Også nesten to hundre år gamle bøker kan være underholdende lesestoff, til tross for at man i dag nok synes at menneskene der undertiden oppfører seg litt rart. Da tenker jeg først og fremst på måten de uttrykker seg på – lange tirader i et ganske så oppstyltet språk.

Men innholdet er besnærende nok der det handler om den fattige og foreldreløse jenta som blir plaget og hundset gjennom barndommen. Så blir hun sendt på en internatskole der elevene får altfor lite mat. Som ung kvinne er hun på rømmen, fullstendig pengeløs og utsultet. Likevel lar Jane Eyre seg aldri kue. Hun tør å stå opp for sine meninger og vet å sette seg i respekt. Uventet mottar hun en større arv og nøler ikke med å dele den med de andre slektningene.

Hun skriver seg inn i to menns hjerter der begge sitter med et brennende ønske om å få gifte seg med henne. Og han som ender opp med å vinne hennes gunst, blir han som har lurt både henne og alle andre ved å gjemme bort en sinnssyk kone på loftet. Så blir han da også straffet til slutt, mister både synet og den ene handa samt må se herregården sin brent ned.

Hva med det sosiale budskapet i romanen? Gjennom Jane Eyre sin skjebne understrekes det at selv den fattigste kan stige opp i samfunnet og vinne både rikdom og aktelse. Men likevel skinner det gjennom en slags forakt for de som er fattige og som forblir å være det. Da vår heltinne sliten, stuptrøtt og utsultet ankommer en landsby og ber om en liten brødbit og en låve å tilbringe natten i, rygger folk tilbake. De føler seg frastøtt av tiggere.

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. I utgangspunktet er jeg ikke så stor fan av sci-fi, men det var helt til jeg leste denne. En god og intelligent historie med noen helt nydelige karakterer.

Noen ganger kommer man over bøker som man bare gleder seg til å komme hjem til for å lese videre i; dette er en slik bok.

Soleklar 6-er!

En skikkelig feelgood bok

Jutulskoppen – en norsk Criminal-fortælling

Jutulskoppen, som ble utgitt første gang i dagsavisen Den Constitutionelle i 1836, er en av våre aller tidligste kriminalfortellinger, skrevet av Maurits Hansen, en av våre nå nesten glemte forfattere (om man ser bort fra Maurits Hansen-prisen Nytt blod, som utdeles hvert år til beste krimdebutant). Hansen skrev flere fortellinger på 1820- og 1830-tallet som kan beskrives som kriminalfortellinger. Så da amerikaneren Edgar Allan Poe i 1841 utgav sin kriminalfortelling, Mordene i Rue Morgue, fortellingen som senere skulle bli anerkjent som den første kriminalromanen i verden, hadde kriminalfortellingene eksistert i flere tiår i Europa, deriblant Norge. I vår tid anses derfor Poes fortelling mer som et symbol på en sjanger enn sjangerens virkelige begynnelse. Det var nok mange som var tidligere ute enn Poe.

Vel, nok om sjangerens opprinnelse, som er en evig og uavklart diskusjon. La oss se nærmere på Jutulskoppen. Fortellingen er hovedsakelig i brevs form, nærmere bestemt i seks brev som en ung kvinne skriver til sin kjæreste. For oss fremstår dette grepet gammelmodig, men vi skal huske på at folk skrev mange og lange brev på denne tiden. Så på Maurits Hansens tid virket nok ikke dette grepet rart. Langt ute i fortellingen skjønner vi at det er et poeng med disse brevene. I mine øyne er grepet elegant.

Jeg skriver bevisst fortelling om Jutulskoppen i avsnittene over. Hansen kalte også historien selv for kriminalfortelling. Den er kortere enn en roman, annerledes i formen enn en novelle. I brevs form forteller altså frøken Petra Lanter til sin kjæreste, skipskaptein Edvard Flack, om hva hun bedriver tiden med. For tiden er hun på besøk hos en familie ved navn Reesen. Hun er der sammen med sin tante Lore. Det er hyggelige folk. Stemningen er god. Det kommer frem at tante Lore snart vil motta en stor arv. Petra, på sin side, vil komme til å arve sin tante når den dagen kommer. I brevene forteller Petra også om en vakker ung mann ved navn Ivar Halvardssøn, som er en mellomting mellom arbeidskar og del av familien Reesen. Vi aner en konflikt mellom Petra og kjæresten Edvard.

