En skuffende bok, langdryg, fenget aldri, kjedelig og forutsigbar. Forbigås i stillhet, får håpe neste er bedre.

Perfekt ferielektyre - hvis du liker svart humor, vil du like denne

Glenn Johansen sliter med livet sitt.Men etter hvert kommer han inn på et bedre spor. Det gir håp for framtiden.

Trondhjem 1898:
Sosietetskvinnen Cecilia Winther lever er luksusliv. Hun har det perfekte liv - en mann hun elsker, og tre barn. Allikevel må hun alltid være på vakt. Hva sier de andre byfruene om henne, mannen og barna. Skandale må unngås for enhver pris.
Cecilia liker ikke endringer, men de kommer. Eldstesønnen har giftet seg med datteren til en nyrik familie. Cecilia mener at gamle penger er best. Dessuten skryter man ikke av formuen!
Svigerdattereren og sønnen skulle bosette seg i hovedstaden, men har nå bestemt seg for å flytte til Trondhjem. Og Ellinor er ikke videre imponert over det livet Cecilia lever. Hun truer alt det Cecilia har brukt år på å bygge opp.

Første bok i planlagt serie.

Når det tar over 200 sider før det skjer noe interessant, blir det for langdrygt. Hvis jeg plukker opp neste bok, blir det kun for å stille nysgjerrigheten mtp epilogen.

Fantastisk, rett og slett! En vakker fortelling om en mann og hans katt, 20 sider inn og jeg hadde allerede grått og ledd høyt!

Spennende fortsettelse på trilogien om Verhoefen

Hun er en ung pike. Eller, hun er vel strengt tatt ikke noen pike. Hun vokste opp under krigen. Japansk interneringsleir i Shanghai. Mistet begge foreldrene. Snakker ikke om det.»

Sitatet over er fra romanen; «En trofast hustru er den andre boken i Jane Gardams kritikerroste trilogi om barna av Det britiske imperiet» som forlaget Gyldendal omtaler den som.»

Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2017. I juni lest jeg bok nummer en i trilogien: En ulastelig mann der hovedpersonen var Edward Feathers.

«Feathers skulle gjøre seg fortjent til sin suksess. Han var en tvers gjennom rettskaffen, hyggelig mann, arbeidsom og intelligent. Som barn hadde han vært ensom, og elsket bare av tjenere i Malaya. Han var et av Imperiets såkalte foreldreløse kolonibarn, og ble (katastrofalt nok) sendt til et fosterhjem i Wales. Derfra var han blitt overført til en kostskole, og senere hadde han mistet venner i Slaget om Storbritannia, deriblant en som hadde betydd mer for ham enn noen slektning, og som han aldri snakket om. Det var da han skulle evakueres og ble sendt østover, at han møtte Ross om bord i en gammel holk, men bare for så å miste ham igjen. Eddie reiste tilbake til England, pengelens og syk, og etter en bedrøvelig tid som jusstudent i Oxford satt han og tvinnet tommeltotter innerst på et iskaldt advokatkontor av dickenske dimensjoner i Lincoln's Inn (Temple var blitt bombet sønder og sammen), da Ross plutselig dukke opp igjen og Eddie ble snappet opp og skysset mot berømmelsens tinder. Ross var også blitt advokat, hadde sekken full av eventyrglitter.»

Boken starter der Edward (Eddie) Feathers er på vei til Hong Kong sammen med Albert Ross for å delta i en rettssak. Samtidig skal han møte Elisabeth (Betty) Macintosh for å be henne om å gifte seg med han. Hun er i Hong Kong sammen med en venninne. Venninnen har tidligere hatt en affære med Edward Feathers. Betty er blakk. Hun arver foreldrene først etter at hun har blitt tredve år. Det er ikke så store krav Edward stiller Betty og de forstår hverandre fordi begge har som kolonibarn lidd samme skjebne:

«Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen.
Jeg er blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten
er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna
og alt det der. Ikke at det er noe spesielt ved meg i så måte. Det
skulle liksom gi oss en sterk rygg.»
«Jeg vet en del om det. Jeg er et kolonibarn, jeg også.
Foreldrene mine ofret seg.»
«Alle foreldrene våre ofret seg for en ideologi. De trodde det
var bra for oss å bli sendt Hjem, mens de selv fortsatte med å
styre Imperiet. Vi tok alle skade av det, selv om vi ble eksperter
på å tåle alt.»
(«Skal jeg ta brettet, madam?»)
«Det tok ikke knekken på meg, men jeg ble pokker så
usikker av det.»
«Jeg vil aldri forlate deg, Edward.»
«Jeg kommer ikke til å nevne dette flere ganger.» Han
begynte å stotre. «I hele mitt liv er jeg blitt sendt bort. Albert
Ross reddet meg. Jeg må virkelig beklage. Kom meg gjennom
det. Ikke så flink til å snakke om følelser.»

