2023
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Vigdis Hjorths kritikerroste roman Arv og miljø utløste en stor debatt om virkelighetslitteratur da den kom ut. Den vant Bokhandlerprisen og Kritikerprisen i 2016, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. 2019 ble den nominert til den høythengende National Book Award. «At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..» Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv. Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til. To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788202512736
EAN 9788202512736
Språk Bokmål
Sider 342
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bokhandlerprisen 2016 Kritikerprisen. Voksen 2016
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.
Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!
Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.
Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!
Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!
Denne boken måtte jeg tvinge meg selv til å lese ferdig. Jeg synes Bergljot, hovedpersonen, fremstår som manisk, sytete, forvirret, selvopptatt og alkoholisert. At denne boken er blitt så godt mottatt er et mysterium for meg. Storyen er god, og jeg hadde høye forventninger til boken da jeg startet. Det som kunne vært en så bra bok blir ødelagt av mas og rotete oppbygging og språk, samt en utrolig dårlig fremstilt hovedperson.
Fantastisk sterk og skarp bok som gjør litt vondt å lese. Her er mye psykologi i og mellom linjene uten at det blir tungt. Vel verdt all den gode omtalen den har fått.
Må bekjenne at dette er den første boka jeg har lest av V. H.
Grep fatt i den da flere av mine Facebook venner hevdet de absolutt IKKE skulle lese en slik «sladre historie».. Sånt trigger imidlertid meg.
Og takk for det, for dette er en fantastisk bra bok.
Ikke bare er det en medrivende og faktisk ganske spennende historie. Hun har dertil et godt og levende språk, litt sånn som Solstad (på sitt beste) innimellom, halvt fritatt for gjengse grammatiske kjøre regler, men forklarende og presist. Og litt poetisk vakkert.
Boka har jo en grunnfortelling, men spretter litt fram og tilbake i tid, og noen ganger litt til siden. Skjønner at noen finner dette forstyrrende, men jeg opplevde det heller omvendt. Fordypende liksom, som om forfatteren trinn for trinn åpner døra til Bergljot sitt indre, slik at vi etter hvert får en slags forklaring på hva hun sliter med og hvorfor selv ikke den velmenende søsteren lykkes i å skape forsoning mellom «Bergljot» og den øvrige familien.
Vigdis serverer her en uhyre sterk fortelling. Så sterk og så troverdig fortalt, at det nesten gjør vondt innimellom når Bergljot blottlegger sine innerste tanker og følelser i den opprivende familie-kampen.
Arv og Miljø er en meget god tittel, for det er nettopp dette det handler om.
Arvestriden er sentral og fordeling av hytter både knytter og splitter søsknene, men tjener også som en katalysator for at Bergljot skal opparbeide det mot som kreves for at hun skal stå åpent fram med sin historie og bli trodd. Hennes oppvekst var ikke som de andres, noe vi langsomt får ta del i.
Fortellingen er mye mer enn en beretning om incest og et arveoppgjør. Den berører barns rolle modeller generelt og hvor forskjellig de enkelte i en barneflokk kan oppleve miljøet i det som i utgangspunktet burde være helt likt. Og hvordan dette er med på å forme personlighetene videre i livet. Mange vil nok kjenne igjen større eller mindre elementer fra egen oppvekst, forhold til foreldre og egne søsken eller kanskje et arveoppgjør som ikke tilgodeså alle på en rettferdig måte.
Ofte tenker man, dette skjer bare med meg. Kun i min familie.
Fasadene rundt oss skinner, og beskyttes.
Her er mye å lære faktisk, mye klokskap i en både spennende og realistisk fortelling.
Og det mener jeg, helt uavhengig av om den egentlig er en selvbiografi eller en roman.
I 180 sider kjedet jeg meg. Jeg irriterte meg. Veldig. Syntes teksten var rotete, usammenhengende, til tider var det utfordrende å se hva som var nå-tid og hva som var fortid. Det største "problemet" for min del var, og er, gjentakelsene. Kanskje er det et bevisst hjelpemiddel (?), men for min del ble det rett og slett slitsomt. Utallige ganger tar jeg meg selv i å lure på om jeg leser samme side igjen - men neida, det står bare akkurat det samme som for to-tre sider siden.
