Mykje sorg og mishandling, forfattaren viker ifrå nære detaljar om det grufulle som hendar, men legg meir vekt på omstendighetane rundt det emosjonelle som karakterane føler. Boka er difor svært lettlest.
Ditte er ikkje ein spenningsroman. Ditte er ein historisk roman som halder mykje vekt for hovudpersonane vore, og difor opplevar du som lesar at du bryr deg grenselaust om dei og ynskjer så sterkt at alt skal gå godt.
Absolutt ikkje skuffande.

Historien strekker seg fra Narvik i nord til Spania i sør. De sentrale årene er 1939-1942. Vi blir kjent med en rekke originale personligheter, som Franklin Tverrli. Etter å ha jobbet i byssa på båt, har han blitt en kjempe. Han kan løfte biler, og knekke kniver med tennene.
Conrad Tandem, rederiarving, drar på forretningsreise gjennom Europa på tross av krigen som raser.
Tre sterke kvinner er også innblandet, noen er oppdiktede, andre historiske. Felles for dem er at i deres kjølvannet ligger svik, død og fordervelse.

Det er mye humor og spenning i boka, men utrolig mange navn og forholde seg til. Når de fleste av de involverte går under to eller flere navn, blir det til tider uoversiktlig.
Ble ikke helt klok på denne. Ble litt mye ullent for min del.

En god bok å lese, kjedet meg aldri, men blir nok allikevel en av de som går litt fort i glemmeboka er jeg redd..

Jane Austen OG Emma Thompson! Trenger ikke si mer.

«Nå har vi sett hvor mange hersketeknikker som kan tas i bruk. Vi kan mistenkeliggjøre hverandre, sette andre i bås, tillegge dem meninger og tolke dem vrangt. Listen over hersketeknikker er lang. For lang kanskje? Skal alt stemples som hersketeknikker? Mange av eksemplene i denne boka er flertydige, de kan oppfattes ulikt. Sånn er det i virkeligheten og. Alle handlinger tolkes ut fra hvem som utøver dem, hvem som er mottaker og hva som er omstendighetene.
I noen av eksemplene er det lett å se hva man kan tjene på hersketeknikken. Man får en fordel, vinner en debatt eller får overtaket. Andre ganger er det vanskelig å se hvorfor noen skal ønske å ydmyke andre, det gir kanskje ingen gevinst. I noen tilfeller er andres nederlag bare en uønsket konsekvens. Men ikke alltid. Noen mennesker beruses av maktfølelsen som andres fall og avmakt kan gi.
Hersketeknikkene kan dukke opp overalt - i butikken, på bar eller på trening. Men i noen situasjoner og på noen arenaer dukker de kanskje opp oftere enn ellers.»

Sitatet er innledningen til Del 2 i Sigrid Sollunds bok Hersketeknikker Nyttige og nådeløse. Boken som ble utgitt Kagge Forlag i 2017. Jeg synes at Sigrid Sollund er en flink programleder i programmet Dagsnytt 18 på NRK som jeg hører eller ser på så ofte jeg har anledning. Og boken var verdt å kjøpe og å lese.

Forlaget skriver i innledningen til omtalen:

«Lær deg hersketeknikkene, så slipper du å bli tråkket på.»

Jeg mener at den også kan leses for å vurdere om det er hersketeknikker som en selv bruker som bør avlæres. For hersketeknikker som tenderer mot mobbing er rett og slett ufyselig. Og; det er som sitatet over nevner, jeg synes ikke alt skal stemples som hersketeknikk. Men hvilke det er mv; her vil det helt klart være delte meninger.

Rolig og fin Veumkrim fra Staalesen denne gangen

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I grunnen kunne jeg bare lagt blåpapir på omtalen av den første boka i trilogien. Jeg er like begeistret denne gangen, minst.
For dette er ren magi. Hvordan Saabye Christensen får en drøyt seksti år gammel leser til å bli til en femtenåring som rusler rundt i gatene i Oslo en gang på femtitallet, midt inne i en sylskarp tidskoloritt. Noe han gjør med et lekent og finpusset språk med glidende, sømløse overganger. Et språk tilpasset tiden og stedet, med ord man sjelden leser.
For når var sist gang du så ordet botforer i en tekst? Det er ikke sikkert du vet hva det er en gang? Tekstprogrammet jeg skriver i gir ordet røde streker, som om det er feilstavet. Men det er det ikke!

