Altså, snakk om snobberi i bokform. Stakkars, vellykkede, hvite kvinne som "må" begi seg ut på nettdating. Det er jo en trøst at hun glatt hopper over kandidater som "fremstår like uinteressante som en jobb der man ikke behøver høyere utdanning." Dette er en bok skrevet for Frognerfitter.

Viktig og uforståelig tema. Godt skrevet.

Spennende og interessant om kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning

Om forfatteren

De siste par årene har navnet til den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong´o (f. 1938) stadig dukket opp når det spekuleres i hvem som blir den neste som får Nobels litteraturpris. Forfatteren er 79 år, og det begynner derfor snart å bli på tide at han faktisk får den! Ingen kenyaner har fått denne prisen - ja, knapt noen afrikaner i det hele tatt, om man da ikke tar med nigerianske Wole Soyinka (1986) og sydafrikanerne Nadine Gordimer (1991) og John M. Coetzee (2003). (De to sistnevnte er etterkommere av hvite kolonister. Kun en gang tidligere har en farget afrikaner mottatt prisen.)

Ngugi wa Thiong´o er en meget allsidig forfatter som både har skrevet romaner, skuespill, noveller og essays. 33 utgivelser teller jeg på en Wikipedia-side om ham. Han debuterte med skuespillet "The Black Hermit" i 1963. Thiong´0 regnes som Kenyas mest berømte forfatter. Og om han ikke har rukket å motta Nobels litteraturpris enda, så har han mottatt en hel del andre prestisjefylte priser. Han har også vært kortlistet på Man Booker International Prize (2009). Thiong´o er dessuten æresdoktor ved prestisjefylte universiteter som Yale University, University of Dar es Salaam og University of Bayreuth. Han skriver fortrinnsvis på engelsk, men skriver nå også på sitt morsmål Gikuyu, språket som primært snakkes av Kikuyu-folket (som bor i Kenya, Tanzania og Uganda). I en periode skrev han også på swahili.

I forlagets presentasjon av Thiong´0 kan vi lese at han vokste opp i Kenya mens landet fremdeles var en koloni. Han opplevde frigjøringskampene til Mau Mau i 1950-årene, og deretter ble kampen for kulturell og intellektuell frigjøring viktig for ham. Dette har preget hans skrifter, og førte til at han kom i konflikt med styresmaktene i landet. Han satt i fengsel i mer enn ett år på grunn av dette på begynnelsen av 1970-tallet, og ble løslatt pga. Amnesty International´s engasjement rundt saken hans. Han mistet sin stilling ved universitetet i Nairobi, og måtte til slutt reise i eksil. I dag bor han i USA.

Kun to av Thiong´0´s bøker er oversatt til norsk i nyere tid. Den første - "Hvetekornet" - kom ut i 2015. Thiong´0 utga den i 1967 ("A Grain of Wheat"). "Elven som skiller" kom ut nokså nylig. Bokas originaltittel er "The River Between", og den kom ut på engelsk i 1965. Jeg har foreløpig kun lest denne siste.

Om "Elven som skiller"

"To bebodde høydedrag i kikuyenes land i Kenya lå side om side. Det ene het Kameno, det andre Makuyu. Mellom dem lå det et dalføre. Det ble kalt Livets dal. Bakenfor Kameno og Makuyu lå det mange andre dalfører og åser, spredt omkring uten noen tydelig plan eller orden. De lignet en flokk sovende løver som aldri våknet. De bare lå der og sov, den dype søvnen forunt dem av deres Skaper." (side 7)

Her levde folk i fred og fordragelighet med hverandre, langt utenfor det vi oppfatter som "sivilisasjonen". Her tok de vare på sine ritualer og magiske tradisjoner, ubesudlet og rene. Omskjæringstradisjoner var en av dem, hvis ritualer gjorde kvinner av jenter og menn av gutter. Dette bandt dem sammen som folk. Her tilba de Murungu, Gud, og profeten Mugu, den tapre krigeren Wachiori og den mektige trollmannen Kamiri.