Men vår mistanke om et forestående trekantdrama slår ikke til, for vi blir presentert for et langt større familiedrama i de påfølgende brevene som Petra skriver til sin Edvard. Ivar Halvardssøns mor, Kristine, har kommet på besøk hos Reesens. Hun er en eldre, mystisk kvinne, som synes å bære på hemmeligheter. Med elegante hopp tilbake i tid avdekkes Kristine og Ivars forhistorie. Kristine og Ivars onkel, Halvard, hadde i sin tid et kjærlighetsforhold som endte dårlig. De skilte lag, barnløse, lenge før Ivar ble født. Kristine ble senere gift med Halvards bror, Jens, og det er Jens som er Ivars far, selv om Ivar bærer onkelens navn. Halvard fikk senere sønnen Hans med en kvinne som døde tidlig. Kristine og Jens drev gården Skrubstad etter Jens og Halvards foreldre. Det fulgte store stridigheter om odel og rettigheter knyttet til gården mellom Jens og Halvard. Men Jens lot Halvard og Hans flytte inn på gården etter at Halvards kone døde. Kristine har forsøkt så godt hun kunne å ta seg av begge guttene, som er jevngamle. Det rulles opp et skikkelig familiedrama, med andre ord.

En dag forsvinner Jens sporløst fra Skrubstad. Han blir aldri funnet, og antas å ha druknet. Noe lik blir aldri funnet. Stemningen på Skrubstad er dyster. Kristine og Halvard glir enda lenger fra hverandre, sønnene Ivar og Hans er stadig i tottene på hverandre. Noen år senere rammer en enda større tragedie menneskene på Skrubstad; Halvards sønn, Hans, forsvinner like sporløst som sin onkel. Har en morderengel kastet sin skygge over Skrubstad?

Gjennom Petras mange brev får vi innsikt i denne dramatiske familiehistorien. Selv om formen er gammelmodig (brev) og stilen refererende, blir vi grepet av dramaets omfang. Nå er jeg kanskje over gjennomsnittet fascinert av det gammeldagse (også språklig), men jeg lever meg virkelig inn i skjebnene til menneskene på Skrubstad. Jeg tror på historien og på karakterene. Historien trenger gjennom de høytidelige høflighetsfrasene og de antikverte ordene og griper meg. Det er noe hjerteskjærende og ekte over det hele. Som om Maurits Hansen selv kjenner på kroppen det han skriver om.

På fortellingens nåtidsplan reiser Petra nå med Reesens datter til gården Skrubstad sammen med Kristine. Reesens datter er syk og trenger frisk luft, noe man har nok av på Skrubstad. Her får Petra treffe Halvard, som tydelig preget av forhistorien går for seg selv på gården. På Skrubstad gjør Petra, som nærmest er blitt besatt av den tragiske historien til beboerne på Skrubstad, en skjellsettende oppdagelse som får store konsekvenser. Jeg skal ikke røpe hva Petra oppdager, men jeg kan si at fortellingens tittel, Jutulskoppen, blir forståelig. Petra reiser tilbake til Reesens, svært nedtrykt over det hun har satt i gang. Det forberedes rettssak mot en av de impliserte, en mordsak.

Nå går fortellingen over i en annen fortellerstil, nemlig tredje personal. Det er ikke lenger Petra som forteller. Edvard, Petras kjæreste, kommer til Reesens og han har med seg en venn som har blitt svært fascinert over brevene Petra har skrevet og ikke minst over familiedramaet hun har skildret. Edvard har nemlig latt vennen lese brevene, til Petras fortvilelse. Gjennom en noe snirklete, men likevel spennende rettsscene, avsløres en slu og grisk, men samtidig en karaktermessig sammensatt morder. Skjebnens ironi i denne historien er finurlig, men samtidig sår. Vi føler med morderen når det gjelder konsekvensen av de handlingene vedkommende har begått.