Betty forsikrer Edvard at hun ikke skal forlate han. Men da har hun ennå ikke møtt Terry Veneering, en annen engelsk advokat og Edvards fiende og rake motsetning.

Den siste boken i trilogien er Venner til sist.

Omtale er kopi av dette blogginnlegget - link

Dette var en gripende, vakker, litt vond bok. jeg elsket den fra første til siste side. Når det var over, ville jeg ha mer. jeg ville ikke at det skulle slutte, men et sted måtte det slutte. Jeg ble varm om hjertet av å lese denne boken.

Disse krimbøkene med førstebetjent Chen Cao, I love them. Jeg har lest tre fra før, To byer er den siste. Annerledes, orientalsk og meget bra! God underholdning, lettlest, tidvis spennende og svært lærerikt om en fremmed og fascinerende annerledes kultur. I denne boka får vi handling både fra Shanghai, Kina og fra USA. Herlig!! To byer får en sterk firer på terningen av meg. Kunne godt blitt en femmer, men litt slapp, kjapp overfladisk avslutning, gir minus. Men, bevares, dette er bra saker. Anbefales!

Et viktig tema som det må opplyses mer om. Boka anbefales selv om handlingen er grusomt.

Virkelig solid og interessant verk om Russland's spede start, gleder meg veldig til bind 2 og 3.

Skulle ønske jeg leste denne da jeg gikk på ungdomsskolen! Perfekt for ungdommer som ikke føler seg forstått, som vil finne seg selv, føler at man ikke passer inn, for de populære, for de som baksnakker, for alle i den aldersgruppa.

Nydelig bok! Historie og folklore sammen med strikkeoppskrifter og flotte bilder. Litt lite for meg som ikke bruker gensere (derfor en selvsentrert femmer i stedet for sekseren), men jeg kan jo strikke vakre gensere til andre!

Småkarer å bli glad i!

Det er ikke alltid greit å være liten kar. Arthur Arntzen (1937) og Arvid Hanssen (1932–98) forteller fra sine barneår i henholdsvis Tromsdalen og på Senja i 1930-40-årene. Det er hardt arbeid, selv for småunger, sykdom, armod og kulde så streng at vannet i bøtta på kjøkkenet fryser til is om natten. Det er baling med egen sjenanse, autoritetsfrykt og pinlige opplevelser. Ørefiker kan vanke. Men om dagene er aldri så barske, det finnes en oppriktig omsorg for hverandre, kjærlighet og trygghet – hjemme og ute i bygda. Ingen syting eller klaging; livet er nå engang slik det er.

Gjennom skarpe observasjoner og presise detaljer tegner forfatterne opp tilværelsens små og store tilskikkelser for oss. Vi formelig ser menneskene, er i naturen, kjenner luktene og bevegelsen, hører lydene.

Les bare hvordan Arvid skildrer faren sin:

«Som fiskere flest var far en rolig fyr hjemme. Sindig mysende mot nordavinden vagget han over gårdsplassen, tygget tobakk, spyttet som han utførte en profetisk handling og rev ingen overende hverken med kjeftbruk eller makt.
Som fiskere flest var han en helt annet person på sjøen. Under gunstige værforhold vistes forvandlingen ikke så lett. Men dog: Den var der i samme sekund som han skrevet over båtripa, satte seg på tofta og la ut årene.
(...)
Øynene hans som til vanlig var blå og ganske vennlige, ble grønnaktige og mistenksomme. Haken med de strittende skjeggbustene skjøt noen centimeter lenger frem. Nevene vokste og hardnet.
(...)
Masta knaket. Seilene spentes. Sønnavinden sendte oss over nordover fjorden med et brøl. De aller siste faderlige trekk forsvant fra ansiktet bak storseilet! Nå var det bare fiskeren, råskinnet, desperadoen, galningen som regjerte ombord. Først gjaldt det å berge fisken, bruket og båten. Så fikk det gå som det ville med livet –
(...)
Straks han kjente det harde berget under seg og så lyset fra ei lita lampe i skumringen, var han den andre, den milde, saktmodige og snille.»
(side 85 og 91)

Arthur og Arvid skifter på å føre ordet og har naturlig nok hver sin stemme. Teksten glir godt sammen og skaper en helhet. Begge gjennomsyret av en genuin respekt og varme og en hardbarket, godmodig humor.

Arthur skildrer sine foreldre slik:

«En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna til vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet der jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten et meste, ho mamma, men bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.» (side 9)

(...)

