Dette er bare nydelig!
Jeg har lest, lett blank i øynene. Og jeg har lest mange av setningene på nytt, flere ganger, fordi det er så vakkert.
Skrevet på dialekt, sårt og vakkert melankolsk.
Denne synes jeg flere skal lese 🙏🏻❤️

En bok jeg koste meg skikkelig med. Både uhyggelig og komisk; lettlest, men med en viss dybde. Det er litt uklart hva boka handler om og hvordan den slutter, utover at det jobbes hardt med å sette opp gjerder på landbrukseiendommer og at folk dør (hendelige uhell, du vet hvordan det er). Det blir litt meget etter hvert, boka kunne vært kortere. Dog, for å låne et sitat fra en anmeldelse: Skal du lese én bok om landbruksgjerder i år, bør du lese denne.

Olav Audunssøn gifter seg og Ingunn Steinfinnsdatter er de to første bøkene om Olav Audunssøn i Hestviken. I likhet med Kristin Lavransdatter er dette storslått litteratur med handling fra middelalderen. Begge verkene leste jeg også for ca 40 år siden. Kristin Lavransdatter grep meg enda sterkere nå enn for 40 år siden, mens Olav Audunssøn grep meg ikke like sterkt. Olav og Ingrunn ble lovet til hverandre da de var barn, og i disse to første bøkene følger vi deres dramatiske kjærlighetshistorie fram til de endelig kan få hverandre og sette bo i Hestviken.

Jeg er veldig glad i Alberte! Jeg følger henne, går i gatene i Paris, hutrer og fryser, elsker Jakob, er redd for mamma, føler godhet og forakt og sorg for pappa.
Nå leser jeg om henne på nytt.
Cora Sandel er enestående i norsk litteratur. Ingen over. Noen ved siden.

En bok om den meningsløse æreskulturen, skremmende og dypt tragisk.

Min utgave:

Originalens tittel: The secret warning
Omslag-illustratør: Sten Nilsen
Antall sider: 150

Denne var virkelig bra. Godt og levende språk og en fascinerende beskrivelse av gamle Kristiania.

Denne boken burde flere lese eller høre! Her er det stor humor - satire og ironi -, interessante betraktninger, (som treffer selv etter mer enn 200 år), og fremfor alt et fantastisk språk.

Dette er den mest bisarre boken jeg har lest. Samtidig tankevekkende. Den setter kansje forholdet til naturen og til oss selv i et perspektiv, som er vanskelig å ta inn over seg.

Ali Smith er, som alltid knepen med utbroderingene sine, detaljene kommer heller som nålestikk etter hvert som leseren skjønner hva som foregår.

Bokas undertittel «en parodi» signaliserer at dette ikke er konvensjonell krim. Vi følger riktignok en politiinspektør som etterforsker en serie drap. At ofrene alle er dommere, fører oss derimot inn i en innviklet historie som henspiller på ungdomsopprøret og det politiske kaoset som preget Italia på 1960-tallet. Her vrimler det av både litterære referanser og filosofiske poenger.

Omtalen bygger på Kjell Risviks oversettelse utgitt 1974 i Kolon-serien på Gyldendal Norsk Forlag.

Krim helt på det jevne. Trekker ned at en tidlig forstod hva som hadde skjedd.

Utrolig fasinerende å få et innblikk i Eirik Jensen sitt liv og historien om et miljø som er så annerledes.

Den fjerde boka i serien, og nå tar det seg opp igjen etter den i mine øyne dårlige tredjeboka.
Det er interessant å følge CeCes utvikling, og enda mer interessant å følge Kittys liv.
Det eneste jeg sliter med, både i denne og de tre foregående bøkene, er å henge med i forklaringene på hvordan bokas hovedperson er i familie med de personene vi følger fra "før i tiden".
Terningkast 4.

«Astrid likte stavkirken, men bare i årstidene den var varm. Selve kristendommen gjorde lite inntrykk, men når hun ikke frøs, kunne hun drømme seg bort i alt som måtte ha hendt her inne, og hun fant stadig noe nytt i utskjæringene og dekormalingen, alt som bare var fint og egentlig ikke gjorde nytte, og hun likte å stave seg gjennom de merkelige epitafene i slyngende skrift.
Døren til våpenhuset ble lukket. Kirketjeneren hadde antakelig sprengfyrt etasjeovnene siden klokken fem om morgenen, men varmen greide ikke å feste seg i veggene.
Likevel skulle hun utstå frosten. Dén, og minnet om et svunnet håp som snart kom til syne der framme. Hun skulle utstå det slik hun utsto resten av livet. Dette var de kår hun var tildelt, vær så god. Det ble ikke annerledes. Her satt hun, på den kaldeste dagen i året, i det som måtte være Guds kaldeste hus. Hun ønsket seg varmere klær, men hadde dem ikke, hun ønsket seg en kjæreste, men tvilte på om hun fikk ham. Og hun ønsket seg sommer. Sommeren kom til slutt, den. Til forskjell fra kjærester og klær, og sommeren erstattet egentlig begge. Varmen fra sola, raslingen i ospeløvet, å være renskrubbet, å gå barføtt og fritt.»