I begynnelsen av historien får vi høre om en slosskamp mellom to unge gutter, Kinuthia og Kamau. Det går heftig for seg og det går særlig utover Kinuthia, da en annen ung gutt kommer ham til unnsetning. Dette er Wayaki, som vi etter hvert skal forstå er historiens hovedperson. Hans inngripen skaper et livslangt fiendskap mellom Kamau og Wayaki, og en tilsvarende livslang lojalitet mellom Kinuthia og Wayaki.

Idyllen i kikuyenes land varer imidlertid ikke evig. Et stykke unna - i Siriana - har hvite misjonærer slått seg ned. Denne misjonsstasjonen ledes av Livingstone, og vi skjønner da at handlingen i historien foregår på midten av 1800-tallet en gang. Misjonærene har lyktes i å omvende Joshua til kristendommen, og som en følge av dette har han valgt ikke å omskjære døtrene sine Muthoni og Nayambura. Joshua blir ingen populær mann i sitt samfunn, og han får skylden for at den hvite mann oftere og oftere ses i de fredelige åsene. Ryktene går dessuten om at et regjeringskontor skal bli opprettet i Makuyu, og at de vil bli styrt derfra og måtte betale skatter til regjeringen i Nairobi. Kikuyene vet ikke hva skatter og regjering betyr - ikke annet enn utidig innblanding i deres tradisjonelle liv.

Chege, Wayakis far, er mer fremsynt enn de fleste. Han ønsker at sønnen skal reise til Siriana for å lære mest mulig - blant annet om den hvite manns skikker. Deretter skal han vende hjem og bruke det han har lært til stor nytte for stammen. Han innser imidlertid ikke at fraværet fra stammen gjør sønnen fremmedgjort i forhold til deres egne skikker.

"Dra du dit. Jeg gjentar at du må lære alt om visdommen til den hvite mann. Og du må alltid ha i tankene at redningen skal komme fra åsene. En mann skal stå frem og frelse vårt folk i nødens time. Han skal vise dem den rette vei; han skal lede dem."

"Men - men - de kjenner meg ikke. Jeg er bare et barn, og de forkastet selveste Mugo ..."

"La dem gjøre som de vil. Det vil komme en tid - jeg kan se den for meg - da de vil rope etter en redningsmann ..." (side 41)

Det tilspisser seg mer og mer i dalen, og elven Honia skiller nå to fraksjoner som bor på hver sin side. På den ene siden bor de som ønsker å bevare sine tradisjoner rene og ubesudlede, og på den andre siden bor de som ønsker fremskrittet velkommen. Men heller ikke blant de fremtidsrettede er det bare idyll, for på den ene siden står Joshua og hans tilhengere som ønsker at alle skal omvende seg til den kristne tro, og på den andre siden står etter hvert de som ønsker kunnskap, samtidig som de bevarer sine tradisjoner og sin egenart. Dette fremtvinger et brudd med Siriana.

"På den ene siden sto de kristne, ledet av Joshua; noen kalte dem kort og godt Joshuas folk. Hvor de bodde? I Makuyu. På den andre siden sto stammefolket, de som hadde vært mot misjonen og den troen de forkynte. Kameno må vel sies å være deres hjem, deres base. Også de andre høydedragene var inndelt i lignende grupper. På den måten ble den gamle motsetningen holdt ved like, men ofte skjult under påskudd av at det dreide seg om noe annet. Dette var forvirrende, og en situasjon som før eller siden ville bryte ut i feider som for en tid ble holdt tilbake og ga inntrykk av ytre ro i åsene. Hvor hørte folk som Wayaki til i en slik situasjon? Hadde ikke han blitt utdannet av den hvite mann? Og var ikke det også en side ved den hvite manns innflytelse og deres nye religion? De som holdt til i Kameno ble styrket av gruppen som hadde brutt med Siriana, de som ble ledet av Kabonyi. Wayaki følte at han sto på sidelinjen, utenfor de stridende partene. Derfor følte han seg også av og til ensom." (side 120-121)

På dette tidspunktet har Wayaki blitt eldre, men han er fremdeles ung. En hendelse med den ene av Joshuas døtre, Muthoni, som velger å la seg omskjære likevel og som dør av dette, har utløst det hele. Kiukyene skylder på de hvite i Siriana, hvor en døende Muthoni ble brakt av Wayaki ... Han trodde at de hvite kunne redde henne, men det var i realiteten for sent. Dermed får overtroen raljere når "sannheten" søkes ...