«Far var nok bitter for den skjebne han hadde fått med sjukdom og fattigdom. Han sa aldri noe om sine drømmer og sine håp, det var som han lukket seg grublende inn i seg sjøl i evig kamp med et tungt sinn. Jeg tror far var et ensomt menneske. Han søkte ingen venner, men hadde noen ganske få han stolte på. Han ba aldri noen om hjelp, men gikk trassig, stolt og oppreist gjennom dager som må ha fortonet seg endeløse og grå. Han eide en verdighet ingen motgang kunne ta fra ham.»
(side 25)

Arthur Arntzen er kanskje best kjent som Oluf fra Rallkattlia, Arvid Hanssen som dikter av «Kom sommarvind» og andre nydelige viser. For meg ble dette en gledelig overraskelse av de to som forfattere. Dagfinn Bakke skal ha ros for sine stemningsfulle illustrasjoner.

«... en bok du blir glad i, og vil komme til å lese mange ganger.» Jeg leser vanligvis ikke baksidetekstene og stoler heller ikke på dem, skrevet som de er for å kapre lesere. Men i dette tilfellet har Cappelen sine ord i behold! Denne boken gikk rett til hjertet på meg.

På et lite torp bor 77 år gamle Linnea Ravaska. Hun lever et tilsynelatende rolig liv, men det er egentlig et mareritt. Hver måned når pensjonen kommer, kommer også Linneas fostersønn med sine rebelske kamerater på besøk. De herjer, bråker, stjeler og dreper over en lav sko. Til slutt får Linnea nok av å være redd og bekymret. Når politiet ikke er til hjelp, må hun ta saken i egne hender...

Enkel og lettere «crazy» underholdning.

Mordet på kommandanten (Bog 1) ble utgitt i Japan i 2017 og kommer på engelsk i oktober med tittelen Killing Commendatore).

Romanen handler i grove trekk om en billedkunstner som blir skilt fra kona og mister inspirasjonen, og den er en hylles til The Great Gatsby. Den minner mer om Murakamis tidligere bøker enn om de nyere, og inneholder et vell av referanser til klassisk musikk og ikke minst billedkunst.

Det er ikke så mange omtaler av boka foreløpig, og de jeg har funnet er svært blandede. Blant annet skriver The Japan Times at: «Haruki Murakami has lost his magic.», mens den danske avisen Politiken ga den 5 hjerter og skriver: «Mystikken kommer snigende i Murakamis nye store kunstroman.»
Selv er jeg enig med Politiken, jeg likte jeg den veldig godt, og triller en sterk femmer på terningen.

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen, Bog 2, som kommer som e-bok på dansk i oktober.

Liten kvinne med sterke meninger.

Tøff oppvekst i ghettostrøk
Leah Remini er kanskje ikke et kjent navn. I hvert fall ikke en av de mest kjente skuespillernavnene der ute, men de fleste vet av henne som Carrie fra komiserienThe Kings of Quens med skuespillerkollega Kevin James. Som i rollen virker hun også veldig rappkjeftet og tøff i virkeligheten. Kanskje ikke så rart siden hun er oppvokst i New York og kommer fra en litt spesiell familie. Faren hennes var den som hele tiden stilte krav og ingenting var bra nok, og moren hennes var ikke den dyktiske og moderligste kokken. Det var ikke en typisk barndomshjem som hadde kjeks og annet godt å by på når Leah og søsteren hennes hadde med venner hjem. Moren hennes var ingen "typisk" mor. Gjennom moren får døtrene vite om scientologien og mens de venter på henne der, begynner de også å ta forskjellige kurs istedet for å vente hjemme. Det ble begynnelsen av mange år innen scientologien, i hvert fall for Leah.

Hun forteller om de forskjellige kursene, hva man får lov til å gjøre og ikke, og om de forskjellige nivåene og hva de står for, og fordelene og ulempene med alt. Leahs iver og lærelyst var oppslukende å lese om. Hun forteller også åpenhjertig om hvordan det er å komme inn i skuespillerbransjen. og hvor hardt det er å holde seg i den bransjen når man først endelig har en fot innenfor. Ting har lett for å bli kanselert hvis en tv-serie ikke får gode nok seertall, og kampen om beinet i audition er hard. Hun var med i mange komiserier som knapt nok fikk en sesong før det ble kanselert, og da er det bare å begynne forfra igjen med nye jobbsøk. Det eneste hun drømte om var å underholde andre, og få folk til å le, noe hun har gjort siden hun var liten.

