Bokelskere.no

I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael., noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og har fått navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likhet neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk som utelukkende består av gode mennesker, mens israelerne nesten kun er onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocaust.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er ikke dårlig skrevet heller.

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte for banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Det er ikke helt vellykket. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere. Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok!

Nå har jeg endelig lest den, og i forkant leste jeg meg opp på konflikten, blant annet med Sidsel Wolds "Checkpoint, en beretning fra Midtøsten," og "Israel-Palestina, konflikten sett fra begge sider." Skrevet av en israelsk og en palestinsk aktør i konflikten. Pluss et par bøker til.

"Morgen i Jenin" var en særs rystende og rørende historie. Tårene mine trilla flere ganger. Om ikke halvparten en gang er sant, så er allikevel tragediene disse menneskene har vært og er nødt til å gjennomleve, helt umenneskelige. Verden lukker øynene, og de som kunne ha spilt en rolle er altfor opptatt av sin egen politiske karriere til at de tør stå opp i mot israelernes maktutøvelse. Den jødiske lobbien i USA ser jeg på som en svært stor skurk i denne hjerteskjærende konflikten.

Massakrene i Sabra og Shatila ble fullstendig tiet i hjel i USA: "En uke etter massakrene i Sabra og Shatila slo Newsweek fast at den viktigste historien den siste uken hadde vart fyrstinne Graces død." s 261

Hva mennesker kan få seg til å gjøre mot andre med våpen og ubegrenset makt, slutter aldri å overraske. Selv om det har vært slik i uminnelige tider.

Jeg gir to karakter for denne boken, historien får en sterk femmer, mens språket ikke står til mer enn en treer.

Jeg er glad jeg leste denne boka. Den er sterk, gripende og opprørende. Hvorfor oppfører vi mennesker oss slik mot hverandre? Boka er et partsinnlegg i Palestina/Israel-konflikten, og jeg er enig med Rose-Marie at det blir svart/hvitt. Men likevel,- en nydelig bok som burde være obligatorisk å lese. Anbefales!

Viktig bok, absolutt! Når den likevel ikke får mer enn tre på min terning, er det på grunn av språket og skrivestilen. Dette er en amatørforfatter med de aller beste hensikter, men hun mestrer skrivekunsten dårlig. Etter alle holocaust-romanene av ymse kvalitet er det likevel flott at noen skriver om dette i en form som åpenbart når ut til mange.

Jeg kunne ikke vært mer enig! Dette er og blir en viktig bok på tross av at det språklige halter noe.

Flott anmeldelse :-)
Ser at det også er kritikk fra noen, men dette gjør bare boken mer interessant. Gleder meg til å ta fatt på den. Tror jammen jeg lar den få hoppe fremover i køen.

Her er min subjektive dom. Er klar over at jeg sikkert tråkker noen på tærne nå, men lar det stå til :) Jeg synes Abulhawa fortjener ros for å forsøke å gi palestinerne en litterær stemme. Som biolog var det kanskje ikke gitt at det var det hun skulle gjøre og boka styrker desverre en slik oppfatning. Språket er helt hjelpeløst. Kanskje skyldes klisjeene, blomstrende beskrivelser og pinelige metaforer, Abulhawas ønske om å formidle en stemning som arabiske ordkunstnere har gitt verden igjennom blant annet poesi. Fra sitt eksil i USA lykkes hun ikke. Palestinernes erfaringer blir for meg redusert til fargebelagt underholdning og tenåringsaktig kjærlighetskliss. Forfatteren skaper med sitt hjelpeløse språk en distanse i mellom leser og alt som har skjedd palestinerne, og skjer i mens jeg skriver. Historien trenger ikke Abulhawas språklige bomull. En nøktern beskrivelse og et stramt språk ville gitt leserne mer å tygge på. Men boka er skrevet på en måte Klinex vil like. Leseren får lide litt med palestinerne, slik de kan kose seg med en romantisk film, for så å glemme det hele. Det er en tåreperse jeg ikke undres over at sammenlignes med Tusen strålende soler.

Det er dog noen lyspunkter. Jeg synes den dokumentariske delen av romanen der Abulhawa tar Robert Fisks nøkterne beskrivelse av Sabra og Shatila - massakeren i Libanon i 1981 til hjelp, er den sterkeste. Abulhawa lar Fisks mennesker bli to av personene i sin historie. Dette grepet ga meg et følesesmessig knyttneveslag som vil sitte igjen. Det ble for meg en verdig måte å hedre de døde på og fikk meg til å tenke at slik burde det også vært satt navn, historie og bilde på spedbarna Sadam Hussein gasset ihjel. Jeg har sett bildene. Små barn som ligger døde, alene eller i sammen med voksne, i fattigslige nedstøvede klær. Vi burde kjent de og andre krigsbarn igjennom navn, foreldre, besteforeldre, favorittleke, yndlingsmat og nattasang. 