Jutulskoppen er en kriminalfortelling. I form er den en brevroman. Vel, roman? Ja, kanskje etter datidens standard, men ikke etter dagens forståelse av begrepet. Jutulskoppen er i omfang en novelle, selv om innholdet i historien kunne ha rommet flere romaner. Så la oss slå fast at den er en kriminalfortelling. Den er en fortelling om arv, hevngjerrighet, skjebne og mord. Maurits Hansen er elegant når han brikke for brikke legger puslespillet for oss. Eller åpner skuff for skuff, om man vil, for å hente ut nye opplysninger om de stakkars menneskene på Skrubstad. For dagens lesere vil både form, ordvalg og stil i fortellingen være fremmed og tidvis irriterende. Men fortsett å lese fortellingen, om du velger å ta fatt på den. For dette er en av våre aller tidligste kriminalfortellinger, og den er langt forut for sin tid. Her er det for eksempel en kvinne, ikke en mann, som forteller, og vi får en oppsummering til slutt, også den i brevs form, som oppklarer alle løse tråder. Dette siste grepet kjenner vi igjen fra dagens kriminalromaner, men i 1836 var dette upløyd mark. Jutulskoppen er, i tillegg til å være en kriminalfortelling, også en skildring av norsk bondesamfunn på 1830-tallet, før industrialiseringen revolusjonerte samfunnet. Jutulskoppen er, nok med rette, ikke like kjent som Hansens Mordet paa maskinbygger Roolfsen, som har fått æren av å bli kalt Norges første kriminalroman. Denne romanen er mer gjennomført enn Jutulskoppen og har en tydelig detektiv. Den kan således med rette kalles vår første detektivroman. Men kriminalromaner eller kriminalfortellinger hadde vi allerede da mordet på maskinbyggeren ble begått; noen av dem var skrevet av Maurits Hansen.

Så, om du vil lære det gamle norske bondesamfunnet nærmere å kjenne og samtidig få en spennende kriminalfortelling med på kjøpet, ja, da anbefaler jeg gjerne Jutulskoppen. Den kom altså noen år før Mordet paa maskinbygger Roolfsen og det er interessant å se forskjellen mellom disse to, men det kommer jeg mer tilbake til senere i en omtale av historien om mordet på maskinbyggeren.

Jutulskoppen – en tidlig norsk kriminalfortelling som fortjener å bli lest også av dagens krimlesere, etter min mening. Dette er hva Maurits Hansen selv skrev om den til en venn i 1835: «Den er en kriminalfortelling og måskje utarbeidet med en temmelig tørr penn, men imot sedvane virkelig omhyggelig. Jeg tror du blir tilfreds med den.»

skriv lenkebeskrivelse her

Det er 2020, og verden er annerledes grunnet pandemi. I Brighton er en familie i full oppløsning. 16 år gamle Sacha har Greta Thunberg som sitt forbilde, noe lillebroren, Robert, prøver å torpedere så godt han kan. Han har endret adferd så radikalt, at både moren og Sacha er rådville. Faren, som bor i leiligheten ved siden av med sin nye kjæreste, Ashley, er påfallende fraværende til å bo så nærme. Han har sine egne problemer; Ashley har mistet taleevnen. Hun prøver fortvilt å snakke, men får ikke fram et knyst.

Dette er siste bok i årstidskvartetten, der temaet er familie. Kan man være familie uten å kjenne hverandre, og har man egentlig noe felles annet enn å være i slekt?

Nok en godt skrevet bok med bra driv, og interessante betraktninger.

Veldig gode karakterer. Smith har også evnen til å la situasjonene disse havner i fortelle om tiden de lever i. Dermed føles ikke Brexit som et påklistret påfunn, men noe som har en faktisk påvirkning og en egen kunstnerisk verdi.

Dette er en av de absolutt vondeste bøkene jeg har lest! Precious er hovedpersonen og jenta som forteller. Hun forteller rett frem om hvordan hun lever livet sitt. I starten av boka kan hun hverken lese eller skrive, det gjenspeiles også i måten forfatteren skriver, muntlig med slang. Precious er 16 år, bor sammen med moren sin i Harlem og er lutfattig. Faren til Precious kommer stadig innom dem og for forgriper seg på Precious, det har han gjort helt siden hun var et lite barn, det har også gjort henne gravid to ganger. Det vrenger seg i magen når man leser Precious sin muntlige fortelling om det grusomme livet sitt. Heldigvis kan man ane en strime av lys i fortellinga da Precious møter den dyktige læreren, Ms. Rain.