Wayaki forelsker seg i Joshuas andre datter Nayambura, uvitende om at det har også Kamau gjort. En ikke omskåret kvinne er imidlertid et så sterkt brudd på de eksisterende tradisjonene at det vil være et svik mot resten av stammen å nærme seg en slik kvinne. Stammen roper på en redningsmann, og Wayaki trer frem som den store lærer. Han tar initiativ til bygging av flere skoler, og folket hyller ham. I bakgrunnen står hans erkefiende Kamau og hans far ... De begynner å sette ut rykter om Wakyaki og Nayambura, og dermed er splittelsen i stammen for alvor et faktum. Spørsmålet er hva Wayaki velger: å være lojal i forhold til stammen eller til kjærligheten, og hvilke konsekvenser hans valg får ...

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, selv om man ikke trenger svært mange historiske kunnskaper for å skjønne at splittelsen ble en fordel for britiske kolonister som regjerte i Kenya i perioden 1920-1963. Men det er en helt annen historie, utenfor rammen av denne romanen.

Min oppfatning av boka

I denne boka forteller forfatteren en svært viktig del av kikuyuenes historie. Her får vi høre hva som skjedde etter at de hvite kom til landet, og om hvordan dette påvirket stammen, tradisjonene og opplevelsen av seg selv som folk. Styrken i historien er at den ikke på noen måte er ensidig. Ved å gi alle parter en stemme, får han frem minst tre ulike perspektiver. De som kanskje kommer dårligst ut, er de nyfrelste under ledelse av Joshua. Han praktiserer en svært gledesløs og streng kristendom, en kristendom som er meget lett lettkjennelig fra denne tiden. Kampen som beskrives handler dypest sett om retten til å beholde sin egenart.

De hvite har knapt noe som kan kalles en birolle i historien. De er der i bakgrunnen - navnløse, med unntak av Livingstone. Når vi likevel aner at forfatteren har en agenda, er det gjennom beskrivelsen av Wayaki´s kamp om å forene tradisjonene med all den nye kunnskapen, uten å sette stammefolkets egenart til side. Han er den gode, den som vil alle vel, og som ikke gjør noe ut fra egeninteresse. Han interesserer seg ikke for makt, men vil kun bidra til å skape ro og fordragelighet i dalen igjen. Resten av persongalleriet er likevel ikke stereotyper, men helstøpte personer. Her har forfatteren tilført mange nyanser i beskrivelsene, slik at personene fremstår motsetningsfylte i seg selv. De er med andre ord mennesker på godt og vondt. Dette får forfatteren ikke minst frem når han beskriver sjalusi, kampen mellom kollektivisme og individualisme, tvilen rundt lydighet versus å følge sin egen vei osv.

Dersom romanen kun hadde handlet om kampen mellom de hvite og de innfødte, og de innbyrdes stridigheter dem i mellom, tror jeg ikke at den hadde grepet meg så sterkt som den gjorde. Thiong´o har imidlertid krydret historien med en intrikat kjærlighetshistorie - den om den "umulige" kjærligheten. For å bli ansett som en ekte kvinne i stammen, hører omskjæring med. Det samme gjelder mennene, men omskjæringen er ikke så omfattende og risikabel hos dem som hos kvinnene. Omskjæringsfesten er det definitive høydepunktet blant ritualene som stammefolket deler seg imellom. Det binder dem sammen, gjør at stridigheter legges til side, er en arena for at de unge kan møtes osv. Det forhold at Nayambura ikke er omskåret er i denne sammenhengen mer opprørende enn at hun er kristen. Wayaki kan ikke gifte seg med henne uten samtidig å bli ansett som en sviker av folket ...

