Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Dette er historien om Eli og stemmene hun har levd med hele livet. I barndommen dukker Espen, Erik og Emil opp, og i voksen alder, den stilige og dekadente kunstnerprinsen Eugen. Stemmene har i stor grad dominert hennes liv, hindret hennes livsutfoldelse og noen ganger drevet henne ut i psykosen. Eli er forfatter og selv om kunstneren noen ganger har gavn av stemmene, trenger Eli hjelp for å makte hverdagen og retten til å bestemme i eget liv. Med sitt magiske lysende språk åpner Beate Grimsrud døren til en fascinerende og dramatisk verden. En gripende roman om et menneskes kamp mellom styrke og skjørhet.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9788202359928
EAN 9788202359928
Serie Cappelen Damms bestselgerromaner
Språk Bokmål
Sider 509
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Voksen 2010
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Teksten holdt meg fanget fra første til siste side. Hadde tenkt å bare titte litt i boka en sen kveld. Fem timer senere la jeg boka fra meg, svimmel og ør - og du kommer ikke til å få noe referat av handlingen. Det du derimot skal få er noe av det jeg tenkte mens jeg leste:
Ett sitat fra side 163 skal jeg også koste på meg. Eli er innlagt på avdelingen og får kefir til frokost hver dag i over en uke, til slutt spør hun hvorfor hun ikke får brød:
"Du fylte selv ut ønske om frokost da du ble innlagt", svares det. Jeg blir lei meg og usikker. Kjente jeg ikke til mine egne matvaner da jeg ble innlagt? Hvordan kan jeg ha krysset av for noe jeg ikke liker? Jeg har ikke vært sammen med meg selv på ordentlig. Jeg vet ikke hvem jeg er, og kan ikke stole på meg selv. Men brødskiver og egg kommer neste dag".
Det er mye som allerede er sagt og skrevet om denne boka, jeg er bare storligen imponert over at mennesker som har hatt og fremdeles har det så vanskelig er i stand til å ordlegge seg på en slik måte. Beate Grimsrud tar utgangspunkt i seg selv. Hun skriver om egne tvangsinnleggelser, om egen selvskading, og hvordan flere bøker er blitt til mens hun nærmest bodde på psykiatrisk institusjon. Hun forteller om stemmer, om guttene hun deler kropp med og som hver på sin side forlanger oppmerksomhet.
Tøffe tøffe Grimsrud - ikke siden Utrenskning med Sofi Oksanen har jeg vært i samme euforiske tilstand. Jeg bruker vanligvis bare å gi terningkast til bøker jeg anmelder for Altaposten - kanskje jeg skribler ned en anmeldelse på denne i løpet av kvelden - uansett må jeg bare rope det ut:
DETTE ER TERNINGKAST 6!!!!!!!!!!
I dag er jeg glad for at jeg satte meg på venteliste på biblioteket i stedet for å kjøpe denne som jeg opprinnelig hadde tenkt.
Jeg likte den ikke, og jeg skal forsøke å begrunne hvorfor.
Først reagerte jeg på språket. Etter at jeg har lest et par bøker i denne korte, knappe stilen som Grimsrud benytter jeg av her, passer ikke dette språket min smak. Jeg synes det er litt stressende og anmassende å lese, og jeg får en idiotisk følelse av at det er et barn som har skrevet teksten.
Dernest sliter jeg med troverdigheten til både karakterene og deler av historien. Jeg følte meg distansert til Eli, og til tross for at jeg er en svært lettrørt person, fikk jeg ikke kontakt med følelsene mine mens jeg leste.
Troverdigheten i forhold til hva et sykt menneske kan greie å gjennomføre av prosjekter ol. ofte tungt medisinert, kan ikke jeg uttale meg om, men jeg synes hun var i overkant velfungerende i den ene setningen, mens hun på neste side går helt i stykker. Denne vekslingen, alle menneskene og dørene (forlag, TV, radio) som sto på vidt gap, nesten uansett hvor syk og medisinert hun var, skurret hos meg gjennom hele boka.
Jeg tenker at hvis hun skriver om seg selv, så har hun gjort seg selv sykere i boken, enn hun i virkeligheten var/er.
Vi hadde en diskusjon en tid tilbake om det var nødvendig å like/tro på hovedkarakteren for å like boka, om det var nødvendig å tro på historien. I dette tilfelle ble mangelen på tillit utslagsgivende for meg.
