Trolig den beste av klimakvartettbøkene hittil. Selv om både den første og den andre boka var mer dystopiske og viste mer hvordan samfunnet kollapser, er den tredje boka på noen måter bedre på det rent menneskelige. Noe av styrken i boka, syns jeg, er at selv om boka handler om bevaring av en art så viser den også hvor irrasjonelt det er. Den viser mennesker som velger hestene foran menneskene, som neglisjerer sitt eget liv og sine egne kjære for dyrene. Den viser dem som gjør dumme valg, valg som går utover alle rundt dem, fordi de ønsker ar hestene skal leve videre.

I bunn og grunn handler vel boka om menneskets kamp for å bevare noe, å holde fast på noe, å ha kontroll når alt rundt oss er kaos. Og samtidig viser det det utrolige i hva mennesket kan få til - og hvor lite det betyr, når alt kommer til alt. Når ingenting er igjen å bevare. Når naturen uansett får siste ord. Boka stiller også en rekke ubehagelige spørsmål: hjelper vi, eller ødelegger vi? Hvis mennesker ikke hadde forsøkt å redde ville arter gjennom å fange dem og sette dem i bur, ville de da i det hele tatt blitt truet? Om vi ikke hadde handlet med dem og jaktet på dem? Hva om vi, selv med de beste intensjoner, ødelegger? Samtidig har boka også en tone av håp: om at det alltid vil finnes kjærlighet, nytt liv, at våren alltid vil komme.

Lunde leverer en bok av svært høy klasse med denne.

Den beste i klimakvartetten hittil. Kryper under huden... fargerikt miljø fra dyrehage i St Petersburg til øde sletter i Mongolia og Görings Carinhall under annen verdenskrig. Tett på mennesker som gjennomlever sine personlige drama og setter alt på spill for å redde den utdøende hesterasen.

Tredje bok i klimakvartetten.

Tre mennesker, tre historier. Felles for dem er urhesten, kalt Przewalskis hest.

På 1880-tallet reiser zoologen, Mikhail, til Mongolia. Der skal han, og den erfarne jegeren, Wilhelm Wolff, jakte på hestene, for deretter å ta dem med tilbake til Europa. Der skal de selges til rike godseiere og dyrehager.

I 1992 reiser veterinæren, Karin, med åtte urhester til Mongolia. Flere skal følge etter. Karins plan er å slippe hestene ut i villmarka igjen. Med seg på reisen har hun også sin voksne sønn, som nok en gang er avruset.

I 2064 kjemper Eva for tilværelsen på familiegården. Det er bare henne og tenåringsdatteren, Isa igjen. Samfunnet har kollapset, og de fleste er på vandring nordover i Norge. Nesten alle gårdsdyrene er borte, men hestene verner Eva om. De MÅ reddes! Men, hun går snart tom for fôr, og også menneskelig føde. Så dukker Louise opp, og maten må deles på tre.

Skremmende, interessant, og godt skrevet.

Joda. Hadde jeg ikke lest Bienes historie, ville jeg nok vært veldig fornøyd, men nå synes jeg mest denne er en svakere versjon. Jeg klarer ikke å opparbeide meg interesse for særlig mange av personene og da blir utfordringene deres mer av teoretisk art.

Dette er den første boka av Maja Lunde jeg leser, og ordet "oppskrytt" er ett av de første som faller meg inn.

Handlingen utspiller seg i tre forskjellige tidsepoker: 1800-tallet, 1980-tallet og i 2064, og fellesnevneren er altså villhestene, thakiene. Hester som ble fanget fra steppene i Mongolia av den første hovedpersonen Mikhail (1800-tallet) og plassert i dyrehager, og deretter avlet på og re-introdusert til villmarka av den neste hovedpersonen Karin (80-tallet). Hvordan to hester til slutt havner på en gård i Norge i 2064 får vi ikke vite, men den siste hovedpersonen Eva gir på side 519 æren for artens overlevelse til de tidligere nevnte to hovedpersonene. De har altså reddet villhestene fra... seg selv, som ikke gir spesielt mye mening, men sånn er tydeligvis historien. Forfatteren beskriver mongolene og deres stolte hester i brede ordelag, og skryter av deres naturgitte rideegenskaper som de besitter fra barnsben av. Hun har tydeligvis aldri vært i Mongolia selv, for hadde hun dratt dit hadde hun mer sannsynlig fått se en gjeng forfyllede menn piske rundt på små lodne ponnier med ståltråd i kjeften og trykksår på ryggen.

Men nok om det, boka handler først og fremst om mennesker. Her er det kvinnene som er heltene, og mennene er redusert til patetiske barbarer som enten stjeler og voldtar, eller som fanger ville dyr på bestialsk vis for å stille dem ut for penger. Samtlige karakterer har et trøblete forhold til enten sin mor, sitt barn eller begge deler, noe som blir langdrygt å lese side opp og side ned om (De fleste av oss har en mor, vi skjønner greia!).

Det post-apokalyptiske Norge som fungerer som kulisser for 2064-historien er i og for seg et interessant tankeeksperiment, der menneskenes fremferd har ødelagt planeten og gjort den ufruktbar. Fremtids-hovedpersonen Eva strever og strever for å få endene til å møtes på en falleferdig gård som ikke kan reddes, og som hun til slutt må forlate. I dette er hun både bokas største heltinne og største hykler, iom at hun er i ammetåke på 14. året og fast bestemt på å få så mange babyer som mulig født inn i elendigheten.

Etter mer eller mindre tilfeldig å ha lest flere dystopier, har jeg fått øynene opp for denne sjangeren.

Målet er 65 bøker.

Nyttårsforsett: Les 12 bøker i 2020 (lydbøker teller ikke).

Det du må lese – Aschehougs lesesirkel

Aschehoug arrangerer flere leseutfordringer i løpet av 2019-2020:

Lesing sommeren 2019:
Macbeth av Jo Nesbø
Dronen av Unni Lindell,
Motiv X av Ahnhem med flere

Våren 2020 leste vi 6 stemmer på Instagram
Sommeren 2020: Seksukerslesing med blant annet bøker av Jo Nesbø og Jussi Adler-Olsen. Høsten 2020 kom det nye bøker å lese.

Oversikt over leste bøker 2019