Etter disse cirka 180 sidene tar boka seg opp. Og jeg liker den godt. Dog må jeg si at å "holde ut" 180 sider for å like 120 sider ikke er verdt det. Vanligvis ville jeg avbrutt etter 100 sider, men siden jeg har likt mange av hennes tidligere bøker, og fordi denne boka har fått så vanvittig mye positiv respons, fortsatte jeg å lese.
Jeg biter meg også merke i at flere av scenene, hendelsene, og personlighetstrekkene er meget like de man finner i hennes andre roman "Tredje person entall". Som om det hun skrev da er en "innpakket" og sensurert utgave av det hun endelig våge å si her. Hovedpersonen Bergliot har mange likhetstrekk med "Tredje person entall" sin hovedperson Hulda. Enda mer identisk er moren til disse to. Scenen med graviditetstest kunne vært kopiert fra den ene boka til den andre. Kanskje er dette også bevisst fra forfatterens side (sannsynligvis er det det, kan ikke tro det er et "uhell"). For meg trekker ikke dette opp leseropplevelsen, heller det motsatte da leser boka og gang på gang tenker at; dette har jeg jo lest før.
Tematikk i stikkord: arveoppgjør, familieforhold, overgrep, familiekonflikter, skyld, skam, ansvar.
Denne boka har jeg virkelig gledet meg til å lese. Arv og miljø, for en treffende tittel på det som skjuler seg mellom bokpermene! Ei bok om dystre familiehemmeligheter og den berømmelige elefanten i rommet som ingen snakker om, men som alle vet er der.
Bergljot er familiens sorte får, som i voksen alder trekker seg bort fra og unngår kontakt med sin egen familie. I alle år har hun slitt rundt med en tung ryggsekk inneholdende forferdelige sannheter ingen i familien riktig vil vedkjenne seg. En skadeskutt liten fugl med to søstre og en bror, der to av søstrene kjøper foreldrenes virkelighetsforståelse. Helt ulik de andre to søsknenes opplevelse av familiens kollektive erfaringer og historie.
Sekken som Bergljot har båret rundt på, blir etterhvert så tung å hanskes med, at hun etter farens død og påfølgende urettferdige arveoppgjør søker å få fortelle historien sin, - sin sannhet.
Etter 343 sider i Hjorts univers er det virkelig den aller siste lille dialogen som setter det hele i perspektiv, og som kaller på dyptpløyende refleksjon og ettertanke.
Boka omhandler et vondt tema, men er gjort med slik spenning og finesse at selv Jo Nesbø bør vri seg litt beskjemmet foran tastaturet.
Mange har kritisert Hjorth for at boka er rotete oppbygd, og at dette er forstyrrende for historien. Det er jeg slett ikke enig i, da dette sammensuriumet av tanker fra hovedpersonen så godt viser den indre dialogen vi alle basker med, og derav gir historien om Bergljot troverdighet og en psykologisk dybde.
Hvordan blir man sett og forstått av de nærmeste som ikke har de samme erfaringene med den nære familien man selv har?
Ofte kan det i søskenflokken være store aldersforskjeller som virkelig kan føre til ulike opplevelser og erfaringer omkring samme tema. Hva er sannheten, og kan man få et felles forståelsesgrunnlag der opplevelsene med de samme personene er så forskjellig? Finnes det bare en sannhet, eller er det på tide å se at sannheten er ulik for den enkelte og respektere, se og forstå dette? Hvordan kan man unngå at egne opplevelser smitter over på fremtidige generasjoner, som vitterlig må få erfare egne sannheter? Går det i det hele tatt an?
Kjære Vigdis Hjorth, - dette er gull! Dette er så bra at jeg i likhet med mange andre i mitt stille sinn tenker "selvbiografi". Selvopplevd eller ikke, - dette er litteratur av ypperste klasse! Mitt eneste ankepunkt er all drikkingen, som irriterer meg en smule. Men forståelsesfull som jeg er ovenfor hovedpersonens problemer og overlevelsesmekanismer, er det ikke nok til å frarøve deg det faktum at boka di er en av mine absolutte favoritter.
Aprilregnet har pause, fuglene kvitrer og terningen lander våryr og temmelig imponert med seks øyne. Bravo!
En roman som virkelig ryster meg. Viktig, modig og meget godt skrevet.
