Bokelskere.no

Med denne boken er Beate Grimsrud nominert til årets Nordisk Råds Litteraturpris, ikke bare én gang, men to ganger, en nominasjon fra Norge og en fra Sverige. Dette er en pris som sykt mange kule forfattere (etter min mening) vinner/blir nominert til, og i tillegg leste jeg før jul veldig mange bokbloggeres positive omtale av En dåre fri. Terningene trillet og trillet og landet på bare seksere. Er det rart jeg måtte lese denne? Imidlertid ble jeg skuffet. Boka handler om ei jente ved navn Elins nesten livslange forhold til psykiatrien, og det er ikke akkurat lagt skjul på at Elin bare er et dekknavn for Grimsrud selv. Når folk skriver på den måten kan jeg ikke la være å tenke at de er fantasiløse; eller i hvertfall gjorde jeg det da jeg leste denne. Temaet er interessant, det, hvor vanskelig psykiatrien kan være, men jeg føler av og til at den er for spesielt interesserte (f.eks. all denne oppramsingen av medikamenter uten å gå videre inn på hva det dreier seg om, er det allmennkunnskap å vite hva som blir gitt en person som lider av schizofreni?) og jeg føler ikke at jeg kommer noe særlig inn på henne; jeg får vite hva hun tenker, men ikke hva hun føler. Videre synes jeg boka er langdryg, flere ganger kjedelig, og at språket ikke er noe særlig god litteratur; den er rett og slett middelmådig, eller faktisk tilogmed under det på skalaen. Jeg tror sukséen til denne boka ligger i forfatterens kjipe liv, ikke i at boka er bra (for det er den ikke, sorry). Tross alt dette var det likevel ting ved boka jeg likte, jeg likte f.eks. det hun skrev om å skrive, men alt i alt kan jeg ikke forstå hypen.

Og til sist: off topic: Denne boka har det styggeste omslaget (og layouten) jeg noensinne har sett, jeg blir pinlig berørt av å se på det. Omslaget sier "Jeg er en så dårlig bok at jeg ble utgitt av forfatterens eget forlag og hun fikk en arbeidsløs bekjent til å pynte meg!", til tross for at den er utgitt på Cappelen Damm (!), men helt feil tar jeg ikke - tror jeg - for inne i omslaget står det at forsideillustrasjonen er laget av en annen Grimsrud, og de er sikkert i slekt.

Denne boka avbrøt jeg da jeg hadde kommet om lag 1/4 av gårde. Den var først og fremst så lite interessant, synes jeg. Jeg har virkelig lest en god del litteratur om psykiske lidelser hos hovedpersonen(e), og har lest med stor interesse. Men denne boka fenget rett og slett ikke.

Det virker nesten som du foretrekker faglitteratur om emnet, eller skjønnlitteratur tettere opp mot faglitteratur. Tar jeg feil?

Ja, du tar feil. Jeg er veldig altoppslukende og leser det meste. "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" er noe av det vnnondeste og vakreste jeg har lest. Bare for å ta ett eksempel. Men
"En dåre fri" fenget meg imidlertid ikke. Kanskje var det en tabbe å "lese" den som lydbok ...

Jeg har ingen kjennskap til Beate Grimsrud, derfor blir det gjetninger i fra min side. Men dersom forfatteren lider av en eller annen form for psykisk lidelse som reguleres gjennom medikamenter, finner jeg en forklaring på hvorfor boken ikke fenget meg. Dette har jeg opplevd hos forfattere tildigere. Medisineringen virker kjemisk på hjernen slik at følelsene dempes og dermed rører de ikke ved de strengene som jeg ellers har veldig glede av både i virkeligheten og i bøkenes verden.

Det er mulig at du er inne på noe der. Og jeg har forsøkt å komme på bøker jeg har lest, hvor man kommer veldig tett inn på psykiatrien på en (for meg opplevd) givende og interessant måte. Her er noen:

• "De gales hus" av Karin Fossum
• "På St. Jørgen" og "Professor Hieronimus" av Amalie Skram
• "Skråninga" av Carl Frode Tiller
• Janet Frames bøker (hvor mange av dem handler om hennes egen historie innenfor psykiatrien)
• "Mitt urolige sinn" av Kay Redfield Jamison
• "Ansikt til ansikt" av Claudia Reilly
• "Gjøkeredet" av Ken Kesey
• "Gjennom ordene" av Marie Cardinal
• "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" av Hannah Green
• "Ordensforstyrrelse" av Richard Yates
• "Skammen" av Bergljot Hobæk Hoff

Skammen gjorde et dypt inntrykk på meg, ellers er det mange bøker på listen din jeg ikke har lest. Hannah Green`s Jeg lovet deg aldri en rosenhage leste jeg for mange, mange år siden, likeledes Gjennom ordene, førstnevnte kommer jeg nok til å lese om igjen.

Gjøkeredet har jeg bare erfart i Jack Nicholsons' uforglemmelige tolkning. Og Carl Frode Tillers Skråninga står i hylla og venter på meg. Jeg ser frem til å stifte bekjentskap med hans forfatterskap.

Noen eldre forfattere, som Dostojevskij, skriver om meningen med våre lidelser og fremfor alt å gjøre seg fortjent til dem, snarere enn å gjøre seg fortjent til lykke. I dag er det nesten bare lykke som gjelder, og smerten må vi for en hver pris fjerne som om den ikke hører hjemme i livet vårt.

Den jødiske legen og psykiatikeren Viktor Frankl skriver om sine erfaringer i tysk fangenskap under den annen verdenskrig og poengterer hvor viktig det var, ikke bare å lide, men å finne en mening i lidelsene. For ham var det å bevare verdigheten og menneskeligheten midt i alt det umenneskelige det som holdt ham oppe. I konsentrasjonsleirene delte menneskene seg gjerne inn i to grupper; de som etter hvert oppførte seg som svin og de som greide å holde på menneskeligheten sin. Hvilken gruppe du hadde havnet i, er i stor grad ditt eget valg, mener han.

Personlig er jeg svært skeptisk til et samfunn som nærmest gjør all smerte og lidelse til arv og genetikk. Jeg tror ikke det tjener menneskeheten på sikt.

Leste den ut, men ellers står jeg bak det du skriver.

Du beskriver mye av det jeg tenker, selv om jeg ikke blunker med å anbefale den. Jeg sleit i begynnelsen. På et vis var fortellerstemmen for påtrengende, Eli kom i bakgrunnen. Da handlingen tok av, ble det bedre. Så til dette: Du skriver "For jeg tror den fungerer, men utenfor vår litterære oppdragelse." Anne Cathrine Straume skriver på omslaget (i den heftede utgaven) at boka er "uvanlig." Det skriver denne litterært veloppdratte kvinnen fra Bok i P2. Jeg tenker at Straume ble trukket inn i en verden som vanlig for mange, mange, i større eller mindre grad. Men ikke for henne. Mye bedre det ordet du bruker: "autentisk" - selv om det i dine øyne kanskje gjør den dårlig - mens Straume roser i sky - vel, så er jeg mer på bølgelengde med det du sier enn Straumes klisjéer. Dette ble mye om en litteraturkritiker, men det er likevel boka jeg prøver å si noe vesentlig om. Det er rå.