Interessant om Tv-serieproduksjon
Jeg er ingen fan av Tv-serien The King of Queens. Jeg ser på det av og til, og liker spesielt godt sarakasmen, og det var veldig interessant å lese om produksjonen av The King of Quenns. Hennes og Kevin James første møte, deres forhold til produksjonen, og hvordan de av og til ikke snakket med hverandre, for man kan bli lei av hverandre når man jobber lenge og intenst sammen. Men at de begge hadde hjerte i Tv-serien og deres store glede om hvordan tv-serien overlevde i så mange år som den gjorde.

Hun beskriver sine lange dager. Hun er skuespiller på dagtid og tar kurs i scientologien på kveldstid, og ofte sa hun at hun skulle noe annet på kveldstid for hun ville ikke snakke til andre om scientologien. Det var noe hun på en måte ville ha for seg selv. Når jeg tenker på scientologien er de mest kjente navnene for meg Tom Cruise, John Travolta og Kirstie Allye. Flere kjendiser er også involverte i scientologikirken, men det er de kjendisnavnene jeg forbinder scientologikirken med.

På tide å stille spørsmål
Etter flere år i scientologikirken, og når ting endelig begynner å gå seg til i skuespillerbransjen, er det jo en kjent sak at scientologikirken krever penger for det ene og det andre, både når det gjelder kurs og diverse formål. Når Remini begynner å tjene store summer og scientologien krever mer, begynner hun å stille spørsmål. Hun får blant annet aldri se resultat av formålene hun sponser. Og hun stiller også spørsmål angående Tom Crusie som er scientologiens store yndling siden han har stort navn og tjener mye penger. Hun liker ham i begynnelsen, men misforståelser skjer, og i bryllupet til Tom Cruise og Katie Holmes, ser Remini at mange scinetologer bryter regler som de er selv veldig strenge på. Remini blir mer og mer utfryst når hun stiller spørsmål rundt alt. Hun er spesielt oppgitt over at Tom Cruise får bryte regler og gjøre som han vil, istedet for å bli behandlet som alle andre. Mye annet skjer, som gjør til at Leah får nok og forlater scientologien, en tro hun har viet så mange år til.

Det er så mye mer jeg kunne ha sagt om boka, men vil ikke drepe moroa for andre, for dette er en underholdende bok fra en rappkjeftet og vågal kvinne som ikke lar seg stoppe så lett. Er det noe hun brenner for, går hun for det, og er heller ikke redd for å stille spørsmål, og gå i mot strømmen. Dette er en herlig og lærerik bok om en dame som kanskje etter mange år ikke finner troen i scientologien, men etter hvert finner troen på seg selv.

Etter å ha lest denne boka, så jeg noen intervjuer om henne angående scientologien, og jeg liker sarkasmen hennes veldig godt, og hun er en høyst oppegående og underholdende kvinne.

Jeg har også lest en annen bok om noen som brøt med scientologien, og det er: Nittenåttifire (Min vei inn i scientologiens dypeste verden - og ut igjen) av Geir Isene.

Fra min blogg: I Bokhylla

“Maud’s Line” takes place during the late 1920s and features an 18-year-old female character named Maud, who lives with her father and brother on their original Cherokee allotment land.

Kilde: http://www.cherokeephoenix.org/Article/index/9820

The 1920s were intoxicating – Interview with Margaret Verble
Maud’s Line isn’t your average 1920s novel. You won’t find flappers and bootleggers, speakeasies and gangsters. This is Prohibition Era away from the big cities, where the echo of jazz music and parties reach, faint and almost alien, but still strong enough to ignite young people’s desire.
This is the story of a young, ambitious woman, born in the countryside, but made to live in the big, comfortable city.
Maud is willing to go a long way (even too long a way, in my opinion) to attain the life she wants and leave behind her family and her land, neither of which seem to have as high a value as city life for her.
Maud is a very strong-willed character, though it may be argued that not always does she use her strength in a constructive way, but whatever you think about her, she will give you plenty of food for thoughts.

Kilde: Old Shelter - Sarah Zama's Author Blog

Eg hadde store forventningar til denne boka. Likte ideen og debutbøkene hennar. Kvifor henge saman når det er tomt? Men eg blei aldri engasjert nok. Tok meg i å kjede meg. Blei lei. Det blei så mange ord, så mykje eg såg kome før det kom. Det var noko som mangla. Høgdepunkt? Vendepunkt? Det blei for typisk på slutten.

Dette er en bok med mørk humor og mye latter, det er et alvorlig tema Arto skriver om men han skriver på en slik måte at du faktisk sittet og ler av de situvasjonene han beskriver. Dette er også en bok til ettertanke og vil få deg til å skjønne litt mer om selvmord. Anbefales på det sterkeste