Omtale fra forlaget
åpner med at ei ung jente sier adjø til alt og alle hun kjenner og drar til Paris hvor hun kjenner ingen. Hun har ingen store planer. Lære seg fransk, jo, men det er ikke så viktig. Mest vil hun ut, vekk, av gårde. Men kanskje uten å vite hvorfor. Så treffer hun et nytt menneske. Så et nytt menneske til. En liten jobb får hun seg også. Og plutselig har livet forandret seg. Og det er bra. Og det er ikke like bra.
For hun savner hjemme også. Hun savner bestemor. Hun savner Benedikte. Og hun savner ham. Han som lot henne dra. Han hun skulle gi globusen sin til, men ombestemte seg fordi: Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg.
Parissyndromet handler om å komme overens med seg selv og de forventningene til livet vi ikke visste at vi hadde.
Heidi Furre (f. 1986) har bodd to år i den franske hovedstaden, og vet hva hun snakker om. Parissyndromet er hennes debutroman.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788282880039
EAN 9788282880039
Språk Nynorsk
Sider 211
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Parissyndromet er kanskje den beste boka jeg har lest i år. Jeg kjente meg så igjen i følelsen av å flytte til et stort og fremmed sted og plutselig ha litt for mye alenetid, for mye tid til å kjenne etter. Parissyndromet var en sånn bok som jeg måtte lese litt sakte, ikke fordi den er tung, men fordi jeg ikke ville bli ferdig. Det er ganske imponerende av en debutant å gi meg en slik leseopplevelse.
En debutant som absolutt fortjener å bli sett! Den absolutt beste boken jeg har lest i år! Anbefales på det varmeste!
Ei ungdomsbok for folk i alle aldrar! Så godt språk. Så fine skildringar av både "heime" og Paris. Så god til å omsetje kjensler på si litt "saklege" vis. Tilråast!
Nydeleg bok!
Eg las den på tur til København, men ville rett som det var snakke fransk til folk kring meg, så langt inne i Paris var eg. Veldig bra om å vere einsam og i eit framand land, og om dei nære banda ein knyt til folk kring seg,
Verkeleg verd å lese - om ikkje anna så for ein billeg, rask og fin tur til det ekte Paris.
Eg er einig i dei gode kritikkane denne boka har fått, men mange meldarar trekkjer fram språket i romanen som spesielt fint. Der er eg ueinig. Teksten er fin. Teksten er nydeleg! Men språket? Det er så mange språkfeil at det forstyrra innhaldet for meg. Det er feil teiknsetjing, feil bøying, inkonsekvensar, feil ordval … Vi kan til dømes lese at eg-personen og bestemora sit «ovanfor kvarandre» ved kjøkenbordet, eller at ho og Anna ser ein «high-school film». Det er forvirrande når ein i ein tekst på nynorsk blir tatt med «forbi lave murhus» eller på «supermarknad» på éi side og «supermarked» på ei anna. Både manglande og overflødige komma gjer det vanskeleg å følgje med på kvar grensene i setningane går og kvar dei vil hen. Forfattarar bryt gjerne skriftnormer og kommareglar, og det er sjølvsagt heilt uproblematisk, men i denne teksten verkar det ikkje som at desse brota er medvitne. Lesinga luggar, skikkeleg!
Det er ikkje forfattaren som er problemet; det er jo slik manus gjerne ser ut. Problemet er at forlaget ikkje har gjeve teksten tilstrekkeleg korrektur. Det er skikkeleg dårleg handverk frå forlaget si side.
Eg las 2. utgåva frå 2014. Nokre av feila er retta i 3. utgåva frå 2023, men det står veldig mange feil att, der òg. Det har til og med kome til nye feil i den siste utgåva: Forlaget har retta «turde» (som er meint å vere preteritum av «tore» ‘våge’) til «tora» (preteritum av «tore» ‘brake og buldre av torevêr’). Det rette ville vore «torde» – som det også er skrive nokre sider seinare.
Dette er ikkje ei bok for oss som er litt språkleg kjenslevare, og det er synd, for teksten hadde fortent betre. Bak den manglande korrekturen har jo Furre skrive ein veldig god roman.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDu kunne fått den globusen eg kjøpte til bursdagen din. Eg gav den til Fretex. Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg.
Ein gong sa bestemor at å miste bestefar kjentest som å brenne eit bibliotek, og eg såg for meg alle menneske som døyr som brennandre bibliotek, nokon som Bibliothèque François Mitterrand i Paris, nokon som eit bibliotek i ein liten kommune eller som Stockholmds Stadsbibliotek. Det sette seg fast, eg la meg om kvelden og frykta for kor lett det er å brenne papir og kor lett det er for hjartet å slutte å slå.
Saknar det allereie, sjølv om eg framleis er her. Som eg innimellom kan sakne menneske eg har rundt meg, fordi eg er redd dei skal forsvinne.
Ein burde passe seg for alt som gir seg ut for å vere fantastisk
Om eit tre veltar i skogen og ingen høyrer det, vil det då lage lyd?
Om hvor vanskelig det kan være å finne seg selv og å finne sin plass.