Samfunnssatire som fortsatt rammer

I Salamanderkrigen setter enkeltmennesker, bedrifter og nasjoner i gang prosesser som ender med å true hele menneskeheten. Forretningsmannen Bondy begynner avl av salamandere som er svært så lønnsom for ham og hans firma, men har ikke vett eller insentiver til å stanse overproduksjon. Men når faren for verden blir overhengende, erklærer Europas utenriksministre at siden salamandere ikke utgjør en nasjon, kan heller ikke landene i felleskap gjøre noe. Tilsvarende unyttige utspill kommer fra filosofer, advokater, militære, journalister. Tilslutt er det bare én person nederst på rangstigen, portåpneren Povondra, som synes han har noe skyld for misèren. Et typisk eksempel på hva moderne psykologer vil kalle attribusjonsfeil.

Satiren er selvsagt et produkt av tiden boka ble skrevet i, men mange av fenomenene som Čapek raljerer over, må vi fortsatt finne oss i å leve med.

Skulle jeg bli grepet av en bok om fotball? Å ja. Det ble jeg. Slukte boken som også innehar indre spenningsrekker. Tålte godt den usannsynlige proffdrømmen.

Dette var en herlig bok! En meget lærerik analyse av «Odysseen» iblandet en herlig fortelling om far og sønn i moderne tid. Dette var en bok som var vanskelig å legge fra seg. Forfatteren er uten tvil meget kunnskapsrik og språklig sterk, og her får man etymologier til kjente ord og begreper uten at det blir kjedelig eller langdrygt.

I boka er det flere diskusjoner om hvorvidt Odyssevs er en helt eller ikke. Faren til hovedpersonen mener han ikke er det, og jeg er for så vidt enig. Han er vel et klassisk eksempel på en antihelt; men jeg er usikker på om dette begrepet brukes i slike analyser. Et av argumentene til faren er at Odyssevs gråter, og «jeg var i hæren, og ingen gråt der». Men i denne bronsealderlitteraturen var det ikke flaut å gråte (som forfatteren skriver), og jeg er uansett uenig i at en helt ikke kan gråte. Disse diskusjonene sier også veldig mye om forholdet mellom far og sønn; sønnen har aldri sett sin far gråte, for det er tydelig at han (faren) ser på det som et svakhetstegn. Dette er bare et lite eksempel på hvordan fortellingen i «Odysseen» knyttes opp mot og veves inn i fortellingen om professorsønnen og den pensjonerte matematikerfaren.

En bok som handler om far og sønn, Odysseen og det å bli kjent med seg selv og sin identitet.

Har lest en god del bøker av Matre oppgjennom årene, både enkelstående bøker og bøkene om Bengt Alvsaker. Har ikke likt alle bøkene hennes, men de fleste og synes Uvigslet jord i skrivende stund, er hennes beste hittil.

Skrudd opp spenningen i serien med noen hakk
De andre bøkene om Bengt Alvsaker er Skinnet bedrar og Iskald. Iskald er nok boka jeg liker minst i denne serien så langt. Syntes ikke temaet var spesielt interessant å lese om. Men det var det i Uvigslet jord. Det meste av handlingen var medrivende og engasjerende, selv om begynnelsen var vel rolig og avslutningen hadde en avslutning jeg ikke har spesielt sansen for. Bortsett fra det, er dette en god krim, som er verdt å sjekke, og bøkene kan også fint leses frittstående, siden bøkene inneholder bakgrunnshistorier om hovedpersonene. Men det spørs jo hva man foretrekker som leser. Personlig er jeg ikke så nøye når det gjelder krimbøker. De kan fint lese uavhengig av hverandre. Man skjønner sammenhengen uansett.

Cold case har alltid vært fascinerende for min del. Med dagens teknologi, er det større muligheter å finne bevis enn før i tiden. Uviglset jord inneholder også cold case. Handlingen vipper mellom 1983 og 2018. Det meste av handlingen foregår i Øystese som er stort sett et fredelig sted, men i boka kan det være et snevert sted, spesielt når det er snakk om de homofile, noe som er et tema i boka. Både når det gjelder 1983 og 2018. I 2018 gjør en kvinne grovarbeid i hagen og det er et slit. Hun får sjokk da hun kommer over noe som ligner benrester. Bengt Alvsaker og hans makker Lars, får beskjed om å dra dit for å undersøke saken nærmere. En person skal ha blitt forsvunnet i 1983. Problemet er at ingen vet om noe har skjedd ham, eller om han dro på grunn av personlige årsaker. Er det samme personen som er blitt funnet i hagen, eller er det noen andre?

