Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er fortellingen om fiskeren Markus og hans forhold til liv og død, mennesker og dyr, havet og himmelen. Det er en enkel, men samtidig en vesentlig bok om fromhetens nådegave. Gjennom den ydmyke, enfoldige sørlandsfiskeren Markus formidler Gabriel Scott det klare budskap om takknemlighet og nøysomhet, om åpenhet og trofasthet som en betingelse for likevekt, ro, indre lykke og sinnets rikdom.
Omtale fra forlaget
Dette er fortellingen om fiskeren Markus og hans forhold til liv og død, mennesker og dyr, havet og himmelen. Det er en enkel, men samtidig en vesentlig bok om fromhetens nådegave. Gjennom den ydmyke, enfoldige sørlandsfiskeren Markus formidler Gabriel Scott det klare budskap om takknemlighet og nøysomhet, om åpenhet og trofasthet som en betingelse for likevekt, ro, indre lykke og sinnets rikdom.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788203194986
EAN 9788203194986
Serie Aschehoug klassiker
Genre Klassisk litteratur
Omtalt sted Sørlandet
Språk Bokmål
Sider 166
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den begynner så vakkert, og den avsluttes om mulig ennå vakrere. En sang om en tid, og et enkelt menneske som levde med i den uten å kreve noe. Melodien er vakkert mollstemt, men der er i grunnen ingenting å gråte over. Man må tingene som de kommer, uten å ta stilling til om livet er rikt eller ikke. Man kan lytte til denne boken, da hører man små bølgeskvulp mot den enkle farkost, måkenes evige klage, og stillheten omkring og i seg selv. Vemod ? Å ja!
Dette er hva jeg vil kalle lyrisk prosa. Velformulert. Ekte. Dyp menneskelig. Og ensomhet trenger heller ikke være så ille, særlig dersom en ikke vet om den.
Alle fortjener å lese dene boken. ( Kom for første gang ut i 1918! Men , stadig nye opplag er kommet til. Heldigvis.
I boka møter vi den noe enfoldige fiskeren Markus. Markus er svært takknemlig over hva livet har gitt ham, og han har en indre ro de fleste av dagens travle mennesker kan misunne ham. Hans funderinger over alle livets undre - både på sjø og land - er sjarmerende og likefrem. Han står stødig selv når naturkreftene herjer med ham, bare havet sørger for å gi ham til det daglige brød.
Markus er en ensom mann, som aldri helt blir tatt inn i varmen hos de øvrige i det lille lokalsamfunnet. De andre synes han er rar og veldig annerledes enn dem selv. Dette bekymrer imidlertid Markus svært lite.
Men så blir det svart hav, og Markus´ enkle liv rystes i grunnvollene. Med ett er ikke alt like selvsagt lenger ...
Denne lille boka er ganske enkelt skjønn! Den fikk iallefall meg til å tenke på hva det egentlig er som betyr noe i livet. Sverre Anker Ousdal har hentet frem sin barndoms sørlandsdialekt når han har fylt oppleserrollen, og det passet svært godt når han skal levendegjøre figuren Markus.
Scotts begeistring og detaljerte beskrivelser av landskapet, sjøen og ikke minst fisket utenfor Lillesand preger hele boka. Riktignok er det meningen at vi som lesere skal se alt gjennom øynene til fiskeren Markus. Men det er nok forfatterens blikk som har størst gjennomslagskraft, akkurat som det må være Scott selv som uttrykker skepsis til hva vi idag vil kalle «the Big Bang Theory» — at verden er skapt ved en tilfeldighet uten inngripen av en høyere makt.
Min utgave er den opprinnelige førsteutgaven fra 1918. Språket er bokmål iblandet mange sørlandske dialektord. Det kan være lurt å ha en ordbok eller sørlending for hånden under lesningen. Boka var en gave fra min far og hans søster til min farfar på fødselsdagen hans 1919. Med blyant har han rettet korrekturfeil der hele linjer har forskjøvet seg i teksten.
Lest januar 2021.
En nydelig bok. Gabriel Scott bruker et herlig, poetisk språk.
Når jeg leser om Markus, får jeg nesten en assosiasjon til en mild utgave av Isak Sellanrå.