Begynner forfatteren å gå lei av avdeling Q? Nedlegge avdelingen pga lav oppklaringsprosent? Det er jo de som løser de snåleste og mest vriene sakene. Uansett: les, og kommer det ikke flere, så les annet som Adler-Olsen har skrevet.

Ny bok om avdeling Q. Spennende!

Femte bok om avdeling Q.

På norsk eller fransk, som tegneserie, illustrert bok eller opplest på gammeldags vinyl. En øyeåpner.

Sjarmerende (anti)helt: Biggen. Ingen kan som han omgås sære typer av alle slag, og akkurat det skaper fremdrift i historien. Boken ble etter hvert litt lang.

Denne likte jeg skikkelig godt, selv om historieutviklingen var ganske forutsigbar. Det er ikke så lett å skrive om pirater uten at det blir litt - i mangel av et bedre ord - teit, men Christo får det til. Med bokens målgruppe i tankene tror dette kan bli en kjempehit!
- Og skryt for gode actionscener som varte akkurat lenge nok til at jeg ikke ble lei.

Joda, denne får en solid femmer for å oppfylle kravene jeg har til en Young Adult-bok. Historien er fengende og original nok til at jeg ønsker å lese neste bok. Hvis du ser bort ifra Bardugos forsøk på å knytte det til ekte russisk mytologi så er det interessant at hun bruker noe kjent i en verden hun har bygget selv. Jeg skulle like vel ønske at verdenen hun har skapt hadde litt mer kjøtt på beinet, og at karakterene ikke hadde fult så forutsigbare karakterutviklinger. Jeg gir også tommel opp for en god spenningskurve!

Litt klein tenåringsromanse ✓
Litt "off" på de russiske referansene ✓
En usikker "utvalgt" som ikke har troa på seg selv men som like vel skal redde verden ✓
En skurk som er sjarmerende og dristig ✓

Etter å ha mistet sin aller beste venninne i en dramatisk og mystisk drukningsulykke, er ingenting som før.

Man kan ikke bare flykte fra fortiden...
Når en slik hendelse skjer, kan snakking lett oppstå og det gjør til at Brynna (også kalt Bryn), og foreldrene hennes flytter til et annet sted for å begynne et nytt liv. En måte å komme seg "videre" på, men Bryn sliter. Hun har slitt med alkoholisme for å døyve smerten over tapet på bestevenninnen sin. Hun føler det hele er hennes skyld at hun druknet, og forsvant under en utfordring. Hun prøver å få sitt "nye" liv til å fungere og synes det er deilig at ingen på den nye skolen kjenner til hennes historie. Likevel er skyldfølelsen like stor. Det hjelper heller ikke når hun plutselig en dag ser en tweet fra bestevenninnens Twitterkonto. Etter det skjer det rare ting, og ofte tror hun at hun får et glimt av bestevenninnen hennes overalt, men er ikke hun død? Sakte, men sikkert kjenner Brynna at det rabler for henne. Er det noen som kødder med henne og vil henne noe vondt, eller prøver omgivelsene bare å fortelle henne noe?

Siden det nærmer seg Halloweensesong trenger man litt ekstra med lesestoff fra thriller og horrorsjangeren, og da bryr jeg meg ikke om det er litteratur for voksne eller ungdom. Jeg er svak for mørk litteratur, men dette ble en dårlig start, for denne boka er syltynn på mange måter, og da snakker jeg ikke om sideantall. Det jeg mener er at denne historien er for tynn til å være med i en bokformat i det hele tatt.

Gjennomsiktig konsept
Det er ikke bare det at historien er syltynn, men mye annet også. Selve hovedpersonen, Bryn, er utrolig irriterende å lese om. Man skjønner at hun har vært gjennom en tøff periode, som hun fremdeles jobber med og bærer på tung skyldsfølelse. Likevel blir man mest irritert på henne istedet for å føle sympati, for synes hun dramatiserer stort for hver minste hendelse. Det blir noe dramadronningaktig over det. Det er også typisk i ungdomsbøker når jenter flytter til et annet sted, får de nye venner og kjæreste nesten med en gang. Ikke helt troverdig ... Har heller ikke særlig sansen for instalove (at man blir sammen før man rekker å bli kjent med hverandre). Det er i hvert fall ikke troverdig, og hva er greia med det i dagens ungdomsbøker? Jeg bare spør ...

Selve historien var ikke så like boka og filmatiseringen I Know What You Did Last Summer, men selve stemningen, og jenta som ikke blir trodd på det hun ser og hører konseptet. Bryn føler seg alene med alt som skjer rundt henne, for hvem vil vel tro henne at noen fra de døde (om hun er død), har kommet tilbake bare for å skremme henne? Hvem rundt henne vil tro på noe sånt? Lyder konseptet kjent? ...

