Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur. Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår"
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius' åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi - en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.
"Koke bjørn" er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788249519231
EAN 9788249519231
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1850-1899
Omtalt person Lars Levi Læstadius
Språk Bokmål
Sider 445
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.
Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.
Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.
Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.
Den må dere få med dere.
Mikael Niemi gir oss en varm og vakker beskrivelse av et undertrykket folk som gjør som løvetannen, det presser seg fram mot alle odds. Fortellingen gir oss et innblikk i den tidlige læstadianske kultur på en troverdig måte med en kriminalhistorien som driver fortellingen videre. Høydepunktet for meg er en utrolig vakre beskrivelser av når samegutten Jussi knekker lesekoden!
For meg personlig ble dette også en vandring tilbake i egen slekt siden jeg har samme etternavn som forfatteren og har aner tilbake til denne del av Nordkalotten.
Selv om tempoet i boken er nokså rolig, gjør den flotte formidlingen og den filosofiske tilnærmingen til at man gladelig vender side etter side.
Det er sommeren 1852 i Kengis, ei bygd nord i Sverige. Bygdas prest er ingen ringere enn Lars Levi Læstadius. Han preker om umoral, alkoholforbud, og utdanning. Innbyggerne reagerer ulikt på hans teorier.
Samegutten, Jussi, følger presten overalt, etter at Læstadius fant ham i grøfta, og tok ham til seg. Presten er levende opptatt av naturen, og spesielt floraen. Jussi lærer fort å registrere alt rundt seg, og han forguder sin velgjører.
En tjenestejente forsvinner, og både lensmann og bygdefolket er overbevist om at en bjørn har tatt henne. Læstadius er av en annen mening, men det er vanskelig å nå fram til den egenrådige lensmannen. Så forsvinner enda en jente, og Jussi og presten tar opp jakten på det de mener er en menneskelig gjerningsmann.
Medrivende, rå og sanselig, med godt og malerisk språk.
Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og tette skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!
Det aller meste ved den boka er bra - Læstadius-portrettet, krimhistorien, tidskoloritten, m.m. Det som ikke funker, eller blir litt enkel/endimensjonalt, er "kjærlighetshistorien".
Rørende og spennende innhold om maktovergrep og omsorg. Det mest minnerike for meg er det ordrike, beskrivende språket. Mange setninger må leses om igjen som ren nytelse. Vanskelig å velge ut noen setninger, det er så mange "fulltreffere"!
Så godt å lese en bok som har alt! Spenning, fantastisk språk, fargerikt innhold og i tillegg er lettlest så sidene bare flyr.
Kostelig sak. Vel verd å lese. I sjanger med islandske Jon Kalman Stefansson. Tjukk men svært lettlest. Jeg slet med å legge fra meg. Her må oversetter ha gjort en knakende god jobb. Rørende, artig og spennende historie på en gang, rik skildring, flott språk, fine twister. Flott forfatterskap. Anbefales!
Om vintrene trekker jeg skisporene mine over snøteppets myke himmel, jeg svever et par alen over jordskorpen, og når våren kommer, smelter alle mine stavtak bort. Mennesket kan leve slik, uten å rasere eller ødelegge. Uten egentlig å finnes. Bare være som skogen, som sommerens løvprakt og høstens nedfall, som midtvintersnø og de utallige knoppene som spretter i vårsolen. Og når man en gang forsvinner for godt, er det som om man aldri har vært her
— Hvorfor skapte Herren så dårlige ledd på menneskene? Det kunne prosten preke over en gang.
— Det står ikke mye i Skriften om leddplager.
— Massevis om spedalskhet og blindhet og lamme og vanføre og gresshopper og syndfloder, men ingenting om giktiske kjerringer. Glemte Herren et kapittel der?
I prostens bokhyller ser jeg bokryggene stå oppmarsjert på rekke og rad, og alle er fulle av tid i ulike former. Den tiden det tok å skrive boken, tiden som skildres i den, og så tiden det tar å lese den. Og i et svimlende øyeblikk går det opp for meg at med en viss størrelse på bokhyllen må bøkene inneholde mer tid enn et menneskeliv kan romme.
For er ikke det verste av alt å bli glemt allerde mens man lever
Når som helst kan jeg forsvinne. Slik er vandringsmannen. Nå er jeg her, og i neste nå er jeg der. Jeg setter føttene under meg, tar ranselen på ryggen og går. Det er alt.
Jo mer jeg leste, jo mer forsvant bokstavene. Når jeg åpner permene, gikk portene opp til en verden hvor jeg kunne gå inn.
Bare man eide bøker, ble man aldri ensom mer.
Jeg gransket boken fra forskjellige vinkler, la øret mot den og lyttet. Men nå var den stum. Likevel visste jeg hva som var der inne, hva som ville hende hvis jeg åpnet den og begynte å lese på nytt. Det var ikke til å fatte. Levde boken? Og hvis den ikke gjorde det, hvor kom da bildene og stemmene fra?
-Tanker, knurret prosten. Kompliserte tanker er ofte hva rettferdigheten er aller minst interessert i.
Så øste jeg tre skuffer muld og sendte ham til det helvetet hvor han hørte hjemme.
Lager en liste over bøker jeg ønsker å lese, mange av dem faktisk basert på omtaler her på bokelskere.no.
Mest som en huskeliste for meg selv.
Lista er i stadig endring, noen bøker blir lest ferdig, og nye ønsker kommer til.
Mange forfattere som for meg vil bli nye bekjentskaper.
Uprioritert rekkefølge.
Anbefalt historisk litteratur. For det meste faglitterære utgivelser.
Inspirert av Bokprogrammet i P2 sine anbefalinger i mars 2020 av tjukke bøker som egner seg å lese når man har mye innetid, har jeg satt opp min egen liste over gode bøker jeg har lest og som er fra ca. 450 sider og oppover.
Jeg har lagt inn kommentarer på de jeg tidligere har skrevet noe om, og de som jeg har såpass ferskt i minnet at jeg kan gi noen stikkord om min leseopplevelse. Så er det noen bøker som det begynner å bli såpass lenge siden jeg leste at det bare er minnet om en god bok som sitter igjen, og de får stå ukommentert.
Kjører på med samme plan som tidligere, med å lese 52 bøker i året.
Her er de nominerte til Bibliotekets litteraturpris ☺️https://www.biblioteketslitteraturpris.no
Og vinneren ble Frode Gryttens -Den dagen Nils Vik døde - vel fortjent!