Måten striden mellom tradisjonene og alt det nye beskrives, er tankevekkende og besnærende. Det er mye symbolikk i historien.

Jeg har merket meg at de fleste profesjonelle anmelderne - både i NRK, Dagbladet og Stavanger Aftenblad - har kritisert oversettelsen. Jan Askelund skriver dette om oversettelsen i Stavanger Aftenblad - med overskriften "Ikonisk øst-afrikansk roman maltraktert på norsk. Terningkast fem til romanen, terningkast én til oversettelsen":

Det skurrer allerede på de første sidene, og det blir verre etterhvert. En parallellesing mellom min utgave av «The River Between» (11. opplag, African Writers Series 1974) og «Elven som skiller» viser at Ngugis opprinnelige verk har vært utsatt for maltraktering. At språket ofte er klosset, kluntet og arkaisk med, er nå så, men her er direkte feil- og misvisende oversettelser («a passionate commitment to the moral truths» betyr ikke «en lidenskapelig formodning om den moralske sannheten»), en hang til egne tillegg («The ridges slept on.» blir til «Høydedragene, menneskenes hjem, sov sin søte søvn») – andre antakelig ment å forklare saker og ting for antatt ukyndige nordmenn (55, 137), samt en mengde adjektiv som ikke hører teksten til (på samme side blir «his hopes and desires» til «dunkle forhåpninger og begjær»; «his heart» til «hans innerste vesen»).

Det virker alt annet enn «innerlig» midt oppe i Ngugis eget konkrete, enkle, konstaterende språk, inniblant like sårt naivt som Wayaki selv i følelse og tanke, kjærlighet og politikk. «Elven som skiller» er en omskrivning, ikke en oversettelse av «The River Between».
Selv har jeg ikke hatt den engelske utgaven for hånden, og vet derfor ingenting (av meg selv) om hvorvidt oversettelsen er god eller dårlig. Det jeg tenkte underveis var at språket virket litt gammeldags, men dette tilskrev jeg det faktum at den er fra 1965. Jeg er selv tilhenger av en så tro oversettelse av originalen som mulig, og har lite sans for at oversettere skriver egne tillegg. Ellers vil jeg legge til at språket i "Elven som skiller" er svært enkelt, og det har jeg fått inntrykk av at originalen også er.

Jeg hadde stor glede av å lese denne boka, som var spennende fra første til siste side. Jeg fikk også innblikk i en del av historien som jeg ikke kjente så godt fra før av - i alle fall ikke kikuyenes spesielle historie. F.eks. har jeg min oppfatning av tematikken omskjæring, mens denne boka tilførte noe nytt som viste meg at dette var (og er) mye vanskeligere enn man ved første øyekast kanskje skulle tro. Jeg kan heller ikke huske at jeg noen gang har lest en bok som så nydelig beskriver kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

God sommerunderholdning, men ingen episk roman

Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager.

Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times.

Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?

Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon.

Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg.

Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?

Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp.

Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!

Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessant nok.

Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.

Denne boka ble altoppslukende for meg, jeg lengtet etter den med en gang jeg la den fra meg. Måtte bare fortsette, fortsette, fortsette, for til slutt må jo noe godt skje, til slutt må jo Jude se at han er verdt godhet i livet sitt. Hvis jeg bare fortsetter å pine meg gjennom Judes historie så kommer det til å bli bra til slutt. Jeg anbefaler ikke å lese denne boka hvis man er langt nede fra før.

Denne boka likte jeg veldig godt! Den handler om Kristoffer som bor med pappaen sin. Kristoffer er 18 år og går på videregående. Han har draget på damene, men han greier ikke å få tak i den dama han vil ha. Samtidig er det andre ting i livet hans som skurrer og han tenker og grubler veldig. Fortellingen er godt skrevet og jeg blir glad i hovedpersonen fra første side. Historien er troverdig og særlig likte jeg språket! Boka er nemlig skrevet delvis på dialekt (ikke ulik min egen - kanskje det var derfor jeg likte den så godt). Handlinga er lagt til bygde-Norge og denne vil nok passe ypperlig for alle ungdommer (særlig gutter, men også jenter) som vokser opp på bygda.