Så Abulhawa skal ha ros for å ha løftet noen individer ut av massen og for å ha skapt en roman som treffer bredt og derfor kan spre palestinernes historie. Hun kan ikke klandres for at så få virkelig gode forfattere har gjort det før henne, at mange mener det var behov for denne boka. Det finnes likevel et unntak (som jeg vet om), Elias Khorys "Solens Port". Jeg begynte på den en gang, men måtte levere tilbake til biblioteket. En gang tror jeg at jeg skal ta den opp igjen. Tyngre materie, men regnet som god litteratur om palestinernes skjebne. Usentimental og også selvransakende.

Jeg er veldig langt på vei enig med deg, Strindin! Det er mye bruk av klisjeer i denne boka. Samtidig synes jeg ikke man kan underslå at det er en sterk historie som fortelles og at dette gjør at boka er viktig. Jeg skulle selvsagt også ønske at det kom sterkere skriveføre som kunne formidle Palestinas lidelser på en mer litterær måte.

Jeg har skjønt at du har mer kunnskaper om denne delen av historien enn de aller, aller fleste, og de færreste (av oss) er på ditt nivå. Vi andre begynner derfor på et annet nivå enn deg, og vil forhåpentligvis jobbe oss oppover hva gjelder å tilegne oss mer dybdekunnskaper. ;-) Jeg har for øvrig lest "verre" ting enn dette.

Jeg håper ikke at folk lar være å lese denne boka selv om den litterært sett er svakere enn ønskelig. Jeg ble i alle fall grepet av historien, men falt nok litt av på slutten da dokumentarstilen overtok (dvs. den delen du opplevde som sterkest). Tatt i betraktning alle de bøkene som er skrevet om jødenes lidelser, synes jeg det er viktig med balanse i mitt lese-regnskap. Og jeg endret faktisk ikke rent få oppfatninger og holdninger etter å ha lest denne boka.

Du har rett i at jeg har brukt en del tid på denne delen av historien, men når det gjelder litteratur er jeg bare hobbypraktiserende:-) Jeg er enig med deg i at folk både kan ha nytte og glede av å ha lest boka. Og jeg angrer absolutt heller ikke på at jeg leste den. Er bare litt lei av at vår tids største menneskelige dramaer for det vestlige publikummet serveres som underholdende tidtrøyte med lite motstand i. Det er bra om det får oss til å leite videre etter mer kunnskap. Men jeg synes det er trist om vi blir slik at det MÅ melodrama til for at vi skal gidde sette oss inn i andre folks virkelighet. Tydligst synes jeg det er i tilfellet Afghanistan, der Norge nå er tilstede på tiende året, mens den vanligste kunnskapen skriver seg fra to dramatiske historier som bare kan gi begrensa kunnskap om landet, historien, politikken, religionen, folkene og kulturen.

Det er vel nettopp dine kunnskaper som gjør deg skeptisk til overromantiserende litteratur, vil jeg tro? ;-) Jeg er redd for at de fleste trenger å få så sterkt materiale som f.eks. ligger i Midt-Østen-problematikken, innpakket i litt romantikk m.v. Heldigvis skrives det mye forskjellig - også om Afghanistan-problematikken. Og selv om det er bestselgerne som (naturlig nok) ligger i teten når det gjelder å formidle (ja kall det gjerne klisjefylte) historier, så tror jeg dette er en del av selve prosessen. Alle kommer ikke til å gå videre til tyngre litteratur, men mange gjør faktisk det. Og da synes jeg hensikten er oppnådd!

For øvrig skrives det ikke bare bøker om små fliker av det som foregår i disse landene. Det lages også interessante filmer! Og hver av disse - bøker som filmer - viser en ny flik av landenes historie og kultur. Så får det heller være at noen er litt too much av det ene eller det andre. Jeg er mye mer opptatt av at folk faktisk leser! ;-)Og jeg tror at dette vil tenne nysgjerrigheten hos mange til å gå videre.

Eller at jeg bare ikke liker kliss:-) Jeg kan lite om Sør- Afrika, men setter for eksempel stor pris på Coetzee. Kommer det en klisjéfyllt Sør-Afrika roman holdt oppe av å fortelle historien med stor H, så er det ikke sikkert jeg vil like denne. Mange kan mye mer Palestina-historie enn meg og det er jo ikke sikkert alle de deler mine innvendinger. Kanskje romantikerne vil like boka uansett kunnskaper....hva vet jeg;-)

Mange land har ulike konflikter/krig/brudd på menneskerettigheter osv og det skal noe til å sette seg grundig inn i alle stridighetene, det kan bli litt vel mye i allefall for meg.
Til og med historiske konflikter kan speile de problemer noen land sliter med i dag, som f. eks. på Balkan.
Som du nevner er "en flik" av det som foregår både nyttig og interessant for den jevne leser. Det kan være begynnelsen til at enkelte ønsker å finne ut mer.

