2018
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef. «Kanskje høstens viktigste bok.» Erle Marie Sørheim, Dagbladet «Zeshan Shakar plasserer seg helt sentralt på det skjønnlitterære kartet som heter aktuell norsk samtidsprosa med denne rå og varme debutromanen.» Arne Hugo Stølan, VG «En fryd av en roman, et fornemt lærestykke.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad «Når det knapt finnes noe å utsette på en debutroman, tar man seg i å spekulere på hvilket pseudonym forfatteren har skrevet under tidligere.» Fartein Horgar, Adresseavisen «Tante Ulrikkes vei er ikke viktig fordi den representerer noe eller noen, men fordi den er en virkelig sterk roman.» Bernhard Ellefsen, Morgenbladet «Zeshan Shakars roman er langt mer kompleks, den er aktuell, samfunnskritisk, og den ser videre utover i verden fra blokkene på Stovner. Boka er helstøpt og boka velskrevet og det i språk som kler stemmene i romanen og forsterker dem.» Anne Schäffer, Littkritikk.no «Zeshan Shakars debut er både viktig og litterært vellykket. Romanen treffer som et godt plassert knyttneveslag.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «Vekslingen mellom Jamals muntlige, ufiltrerte monologer og Mos skriftlige skildringer driver handlingen og leseren dypere og dypere inn i blokkene og livene på Stovner.» Yohan Shanmugaratnam, Klassekampen
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788205509269
EAN 9788205509269
Omtalt tid 2000-2009
Språk Bokmål
Sider 428
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Tarjei Vesaas' debutantpris 2018 Bokbloggerprisen. Årets roman 2017 Tarjei Vesaas' debutantpris 2017
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.
Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.
Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.
Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.
Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.
En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".
Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.
Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!
Veldig bra bok! Det er to fortellerstemmer som er med på et forskningsprosjekt som heter "Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen." Den ene skriver mail og den andre snakker inn muntlig. God bredde i tema her - alt fra hjemmelig hverdag til de større linjene ute i samfunnet. Mange språklige godbiter - spesielt fra Jamal som overleverer muntlig. Anbefaler på det varmeste!
Boka er omtalt her, så jeg skal ikke gå i detalj, men anbefaler alle å lese denne boka. Kanskje du kan få et nytt syn på ting, bli kvitt noen fordommer. Denne boka kommer til å følge meg lenge. Det er ikke en bok som man bare legger fra seg og glemmer. Den er engasjerende, der er mye å reflektere over og diskutere. Den er samfunnskritisk - den er dyp.
Tante Ulrikkesvei er en oppvekstroman og kanskje den viktigste boka jeg har lest på ti år. I tillegg er den veldig god. Anbefales. Terningkast 5+
En roman som framstår som en epost-utveksling mellom en forsker på NOVA og to ungdommer med pakistanske foreldre som bor på Stovner i Oslo. Romanen er et eksempel på hvorfor vi bør lese, det gir innsikt i følelser og tanker hos andre mennesker. Det er en kontrast her mellom Jamals muntlige opptaksfiler og Mo's lange og velskrevne e-poster. Romanen viser hvor vanskelig det egentlig er å bli godtatt som norsk, selv om en er født her og har de samme referansene som alle andre norske ungdommer. Lesverdig bok!
Overbevisende godt skrevet. Som tidligere Stovner-beboer har jeg ingen problemer med å kjenne meg igjen i bydelen der ungdommene Mo og Jamal rapporterer fra fem kritiske år i sine liv. Sånn sett er det en oppvekstroman som retter et skarpt blikk på samfunnsvilkår og en velferdsstat som belønner og straffer tilsynelatende nokså vilkårlig. Dette er et tema som var like aktuelt da rapporten «Stovnerbeboere spør stovnerbeboere» kom på begynnelsen av 1970-tallet da Stovner var en helt ny, «norsk» bydel.
Men, selvfølgelig, Tante Ulrikkes vei er også en fortelling om integrasjon og assimilering. At den så vellykte — og heldige — Mo møter en sosial-kulturell mur i den ellers så liberale omgangskretsen til kjæresten sin utgjør en utfordring i integreringsprosessen på linje med Jamals vedvarende utenforskap. Forfatteren er ellers ikke redd for å ta opp andre vanskelige problemer, for eksempel kvinnesynet blant enkelte av naboene i T.U.V. Den såkalte Groruddalssatsingen fra myndighetenes side blir også behandlet med en god del ironi.