Samtidig skjer det noe tragisk i politimiljøet. En nær kollega av Bengt og de andre forsvinner, og det er svært ulikt den personen det gjelder å forsvinne uten å gi beskjed. De er redde det kan ha noe med saken de jobber med å gjøre. Alvsaker får det svært travelt på jobb, og samtidig har han konfirmasjonen til Thomas å tenke på. Hvordan skal han få tid til alt?

Et sårbart tema
Vekslingen mellom 1983 og 2018 er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det var også spennende å lese om hvor lite ting har forandret seg når det gjelder syn på de som har en annen ledning, og dette beskrives på en troverdig og sårbar måte. Syntes at 1983 delen fikk litt mindre plass enn 2018 delen, og kunne godt ha tenkt meg å lese mer om den gjengen. Syntes det var mer drivende en politipersonen som forsvant. Det har sin viktige del i handlingen det også, selvfølgelig, men synes ofte at fortid er mer spennende å lese om enn nåtid. På enkelte områder har lite forandret seg.

Det er helt tilfeldig at jeg valgte å lese Uvigslet jord i juni, som er Pride måneden for noen. Denne tredje boka om Bengt Alvsaker og gjengen hans tar opp et aktuelt tema, er faktisk en krimbok med spenning og lett å leve seg inn i. Det eneste som trakk ned litt for meg var at 1983 delen var litt lite i forhold til den andre delen, og avslutningen var ikke helt min stil. Den ble litt for opplagt, men syntes ikke at det ødela resten av boka på noen måte. Matre beviser med Uvigslet jord at hun er en stemningsfull krimforfatter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en god utleggelse av Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. Rosenius tar for seg flere aspekter med liknelsen på en engel og god måte. Boken viser oss veien til sann glede i Kristus, men først må man se seg fortapt uten, for så å få se Farens utstrakte armer rettet mot seg.

Velskrevet roman med fokus på de små detaljene i livet, og ikke minst en ultraløpers tanker og følelser

Et stort pluss ved denne boka er at den er ganske forskjellig fra krimbøker flest. Oppbyggingen er ganske spesiell og ikke minst personene. Her er det ingen helt i vanlig forstand. Som skurker er de to hovedpersonene heller ikke vanlige. Det store spørsmålet er imidlertid: tror vi på disse? Er handlingen som framstilles her i det hele tatt sannsynlig?

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

De to hovedpersonene, Clara og Haavard, er et ektepar, velstående sådanne bosatt på Oslo-vest. Clara er jurist, ansatt i Forsvarsdepartementet og Haavard er barnelege og arbeider på Ullevål sykehus, Bakgrunnen til disse to er svært forskjellig. Clara kommer fra en liten gård på vestlandet og har en ganske traumatisk barndom å se tilbake på. Haavard på sin side er født med en sølvskje i munnen der han kommer fra en gammel respektabel Oslo-familie.
Forskjellenmellom disse to understrekes allerede i språket. Kapitlene der Clara er hovedpersonen er skrevet på nynorsk, mens kapitlene der Haavard (og andre Oslo-borgere) uttaler seg, har bokmål som målform.

Ekteparet bærer hver for seg på hemmeligheter som de ikke deler med den andre. Det Clara har fortalt om sin familie rommer usannheter. Bl.a. har hun ikke fortalt at hennes mor er i live og bor på en psykiatrisk institusjon. Clara har totalt avskrevet sin mor og har ikke besøkt henne på 30 år. Claras lillebror døde som barn, tilsynelatende forsømt og kanskje mishandlet av sin mor og stefar. Clara har lagt all skyld på moren og stefaren, og det verste av alt er at hun selv planla stefarens drukning som en hevn. Clara selv er svært ambisils, og i løpet av boka rykker hun opp som statssekretær i departementet.

