I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael., noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og har fått navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likhet neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk som utelukkende består av gode mennesker, mens israelerne nesten kun er onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocaust.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er ikke dårlig skrevet heller.

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte for banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Det er ikke helt vellykket. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere. Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok!

Jeg gråter veldig sjeldent, som oftest gråter jeg fordi jeg er rasende.Og jeg gråt mens jeg leste denne boka. Hjertet mitt bristet i frustrasjon, sorg, maktesløshet, skam....Morgen i Jenin er godt skrevet, har en utrolig sterk historie og, viktigst av alt, den bygger på fakta. Jeg skjønner ikke hvordan verden kan lukke øynene for det som fortsatt skjer i denne konflikten hver eneste dag. Når ble vi så hardhudet at vi kan la flere tusen barn, babyer, kvinner, menn, ufødte barn bli slaktet, voldtatt, torturert uten at vi leer på øyelokket engang? Jeg føler meg så maktesløs. Hvis du er i tvil hva du skal tenke og tro om "situasjonen der nede", les boken. Samtidig synes jeg det er viktig å huske på at uskyldige israelske liv også går tapt i dette grusomme blodbadet.

"Morgen i Jenin", Susan Abulhawa
Han hoppet av lasteplanet, kommanderte med ord og gestikk folkemengden bort fra veien, men tok frem pistolen, en Luger, da en liten gruppe ikke lystret hans kommando. Om våpenet var stødig eller ikke, vites ikke, men det var trolig det. Metall med to faste punkter er gjerne det. Det fremste punktet, løpet, var trykt mot libaneserens brystbein, det andre lå i min høyre hånd. Tror den var stødig, siden jeg brukte kraft fra min kropp mot den andres - jeg husker ikke. Men jeg husker luktene. Luktene av folka, diesel, eksosen og dieseleksosen. Husker også lydene. Lydene av lastebilen, en M6, og av V8 motoren i Jeepen. Aller best husker jeg lyden av mitraljøsene og av håndvåpnene - særlig av håndvåpnene. De var urytmiske, en lyd her og en lyd der. Uant retning. Uroligere rytmer, skaper større uro. Husker godt det jeg så også. Folka, husa. Det hadde nok sett bedre ut. Både husa og folka. Sporlysilden også husker jeg godt. Den tegna et vakkert, men usystematisk mønster på nattehimmelen. Hva kulene traff vet jeg ikke. Lyset brente ut før kulene traff noe som helst. Det jeg husker aller best var blikkene. Blikket til han med brystbeinet var en ting, men blikket til de nærmeste. De som sto nærmest, jenter, unge damer, jeg antar de var i nær familie, så de var nok nærmest på flere måter. Sikkert derfor de holdt ham fast, for å hindre å bli pårørende. Særlig godt husker jeg blikkene etter at jeg avsikret våpenet. Han stirret utfordrende på meg, på en litt pubertal måte. De rundt han stirret på både han og meg- med både frykt og fortvilelse i blikket. Særlig etter at en medsoldat avsikret sin AG3. Han satte den på "f", familie som vi kalte det når vi skulle være barske. Dette var et episk øyeblikk, i dobbel forstand. Det var i det øyeblikket, med de blikkene, både flakkende og faste, at jeg forsto at makt og ansvar hører sammen - og at det er de med mest makt som må være mest ansvarlig. Jeg sikra mitt våpen, førte løpet til AG3en mot bakken med høyre hånd, og vinka libaneserne bort med en litt femi bevegelse med venstre hånd. Jentene dro ham med seg, og laga masse lyd - det gjorde han også. Hva de sa, vet ikke jeg. Da vi kom ned til posisjonen vi skulle sikre og hjelpe, sa en med lysere berett enn hva jeg hadde: "God jul gutter, sånn har vi det her ute i ingenmannsland. De feirer jul her også". Dette skjedde på julaften 1984, sånn ca midt mellom Jenin og Beirut, vel 2 år etter massakren i Sabra og Shatila. Når vi kjørte forbi folkemengden på vei tilbake til HQ, hovedkvarteret, løfta vi ølboksene vi hadde i granatlommene i splintvesten, og skålte "God jul" til de som bodde, levde og elsket i "Ingenmansland" (sic). De vinka tilbake. Sånn er det å være en nøytral i fredens tjeneste. Når våpen skal skape fred - ikke frykt og hat.
Vel, det var min befatning med krig og fred og sånnt. Så til boka:

Synes boka, som er realistisk og bygd på historiske hendelser, eller forulempelser, var mest spennende i de partiene som tok for seg opprettelsen av Israel, maktovergrepa, fortvilelsen, håpet og kjærligheten til jord og folk. Synes livet i USA ble litt kjedelig, selv om det hørte godt med for å beskrive viktigheten av historiske røtter og identitetsfølelse. At boka går i disfavør Israel skulle bare mangle. Trist at historien gjentar seg gjentar seg gjentar seg og gjentar seg. Sånn går det når makta ikke tar ansvar, men fornedrer, dreper, isolerer, skaper fortvilelse, desperasjon, hat og fiender - nevnte jeg hevnlyst?
Spør dere selv hva dere vil gjøre for å plante hat og skaffe dere fiender - og gjør det motsatte.

