En perle av ei bok! Jeg forelsket meg både i språk og innhold. Høyer skriver så poetisk at det er til å bli rørt av, og innimellom handlingen kommer det perler med livsvisdom på rekke og rad. Jeg liker måten forfatteren veksler mellom, og nærmest likestiller, luftige og eksistensielle tankespinn med beskrivelser av trivielle arbeidsoppgaver på Cubus: Begge deler kan leses med filosofisk dybde.

En noe spesiell bok, som kanskje ikke er for alle. Gripende, morsom, mørk og fengende.

Beste leseopplevelsen min så langt i år!

Spenning til siste slutt. Anbefales

Bare les denne, i alle fall om du liker spenning....

Har virkelig fått sansen for Hjorth og Rosenfeldts bøker om Bergmann. Spenning til siste slutt, krydret med god dialog og samspill - eller snarere mangel på. Tilfeldighetene kan til tider virke litt overdrevne, men det er nå tross alt en bok og ikke en virkelighet..... Skal garantert få med meg neste bok også! Hørte på lydbok og det gir en ekstra dimensjon. Proffesjonelle som leser for deg er absolutt å anbefale!

Sorry, men dette syns jeg var skrale greier. Skjønner ikke helt at flere her syns den var god og spennende og har gitt høye terningkast, iallfall 3 femmere, ser jeg her. To stykker har den til og med som favoritt ...
Jeg sovna fra den mange ganger underveis, og sukka også oppgitt mange ganger. Mulig at en av årsakene var at jeg befinner meg i et tropisk klima (da blir man trøtt og sliten av sola og varmen). Men språket er heller ikke bra, etter min mening. Rotete, platt, urealistisk, kjedelig, overfladisk, - og jeg syns ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av personene. - Og på slutten skjer det selvsagt dramatiske ting som forteller deg at du må lese den neste boka for å følge med videre ...
Men jeg fullførte denne, altså, selv om det ble litt skumlesing innimellom.
En annen årsak til at boka ikke fenget er vel også at jeg leste de to første bøkene i Byens spor før denne. De fikk seksere begge to av meg.
Da ble selvsagt dette en gedigen nedtur.
Denne kan jeg kanskje til nød strekke meg til en treer. Vil altså ikke akkurat anbefale denne boka, hvis ikke du gjerne vil ha noe å sovne fra, da ...
Jeg har bok nr.2 også, men er i øyeblikket veldig usikker på om jeg gidder å gå løs på den.

Vet egentlig ikke om jeg noen gang fikk helt taket på denne, for meg vekslet den veldig mellom å være spennende og langdryg og litt kjedelig. Allikevel var det noe som gjorde at jeg måtte fortsette og da slutten kom ble det endelig skikkelig fart i boka! En overraskende slutt, kan man trygt si! Takket være slutten kom den opp på en femmer for meg.

En svært god skildring av de første dagene av krigen i Narvik og sjøslagene som fant sted der. Boka er basert på virkelige hendelser og personer; familien på den lille gården Bakkan i Ofotfjorden opplevde sjøslagene som omtales i boka på nært hold, en av hovedpersonene, Gunvor, er forfatterens egen mor. Andreas som er den andre av hovedpersonene er forfatterens bestefar. Maskinisten Karl på den tyske jageren Erich Køllner er den tredje av hovedpersonene, han er også en reell person, men her har forfatteren ikke samme kildegrunnlaget, og har måttet tenke seg til hva som skjedde om bord. Beskrivelsene av hva som skjedde på sjøen disse dramatiske dagene, er reelle og basert på historiske kilder i tillegg til øyevitneskildringer. Synes forfatteren formidler dramatikken på en glimrende måte, dette var en spennende og dramatisk bok som var vanskelig å legge fra seg. En bok som jeg anbefaler på det sterkeste.

Ypperlig om verdighet, lojalitet og plikt

Verdighet, lojalitet og plikt er sentrale temaer i Kazuo Ischiguros «Resten av dagen». Verdier som står sterkt i forfatterens fødeland, Japan.

Butleren Stevens ved godset Darlington Hall i England er bokens hovedperson. Stevens har fått noen sjeldne fridager og fått låne sin nye arbeidsgivers, amerikaneren Mr. Farradays, komfortable Ford. Bilturen i det vakre, storslåtte landskapet gir Stevens tid og avstand til å reflektere over sitt eget liv.

Hvem er Stevens, mennesket Stevens? En pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler? En hjelpeløs og forstokket mann som ofrer sin frihet, kjærligheten til en kvinne og forholdet til faren, for plikten? Ubetinget lojal overfor sin overordnete, Lord Darlington, også når lorden åpenbart trår feil? Eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst og konsekvent holder fast ved det? Livet ut.

Stevens omtaler sitt yrke som et kall. Jeg kom i tanker om diakonisser og nonner, men et kall er ikke nødvendigvis religiøst. Det er en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste. Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens.