Jeg var kjempespent da jeg fikk høre at J. K. Rowling skulle skrive mer om Harry Potter, men nå ønsker jeg hun ikke hadde gjort det. Dessverre likte jeg ikke Harry Potter and the Cursed Child noe særlig, og er egentlig ganske skuffet. Boka føltes ikke ut som en Harry Potter-historie i det hele tatt...

Historien inneholdt altfor mange klisjeer, og det var til tider lett å gjette seg til hva som kom til å skje. Store deler av tiden føltes det mer som om jeg leste en dårlig fan fiction enn den 8. boka i serien. Jeg hadde ingen problemer med at boka er manuskriptet til et teaterstykke, og var egentlig ganske spent på hvordan det kom til å fungere. For min del var det historien som ødela leseropplevelsen. Den er litt for tynn...

Flere av replikkene var helt utrolig kleine, og jeg har sjeldent opplevd så mange klisjeer på en gang. Ugh, det var litt for ille til tider. Jeg blir litt lei meg bare av å tenke på det.

Likevel var ikke alt bare negativt. Jeg likte Scorpius Malfoy, Draco Malfoys sønn, kjempegodt. Han var søt og nerdete, og han var store deler av grunnen til at jeg fullførte boka. Dessverre likte jeg ikke de andre karakterene så godt, og flere av dem oppførte seg på måter som ikke stemte med tidligere karakteriseringer. De oppførte seg rett og slette ikke som seg selv.

Jeg lånte boka av en venninne, og hun advarte meg at den ikke var så god. Det kan man trygt si. Det funket rett og slett ikke... Jeg må innrømme at jeg er skuffet og bitter, og nekter og tro at Cursed Child er en del av Harry Potter-canon. Bare nei. Jeg nekter.

Sorry, men jeg anbefaler ikke Harry Potter and the Cursed Child. Jeg likte ikke boka, og skulle egentlig ønske at den ikke fantes. Den er ikke verdt det.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Denne her likte jeg utrolig godt hvordan Erlend Loe beskriver diverse personene fra daglig livet som minner seg om en selv eller andre man kjenner eller er bekjent av. Loe bruker mye humor og setter latteren i gang for man kjenne seg igjen i forholds problemer som han beskriver. Dette er god bok og virkelig morsom. Herlig og kort lest. Skal lese den igjen når mangler lesestoff.

Dette er den første boken jeg har lest av LeGuins univers. Selv om handlingen foregår på en annen planet er bokens ide fra vår egen planet. Boken er skrevet under Vietnam krigen, og er et innlegg i den debatten. Midt på treet.

En velskrevet og fantastisk bok som gjorde sterkt inntrykk på meg. Dette er en av de bøkene man aldri glemmer. Anbefales på det varmeste!

Utenfor Istanbul er Cem læregutt for brønnmester Mahmut. De graver en brønn for herr Hayri, som skal bygge en tekstilfabrikk på stedet. Til det trenger han mye vann.
Cem og Mahmut forteller hverandre historier etter arbeidsdagens slutt, og Cem begynner nesten å se på Mahmut som en far.
I den lille byen hvor de jobber, får Cem en dag øye på en vakker kvinne med rødt hår. Han blir som besatt, noe som får skjebnesvangre følger.
Flere år senere vender Cem tilbake til stedet hvor han og Mahmut gravde brønnen, for den sommeren satte sine spor. Han oppdager imidlertid at sannheten er en helt annen enn Cem trodde.

Treg start, tar seg litt opp, men blir for langdryg.

Fin, artig og viktig i starten.
Etter hvert provoserer den meg mer. Det er jo ikke så ille.

Fin
Og litt treg.
Men skildrer en viktig og god historie fra virkeligheten.

Ærlig og rørende bok. Denne kommer til å sitte en god stund. Denne likte jeg godt og takker til dem her på bokelskere som anbefalt den til meg.

Det kunne ikke gå fort nok før jeg fikk tak i denne tredje og siste boka i serien etter at jeg hadde lest "Eremittkrepsene"! "Ligge i grønne enger" innfridde så absolutt og heldigvis den store forventningen jeg hadde. Denne trilogien anbefales.