Arv og miljø må være en av de mest omtalte 2016-bøkene. Og det er ikke uten grunn, selv om det kanskje er av feil grunn.
For meg betyr det ingenting om boken er selvbiografisk eller ikke - kanskje skyldes det at jeg er opplært inn i forfatteren-er-død-dogmet som herjet universitetene på 90-tallet. Jeg mener at denne boken står seg uavhengig av forfatteren og sannhetsgestalten til historien i det virkelige liv. Det som derimot er interessant, synes jeg, er ambivalensen og sannhetsgestalten i historien i romanen. Er Bergljots historie reel? Vigdis' historie er jeg ikke så opptatt av.
Romanens tematikk knyttet til arv - i alle betydninger av ordet -, forsoning, skyld og skam. Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra Vigdis Hjorths romanunivers, det vil si kvinne innenfor kunstbransjen med hang til rødvin og professorer!! En ustadig kvinne, som gjenkjennes gjennom et repetativt språk og assosiasjonsrekker med både intellektuelle, kunstneriske og psykologiske referanser.
Perspektivet er Bergljot sitt, men samtidig kan jeg ikke annet enn å også få sympati for hennes antitese søsteren Astrid som jobber med fred og vil mekle og er mellom barken og veden. Eller glatte over. Kanskje fordi jeg ligner mer den milde (og feige?) Astrid som vil at alle skal ha det bra, eller kanskje fordi jeg innerst inne skjønner hennes tvil. Er historien reel? Har det virkelig skjedd?
Og nå snakker jeg om romanuniverset - og ikke familien Hjorths indre liv.
Å være utafor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.
Man blir ikke snill av å ha det vondt. I regelen blir man slem av å ha det vondt. Krangelen om hvem som har hatt det verst, er barnslig. I regelen forkrøples de undertrykkede og får et ødelagt følelsesliv, i regelen overtar de undertrykkede undertrykkerens tankegang og metoder, det er undertrykkelsens mest infame konsekvens, at den ødelegger de undertrykkede og gjør dem mindre i stand til å frigjøre seg, Det skal hardt arbeid til for å gjøre lidelsen om til noe som er nyttig for noen, særlig for den lidende selv.
Alt henger sammen med alt. Ingen setning er uskyldig for den som går med ørene på stilker for å forstå.
.. for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inni seg, og det ville ikke være til å holde ut.
Når de menneskene dør, som man har innrettet sitt liv for å tilfredsstille og få aksept av, opplever man kanskje en plutselig tomhet?
Når de menneskene dør som man bevisst eller ubevisst har ønsket å bli tatt imot av, oppdager man kanskje at de valgene man har tatt, små og store, for å bli tatt imot av disse, har bidratt til å skyve andre bort?
Man blir ikke snill av å ha det vondt
Det var på tide å forsones, skrev Astrid. Det hørtes forsonende ut. Hørtes enkelt ut, som om det handlet om å ta seg sammen, legge godviljen til.
Jeg visste hvordan det var, jeg hadde selv bidratt i sin tid, fullstendig innvevd i familiens selvfortelling. Først da jeg brøt, først da jeg fikk avstand, begynte jeg å se det annerledes, men også da sakte og med museskritt, så stor makt har foreldrenes fortelling over barnas virkelighetsforståelse, at den er nesten umulig å rive seg løs fra.
Var det livsløgnen, den du ikke kan ta fra et menneske uten å ta lykken fra det samtidig. Nei, for det var ikke livsløgn, for hun trodde ikke på den, hun visste bedre, men hvordan ville livet hennes se ut om min historie ble kjent og trodd på. Det var det hun var redd for.
Et brudd er som en død, tenkte jeg, det gjør mest vondt i begynnelsen, så venner man seg til fraværet og langsomt avvikles den andre, den døde, den fraværende i deg.
Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.
"Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finnes på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med det beste innen tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt ut av oss som jobber her på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske islett. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier."
https://bergenbibliotek.no/inspirasjon/litteratur/til-kjernen/kjerneboker
Max, Mischa & Tetoffensiven er blitt kåret til Tiårets roman av leserne av BOK365 og juryen:
Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i
Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.
De 11 mest populære bøkene for voksne på Tysvær folkebibliotek 2017
Her er en oversikt over bøker jeg har lest i 2016. Bøkene legges kronologisk inn etter lesedato.