Romanen Søsterklokkene av Lars Mytting ble utgitt i 2018 og etterfulgt av Hekneveven (2020) og Skråpånatten (2023). Jeg liker best romaner som har en åpen slutt, og det skulle jeg ønske at Søsterklokkene hadde hatt. For selv om jeg synes Søsterklokkene var fascinerende lesning, gjorde slutten meg ikke nysgjerrig nok til at jeg pr nå tenker at jeg må lese oppfølgeren Hekneveven. Jeg skal uansett først lese Lars Myttings roman Svøm med de som drukner.

Lars Mytting er en fantastisk historieforteller. Jeg hørte at Lars Mytting sa i et intervju at handlingen i Søsterklokkene er basert på 10% fakta og 90% diktning. Men for å kunne dikte en historie som i Søsterklokkene må Lars Mytting være kunnskapsrik. Det er som en anmelder skriver; «Forfatteren er på hugget fra første setning og slipper aldri taket på leseren."

Ennå en bok i isabel allendes stil.
Her møter vi flere paralenenfortellinger som hun på sitt vanøige vis vever sammen til en bok.
1. Først er det fortellingen om Samuel som er jøde i østerrike i begynnelsen av andre verdskrigen.
2. Siden den sterke personligheten Leticia som flykter medxfaren til USA og vokser opp der til en sterk kvinne.
3. Selena en stark kvinne som jobber for flyktingers retigheter i amerika og mot Thrumps invandrerpolitikk. Det å stenge grensen mot Mexiko.

Ikke den kriminalromanen som er vanskeligst "å løse", men en veldig stemningsfull historie med gode person- og miljøskildringer. Føles litt mer "litterær" enn den gjengse krimroman, men vil muligens ha litt lavt tempo for dem som utelukkende leser krim.

Grei historie, grei bok og greit plott - men det er alt: GREIT. Denne boken har man en følelse av å ha lest før - både måten leiemorderen fremstår på - klønete - men og rollefigurene virker veldig kjent. Ikke blant Marys beste bok - men tematikken åndelighet, nonnen som kunne helbrede ved bønn, var et nytt og spennende moment - hvor deler av historien er lagt til sykehusverdenen

I følge Stephen King sitt etterord skrev han om historien fire ganger. Men var det verdt det? La oss finne ut av det.

Dette er da bok nummer ...7? i Mr. Mercedes-serien, som etterhvert har blitt serien om den noe introverte Holly Gibney. Eller, tidligere introvert, nå detektiv med færre og færre karaktertrekk.

Det går en seriemorder løs et sted, som dreper folk. Og ikke langt unna, går en annen type løs, som ikke bare er henfallen til vold, men også veldig mot abort. Et eller annet sted oppi dette er plutselig Holly Gibney.

Tidligere detektiv, nå livvakt Holly Gibney har en stor oppgave foran seg. For arbeidsgiver og abort- og kvinnesaksforkjemper synes ikke det er veldig viktig å høre etter på livvaktens råd. Hvertfall så lenge uforsiktigheten ikke går utover henne selv.

Her kunne Stephen King åpnet døra for noe jeg tror han bruker lite av, nemlig satire og slapstick. Men nei, historien humper humørløst videre til neste hms-brudd.

Humørløst tror jeg egentlig er et godt ord for denne historien. Da tanker jeg ikke på humor, men hele boka bærer preg av at Stephen King tydeligvis måtte skrive den om fire ganger. Han må jo ha blitt veldig lei.

Forrige bok var et lite høydepunkt i Hodges/Gibney-serien, men utover det er serien, godt representert også med denne boka, ganske langt unna King på sitt beste. For Never Flinch triller jeg én av to svovelpredikanter ut i skjærsilden.

"Roman"? "Uoppløselig episk element"? Jeg må igjen sitere Eva i Skam: Køddar du med meg?

Kan all tekst bli en roman ved å kalle det en roman? Dag Solstad holder seg selv strengt i tømmene i disse 427 sidene om sin egen slekt gjennom tre hundre år. Han dikter ikke. Han forholder seg til de sparsommelige kildene, som forteller om hvem som blir gift, født, dør og hvor de bor.

Er det bortkastet å lese den? Hvis du har forventninger om noe du forbinder med begrepet roman, så ja, langt på vei. Men boka hadde en virkning på meg på den måten at det gikk opp for meg hvor sykliske folks liv var før. Hvor trange rammer folk levde innen. Personene beveger seg knapt nok bort fra stedet hvor de er født, til nøds til en nabodal, og de lever korte, brutale liv fulle av tap og sorg. Underveis satt jeg og heiet på at moderniteten skulle komme og sveipe dem alle med seg inn i en tid med muligheter, helse og reiser.