Alle de sentrale personene i boka lever vidt forskjellige liv fra meg, som veterinær, bønder, gravferdskonsulent og homofile millionærer. Men Anne B. Ragde får meg til å føle med dem alle. Forstå dem alle. Hun skriver så levende og fengslende at det er vanskelig å legge fra seg denne boka - akkurat som den forrige. Den er trist og den er varm. Det hele er fjernt og likevel så nært. Den overrasker. Den lærer meg om dagligdagse ting som jeg visste lite om.

Det hele handler om Torunn og hennes intrikate familienettverk, og hvordan hver av familiemedlemmenes individualistiske levesett og personlige bobler blir rykket ved etter et uforutsett og brutalt dødsfall i familien. Det hviler store forventninger om at single, syvogtredve-år gamle Torunn skal ta over gården og grisene i Trondheim, og dermed forlate veterinærpraksisen og livet som hun kjenner det i Oslo. For godt. Mens hun midlertidig vandrer rundt blant grisene i en stadig tettere og mer trykkende tåke av skyld og grubling, legger både avløseren og alle onklene større og mindre planer for både henne, gården og hverandre. Og både større og mindre planer begynner å se dagens lys, side om side med hennes stadig mer vikende psykiske nærvær.

Anne B. Ragde klarer å skildre reaksjonene på situasjonen, både de triste og de sprudlende, de beherskede og de ubeherskede, på en fenomenal måte for hele persongalleriet. Liksom den forrige boka overrasker også denne meg flere ganger, jeg går aldri lei, og jeg skulle så inderlig ønske at det fantes en fjerde bok i serien..

Siden jeg faktisk likte "Skyggesøsteren", den foreløpig siste boka i serien om de syv søstrene, var det klart at jeg også ville begynne med begynnelsen.
Plottet er i og for seg både snedig og interessant. En adoptivfar som har samlet foreløpig seks søstre, der hver av dem er tilegnet en bok, der historien om deres opphav rulles opp i både nåtid og fortid. Historiene tar oss med over hele verden, i en miks av virkelige historiske hendelser og steder, med forfatterens infall og fantasi. dette fungerte veldig bra i "Skyggesøsteren". Imidlertid ble det fort ganske klart at denne første boka ikke er i nærheten når det gjelder regi, plott og spenning.
"De syv søstre" ble for min del alt for forutsigbar, med hjerte/smerte uten overraskelser av noen art. Må innrømme at det var litt interessant å lese om hvordan Kristusstatuen over Rio ble til, - det var vel det som reddet boka fra fullstendig bunnplassering.
Siden neste bok i serien omfatter en søster som skal lete etter sine aner i Norge, blir det nok til at jeg gir meg i kast med den også, - men har ikke de helt store forventningene etter å ha pløyd gjennom over 500 sider med laber litterær kvalitet.
Beklager Lucinda Riley, - det er bra jeg ikke leste denne boka først, da hadde jeg aldri i verden gitt meg i kast med "Skyggesøsteren". Håper at denne boka bare var "enkommeigangogfinneskriveformen", for dette ble litt for enkelt, synes jeg. En regnfull sommerdag i de midtre delene av landet skvetter terningen ned i nærmeste søledam med to øyne , så spruten står.