Haavards hemmelighet gjelder forhold på si. For tiden er en kollega, Sabiya, elskerinnen hans. Som barnelege ser Haavard skader på barn som tydelig skyldes mishandling. Han lager en liste over foreldre som han mener har skadet egne barn. En dag på sykehuset blir legene konfrontert med en slik far. Barnet dør mens faren selv oppfører seg svært ubehøvlet. Det som så skjer er at faren, en innvandrer, like etter blir skutt på sykehusområdet. Kort tid etter under en legekonferanse på hotell skjer det at en mor som også står på Haavards liste blir skutt. I begge tilfellene er både Haavard og Sabiya blitt observert i nærheten av åstedene. På bakgrunn av dette og listen sin blir Haavard arrestert og må tilbringe noen dager på en fengselscelle, men takket være innflytelsesrike familievenner blir han raskt løslatt. For å skjule sitt forhold til Sabiya har Haavard gitt sprikende, usanne forklaringer. Det han derimot ikke vet, er at Clara har den fulle oversikt over alle hans sidesprang. Ikke nok med det, i all hemmelighet har hun vært på de to åstedene og er den som har utført drapene. En indre trang hos henne driver henne til å hevne lillebrorens død. Mens Haavard sitter i fengsel, begått hun et tredje drap. Denne gangen etterlater hun spor som peker mot Sabiya.

Ferien står for tur. Clara, Haavard og tvillingsønnene deres skal tilbringe den på vestlandet – på gården til Claras far. Nå blir Haavard klar over Claras fortid og han forstår også at det ikke kan være andre enn henne som er den skyldige i de tre drapene. Ekteparet er ute på fjelltur. Hver for seg tenker de på å framprovosere en ulykke som skal ta livet av den andre. Det blir Clara som til slutt lykkes der hun lokker ektemannen ut på en svømmetur i et tjern som munner ut i en foss. Like etterpå utpeker Statsministeren henne til landets nye Forsvarsminister.

Forfatteren får tingene til å henge godt sammen. Men det hele virker svært spekulativt og fiktivt. Noe slikt skjer bare på papiret. Jeg tror ikke på disse to menneskene. De selv og handlingene deres virker altfor kontrollerte.

En utrolig flott fremstilling om hennes families krigshistorie. Siden den er tegnet blir den ekstra nær og gripende.
Dette står blandt annet bak på boka:"I Heimat dokumenterer hun sin egen reise tilbake, der hun langsomt avdekker hva familien hennes faktisk gjorde under krigen. Heimat er en kraftfull, vakkert illustrert og lyrisk fortalt grafisk memoar - en meditasjon over søkenen etter kulturell identitet, over betydningen av historie og følelsen av å høre hjemme. Det er en bok som gjør et varig inntrykk på leseren.
En klar 6 fra meg og inn blandt favorittene mine.

Originalens tittel: A figure in hiding
Nummer i serien: 16
Omslag-illustratør: Sten Nilsen

Ikke les denne på telttur i skauen hvis du er mørkredd!

I Nord-Sverige forsvinner noen barn og folk observerer dyr som ikke oppfører seg som forventet. Susso Myrén bestemmer seg for å finne ut hva som foregår, men noen forsøker å hindre henne. En lekker fusjon mellom sosialrealisme og fantasy, og en gavepakke for lesere som i utgangspunktet liker begge sjangrene. Får du ikke gåshud, er du antagelig hårløs.

Mye å ta inn på en gang. For noen kan det nok være best å lese denne boka under veiledning av en terapeut, da boka inneholder oppgaver som kan reaktivere traumer.

BOKOMTALE: Engelens fall av Myriam H. Bjerkli. Leseeksemplar fra Strawberry Publishing.

Vibeke Olden, som jobber i barnevernet i Larvik, opplever rare ting. Telefonen ringer, men det er ingen der. Hun ser skygger, hører lyder og parfymeflasken hennes forsvinner plutselig. 17 årige Angela, som er prostituert, blir meldt savnet da hun ikke dukker opp i leiligheten sin i Sandefjord. Politiførstebetjent Håkon Haakonsen graver i saken, og det han finner ut kommer som en overraskelse - iallefall for noen.

Handlingen er lagt til Sandefjord og Larvik. Det er alltid stor stas når man kjenner stedene, slik at man lett kan se det for seg. Når historien i tillegg er god, og språket levende og lett - så kan det jo ikke bli bedre. Få med deg denne!

Les hele omtalen her