Dette er ei bok om dei pårørande si omsorgsbelastning når dei er mor eller far til eit barn med autisme. Forfattaren som eg antar er mora skildrer på ein direkte og personleg måte korleis ho opplever sitt barn som bit og slår og som stoppar i si utvikling. Vonbrotet og fortvilinga kjem sterkt fram. Me les om avlastning som ikkje vert gjeve, og om treg sakshandsaming. Slike heilt konkrete tilleggsbelastningar vert det skrive om, og eg applauderer det; for det finst altfor få slike bøker der dei pårørende forteller om livet og om kvardagen dei opplever der heime med barnet. Me andre treng å lesa, reflektera rundt orda og bodskapen. Barnet i boka vert beskreve som eit barn omgitt av mykje kjærleik, det er fint å lesa. Men det er einsemda i slitet og strevet til foreldra eg sit att med når eg legg boka frå meg. Forfattaren virkar modig, flott og varm.

Sterk framstilling av mors relasjon til son med autisme. Pårørande til barn med sers alvorlege funksjonshemmingar vil kjenne seg att i denne boka. Gjenkjenninga gjeld i høg grad òg dei til tider høge barrierane ein finn i det offentlege hjelpeapparatet. Lett å lese, likevel skakande.

En utrolig sterk historie om å være mor til et autistisk barn. Kanskje den beste boka jeg har lest i år.

En viktig bok som jeg brukte lang tid på. Ikke fordi jeg ikke likte den, men fordi det var så mye å fordøye og ta inn over seg.

Daniel, forfatterens eldste barn, viste tidlig eksepsjonelle evner. Han snakket rent ved 2 års alder, og foreldrene kunne føre utrolige avanserte samtaler med tanke på alderen.
Så mister han språket, og personligheten endres. Kampen begynner. Diagnose settes, søknader om hjelp må skrives, og det blir problematisk å jobbe fullt. Daniel er våken på de mest ukristelige tidspunkt, og atferden og humøret er skiftende.

Sterk, liten bok om å være forelder til et autistisk barn.

Denne kom jeg over på ved en tilfeldighet i min lokale Norli butikk. Jeg valgte den kanskje mest, for å være helt ærlig, fordi fargen på omslaget var så fint. Men du verden,dette var et lykketreff. Det er noe av det sterkeste jeg har lest på lang, lang tid! Dette er en intens fortelling som sitter lenge.

Det å skrive så vakkert om noe som er så vondt, gjør noe med meg som leser. Man blir så nært og inne i historien, som om det er en del av seg selv. Nydelig, poetisk språk.

Omhandler hvordan det er å være foreldre til et sterkt autistisk barn og forholdet til hjelpeapparatet. Anbefales.

Vi er vant til at et barns utvikling er noe som går framover, mot det å mestre stadig nye utfordringer og tilegne seg nye ferdigheter. Men hva om denne utviklingen går den motsatte veien? Hva om et barn som i sine første leveår ble ansett som et svært oppvakt barn, plutselig stagnerer helt og så utvikler seg bakover, mister språk, blir urolig og liketil voldelig?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Daniel er et slikt barn. Han har fått diagnosen ADHD, men selv ikke de fremste ekspertene forstår hva som egentlig foregår i ham. Alt og alle rundt ham blir utsatt for hans destruktive tilbøyeligheter. Han river i stykker, slår, biter alt som er innen rekkevidde. Han representerer en fare, ikke bare for omgivelsene, men også for seg selv. I enhver situasjon vil han gjerne det motsatte av det som er rimelig og fornuftig. Sinnet hans går ut over foreldrene som prøver etter beste evne å takle det etter forskriftene. Samtidig fører de en evig kamp for å få tilgang på nok hjelp. Systemet krever at han får diagnosen ”psykisk utviklinghemmet”, noe som foreldrene motsetter seg fordi de vet at gutten befinner seg på et helt annet nivå mentalt selv om han i det ytre slett ikke gir inntrykk av det. Moren filmer hele tiden mens hun er sammen med Daniel. Det virker som om legene ikke er interessert i å se hvordan gutten var før. Foreldrene blir sittende igjen med følelsen av at ekspertene mener de lyger.

Daniel er storebror. Han har to yngre brødre, og man kan bare tenke seg hvor vanskelig det kan være foreldrene å fordele den samme tiden og oppmerksomheten på alle tre barna. Daniels mor, som forteller historien om sønnen, har funnet ut at det mest effektive er å ta med Daniel på bilturer i nærområdet. Da sitter han fastspent i barnesetet sitt og er relativt rolig.

Det er en kamp, ikke bare mot guttens destruktive tilbøyeligheter og overfor selve systemet i landet, men også overfor andre i næmiljøet. Andre foreldres uforstand og skepsis må bekjempes, likeledes naboer som forstyrres nattetid av guttens skrik og brøl. Men den aller største kampen Daniels mor fører, er rettet mot sitt eget sinne. Situasjonen har tvunget henne til selv å gå til psykolog – en vennligsinnet kvinne som ikke er i stand til annet enn å riste på hodet og si at dette må være veldig tøft. Moren til Daniel sliter med dårlig samvittighet. Hun kan få lyst til å ta igjen og etterlyser hjelp til sinnemestring.

Gjennom hele boka hører vi om treninga som hele tida slår feil, om utviklinga som går bakover. Der gutten blir satt til å gjøre øvelser som han fører taklet med største letthet, mislykkes han totalt nå. Barnepedagogene rister på hodet av guttens manglende motivasjon. Gjør man det riktige? Moras tanker til daniel er: ”Du føler deg krenket”. Legeekspertene holder på sitt: Dette er autisme og ikke noe annet. Er det noen her som har feil, sp er det foreldrene. Og mistanken brer seg: Er de gode foreldre?

I boka er det hele tiden mor som snakker til Daniel. Han er bokas ”du”. De andre familiemedlemmene kommer bare svært unntaksvis til orde med ørsmå replikker. Som leser kan man ikke la være å undre seg på hvordan disse (småsøsknene) har det i denne vanskelige situasjonen.

Blei fullstendig blåst av banen av denne boka. Rå og usminket om en helt vanlig familie som kjemper for sin egen tilværelse med et barn som får diagnosen autisme. Beste boka jeg har lest på lenge som får fram så mye empati for alle dem som har fått et barn de selvfølgelig er glad i, men som også blir familiens største sorg. Forfatteren får fram hele følelsesregisteret på en nøktern og troverdig måte. Som leser ble jeg sint, frustrert og veldig følelsesmessig engasjert i denne skildringen av livet til en helt vanlig familie som elsker sine barn, men som føler seg utenfor, ikke forstått og som må kjempe for å få innvilget hjelp som burde være selvsagte.
En viktig bok! Glad jeg leste den.

Ved nyttår satte jeg meg et lesemål for 2019, for å sikre litt variasjon i lesingen:
- En bok fra de ulike verdensdeler
- To romaner skrevet før min fødsel
- To nobelprisvinnere
- To prisvinnende romaner (unntatt Nobelpris)
- To 2019-romaner
- En diktsamling

Vær med å stemme på Tiårets beste norske roman

For de som ønsker å lese nynorsk

Målet for 2018 er minst 50 bøker.

Også i år er målet å lese 52 bøker.

Vinnere

Bøker jeg har lest i 2017.

Jeg har mål om 30 bøker i 2018

Bøker jeg har lest i 2018.

♥