Dette er en fabelaktig bok om den schizofrene Eli og hennes fire menn, som bare finnes i hennes hode. Den ene er sågar en prins, som hun kjøper klær til. Hele boka handler om hennes liv fra barndommen, som «skakk» og annerledes, med en nervesvak far som heller ikke er skrudd sammen som folk flest, og videre ut i voksenlivet, med sjukdommen, inn og ut av psykiatriske institusjoner parallelt med at hun har en karriere som forfatter og reiser rundt og leser høyt og holder foredrag. Livet på institusjon blir behørig og svært godt beskrevet. Språket i boka er så bra, mange formuleringer har jeg stoppet opp ved og smakt ordentlig på. De er annerledes på et vis. Grimsrudske. I den grad det er mulig å forstå hvordan det er å være så psykisk sjuk som Eli er, forstår jeg det etter å ha lest denne boka.
En bok jeg ikke kunne legge fra meg, som gjorde meg klokere, ga meg innblikk i og innsikt i hva som rører seg bak et splittet sinn, uroen i kroppen, impulsene som må uttrykkes, slippes løs, hvordan finne en kanal for alt som rører seg innvendig slik at det får en sosialt akseptabel form, kampen for å unngå at det kommer som knusing av inventar eller usammenhengende tale - der skriving er ankeret til sitt eget selv for karakteren i denne boken, og kanskje for forfatteren selv. Boken gir større forståelse for den kampen "dårene" kjemper. Flott bok.
Fantastisk!
Historien handler om Eli, og hennes fire gutter som lever inne i hodet hennes og kan beskrives som nokså plagsomme til tider. Vi følger henne fra hun er et lite barn og frem til «i dag», og hopper frem og tilbake i tid uten å bli nevneverdig forvirret over akkurat det. endårefri
Eli er virkelig to ting på én ting. På den ene siden er hun schizofren med store, sterke og plagsomme destruktive krefter inne i seg som hele tiden spolerer for henne og gjør at hun tilbringer mye tid innelåst på avdelinger, på den annen side er hun en suksessfull forfatter som stadig har noe prosjekter som alltid blir anerkjent. Dette foregår på nesten én og samme tid.
Boken er lettlest på grunn av det ganske enkle språket og den litt store teksten og de ganske korte kapitlene (som ikke er gitt navn eller tall, men skilles ved å hoppe til neste side og gjerne også tid), og jeg brukte to dager på den med mitt langsomme lesertempo. Likevel opplevde jeg ikke lesereisen som spesielt enkel. Ikke nødvendigvis fordi jeg fikk noen overveldende sympati med karakteren, som jo «mot alle odds» mestrer tilværelsen, men fordi jeg er sikker på at hvis jeg hadde noen som helst latent psykose inne i meg, ville denne blitt utløst nå. De gangene jeg tok pauser fra boken, merket jeg at det var vanskelig å fokusere og at krefter inne i meg bråkte og forstyrret meg fra ting. Det var plutselig vanskelig å følge med i samtaler, og hvis jeg hadde hatt andre stemmer enn mine egne tankestemmer, ville disse ha skreket og bråket som bare det. Det kunne ta flere timer for meg å komme til hektene og koble meg på den virkelige verden igjen. Om det er et kvalitetstegn – at jeg blir smittet av symptomene til hovedpersonen fordi de er så godt beskrevet – eller om jeg rett og slett bare ble overbelastet av all informasjonen som ble presentert over relativt kort tid – er jeg ikke sikker på. Jeg raste tross alt gjennom minst førti kaotiske år i løpet av bare få timer, og det kan jo hvem som helst bli litt svimmel av. Likevel var det vanskelig å stoppe. Til slutt konkluderte jeg med at jeg rett og slett bare måtte forte meg å lese den ferdig så jeg kunne bearbeide den og hekte meg på virkeligheten igjen.
Det er ikke mye som ligger til rette for at Eli skal bli noen suksessfull forfatter som produserer filmmanus, barnebøker og bøker. Når hun er liten, er synet hennes så dårlig at hun ikke kan lese på tavlen, så hun lærer ikke å lese. Hun kan derfor ikke bruke bokstaver en gang, og skriver først gjennom å snakke og få andre til å skrive ned. Hun er bråkete og plagsom og blir heller ikke «ordentlig frisk». Det er egentlig noe av det jeg liker. Jeg er faktisk litt lei av solskinnshistorier som bare får deg til å føle at du har enda mer å leve opp til, folk som har vært gjennom alt mulig tenkelig av helvete og så på magisk vis blir helt friske, tar lang utdanning, får seg en kjæreste som elsker dem, får barn og er veldig flink til det, setter i gang med en eller annen hobby de lenge har holdt seg borte fra og mestrer den fenomenalt og får ros og anerkjennelse fra alle kanter og deretter lever lykkelig i alle sine dager – vel og merke, for å ikke gjøre det for usannsynlig, fremdeles med sovetabletter eller kanskje litt psykolog en gang i året. Hvordan i alle dager skal man leve opp til det? Eli derimot, skriver mens hun er innlagt, hun kan få permisjon en dag for å dra og motta en pris, men hun produserer midt i sykdommen. Hun må ikke velge mellom 0 og 100, hun kan være begge deler på én gang. Og det ga meg en slags følelse av håp, og en påminnelse om at selv om arbeidslivet krever 100, selv om skolen krever 100 og selv om samfunnet alltid krever 100 for å ikke plassere deg i 0, gjør ikke kreativt arbeid det. Det kan være med overalt, og det er bare ditt.
https://litteraturpalasset.wordpress.com/
En fantastisk bok! Og også viktig i det at man lærer noe om det å være menneske. Språket i boken er nydelig - vel verdt lesingen i seg selv!