Det er flaut å innrømme dette, men undertegnede har ikke lest ei eneste bok på nynorsk siden jeg vandret ut av et klamt ungdomsskoleklasserom en gang midt på åttitallet. Inntrykkene, eller kanskje mangel på sådanne, har dessverre bidratt til at litteratur på dette målet har blitt tilsidesatt og neglisjert på det mest diskriminerende og fordomsfulle. Unnskyld!
Tenk at det var deg, Edvard Hoem, som brøt "forbannelsen"!
Og tusen takk for det,- for hvilken bok jeg gav meg i kast med på toget ned til Oslo tidligere i sommer!
Historien om utvandrerne i denne boka,- bygd på virkelige hendelser og personer, lett omskrevet av forfatteren, - starter i ei bygd utenfor Molde i 1870-årene. Mannen, som bare går under navnet Nesje møter sin andre livsledsagerske, Serianna, under arbeid på storgården. De stifter familie, og gjennom boksidene tas vi med på både deres indre og ytre liv, som etterhvert bærer preg av slit, strev og bekymringer. Ikke minst for den etterhvert oppvoksende slekt, og hjerteskjærende valg som foreldre må ta for å makte overlevelse.
Tanker om å utvandre til det forgjettede land Amerika, begynner som tankestreif hos noen av traktenes innvånere, og sprer seg deretter raskt i fjellheimen.
Gjertine, Seriannas søster, - er en av dem som drømmer om nye horisonter og nytt liv etterhvert som brevene fra dem som allerede pakket snippesken og dro avgårde, begynner å sive inn i både brevsprekker og sinn.
Kommer Gjertine til å dra, eller blir det bare med drømmene og tankene? Og hvis de drar, hva er det som venter dem der ute på prærien?
Kritikerne har nevnt det sanselige i denne boka, og sannelig må jeg gi dem rett. Det er som å sitte på en god gammel bestefar sitt kne, og bli fortalt historier, der natur, mennesker og historiske fakta veves sammen i spenning, driv og en fantastisk innsikt i menneskesinnet.
Kjære Edvard Hoem, - du blir på en måte denne trygge, gode bestefarsfortellerstemmen som hypnotiserer meg, side etter side, og jeg gleder meg til å gå igang med bok nummer to. Du må for all del fortsette å skrive om disse folkene, - dette er bare ypperste klasse litteratur.
Ute har regnbygene gitt seg litt, og terningen danser salsa over bordet og lander med seks skinnende øyne i nærmeste blomsterbed.
Fantastisk, min venn, bare fantastisk!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er altså et bredt lerret forfatteren spenner opp, og språklig er det en ren nytelse å lese. Litt gammelmodig i stilen, nesten litt Dickensk, noe som kler historien utmerket. Krigens meningsløshet i første del av boka er glitrende beskrevet. Jeg er ikke fullt så begeistret over resten av boka som foregår i Paris. Til det males det med litt for bred pensel, slik at mye blir overtydelig og melodramatisk, og et ørlite grann langdrygt innimellom. Det er store følelser i sving, men uten at de griper meg helt.

21/7-17: At en bok om spikking med kniv og øks kan være så spennende og informativ hadde jeg ikke trodd. Etter å ha lest en del begynte jeg å ha med meg kniv når jeg er ute med hunden for å se om det var noen fine emner jeg kunne spikke på. Sundqvist er idealist, og får det å lage en smørkniv eller ei tresleiv til å høres ut som om det er noe du har hatt lyst til å gjøre hele livet. Jeg har alltid både likt og hatt kniver, og med denne boka har jeg fått en helt ny dimensjon på det å bruke kniv. Ei mesterlig bok.

Virkelig et storverk! Braudel er en seriøs historiker og en begeistret forteller. Han river leseren med ved å reise stadig nye, viktige spørsmål som han fryktløst gir seg i kast med å svare på. Filip 2 som har plass i tittelen, spiller en ytterst beskjeden rolle ihvertfall i første bind. Nei, det er Middelhavet og landområdene rundt i tidsrommet 1550-1600 som har hovedrollen i denne boka. Her får vi svar på hvorfor folk foretrekker å bosette seg i åssidene framfor lavlandet, hvordan landbruk og handel utviklet seg, og om de forbausende barske klimaforholdene.

Braudel er en våken forfatter som er stadig åpen for nye spørsmål. Noen kan ikke besvares fordi kildene mangler. Men i Genoa finnes det visstnok så store arkiver fra perioden at ingen historiker har våget å gi seg i kast med dem.

Mye av søkelyset er satt på Italia, som var en økonomisk stormakt, selv om landet var delt opp i en rekke selvstendige stater. Min utgave i tre bind har derfor en masse sitater - uoversatt - fra italienske kilder. (Omtalen bygger på første bind av et trebindsverk).