Har skrive tidlegare i denne tråden at eg ikkje er imponert over språket i Morgon i Jenin. Boka er slett ikkje stor litteratur, - men det er ei viktig bok. Eg kjenner nokre som etter å ha lese denne boka har skifta meining om Israel/Palestina-problematikken. Etter å einsidig halde med Israel, har dei fått eit meir nyansert syn på konflikten. Ei lettlestbok med det du kallar "kjærlighetskliss" fengar mange meir enn ei tyngre bok ville gjort. Etterkvart vil det komme fleire bøker om temaet, meir eller mindre tungtvegande, - så det blir nok noko for einkvar litterær smak.

Fornemmer jeg en kulturkollisjon her? Feminin arabisk poesi med overdådige metaforer møter den maskuline Nordeuropeerens behov for nøktern beskrivelse, helst i dokumentarform?

Skrev Abulhawa på arabisk? Er boka oversatt fra engelsk til norsk? Kan noe av musikken og poesien ha blitt borte eller forvrengt under oversettelsen?

Vi har siden krigen fått 70.000 bøker om Holocaust, fint at noen endelige gir stemme til Palestinerne, de som måtte betale prisen for opprettelsen av staten Israel.

Tja, det kunne det sikkert vært, men tror ikke det i dette tilfellet. Språket minner meg mer om USA og Holywood, enn arabisk poesi. Metaforene som brukes er i mange tilfeller meningsløse, det er ikke metaforbruken i god arabisk poesi/litteratur. Så for meg ser dette ut som et forsøk på å etterligne den arabiske litteraturen på sitt beste, uten å lykkes. Originalen er skrevet på engelsk og forfatteren har vel også levd mesteparten av livet i USA.

Enig i din beskrivelse av boka, Rose-Marie. Trenger nesten ikke å si noe mer enn det du har skrevet her.

Denne boka gir et sterkt og gripende innblikk i hvordan det var å være palestiner den gangen staten Israel ble opprettet... Jeg vil også anbefale alle å lese den!

Jeg er veldig enig i det du skriver om denne boka. På tross av noen språklige svakheter, er dette ei meget viktig bok.

Eg er snart ferdig med å lese boka. Er heilt einig i at dette er ei særs fengslande bok. Det er berre synd at forfattaren ikkje er meir nyansert når det gjeld å beskrive konflikten mellom palestinarar og israelarar. Det hadde blitt endå meir troverdig om ho ikkje så einsidig hadde svartmale israelarane. Men forfattaren er sjølv palestinsk flyktning, og har nok sett mykje av brutaliteten som blei utført mot folket hennar. Når det gjeld språket, så er eg ikkje særleg imponert. Men eg lyttar for tida til boka Løvekvinnen av Fosnes Hansen, så kontrasten blir stor når ein høyrer på hans elegante språkføring.

Det er mulig at forfatteren rett og slett mangler distansen til sine egne opplevelser. Det er nok denne manglende distansen som gjør at hun både skriver så intenst levende om det som skjer, samtidig som det også blir bokas store svakhet. I tillegg kunne hun ha tjent på å gjennomarbeide det språklige en god del mer. På tross av disse svakhetene synes jeg ikke at dette er i nærheten av kiosklitteratur. Den ER verdt å få med seg i mylderet av nye bøker som er på markedet akkurat nå!

En meget interessant og horisont-utvidende roman, men dessverre så sørgelig ujevn. Dette ødelegger for den litterære opplevelsen; men jeg er glad for at jeg ble beriket med problemstillingen i Susan Abulhawas roman.

Mot slutten tenderer den til å være noe svulstig og utmalende, uferdig virket den på meg, kunne vært bearbeidet og komprimert en god del…mange unødige ord…rotete, langdryg til tider.

Spesielt i andre halvdel er det ustrukturerte, utmalende partier, mange unødige ord og noe svulstig til tider.."poenget" blir ut-tværet i det uendelige, lenge etter at leseren har tatt det inn og bearbeidet det.

Men for all del, jeg er som sagt glad for at jeg valgte å lese ferdig denne viktige boken…imidlertid ville den fått enda mer gjennomslags-kraft, og virket mer overbevisende om forfatteren hadde revurdert sitt arbeid noen ekstra måneder. Det kunne gjort den enda mer lesverdig både litterært og innholdsmessig.

(Deler av den kunne jeg gitt terning-kast 5 eller 6, andre deler av den 2-3, utrolig ujevn..kanskje jeg kan strekke meg til en 4-er i gjennomsnitt; jeg må nok innrømme at jeg sikkert lot meg distrahere av litterære kvaliteter som ikke holdt mål, mens temaet i romanen var "topp-aktuelt" for meg.)