dette er noe jeg blir å undersøke videre og vi får også ei lenke til den norske tra.med.siden. Lynch har i min bok stort sett alltid laget gode og spesielle filmer, noe han bl.a. tilskriver meditasjonsformen. Og det beste av alt er at man må ikke tro på noe som helst. Ingen guder, ingen sjef, bare selvutvikling. Gleder meg til å gå videre med emnet

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En frisk bok om de som har rundet hundre år. Boken er heldigvis ingen vitenskapelig formel til å overskride denne magiske grensen, men vi får gjennom intervjuer innblikk i hva disse over 100 har foretatt for å bli såpass gamle. Noen har vært fysisk aktive, noen har røyket store deler av livet, noen har vært festglade, andre har ikke spist seg helt mette, noen igjen har vært i godt humør, mye i frisk luft og bevegelse, noen har spist mye fisk og grønnsaker, noen har unngått kjøtt andre ikke. Andre igjen har de heldige genene til å bli gammel osv. Men, det er ikke mye vitenskapelig holdbarhet i mye av det som hevdes, men det hevder heller ikke forfatteren og det er heller ikke det han i første omgang sikter til å formidle.

Forfatteren intervjuer den ene etter den andre som har rundet hundre, mens noen også dør noen dager etter intervjuet. Det er interessant å lese hvordan noen jukser seg til å være eldre enn de egentlig er og hvorfor Guinness Rekord bok er så nøye på å godkjenne en høy alder. Forståelig nok. Har noen blitt over 122år, som er verdens eldste ifølge GRB? Kanskje, kanskje ikke. Tror man på Bibelens ættetavler, så er det flere av dem.

Boken har også et eget kapittel om Gud og de som gir Gud æren for sitt lange liv. Interessant og forståelig hvis man har fått del i frelsesgleden som kan være til god hjelp inn i hundreårene, selvom det ikke er en garanti for det. Men det å være glad og i godt humør har en viss vitenskapelig tyngde med tanke på god helse. Boken har også viet noen sider til de som var ytterst heldige men som har levd et svevende liv, med andre ord ikke en særlig sunn livsstil å skryte av, men heller det motsatte. Her spiller nok noen saftig gode gener inn skal vi tro forfatteren.

En god bok om hundreåringen, men ingen bok til inntekt for å bli hundre, men noen tips kan man jo ta med seg på veien. Av disse kan jeg bl.a. anbefale det å komme seg tidlig opp om moregnen og ut i frisk luft, gå i fjellet, spis fisk ofte og holde seg aktiv. Hvert kapittel avsluttes med en uhøytidelig faktaboks om hvordan man kan nå denne magiske grensen over hundre. Noen ganger må man trekke litt på smilebåndet også. Boken er artig og lettlest.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Jakob SæthreTom-Erik FallaBeathe SolbergHilde H HelsethBookiacJulie StensethElisabeth SveeKarin BergGitte FurusethJoannandreas h. o.Ingeborg Kristin LotheBertyHarald KAstrid Terese Bjorland SkjeggerudAvaIrene StrømlandHilde AaLene AndresenMonaBLRuneKristine LouiseSynnøve H HoelHege H.Ingeborg GEllen E. MartolTurid KjendlieHanne MidtsundMonica CarlsenAnne ØverkilHanne Kvernmo RyePia Lise SelnesToveEvaBjørg  FrøysaaHeidi Nicoline ErtnæsBård StøreTanteMamieIngunn STatiana Wesserling