Savner virkelig thrillere med mer intensitet istedet for drama og intriger. Det er spennende det også, men når jeg leser thrillere vil jeg ha action, litt creepy elementer og gjerne en intentistet med undertoner. Thrillere var flinkere til sånt før i tiden. Nå ligner thrillersjangeren mer og mer på drama. Jeg liker noen thrillere enda og har heller ikke gitt opp sjangeren, men det tar tid før man finner perlene.The Dare var dessverre langt i fra en perle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Akkurat ferdig! Boken oser av gamle tjærebredde stavkirker, overtro og gamle sagn og gjenstridig klokkeklang! Utrolig bra, var vanskelig å legge fra seg! Anbefales på det varmeste! Mytting kan mer enn å stable ved, MYE MER!

Sang for sekstiåtte forædere. Gaute Heivoll.
Gaute skrev "Før jeg brenner ned" i 2010. Ei lavmælt fortalt bok om en pyroman, sann historie, som har blitt filmatisert også. Jeg likte boka så godt at jeg ikke har sett filmen.
I denne boka vil Gaute ta i det faktum at i samme bygd ble svært mange NS-medlemmer. Spennende tema for meg som synes ordskiftet i mi levetid om krigen har vært svært svart/kvitt.
Gaute skriver godt og lavmælt i denne boka også. Fortellerstemma er allvitende, men vi følger mest og blir best kjent med Andreas. En gutt med musikalske evner, som i kraft av disse går litt rundt i kirka, bedehuset og hos andre private i bygda, og dermed er den røde tråden i boka. Ei bok som det tok litt tid før den ble interessant nok, men som jeg synes skuffa litt med tanke på formålet, som altså var å se litt på hvorfor så mange i denne lille bygda havnet på feil side. Det var mange navn å holde rede på, men uten at jeg ble godt nok kjent med skikkelsene bak navnene deres eventuelle tvil eller motiver for å bli med i NS. Dette ble for slakt og kjedelig, for mange naturskildringer der tvil og faenskap skulle fått større fokus.

Jeg tror jeg likte den første, "Dypgraven" bedre enn denne, men denne var også godt lesbar, men om den var noe spesielt "grøsserlig" er jeg litt usikker på.

Må dessverre si at jeg er skuffet over boken, dessverre fordi jeg hadde høye forhåpninger til den. Jeg burde kanskje lest den rett etter at jeg var ferdig med "Etter deg", så jeg ville husket navnene på karakterene og sånn og ikke lurt på hvem de var. Når det er sagt, synes jeg historien rett og slett er kjedelig i forhold til de to første bøkene. Jeg kan se at forfatterens mål er at hovedpersonen skal finne seg selv, men det er så lite handling. En annen ting jeg reagerte negativt på var at boken er brutt opp av brev og mailer, og det var ikke alltid lett å forstå hvem brevet eller mailen var fra (inntil man hadde lært seg mail-adressene til de ulike), så det ble raskt et irritasjonsmoment.

Over halve boken er viet til at hovedpersonen er assistent for en rik amerikansk dame som omverdenen mener har giftet seg kun for pengene, karakteren fremstår som todimensjonal og vi leser side opp og side ned om veldedighetsball og om hvor vanskelig det er for den rike damen å bli godtatt av de andre rike damene. Det er rett og slett kjedelig og jeg innså at jeg faktisk skumleste gjennom deler av dette, og sånn skal det da ikke være når man leser! Så mye av handlingen og beskrivelsene var platte, og jeg kunne knapt se det for meg. Enkelte deler og karakterer var bedre beskrevet, og språket er som vanlig bra og humoristisk, men det blir for lite når selve handlingen er så kjedelig. Siste del av boka var litt bedre, men jeg syntes nok at slutten var forutsigbar og litt brå. Det føles trist å forlate Louisa Clark på denne måten! Kunne ønske forfatteren hadde kommet på et litt bedre plott før hun skrev denne avsluttende boka i serien.

Begynte på 4 (!) krimbøker, men ingen falt i smak så i påvente av at noe skal dukke opp gikk jeg løs på noen gamle ungdomsbøker fra egen hylle. Elsket denne serien da jeg var barn (ca. 40 år siden...), kan vel ikke skryte av at den har tålt tidens tann aldeles utmerket, men jeg koser meg med den fremdeles. :o)