Jeg er akkurat ferdig med denne, men klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg mener om den. Jeg liker godt hvordan hun beskriver stemmene, hva dem sier og hvordan de styrer henne. Jeg liker også godt hvordan hun beskriver de store svingningene det ofte er med en psykisk sykdom, og hvor lite som skal til for å vippe en av pinnen igjen, samt det hvordan enkelt episoder vekker til live gamle vonde minner.
Til tross for dette føler jeg ikke at jeg kom tett nok innpå henne. Jeg savner å lese mer om hva hun faktisk tenker og føler rundt alt dette. Jeg likte boken mens jeg leste, men er usikker på hva jeg sitter igjen med nå etter jeg er ferdig med den.
Boka var ganske annerledes enn jeg forventet. Jeg hadde forventet en mørk og tunglest bok. Den var derimot veldig lettlest, tiltross for tykkelsen, med korte kapitler og endel humor. God variasjon mellom dagligliv og syke tanker.
Intensiv, inspirerande, intressant, informativ, intelligent bok om Eli och hennes ångest och psykoser. Älskade den här boken och ska läsa om den. Läste den på svenska och har den nu på norska.
En fengslende bok som er vanskelig å legge fra seg. Den er annerledes skrevet enn mye av det jeg har lest tidligere, men på en god måte. Denne boken fascinerer meg, og jeg kunne lest den for alltid - det blir tomt å legge dem fra seg når jeg har lest den ferdig.
Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.
Å kjefte er å slå med stemmen.
Hun er vakker, omtrent som meg, men på henne syns det mye bedre.
Det fins alltid en frisk side bak forvirringen, bare man lytter.
Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen. Vandre i ordene. Føle og nyte setninger og sammenhenger. Hente det i meg selv og gi det fra meg. Gi videre, men likevel beholde det.
Sett utenfra er det meg, men ikke innenfra.
Jo, jeg kan gråte. Noen må gråte i denne familien, og det har alltid vært meg. Så jeg fortsetter.
"Jeg tror ikke på Gud, men er redd for at han fins".
At helsevesenet ikke ser forskjell på en hjernerystelse og en psykose, er jo bedrøvelig.
Det er et gigantisk unntak å være i live.
Bøker som omhandler psykisk helse:
Selvmord, Psykiatri, Psykoser, Tvangstanker, Schizofreni, Angst, Selvskading, Spiseforstyrrelser, ADHD, Rus, Ungdom, Voksne, Barn, Pårørende, Dissosiativ lidelse, Alkohol, Mani, Depresjon, osv
Kapittel - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet går av stabelen 16. - 20. september 2015. Her er en liste med aktuelle bøker fra en del av forfatterne som kommer.
Lett blanding - vi er 11 kolleger som har valgt (kjøpt) hver vår bok - leser vår egen bok først og sender den videre til nestemann på lista. Har hver bok 1 måned, og får da lest 11 bøker i år, men tidligere har vi vært 12 deltakere. Har hatt mange gode leseopplevelser med bøker jeg aldri hadde kommet til å velge selv :D
Max, Mischa & Tetoffensiven er blitt kåret til Tiårets roman av leserne av BOK365 og juryen:
Harvest Magazine ba sine lesere om tips til gode naturbøker. "Noen foreslo et helt forfatterskap, andre en enkelt bok. Her er romaner og sakprosa, dikt og reiseskildringer. Alle handler nok ikke like mye om naturen, men kanskje husker dere en bestemt passasje som gjør det?
Her er svarene, i en ikke-alfabetisk og sjanger- og kvalitetsmessig ikke-rangert rekkefølge:"
Dette er en liste med bøker basert på virkeligheten/sanne historier, bøker som har gjort inntrykk. Historier som har fått meg til å le, og gråte.
Listen er over bøker jeg har lest.
Jeg kommer stadig på nye bøker og har derfor konkludert med at jeg aldri blir ferdig. Jeg har skrevet noen kommentarer men er langt fra ferdig.
Listen oppdateres.
Jeg setter utrolig stor pris på boktips, selvom jeg skulle ha lest de før.
Kom gjerne med innspill