Selv om jeg var kjent med bokas klassikerstatus, tenkte jeg underveis at dette var da en koselig beskrivelse av et fiksersamfunn på Sørlandet for år siden - peronifisert gjennom Markus - men kanskje ikke direkte noe mesterverk. REMA 1000 sitt vellykkede slagord "Det enkleste er ofte det beste" lyste igjennom som bokas budskap, et budskap jeg i stor grad mener også er en del av mentaliteten i det norske folk, og som særpreger oss som nasjon.
Avslutningen av boka , endret totalinntrykket i betydekig grad i retning av mesterverkstatus. Det småkoselige og naivistiske preget gjennom hele boka ble avløst av et alvor -i fin harmoni med filosofien som gjaldt underveis - og ga det hele en ekstra dimensjon.
Jeg ble opprørt av å lese boka. Fiskeren Markus lever alene. Han lever enkelt og er et godt menneske. Så uteblir silda. Han sulter og blir syk, men får ikke hjelp. Gode Markus klager ikke. Han ser det vakre i naturen. Vakkert språk. Jeg likte boka godt.
Vakkert, vakkert, vakkert om takknemlighet!!
Handling om livet som verdi i seg selv, blottet for materialisme og selvopptatthet. Nydelig!
Rett og slett en av de vakreste bøkene jeg har lest.
Sjarmerende varm og jordnær
Et menneske kommer til verden – en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky opp omkring seg, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake i det eviges favn.
For lykken er ikke av utvortes art, om det enn kan se så ut, det er midlet som er av utvortes art.
Lykken er noe dypt i ens indre og kommer først og fremst an på det.
Snakke- hvad skal en snakke for? Om en snakket litt mindre på jorden, kom en sikkerlig lenger frem. En snakker sig ikke til lykken, snakk det er ikke annet enn støi. Snakk forresten til kjyren og sauen, en får likså fornuftig svar som en får utav mennesker flest
Havnen ligger så stille i gryet, hvert skritt en tar gir gjenlyd i husene [...]. Det er som alt har et annet lag enn som det har ved dagens tider, luften er mere lydhør og var, fjellet mere opplatt og våkent [...]. Selv vannet er annerledes, det blunder med hinne på og er som en flytende skygge omkring, natten har lagt seg å sove i det, [...].
Så sitter da Markus ytterst på holmen med stangen ut i en bue fra fjellet og fisker i solskvalpet nedeunder sig. Han kjenner seg hjertefro innerst inn, han ser sig glad på himmelen og havet, på all den skinnende blåhet omkring.
"Det er godt med kaffe på morgenkvisten, den gjør underverker iblandt. Den reiser motet og gir humør og brer som et velbehag gjennom skrotten."
Markus ville ikke slå noen ihjel, om han fikk hele verden for det. Hva skulle han med hele verden? Hva betydning kan det vel ha, om én har lite grann mere enn en annen?
For tilværelsen har ikke mørket til mål, ikke gledesløsheten og tvilen og døden, tilværelsen har lyset til mål og gleden, takknemligheten og håpet.
Slik går Markus' liv, slik faller årstidene for ham, de følger hverandre langsomt og rolig, de kommer og går uten større sprell. Å, men de luller ham inn i en fred - en stille tilfredshet som varer og varer og som er livets innerste mening, dets lønn mot sig selv, som det gjerne vil gi. For tilværelsen har ikke mørket som mål, ikke gledesløsheten og tvilen og døden, tilværelsen har lyset til mål og gleden, takknemligheten og håpet. Det er alt sammen tilværelsens lønn, forborget dypt i dens eget skjød ...
Hvorfor er mennesket egentlig til og hvad skal det her nede på jorden? Det kommer inn av en dør og går ut av en annen - hvorfra, hvorhen?
Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.
Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.
Bøker som handler om ensomhet anbefalt av bokelskerene her inne.
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.
Harvest Magazine ba sine lesere om tips til gode naturbøker. "Noen foreslo et helt forfatterskap, andre en enkelt bok. Her er romaner og sakprosa, dikt og reiseskildringer. Alle handler nok ikke like mye om naturen, men kanskje husker dere en bestemt passasje som gjør det?
Her er svarene, i en ikke-alfabetisk og sjanger- og kvalitetsmessig ikke-rangert rekkefølge:"