Det gjør vondt å være en del av menneskeheten som er villig til å påføre andre mennesker slik smerte.

Sterk historie om en situasjon jeg ikke vet så mye om. Traff meg rett i hjertet!

Utrolig fin bok som jeg vil anbefale alle å lese. Den er trist, men så fin likevel. En bok der jeg har lært mye om konflikten i Palestina, samtidig som det har vært en god historie som det har vært vanskelig å legge fra seg :-)

Kan noen vær så snill si det at det ikke er/var sant det som står i boken....at ingen menneske på jorden kan lide så mye......gråter og er så trist...

En virkelig god bok, som fikk meg til å endre synet på Israel/Palestina konflikten. Utrolig bra skrevet, med fine beskrivelser og troverdige karakterer. Denne historien er absolutt verd å få med seg!

Bør leses av alle, fantastisk. Kan også passe til eldre ungdom?

Boken leste jeg i februar 2013. Etter å ha lest den skrev jeg dette innlegget på bloggen

Har i det siste oppdaget at det har blitt mange bøker som har bokomslag der det er bilder av personer bakfra. Noen er tildels ganske like eller har fellestrekk "med eller uten paraply".

Det ser ut som det er en forholdsmessig ny trend.
Jeg har tatt en titt i min og andres bokhyller og her er noen av de jeg fant.

Dette er en liste over skjønnlitteratur og dokumentarromaner (ikke faglitteratur denne gangen)med handling lagt til Midt-Østen. Har lyst til å få større innblikk i dette områdets kultur og litteratur også, og ikke bare høre om konfliktene der på nyhetene. Nå tar jo mye litteratur også for seg konfliktene, men syns det kan være interessant å se disse i litteraturens lys.

Vet dere om flere gode bøker, mottas tips med takk! :-)

Jeg utvider Midt-Østen-begrepet til også å gjelde noen av landene i det som på engelsk kalles The Greater Middle East, og tenker på følgende land:

• Afghanistan
• Bahrain
• Egypt
• Forente arabiske emirater
• Iran
• Irak
• Israel
• Jemen
• Jordan
• Kuwait
• Kypros
• Libanon
• Oman
• Palestina
• Pakistan
• Qatar
• Syria
• Saudi-Arabia
• Tyrkia

Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.

Bokomslag har vært omtalt her inne før. Muligens har det også vært laget lister over "trendy" bokomslag fra de siste ti- tolv åra. Hvordan skapes slike trender, montro? Denne lista inneholder et flertall oversatte bøker, mange svært populære, som alle har omslag som viser en eller flere personer i kontrast mot en bakgrunn; ofte er de på veg ut av bildet. Har noen pønsket ut at slike omslag fremmer salget?

De senere årene har jeg hatt stort utbytte av å høre på de bøkene jeg selv har lest. Jeg er en glupsk leser, som mange ganger leser litt for fort når jeg har fått smaken på en bok. Når jeg lytter på lydbøker blir jeg tvunget til å ta det litt langsomt. Jeg sanser bøkene på en annen måte da, jeg trenger dypere i dem og fanger flere fasetter. Men de gode opplevelsene fordrer selvfølgelig ei god bok - og lydbok. I denne lista tar jeg med favorittene. De som får meg til å gå et par kilometer til med ipoden på øret..

Bøker som får meg til å le, gråte, føle sinne..ja rett og slett få kjenne på hele følelsesregisteret!! Noen er basert på historier fra virkeligheten, noen ikke. Men for meg er kjernen i en god bok at den vekker sterke følelser i meg, og er så god at det er vanskelig å legge den fra seg.

Bøker som tar opp problematikken jødeforforfølgelse eller
konflikten mellom jøder og palestinere på en eller annen måte

Startet lesesirkel i 2011. Her er bøkene vi har lest til nå. Etter 3 år har det blitt 30 bøker! :-)

Nå har jeg bestilt bøker fra årets Mammut-salg. Gleder meg til bøkene kommer i posten 27. februar.

huskeliste, for min egen del :)