Trass i problemene som møter Mo og Jamal i denne boka, vil jeg helst tro at det vil gå godt med dem i fortsettelsen. Tilsvarende høye forventninger har jeg til Shakars neste roman.
Alt i alt en viktig og god roman med godt språk, er godt skrudd sammen og som gir innsikt . Mo og Jamal er ungdommer som sakte kryper inn under huden og blir der. En roman om utenforskap, om å kjempe for en plass i verden/Norge, om integrering, om ungdom og familier på godt og vondt.
Les gjerne mer her
Tante Ulrikkes vei. Zeshan Shakar.
Denne boka har blitt svært mye omtalt over alt, og jeg har inntrykk av at den også er veldig godt mottatt av dem som har lest den.
Vi følger to unge gutter fra et invandrerperspektiv på Stovner. Det virker svært personlig og autentisk, da ramma er at de skal skrive om sin hverdag til en forsker. Den ene, som er en "flinkis", med resurser, ambisjoner og med støtte og forventninger hjemmefra, skriver om sitt liv. Den andre, ikke så skolesterk, med mor og søsken som sliter, han leser inn på en opptaker. Fint grep for å skille fortellerstemmene fra hverandre.
Boka tar oss gjennom utenforskapets og de dobbelkulturelles utfordringer og forventninger. Vi blir mest kjent med disse to guttene, men også med noen andre, og som ofte i bøker krysser livslinjene til karakterene hverandre.
Synes boka var bra, virket ærlig og autentisk.
Veldig bra bok om to ungdommer fra Stovner. Veldig nært og ekte skrevet, veldig gripende! Vanskelig å legge fra seg, og karakterene blir i hodet etter at boken er slutt.
Det er ikke sånn det skal være. Jeg mener, det kan ikke være det? Det gjør noe med folk, jeg er helt sikker på det. Noen her, de er så harde. Som om de er pressa så tett sammen at de har blitt til stein. Mens mange liksom bare lar alt gå. Rett frem, samme hva de støter på. De går på jobb eller på skolen uten å bry seg. Sånne som Andersen i fjerde eller Mahmoud i femte. De går hjem til familien sin og leser Aftenposten som ligger på døra, eller ser på Dagsrevyen eller på parabolen, banner sikkert litt inni seg over det de ser, men når de går til sengs, er ingenting av det de så, med dem inn i natta.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.
Jeg kan norsk da, jeg skjønner liksom nesten all norsk dem sier til meg. Jeg bare loker litt med orda. Det er ikke det som er problemen. Norsk 2 liksom. Det var bare svartinger der og fucka opplegg. En gang, jeg sverger, vi brukte sånn tre måneder på å snakke om hva gjorde du på sommerferien. Helt skada greier.
Tre år går ikke fort. Tre år er veldig lenge. Hele videregående føles som venting. Norsk, engelsk, matte, naturfag, samfunnsfag. Fag som gjentar seg, som de har gjort i ti år, hele tida føler jeg at jeg har hørt det læreren snakker om et annet sted, en eller annen gang, men husker det ikke godt nok til å si det hundre prosent sikkert, så jeg må liksom følge litt med likevel.
Ingen vil henge med problembarnet.
Ikke engang Frelsesarmeen, som sto på senteret med gitarer og sang om Jesus hver lørdag. De er borte nå.
For meg, skole er svette greier ass. Jeg sverger, hoden min blir varm der. Jeg sitter der liksom, og jeg følger med og sånn, hvert fall noen ganger jeg gjør det, [..]
Jeg sier til deg ass, Nova-mann, ting er ikke samma mere ass.
Hør a, dem maler blokkene her på T.U.V. hvit nå. Liksom, hvorfor gjør dem sånn?
Du veit jeg sa til deg sånn, når jeg går på moskeen, jeg liker når imamen snakker fra Koranen, for det er sånn pent og alt blir chill? På en måte sånn er det når jeg kommer på T.U.V. også. Liksom, samma om dagen har vært den mest fucka dagen, når jeg kommer her, hele kroppen min blir sånn, slapp av, mann, du er hjemme på steden din nå. Men nå, nei ass. Nå jeg kommer her og bare, hva faen, har jeg gått på feil sted elle? Liksom, det ser ikke ut som T.U.V. mere.