Det betyr likevel ikke at Stevens' liv er enkelt og rett frem. Vi får ta del i hans kvaler i forholdet til husholdersken, Miss Kenton. Og ikke minst når Hans Nåde velger feil i kampen mot nazi- Tyskland. Stevnes prøver å unnslippe dilemmaet ved å ikke ville vite, og senere ved å ikke vedkjenne seg sitt nære kjennskap med lorden. Kan vi egentlig fortenke ham i det, med tanke på hvor skamfullt dette er, og den unisone sosiale fordømmelsen i det britiske (som i det norske) samfunnet etter annen verdenskrig.

Forholdet mellom butleren og den unge, selvstendige husholdersken er rørende beskrevet. Jeg ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

For oss i dag kan et liv som Stevens' virke ensformig og trist. Men er det nødvendigvis det? Stevens har akseptert sin livsvei. Han setter sin verdighet og yrkesstolthet i høysetet og beklager seg ikke. Innenfor sine (etter vår tids syn) snevre rammer oppfatter jeg at han finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.»

Jamfør også det minnet som står som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro fører et konservativt språk, med nu, efter og formoder, et språk som kler innholdet. Han uttrykker seg presist og bildeskapende og skaper et driv gjennom hele fortellingen.

Hva vil Ischiguro med boken? Slik jeg leser den, hverken moraliserer han over sin hovedperson eller løfter han frem som et ideal. Tvert imot viser han oss dette mennesket og overlater til leseren å trekke sine egne slutninger. Jeg kan ikke unngå å bli berørt.

En meget god bok, en nobelprisvinner verdig!

Da vi i mars 2019 leste boken i lesesirkelen, avstedkom kom den interessante diskusjoner.

Meget interessant innsyn i dagene før 9. april 1940 og rundt det som skjer i etterkant.

Anbefales for å få nyansert historien!

Kjedelig de første 200 sidene. Etterpå ble det bra.

Jeg er ikke en mann av store ord men nå skulle jeg ønske jeg var det. Jeg kan rett og slett ikke komme på at jeg noensinne har lest en bok som har truffet meg slik som De Uskyldige av Kristine T.G. Hardeberg...

En sitrende thriller fra Hardanger! Ikke en bok man leser alene hjemme på kveldstid...
Gleder meg til oppfølgeren.

for de som er glad i dinosaurverden, litt fakta på slutten og starten. En serie med flere bøker i. Ikke veldig spennende.foretrekker "Kråkeslottet detektivbyrå"

Den du ikke ser, av Jonas Moström.
Denne boken har jeg nå lyttet til på Storytel. Og det er helt umulig å si om det var en god bok, fordi han som leste var så dårlig.. Vet ikke om noen har opplevd det ? Men jeg ville jo gjerne høre slutten så den var jo fengende..

Jævlig rar

Denne boken gir et godt bilde av hvilket ansvar vi mennesker har for å ivareta livet på jorda, og hvordan vi misligholder dette ansvaret. Boken burde leses av alle!

I forrige bok unnslapp Drizzt do'Urden såvidt svartalvenes klør i Menzoberranzan. Dette var et stort nederlag for svartalvene og spesielt for Menzoberranzans ledende hus; House Baenre. Nå søker de hevn ved å angripe angripe dvergenes tilholdssted i Mithral Hall, hvor Drizzt oppholder seg.
Drizzt og våpenbrødrene hans må forsvare seg mot en fryktinngytende hær av svartalver og andre mørke vesener som kommer opp fra de dype gangene i The Underdark. Her får du masse action og uventede vendinger som vil overraske.
Etter min mening er ikke dette den beste boka av Salvatore i serien, men den er en naturlig ledd i historien, hvor karakterer oppstår og forsvinner, og boka posisjonerer seg fint for neste bok. Jeg ser frem til neste bok der Drizzt og Cattie-Brie reiser alene ut på eventyr. Jeg har fått litt nok av huler, tunneler og den mørke verden under jorda.

enkel bok, forhold mellom gutt og bestemor som er litt rar, redde fugler, sommerferie. ikke så imponert, ikke høytlesnings favorit

Dette er den første boka jeg har lest av Toril Brekke, jeg elsker måten hun (i denne boka ihvertfall) brukte virkemidler, alt virker veldig gjenomført og planlagt.
I boka møter vi Agathe som ser tilbake på barndommen sin. Forfatteren bruker et språk som gjenspeiler at det er en voksen dame som forteller fra da hun var barn. Hun forteller hva hun tenkte som barn og beskriver situasjoner og gjenstander som hvordan hun så de da hun var barn.
Språket i boka er pakket full med symboler og overførte betydninger, dette gjør at om man leser mellom linjene blir boka mye "dypere".
Forfatteren bruker mange virkemidler, men fletter dem inn i teksten på en slik måte at det kommer naturlig. Små detaljer (som små deler av skildringer) tidlig i boka viser seg å være viktige senere.

En intens bok, nesten slitsomt å lese om hvordan to mennesker ødelegger hverandre følelsesmessig, og jeg tar meg i å tenke at de hadde hatt det mye bedre på hver sin kant. Bra skrevet.