Også det er litt sånn. Dem blokkene pleide å være så ghetto, skjønner du hva jeg mener? Det var sånn, du kommer på T-banen her, og stasjonen er skikkelig ghetto, ok, den var enda mere ghetto back in the days da, svære graffitier overalt og sånn, men fortsatt den er ganske ghetto, og du går ut fra den, og da du ser T.U.V.-blokkene som er skikkelig ghetto, dem også, og egentlig det var fett, skjønner du, fordi liksom, å være ghetto er greia vår, og da jeg kan si sånn, vi er en av dem heftigste ghettostedene i Oslo, men nå, det går ikke like mye å si det. Nå, blokkene er helt hvit og ser helt ny ut og sånn, nesten som andre steder på byen.
Digger ikke det her.
Liksom, dem bare kommer og tegner på hele livet mitt og gir faen, skjønner du?
Men altså, jeg har likt Stovner også. Jeg likte å være barn her. Det var ikke noen blodråpe på noen kart. Blokkene var boliger. Tagging på T-banestasjonen var tegninger. Trygdemottakerne naboer. Alle de brune barna, venner. De hvite barna også. Jeg kan finne frem årbøker fra barneskolen og peke på flere blant gutta i klassen. Christian. Stian. André, Thomas A. og Thomas N. På skolen skulle barn av regnbuen sammen leve. Det var kulturdager med mat fra alle verdenshjørner. Vi dro og besøkte moskeer, kirker og templer. På Rommensletta spilte vi fotball, alle sammen, og når vi var ferdig drakk vi det beste vannet i verden fra kranene på klubbhuset til Rommen SK og spiste bringebær i skrenten mot Fossumklubben. Hadde vi penger, kjøpte vi tjue Bugg på Vivo for en tier. Jeg husker det. Bursdager med langbord dekka av girlandere, Turtles-pappkrus og sjokoladekaker med kokosstrø. Snøballer og frosne fingertupper på vinteren, kongen på haugen på store brøytekanter og Nintendo hjemme hos André helt til han skulle spise middag og alle måtte gå.
Og det lukter sånn norsk. Liksom, jeg kan ikke forklare for deg, men norske folk, ikke noe diss liksom, men dere lukter rart, liksom som dårlig melk eller no.
Jeg tror jeg er mer i preteritum. Det tar liksom litt tid før jeg forstår sånt.
Verden brenner, og vi kan alle bli bedre, aktive anti-rasister. Å lese skjønnlitteratur som gir et innblikk i hvordan det er å oppleve rasisme kan være et steg på veien. Mitt lille bidrag er et knippe bøker jeg har lest som omhandler rasisme, minoritetsopplevelsen og utenforskap. Alle bøkene er gode, men Sula, Disgrace og Unaccustomed Earth var utrolig gode! Videre planlegger jeg å lese flere svarte forfattere, bl.a Toni Morrison og Zora Neale Hurston. Andre forfattere jeg har lyst til å lese er Bernadine Evaristo, Ta-Nehisi Coates, Audre Lorde og Maya Angelou.
Bøker med omslag i ulike nyanser av fargen som kalles millennial pink.
Prinsessen får gave fra bokbransjen H. K. H. prinsesse Ingrid Alexandra fylte 18. år 21.01.22 «Bokbransjen har gått sammen om å gi prinsessen en dannelsesgave. Og hva er vel mer dannende enn en bokpakke? I et videointervju i regi av NRK svarer prinsessen på spørsmål fra andre ungdommer. En av ungdommene spør hva prinsessens nyttårsforsetter er. Prinsessen svarer: Å lese mer bok og være mer aktiv. Bokpakken består av et utvalg av de siste års vinnere av Brageprisen, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, Bokhandelens sakprosapris, Vesaasprisen, Rosettaprisen, Bastianprisen, Uprisen, Årets tegneserie og Arbeiderlitteraturprisen» (bok365.no, 21.01.22)
Denne listen er en oversikt over klassesett som er tilgjengelige for lærere på Rælingen vgs.
Hvor hører du til?
Hva vil det si å høre til? Hva betyr det for deg?
Hva er det som binder deg og flokken din sammen?
Hva skjer med et menneske som faller utenfor og ikke finner noen tilhørighet?